Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 28. februar 2026.
2026. Året der en forklaring av poenget med lover fremstår nesten magisk.
I forrige uke fant amerikansk høyesterett 6-3 Trumps tollsatser ulovlige. Presidenter kan ikke bruke fullmaktsloven IEEPA – en kriselov for økonomiske sanksjoner ved nasjonal unntakstilstand – til å lage tollsatser etter sitt svingende politiske forgodtbefinnende.
Resonnementet er slik: Beskatningsmyndigheten ligger etter grunnloven hos den lovgivende makt, ikke hos presidenten. Toll er en skatt. Overføring av skattemyndighet krever lovhjemmel. Det står ikke i IEEPA at kongressen har gitt presidenten skattefullmakter. Presidenten kan derfor ikke bruke IEEPA til toll.
I sin tale etter dommen, som avslørte vel så mye om state of the union som state of the union-talen denne uken, sa Trump at han “skammet seg dypt” over at «enkelte medlemmer” av høyesterett var “for feige til å gjøre det som var riktig for landet”. De hadde latt seg skremme fra å gjøre det rette av utenlandske interesser, og som “skjødehunder” opptrådt “veldig upatriotisk og illojalt mot grunnloven”. Han takket en annen av “sine” dommere, den dissenterende Brett Kavanaugh, for “hans genialitet og gedigne kunnskap. Meget stolt av den utnevnelsen”.
Jus er ikke politikk, men den har ofte politiske konsekvenser. Det er et poeng: Jusen både konstituerer og begrenser den politiske makt. Det er ikke noe nytt i at presidenter av alle farger kritiserer dommer de er uenige i. Noen har endog villet reformere bort domstolenes konserverende og politikkbegrensende rolle.
Trumps angrep på rettsstaten er likevel i særklasse. Det er forskjell på sakskritikk av dommer og institusjoner, og på å personuthenge dommere som landsforrædere og skamrose “sine” geniale dommere. Det første er slik maktkritikk demokratiet er til for. Det andre er egnet til å skremme/smigre dommere fra å gjøre jobben sin på jusfaglig, uavhengig vis, og slik undergrave rettsstaten og dermed demokratiet.
Det er sikkert gode, politiske grunner til å være uenige om toll, som om så mye annet. Fordelen med demokratiske rettsstater er at de inneholder spilleregler for hvordan man forholder seg til slike uenigheter.
Hva slags politikk som skal føres, avgjøres ved frie valg. Statsmakten er fordelt, så den skal brukes til folkets beste, ikke misbrukes. Den politiske makt deles mellom en lovgivende og en utøvende makt, som kan kontrollere hverandre, og den rettslige hos en uavhengig dømmende makt, som kan kontrollere at den politiske makten brukes etter spillereglene. Tilgjengelige lover gir forutberegnelighet, og binder alle, også konger og presidenter. En rule of law, not of men – forhåndsbestemt bundet regelstyring, fremfor vilkårlig, impulsiv enehersking.
Eller, som en av de svikefulle konservative feigingdommerne, Neil Gorsuch, skrev i en mye sitert del av avgjørelsen:
Det er en grunn til at viktige avgjørelser fordrer lovgivningsprosesser. At de er trege og krever deliberasjon er hele poenget, for bare slik kan “nasjonen trekke på den samlede visdommen folkets valgte representanter forvalter, ikke bare den fra én fraksjon eller én person. Der dempes impulser gjennom overveielse, og kompromisser hamrer uenigheter inn i løsninger som faktisk kan fungere. Fordi lover må ha så bred støtte for å slå gjennom lovgivningsprosessen, har de en tendens til å vare, noe som gjør det mulig for vanlige folk å planlegge livene sine på en måte de ikke har mulighet til hvis reglene endres fra dag til dag. Alt i alt bidrar lovgivningsprosessen til å sikre at hver og en av oss har en del av ansvaret for lovene som styrer oss og for nasjonens framtid.”
Dette burde være selvsagt for alle oss som er så heldige å leve i frie og demokratiske samfunn. Sitatet er i stedet blitt stående som et av stadig færre apolitiske uttrykk for statsmannskunst.
Ingen rettsstater lever opp til alle sine idealer, en masse går på tverke hele tiden. I demokratier er vedvarende erkjennelser av feilbarlighet og forsøk på forbedringer en drivkraft, ingen svakhet ved systemet. Det er likevel sikkert at ingen av disse sivilisasjonsidealene kan realiseres uten at de fleste, både “hver og en av oss”, og også våre statsledere, tar ansvar for å støtte opp om spillereglene.