Menneskerettigheter i Høyesterett, EMD og FN

Menneskerettighetene i Norge behandles av både nasjonale og internasjonale domstoler og overvåkingsmekanismer. Dette kapitlet gir en oversikt over statistikk fra Høyesterett, Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og FN-organer.

Menneskerettigheter i Høyesterett i 2025

I 2025 behandlet Høyesterett 86 saker i avdeling, og 3 i storkammer. De 89 sakene fordelte seg på 45 sivile saker og 44 straffesaker.¹⁵Se Høyesteretts årsmelding, Norges Høyesterett, 2025, s. 38.

NIM har sett på hvor stor andel av disse sakene som handlet om menneskerettigheter og hvilke typer spørsmål som ble behandlet. Sakene er valgt ut basert på følgende kriterier:

• I mange saker vil menneskerettighetene ha betydning for rettstilstanden som legges til grunn i saken og for utfallet, for eksempel gjennom at tidligere relevant praksis har bygget på menneskerettslige standarder eller at lovregler, lovarbeider eller andre kilder gjør det. NIMs gjennomgang omfatter saker der Høyesterett har gått nærmere inn på, og i en viss grad drøftet, innholdet i menneskerettslige regler.
• Gjennomgangen inneholder også saker fra Høyesterett der menneskerettighetene bare er kort referert, men der forståelsen av menneskerettighetene likevel synes å ha hatt vesentlig betydning for rettsanvendelsen, og der avgjørelsen synes å innebære en viss rettsavklaring eller rettsutvikling.
• Det samme gjelder saker der rettsreglene er tolket på en måte som bidrar til oppfyllelsen av menneskerettighetene, selv om en slik tolkning ikke nødvendigvis var påkrevd for å oppfylle menneskerettighetene. Også saker der domstolen har anvendt sitt skjønn på en måte som har vesentlig betydning for oppfyllelsen av menneskerettslige forpliktelser, er inkludert.
• Våre utvelgelseskriterier har et element av skjønn i seg.¹⁶Eksempler på straffesaker som ikke er inkludert etter vår klassifikasjon er: HR-2025-2473-A, HR-2025-2472-A. Eksempler på sivile saker som ikke er med: HR-2025-1840-A, HR-2025-921-A, HR-2025-382-A. Kjennelser og beslutninger fra Høyesteretts ankeutvalg faller utenfor gjennomgangen, selv om også ankeutvalgets avgjørelser kan reise prinsipielle spørsmål om menneskerettigheter.¹⁷Eksempler på dette er HR-2025-1858-U, HR-2025-1517-U, HR-2025-134-U og HR-2025-1188-A.

En gjennomgang av høyesterettspraksis, basert på NIMs utvelgelseskriterier, kan bidra til å gi et mer utfyllende kunnskapsgrunnlag for diskusjoner om menneskerettighetene og deres betydning for norsk rett, særlig når tallene sees over tid. Denne kartleggingen har imidlertid noen begrensninger som det er viktig å være klar over. Det er få saker som ender i Høyesterett, og en gjennomgang av høyesterettsavgjørelser vil ikke gi et dekkende bilde av i hvilken grad menneskerettighetsspørsmål behandles i lavere domstoler.

NIMs gjennomgang viser at Høyesterett substansielt tok stilling til menneskerettighetsspørsmål i 26 dommer i 2025. Avgjørelsene fordelte seg på 7 sivile saker og 19 straffesaker.¹⁸Straffesaker: HR-2025-458-A, HR-2025-813-A, HR-2025-974-A, HR-2025-1117-A, HR-2025-1188-A, HR-2025-1238-A, HR-2025-1575-A, HR-2025-1726-A, HR-2025-1866-A, HR-2025-1867-A, HR-2025-2003-A, HR-2025-2047-A, HR-2025-2048-A, HR-2025-2051-A, HR-2025-2108-A, HR-2025-2230-A, HR-2025-2521-A, HR-2025-2523-A, HR-2025-2546-A. Sivile saker: HR-2025-260-A, HR-2025-261-A, HR-2025-844-A, HR-2025-866-A, HR-2025-942-A, HR-2025-1218-A, HR-2025-1945-A. For begge sakstypene sett under ett utgjør disse cirka 30 prosent av det totale antall avgjørelser.

