Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 8. august 2026.
Visste du at staten kan putte deg i fengsel for å stoppe kjeften din? Uten dom?
Og uten Stortingets godkjennelse? Etter en nylig kjennelse fra Høyesterett kan staten faktisk det.
Varetektsfengsling som knebel er vel forbeholdt ytringer som kan skade rikets sikkerhet eller utløse terror? Neida. Høyesteretts nyskapning gjelder ytringer som dessverre er langt vanligere – og antagelig alltid har vært det: Uthenging av enkeltmennesker. De kan være ille nok. Tenk deg selv uriktig å bli beskyldt for seksuelle overgrep mot ditt barn, smugfilmet i pinlige situasjoner eller personforfulgt for å gjøre jobben din. Fordi vi har overlatt offentligheten vår til demokratiuinteresserte teknoligarker som gnir seg i sine grådige algoritmer jo mer sinnefremkallende gørr de viralt kan forsterke, har slike ytringer fått betydelig skadepotensial. De kan være ødeleggende for de involverte, men også for deres familier og hele lokalsamfunn.
Men jo verre man synes forbrytelsen er, jo større er sjansen for allmenn fordømmelse – og jo viktigere er våre rettssikkerhetsgarantier. En ganske grunnleggende garanti er at staten ikke skal bruke den spisseste enden av voldsmonopolet sitt for å tie oss.
Kan egentlig problemet viral spredning av ytringskrenkelser, som altså er skapt av multinasjonale selskapers teknologiske innretninger, løses ved at vår høyeste domstol tar bort enkeltmenneskers grunnlovsrettigheter?
Rettslig er Høyesteretts utvikling uholdbar. Altså: Det finnes en rekke lovgrenser for ytringsfriheten – mot trusler, privatlivskrenkelser, voldsoppfordringer etc. Bryter du dem, kan du straffes. Etterpå. Staten kan imidlertid ikke hindre deg i å fremsette ytringene. Dette er Grunnlovens system: Frihet under ansvar. Motsatt eneveldet, der kirken eller staten forhåndskontrollerte ytringer, slik at «farlig» tankegods ikke nådde dine medborgere. Fravær av forhåndskontroll er en forutsetning for folkestyre: det er først etter at ytringer er fremsatt og spredd, at vi som folk kan ta stilling til dem, og heie dem frem, kritisere dem eller mobilisere mot dem. Sosialt og rettslig. Et demokratisk ordskifte kan ikke styres ovenfra, det må vedvarende utkjempes og bygges nedenfra. Av oss.
I 2004, da Grunnloven § 100 fikk en oppussing, prøvde regjeringen å få inn litt mer oppmyking av vårt forhåndssensurforbud. Det ville ikke Stortinget. Og domstolene har, slik de skal, lojalt fulgt Stortingets vilje. Inntil nå.
Domstolsskapt rett er ikke noe nytt. Men den pleier å være til borgernes gunst. En sikkerhetsventil mot statsmakt på avveie. Det Høyesterett nå har gjort, er å fjerne en frihet som har vært grunnlovgivernes forutsetning siden 1814, og som Stortinget i 2004 eksplisitt tydeliggjorde i Grunnlovens tekst.
Selv om man synes grunnlover er sære greier, består spørsmålet praktisk: Gjør denne nye Høyesterettslinjen at det blir færre fæle ytringer? Lite tyder på det. Å fradømme fæltytrende folk retten til å være på tiktok og Facebook, gjør bare at de uttrykker sin avmakt minst like fælt i andre kanaler. Forsøk på å stoppe kjeften på folk med fengsling, vekker berettiget harme, og gir dem invitasjoner til langt større kanaler, slik at deres ytringer spres enda mer. Slike kontrære konsekvenser av kneblingsforsøk er ikke helt uforutsigbare, hvis man løfter hodet opp fra jusbøkene iblant. Høyesteretts rettsutvikling er ikke bare uegnet til å bli kvitt problemet the internet basket of deplorables. Det skaper i tillegg en rekke nye.
Hvorfor gjør våre tillitsavhengige domstoler slikt? Fordi ingen folkevalgte regulerer “dette internettet”, og overlater problemene til dem. I motsetning til politikere, som kan nedsette utvalg og toe sine hender, har domstoler nemlig beslutningstvang. Siden ingen politikere får (seg) til å regulere teknologien, får noen dommere seg altså til å bryte Grunnloven for å regulere borgerne.
Hva bør gjøres? Følelsesakselererende algoritmer kunne ikke forutses i 1814. Deres fulle demokratiundergravende potensial ei heller i 2004. Og nødvendige nettreguleringer kan bli vanskelige å få på plass med det absolutte forhåndssensurforbudet vi har i dag. Men skal Grunnloven endres på et så sentralt punkt, er det Stortinget – vi – som må gjøre det. Og skal det skje, må nok den fjerde statsmakt sette denne forutsetningen for ytringsfriheten den ellers hegner så sterkt om, på dagsordenen.