Direktøren har ordet

Den regelstyrte verdensorden er under press og respekten for demokratiet og menneskerettighetene er i tilbakegang globalt. I Norge har menneskerettighetene en sterk stilling. Men vi har ingen garanti for at det vil fortsette slik. Det er derfor helt nødvendig å fortsette arbeidet med å fremme og beskytte grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg begynte som direktør i NIM i juni 2025. Jeg overtok en sjøsterk skute med erfarent mannskap og stø kurs. Tidligere direktør Adele Matheson Mestad bygget opp NIM til å bli en relevant og sterk menneskerettighetsaktør, og det er en svært takknemlig oppgave for meg å overta roret.

Min yrkesbakgrunn er hovedsakelig fra politiet. Det å bli leder for en menneskerettighetsinstitusjon var derfor en stor overgang. Politiet er en etat som har rikelig med muligheter til å krenke menneskerettighetene – men som også er en viktig beskytter av sentrale menneskerettigheter. Denne dobbeltrollen krever at man gjør kloke avveiinger av kryssende interesser. Og det er akkurat evnen til å gjøre disse kloke avveiingene som gjorde at jeg ønsket å arbeide i NIM. Sett utenfra opplevdes NIM som en faglig dyktig, relevant og konstruktiv aktør på menneskerettighetsfeltet. Sett innenfra opplever jeg akkurat det samme.

Min jobb er å videreforedle dette. En del av dette arbeidet handler om å utvikle en god strategi for NIM, noe jeg har brukt mye av min første tid i NIM på. NIM gjennomførte i 2025 en omverdensanalyse som en del av forarbeidet til en ny strategi. Med dette som bakgrunn har vi laget en strategi for de neste fire årene hvor vi både bygger videre på det arbeidet NIM har gjort tidligere og ruster oss for å møte nye utfordringer. Et eksempel på det siste er at demokrati og rettsstat blir et nytt fokusområde for NIM de neste årene.

Dessverre – og heldigvis – trengs NIM fortsatt, og kanskje mer enn noen gang tidligere. Den regelstyrte verdensorden er under press, og respekten for demokratiet og menneskerettighetene er på retur i store deler av verden. I Norge har vi stort sett vært forskånet for dette, men vi har ingen garanti for at det vil fortsette slik. Selv om Norge stadig har pallplass på rangeringer av hvordan ulike land ivaretar demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, så finnes det utfordringer også hos oss.

Jeg vil nevne to forhold som bekymrer meg i Norge. Min ene bekymring handler om ytringsfrihet. Det som begrunner ytringsfrihetens sterke stilling i Norge – sannhetssøken, fri meningsdannelse og demokrati – er avgjørende forutsetninger for mange andre menneskerettigheter. Hvis de ansatte på et sykehjem ikke tør å fortelle om ulovlig tvang mot eldre vil verken politikere eller befolkningen få kunnskap om dette, eller mulighet til å gjøre noe med det. Selv om ytringsfriheten står sterkt i Norge er det grunn til å være på vakt. Mange opplever det som utrygt å ytre seg om visse temaer og mange ansatte vegrer seg unødvendig for å si noe negativt om egen arbeidsplass. Den digitale utviklingen og utviklingen i mediene skaper ekkokamre og en polarisert samfunnsdebatt. I tillegg vet vi at desinformasjon har kommet som et nytt og kraftfullt politisk verktøy.

Min andre bekymring handler om mennesker som faller utenfor samfunnet på en slik måte at de står i fare for ikke å få oppfylt grunnleggende menneskerettigheter. Dette handler blant annet om utsatte minoriteter, personer med funksjonsnedsettelser, mennesker på institusjon, mennesker med dårlig økonomi og rusavhengige. Men det handler også om det vi kaller digitalt utenforskap. En undersøkelse NIM har gjennomført viser at én av fire er redde for å falle utenfor samfunnet når de blir eldre fordi de ikke vil klare å ta i bruk offentlige digitale tjenester. Selv om bekymringen er størst knyttet til eldre, viser undersøkelsen at denne bekymringen finnes i alle aldersgrupper.  Vi vet hvor viktig digitale løsninger er for tilgangen til grunnleggende menneskerettigheter – alt fra informasjon til helsehjelp. Derfor er dette tall som gir grunn til bekymring.

Men det finnes lyspunkter. Som nevnt er Norge et av de landene i verden hvor menneskerettighetene oppfylles i størst grad. Norge er et velfungerende demokrati og en rettsstat, noe som er en forutsetning for god oppfyllelse av menneskerettighetene. Vi har mange og sterke aktører på menneskerettighetsfeltet og vi har et forholdsvis slitesterkt lovverk, som kan stå imot press mot menneskerettighetene. Samtidig opplever jeg at det finnes en grunnleggende respekt for menneskerettighetene i hele det politiske landskapet i Norge, selv om det er ulike oppfatninger om hvor langt de ulike rettighetene bør rekke. Jeg opplever også at det er rom for å diskutere menneskerettighetene på en måte som ivaretar ytringsfrihetens ideal om saklig meningsbrytning.

Det lover godt. God lesning.

Kai Spurkland
Direktør