Som NIMs gjennomganger fra tidligere årsmeldinger har vist, er det sjelden at en privat part får medhold i Høyesterett i anførsler som bygger på menneskerettighetene.¹⁹Det avgjørende for kategoriseringen er ikke om parten vant saken eller ikke, men om de menneskerettslige anførslene førte fram. I 2025 er trenden den samme.²⁰I enkelte av sakene har den private part både fått delvis medhold fordi minst én av anførslene har ført fram og minst én ikke har det. I tillegg er det flere saker hvor menneskerettighetene er trukket inn i vurderingen av sakens rettslige side. I flere saker har menneskerettighetene likevel hatt betydning for rettsanvendelsen og begrunnelsen, uten at det er naturlig å omtale resultatet som medhold eller ikke for den private parten.

For å fastlegge menneskerettighetenes rettslige innhold brukte Høyesterett i hovedsak tidligere høyesterettspraksis, rettspraksis fra EMD og Grunnloven som rettskilder. Disse kildene ble anvendt i majoriteten av avgjørelsene. Videre har Høyesterett også brukt FNs barnekonvensjon (BK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Høyesterett har også vist til Århuskonvensjonen. Disse kildene brukes på ulik måte fra sak til sak – noen ganger tillegges de til dels stor selvstendig vekt, andre ganger brukes de mer som støtteargumenter.

Straffesaker

Av 44 straffesaker i 2025 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 20 saker.

Sivile saker

Av 45 sivile saker i 2025 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 6 saker.

Utvikling andel MR-saker 2018–2025

I 2025 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 45 % av straffesakene og 13 % av de sivile sakene.

Medhold i MR-anførsler 2018–2025

Tallene viser antall saker i Høyesterett hvor MR-anførsel førte helt eller delvis fram eller ikke førte fram.

EMD og Norge – en historisk oversikt

I 2025 avsa EMD én dom mot Norge.²¹Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge (34068/21). Se mer om denne i kap. 1. Totalt har EMD behandlet 75 dommer mot Norge, og staten har blitt dømt i 49 av disse.²²Det kan forekomme avvik i statistikken om EMD som er beskrevet i tidligere årsmeldinger. Dette skyldes endringer i tallmaterialet fra EMD. Se for øvrig NIMs oversikt over EMD-dommer mot Norge på NIMs nettsider. I denne oversikten er det registrert 77 dommer. Det er fordi to saker er behandlet i både avdeling og storkammer.

Klager som avvises

EMD avviser de fleste klagene domstolen mottar. I perioden 1959–2025 ble 96 prosent av klagene som ble avgjort, enten avvist eller strøket av listen. Når EMD avviser en sak, er det fordi vilkårene for å klage til domstolen ikke er oppfylt.²³Jf. EMK art. 35. EMD henlegger også mange klager administrativt pga. mangler ved klagen/klageskjemaet, jf. EMDs interne reglement § 47. En sak kan bli strøket fra listen dersom klageren ikke har til hensikt å følge opp klagen, hvis saken er løst eller hvis domstolen ikke lenger kan forsvare videre behandling, jf. EMK art. 37.

I 2025 mottok EMD 115 nye klager mot Norge, og siden domstolen ble opprettet i 1959 har den mottatt over 2500 klager mot Norge.²⁴All statistikk i denne delen er basert på EMDs egne oversikter, tilgjengelig på www.echr.coe.int. Totalt har EMD mottatt over en million klager mellom 1959 og 2024.

Majoriteten av klagene mot Norge avvises også, slik tabellen viser.

Flesteparten av klagene mot Norge som blir avvist, blir avgjort av én dommer.²⁵126 av 129 i 2017, 77 av 85 i 2018, 97 av 99 i 2019, 89 av 92 i 2020, 86 av 92 i 2021, 117 av 120 i 2022, 75 av 96 i 2023, 84 av 101 i 2024 og 87 av 91 i 2025. At en sak blir avgjort av én dommer, indikerer at det er ganske opplagt at saken skal avvises.²⁶Enedommerens kompetanse følger av EMK art. 27, hvor det bl.a. heter at «En enedommer kan beslutte å avvise eller stryke fra Domstolens saksliste en individklage innbrakt i henhold til artikkel 34 når slik beslutning kan treffes uten videre behandling». Disse avgjørelsene blir ikke publisert.

Noen få saker, der avvisningsspørsmålet er mer tvilsomt, blir avgjort enten av en komité med tre dommere eller av et kammer med syv dommere. Disse sakene, som gjerne omtales som begrunnede (eller materielle) avvisningskjennelser, blir publisert. I 2025 avsa EMD tre slike begrunnede avvisningskjennelser i klager mot Norge.²⁷Disse avgjørelsene er Alneel mot Norge (143682/22) og H.A. mot Norge (2284/22) I tillegg traff EMD i Knihinicki mot Norge (36356/22) en begrunnet avgjørelse om å stryke saken fra listen etter EMK art. 37.

