NIM anbefaler

I hver årsmelding fremmer NIM utvalgte anbefalinger til myndighetene om hvordan menneskerettighetene kan ivaretas bedre i Norge. I år fremmer vi fem anbefalinger.

Disse anbefalingene velges ut på basert på NIMs prioriteringskriterier, som bygger på mandatet fastsatt i NIM-loven. NIM arbeider med et bredt spekter av menneskerettighetsspørsmål og gir konkrete anbefalinger til ansvarlige myndigheter, blant annet i høringsprosesser og i rapporter. Anbefalingene i årsmeldingen er et begrenset utvalg av problemstillinger som reiser viktige menneskerettighetsspørsmål, og som Stortinget og regjeringen bør være særlig oppmerksom på.

NIMs mandat er å «fremme og beskytte» menneskerettighetene i tråd med blant annet Grunnloven og de menneskerettighetskonvensjonene som Norge er bundet av. Dette innebærer at NIM skal bidra til å avklare de rettslige rammene som menneskerettighetene setter for politikken, og samtidig være tydelig på skillet mellom juss og politikk. Dette skillet er imidlertid ikke alltid klart, siden menneskerettighetene noen ganger krever spesifikke tiltak fra statene, og andre ganger angir mer overordnede mål som krever helhetsvurderinger.

Siden menneskerettighetskonvensjonene gjelder stater med forskjellige nasjonale systemer, kan forpliktelsene oppfylles gjennom ulike politiske løsninger. Samtidig utvikler menneskerettigheter seg dynamisk. For NIM er det derfor viktig å peke på relevante rettslige utviklingstrekk for å sikre at politiske beslutninger fattes på et oppdatert grunnlag.

Våre anbefalinger varierer derfor i karakter. Et sentralt formål med mange av NIMs anbefalinger er å peke på tiltak som kan bidra til å redusere risikoen for at myndighetene anklages eller dømmes for menneskerettighetsbrudd i domstolene. Andre anbefalinger peker på områder hvor det er behov for styrket innsats for realisering av rettigheter, uten at tiltakene som foreslås i seg selv er uttrykk for konkrete rettslige forpliktelser. Vi legger stor vekt på å tydeliggjøre dette skillet i vår kommunikasjon.

NIM følger opp anbefalinger vi har fremmet. På slutten av kapitlet redegjør vi for myndighetenes oppfølging av enkelte av anbefalingene fra NIMs tidligere årsmeldinger.

Påtalemyndighetens uavhengighet

Begrunnelse:

Norge er et av verdens mest velfungerende demokratier. Internasjonalt er imidlertid demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene under økende press. Utviklingen i en del land de senere årene har vist at det er et behov for å sikre uavhengigheten til de bærende demokratiske institusjonene. Også i Norge bør vi være forberedt på å styrke vernet av grunnleggende prinsipper som maktfordeling og rettsstat.

Påtalemyndighetens uavhengighet er en grunnleggende del av den norske rettsstatens arkitektur. Uavhengigheten innebærer først og fremst at påtalemyndigheten handler selvstendig i den enkelte sak, og ikke kan instrueres av myndighetene om å påtale eller foreta andre inngrep mot enkeltpersoner. Dette prinsippet bidrar til å sikre ivaretakelsen av menneskerettighetene, blant annet ved at beslutninger fra påtalemyndigheten ikke kan være, eller mistenkes for å være, politisk motivert.

Straff er et av samfunnets mest inngripende virkemidler overfor enkeltmennesker. Det stiller svært strenge krav til prosessen for å avgjøre om straff skal ilegges. En slik betryggende prosess sikres gjennom at lovgiver, påtalemyndigheten og domstolene medvirker uavhengig av hverandre. Denne maktfordelingen gir et vern mot at en av statsmaktene misbruker sin makt. Dette vernet er også avgjørende for det reelle vernet av andre menneskerettigheter, for eksempel respekten for at inngrep skal forankres i lov og at befolkningen våger å bruke sin ytringsfrihet.

Påtalemyndighetens uavhengighet fremgår i dag av straffeprosessloven og er dermed allerede gjeldende rett. Ved å grunnlovfeste uavhengigheten vil imidlertid prinsippet få høyere rang. Grunnlovfesting vil derfor vanskeliggjøre eventuelle fremtidige politiske forsøk på å bygge ned rettsstaten.

Stortinget vedtok i 2024 enstemmig å grunnlovfeste domstolenes uavhengighet. Vedtaket ble blant annet begrunnet med at det raskt kan etableres politiske flertall som ønsker å utøve innflytelse over rettsvesenet på en måte som alvorlig truer domstolenes uavhengighet.¹Innst. 314 S (2023-2024). NIM mener mye av den samme begrunnelsen med tyngde taler for å grunnlovfeste også påtalemyndighetens uavhengighet.

Et forslag om å grunnlovfeste påtalemyndighetens uavhengighet ble behandlet parallelt med forslaget om domstolenes uavhengighet. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité la til grunn at grunnlovfesting burde skje.²Innst. 301 S (2023-2024). Når forslaget ikke fikk tilstrekkelig flertall til tross for denne enigheten, skyldtes det at noen partier la til grunn at forslagets utforming ikke var presist nok og heller ikke var utredet tilstrekkelig. Denne tvilen knyttet seg særlig til spørsmål om bruk av rettergangsstraff og mulig fremtidig gjeninnføring av private straffesaker.

