En åpen og opplyst offentlig samtale

Vi er verdensmestre i demokrati og ytringsfrihet. Men disse honnørfenomenene må, for å vedvare, vinnes litt av oss alle, hele tiden. Vi har våre ytringsfrihetsutfordringer også her i den relative norske idyll. En av dem er bekymringen for vår demokratiske offentlighet.

Er offentligheten så mye å bekymre seg for? Den er i alle fall en forutsetning for et fungerende demokrati. Samfunnssamtalen vår må være fri og åpen hvis vi skal kunne ta stilling til verden rundt oss, hva som er sant, feil og viktig og hvem som skal styre. Og for at den skal finnes, må ytringsfrihet finnes. Ytringer må kunne fremsettes fritt. Ikke ansvarsfritt, man risikerer sosial fordømmelse hvis man sier noe dumt, og rettslig hvis man sier noe straffbart. For en del ytringer er faktisk ulovlige. Trusler, privatlivskrenkelser, voldsoppfordringer, ærekrenkelser, sjikane og hatefulle ytringer er forbudt. Grensene er demokratisk satt, og kan ikke begrense ytringsfriheten mer enn det som er nødvendig for å ivareta andre viktige interesser. Hva som er nødvendig kan vi være uenige om, og arbeide demokratisk for å endre. Slik enkelte tok til orde for å fjerne forbudet mot hatefulle ytringer i straffeloven § 185 i 2019. Og slik bidro, ikke til opphevelse, men til debatt og refleksjon om hvorfor vi har denne ytringsfrihetsgrensen.

Forhåndssensur er forbudt

Reaksjonene på ytringer må komme etter at ytringer er sluppet ut – ikke hindre dem før de fremsettes. For demokratiet forutsetter informasjon, også om hvilke «hårreisende ideer» folk har, og hvilke provoserende former de fremsetter dem i. Ellers kan vi jo ikke ta stilling, heie dem frem, eller mobilisere mot dem. Derfor er forhåndssensur forbudt. Ikke bare for at folk skal kunne si så rare ting de vil, men for at vi andre skal få høre dem. Om de nå formidles via saklig dialog, eller brenning av hellige skrifter i protest mot religionene skriftene formidler. En ytringsform som Politidirektoratet, før det kom på bedre tanker, søkte å avverge, blant annet under henvisning til at slike ytringer medfører en fare for voldelige reaksjoner fra enkelte av dem som krenkes av slikt. Det skapte debatt om hvor langt illegitime voldstrusler bør få definere vårt demokratiske og rettsstatlige frihetsrom. En debatt vi kan ha fordi vi har ytringsfrihet.

Friheten verner i utgangspunktet både ytringers innhold og form. Mener man politisk at narkotikamisbruk best bekjempes via avkriminalisering, og at dette budskapet best fremmes via subkulturelle cannabisreferanser, kan man faktisk formulere budskapet i denne formen, slik Unge Venstre gjorde i skolevalgkampen. Så kan andre være uenige i at det er en god idé, og ta debatten. En debatt vi ikke ville ha fått, «Legalize it»-buttons tenkt borte.

Demokratiets grunnmur

I sin kjerne er ytringsfriheten en såkalt negativ rettighet, formulert ut fra hva staten ikke kan gjøre overfor borgerne. Ytringsfriheten beskytter i utgangspunktet mot at staten skal hindre deg i å ytre deg om det du mener er viktig. Men det blir jo ikke god offentlighet av seg selv, bare staten lar være å hindre folk. Som alle andre friheter, kan også ytringsfriheten brukes på måter som er mer eller mindre egnet til å fremme de hensyn den er der for å beskytte. Den skal ikke bare verne din og min rett til å si og høre hva vi vil, men også samfunnets felles mulighet for sannhetssøken og demokrati. Begrunnelsene forutsetter et bredt mangfold av stemmer som friest mulig kan brytes mot hverandre. Hvis offentligheten er for usaklig, hetsende og kranglete, er det mange stemmer som ikke orker å være der. Da undergraves både vår individuelle mulighet til å få brynet våre tanker på andre – og vår felles mulighet til å nedkjempe dårlige ideer med bedre, og drive reelt folkestyre der alle kan delta og holde seg informert.

Selv om det ikke er statens ansvar at du faktisk ytrer deg, har vi i Norge tenkt som så at staten har et visst ansvar for å legge til rette for en fungerende offentlighet, eller en «åpen og opplyst offentlig samtale», som det heter i Grunnloven § 100, 6. ledd. Denne delen av ytringsfriheten er en positiv rettighet – den sier noe om hva staten skal – ikke bare ikke skal – gjøre. Staten oppfyller sin positive plikt på mange måter, blant annet ved å tilby og finansiere skole og høyere utdannelse, biblioteker, støtteordninger for drift av medier med ulike syn, et variert kulturtilbud og mye annet.

Ytringsfrihet i algoritmenes tidsalder

Men det hjelper bare så langt i møte med våre menneskelige svakheter. Vi mennesker er selvbevisste kranglefanter som oftere tar feil og lar våre følelser rå enn vi har rett og er saklige. Disse svakhetene akselereres av sosialmediale algoritmer som premierer spissede skråsikre budskap mer enn de nyanserte spørrende. Når disse teknologiske kattene – plassert mellom oss små borgermus og de store statshundene – tar over alt fra dagligsamtalen til valgkampene våre, overlater vi vår offentlighets infrastruktur til noen som i rettslige spørsmål bare i marginal grad styres av norsk lov og internasjonale menneskerettigheter. Og undergraver de redigerte medienes forretningsmodell, også fordi annonsekronene – herunder våre makthaveres – går andre steder enn det Grunnloven hadde tenkt.

Det passer oss kanskje ganske bra, det er i grunnen ofte greiest ikke å ytre seg så mye. I alle fall ikke så mye utenfor eget felt eller egen arbeidsplass. En måte statlige myndigheter – ikke bare politikere, men alle erfarne statsansatte fra det ytterste, nøgne sykehjem til den mest prestisjefylte sentralforvaltning – kunne lagt til rette for en mer opplyst offentlig samtale på, er jo ved å delta i den. Det gjør de aller fleste ikke. Kanskje fordi de har for mye annet å gjøre. Eller fordi de er usikre på hva de egentlig kan si offentlig uten å være illojale overfor den etaten eller det organet de jobber i. Rettslig sett er dette rommet enormt – særlig sett i forhold til hvor lite brukt det er. Men det kan jo bli ubehagelig å fylle det, selvsagt, offentligheten er jo så hard og ubehagelig. Så da er vi tilbake der igjen. Men denne offentligheten vår blir jo ikke bedre enn det vi selv gjør den til. Overlater vi den til kranglevorne dilettanters algoritmer, blir det dem som preger den – og ikke vi.