I 2025 ble ingen nye saker kommunisert til norske myndigheter. At en sak blir kommunisert betyr at EMD henvender seg til partene og ber om deres syn på saken eller deler av den. Formelt sett er saken fortsatt på stadiet der EMD tar stilling til om klagevilkårene er oppfylt eller ikke, noe som innebærer at den kan ende opp med å bli avvist.

Per 1. januar 2026 hadde EMD 75 klager mot Norge hvor det ennå ikke var avgjort om saken skulle tas til realitetsbehandling eller avvises.

Klager som ender med dom

Klager som ikke blir avvist eller strøket fra listen, ender opp med at domstolen avsier dom i saken. En dom kan enten frifinne staten eller konkludere med at det har blitt begått en eller flere menneskerettighetskrenkelser.

EMD har avsagt om lag 36 000 dommer siden domstolen ble opprettet i 1959. Sakene mot Norge utgjør en minimal andel av dommene, noe som blant annet reflekterer folketallet.

Flesteparten av dommene mot Norge har handlet om retten til privat- og familieliv, som er beskyttet i EMK artikkel 8. De fleste av disse dommene har omhandlet barnevernssaker. Deretter har Norge fått flere saker mot seg som gjelder retten til en rettferdig rettergang, som er beskyttet i EMK artikkel 6. Dette er den sakstypen EMD oftest behandler og oftest finner menneskerettighetsbrudd i. Andre sakstyper der EMD ofte finner menneskerettighetsbrudd er ulovlig frihetsberøvelse (EMK artikkel 5), krenkelse av eiendomsretten (EMKs tilleggsprotokoll 1, artikkel 1) og brudd på forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling (EMK artikkel 3). Norge har blitt dømt for brudd på vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse ved én anledning²⁸E. mot Norge (11701/85). og for å ha krenket eiendomsretten i én sak.²⁹Lindheim m.fl. mot Norge (13221/08og 2139/10). En annen sakstype der Norge har flere fellelser mot seg, er saker om ytrings- og pressefrihet, som beskyttes av EMK artikkel 10.

EMD har avsagt 75 dommer i saker hvor Norge har vært innklaget. Den første av disse ble avsagt i 1990. I 48 av dommene (64 prosent) har EMD konkludert med at Norge har krenket en eller flere menneskerettigheter.

I 2025 ble Norge frikjent for brudd på EMK artikkel 8 i saken Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge.³⁰Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge (34068/21).

Oversikt over EMK-spørsmål i norske saker

I noen av sakene har EMD behandlet brudd på flere EMK-bestemmelser, og i noen har de behandlet flere saker under ett. Derfor avviker antallet saker i denne oversikten fra det totale antallet dommer mot Norge.

Oversikt over EMD-dommer

Antall dommer i EMD per medlemsland i perioden 1959 til og med 2025. I oversikten er kun domfellelser og frifinnelser tatt med.

FNs overvåkingsorganer og Norge – en historisk oversikt

FNs overvåkingsorganer gir jevnlig anbefalinger til Norge. I 2025 mottok Norge anbefalinger fraFNs barnekomité og FNs ekspertmekanisme for urfolksrettigheter.

FN har ni kjernekonvensjoner om menneskerettigheter. Norge er tilsluttet åtte av disse. Alle konvensjonene har hvert sitt overvåkingsorgan, også kalt FN-komité. FN-komiteene gir jevnlig anbefalinger til medlemslandene, og kan i utgangspunktet behandle individklager hvis statene har samtykket.

FN-komiteenes tre hovedoppgaver

FN-komiteene har hovedsakelig tre hovedoppgaver. For det første skal de med jevne mellomrom gi anbefalinger til statene, såkalte konkluderende merknader, på bakgrunn av statenes rapporter om gjennomføringen av menneskerettighetene nasjonalt. For det andre publiserer komiteene på eget initiativ generelle kommentarer. Generelle kommentarer er tolkningsuttalelser eller anbefalinger, ofte knyttet til spesifikke artikler i konvensjonene eller til spesifikke tema. For det tredje behandler komiteene individklager om brudd på menneskerettighetene. Komiteene kan kun behandle slike klager hvis statene har akseptert en slik klageordning.

Individklager mot Norge

Norge har akseptert klageordningene under fire av konvensjonene: FNs menneskerettighetskomité, FNs torturkomité, FNs rasediskrimineringskomité og FNs kvinnekomité.

I løpet av 2025 har FNs rasediskrimineringskomité avsluttet to individklagesaker om brudd på rasediskrimineringskonvensjonen mot Norge, fra henholdsvis 2021 og 2018.³¹Se J.N. and E.R. mot Norge (CERD/C/115/D/77/2021) og LJ. M.fl. mot Norge (CERD/C/115/D/67/2018). Den første saken ble avsluttet uten begrunnelse. Den andre saken er en begrunnet avvisning. Saken hadde sin bakgrunn i byggingen av vindkraftverket på Fosen og spørsmålet om krenkelse av konvensjonens artikkel 5 d sammenholdt med artikkel 2 a. Saken ble avsluttet etter at det ble inngått avtale mellom partene.

Samlet sett har komiteene vurdert 35 individklager mot Norge. Av disse har 17 saker blitt avvist, mens 18 har blitt realitetsbehandlet.³²Oversikten er basert på praksisdatabasen på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside. I 8 av de 18 realitetsbehandlede klagene har det blitt konkludert med menneskerettighetsbrudd. Norge har blitt «frifunnet» i ti saker. De tidligere sakene er nærmere omtalt i NIMs årsmeldinger fra tidligere år.

Anbefalinger fra FN-komiteene til Norge

Norge mottok sine første anbefalinger om ivaretakelsen av menneskerettighetene i 1972, fra FNs rasediskrimineringskomité. Siden den gang har Norge mottatt anbefalinger i forbindelse med statens rapporteringer fra ulike FN-komiteer.³³På NIMs nettsider er det en søkbar database for internasjonale menneskerettighetsanbefalinger til Norge.

Rapporteringssystemet fungerer slik at statene med jevne mellomrom leverer rapporter til komiteene om gjennomføringen av konvensjonsforpliktelsene nasjonalt. Det rapporteres ofte på bakgrunn av spesifikke spørsmål fra komiteene. Andre aktører, som organisasjoner, får anledning til å komme med tilleggsinformasjon (såkalte skyggerapporter) både til komiteens spørsmål og etter at staten har levert sin rapport. Nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner med A-status, som NIM, har en fast rolle i forbindelse med slike rapporteringer og avgir en egen rapport hvor statens rapport kommenteres. Deretter er det en muntlig høring av staten i komiteen, før komiteen til slutt gir sine anbefalinger i form av konkluderende merknader til staten. Slike merknader inneholder ofte anbefalinger om mulige tiltak for å sikre ivaretakelse av menneskerettighetene. Stadig flere komiteer krever også en rapport om noen utvalgte anbefalinger etter ett eller to år for å vurdere statens oppfølgning.

I 2025 mottok Norge anbefalinger fra FNs barnekomité.³⁴CRC/C/NOR/CO/7 (5. juni 2025). Norge mottok også anbefalinger fra FNs ekspertmekanisme for urfolksrettigheter.³⁵Country engagement mission to Norway Technical Advisory Note of the Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples (18. mars 2025).

Selv om anbefalinger og generelle kommentarer fra FN-komiteene ikke er rettslig bindende, kan de likevel ha en viss rettskildemessig vekt. Høyesterett har fastslått at vekten av de generelle kommentarene beror på hvor godt de er forankret i konvensjonsteksten og at et annet sentralt moment er om det dreier seg om tolkningsuttalelser, eller om uttalelsen mer må sees som en tilrådning om best mulig praksis på konvensjonens område.³⁶Se NIMs veileder for menneskerettslige utredninger på NIMs nettsider.

FN-komiteenes syn på et spørsmål kan også gi en pekepinn på hvordan de vil forholde seg dersom de mottar en individklage om spørsmålet. Komiteene har en pådriverfunksjon, og anbefalingene gir ofte uttrykk for komiteenes syn på hvordan statene ideelt sett bør innrette sin praksis for å best realisere menneskerettighetene.

Anbefalinger fra FNs menneskerettighetsråd

I 2024 mottok Norge anbefalinger fra FNs menneskerettighetsråd i forbindelse med Universal Periodic Review (UPR). UPR er en mekanisme hvor stater vurderer hverandres ivaretakelse av menneskerettighetene. Norge tok våren 2025 stilling til hvilke anbefalinger som aksepteres og ikke.