Det ligger nå to nye forslag om grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet til behandling i Stortinget.³Dok. 12:21 (2023-2024) og Dok. 12:36 (2023-2024). NIM mener at disse forslagene samlet svarer på de spørsmålene som ble reist i forrige stortingsperiode, og de forskjellige måtene å løse dem på.

Straff mot bakmenn

Begrunnelse:

Rekruttering av mindreårige til kriminelle nettverk øker. Sårbare barn og unge kan få livet sitt ødelagt fordi de blir lokket eller presset inn i kriminell aktivitet. Barn har et særskilt vern mot utnyttelse etter barnekonvensjonen. Rekruttering av barn til kriminalitet kan dessuten utgjøre menneskehandel etter Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Palermo-protokollen. Staten har plikt til å iverksette tiltak som reduserer risikoen for slike brudd på barns menneskerettigheter. I tillegg har staten en plikt til å beskytte resten av befolkningen mot vold og overgrep som begås av personer i kriminelle nettverk. Relevante tiltak vil være forebygging, bedre koordinering mellom tjenestene og andre hjelpetiltak, men også lovgivningstiltak.

For å sikre barns rettigheter må staten ha et lov- og håndhevingsrammeverk med sanksjoner som er effektive, proporsjonale og avskrekkende. Straffeforfølgning av bakmenn og tilretteleggere som bevisst sørger for egen uvitenhet om straffbare handlinger begått i deres interesse, gjennom for eksempel å etablere flere ledd mellom seg selv og den straffbare handlingen, kan virke preventivt. Til sammenligning følger det av krigens folkerett at til og med uaktsom rekruttering av barnesoldater er en krigsforbrytelse – nettopp for å beskytte barn mot traumer, integritetskrenkelser og mulig krigsfangenskap.

Regjeringen har fremmet et forslag om et straffebud om involvering av mindreårige i kriminalitet. Den foreslåtte bestemmelsen styrker barns vern mot utnyttelse, men fanger ikke nødvendigvis opp rekruttering som i realiteten ofte styres av personer høyere opp i hierarkiet i en kriminell gruppe. For bakmenn og tilretteleggere bør derfor risikoen med å utnytte unge, og særlig personer under den kriminelle lavalderen, bli betydelig større.

De alminnelige strafferettslige medvirkningsreglene, og straffeloven § 199 om deltakelse i en forbudt kriminell sammenslutning, vil sjelden ramme dem som rekrutterer unge mennesker til kriminelle nettverk når rekrutteringen ikke er knyttet til en konkret straffbar handling.

I noen bestemmelser i straffeloven er det gjort straffbart å unnlate å treffe rimelige og nødvendige tiltak for å hindre eller stanse straffbare handlinger. Det gjelder straffeloven § 109 om overordnedes ansvar i krig og § 175 om tvungne forsvinninger. En liknende tilnærming kunne vært overført til nye straffebestemmelser om rekruttering av barn og unge til kriminelle handlinger og nettverk. NIM har foreslått en mulig lovbestemmelse i en høringsuttalelse til regjeringens forslag om involvering av mindreårige i kriminalitet.⁴NIM-H-2025-052.

Det er viktig at nye straffebestemmelser ivaretar barns rettigheter, i tråd med menneskehandelskonvensjonens prinsipp om at ofre for menneskehandel ikke skal straffeforfølges.

Urfolks deltakelse i inngrepssaker

Begrunnelse:

Samiske rettighetshavere, inkludert reindriftsutøvere og Sametinget, har i en årrekke påpekt at de ressursmessig har problemer med å følge opp den store økningen av industri- og utbyggingsprosjekter. Samiske rettighetshavere må ofte forholde seg til et stort antall saker samtidig, ofte på tvers av flere kommuner og innen ulike fagområder, som for eksempel mineralutvinning, kraftutbygging, motorferdsel i utmark, oppdrettsanlegg og hyttebygging.

Dette øker risikoen for at negative konsekvenser for samenes rett til kulturutøvelse og andre rettigheter ikke oppdages eller håndteres i tide. For at beslutningsprosessene skal være forsvarlige, er det nødvendig at samiske rettighetshavere gis reelle muligheter til effektiv deltakelse med tilstrekkelig faglig og juridisk støtte.Det endelige ansvaret for å sikre dette ligger hos myndighetene.

Åpenhetsloven fastslår at selskaper skal foreta aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer.⁵OECD Guidelines for Multinational Enterprises, Commentary on Chapter II: General Policies. Dette innebærer at selskapene må inngå i interessentdialog eller konsultasjoner med berørte parter. Åpenhetsloven skal med dette sikre at selskapene tar samiske synspunkter i betraktning, men det øker samtidig presset på de samiske aktørene. Selv om åpenhetsloven sier at selskapene bør bidra til rettighetshaveres effektive deltakelse, stilles ingen spesifikke krav til selskapene om dette. Når det er opp til selskapene selv i hvilken grad de kommuniserer med rettighetshavere, kan dette føre til store forskjeller og vilkårlighet i ellers sammenlignbare saker.

Myndighetene har iverksatt flere tiltak og ordninger som gir bistand til reindriften i inngrepssaker. Reinbeitedistrikter kan blant annet søke tilskudd til juridisk bistand i forbindelse med sikring av beiterett eller beitearealer både med og uten domstolsbehandling. Det er uklart om tilskuddsbeløpene er tilstrekkelige i lys av omfanget, tidsforløpet og kompleksiteten i konsesjonsprosessene, samt muligheten for rettslige prosesser. Myndighetene gir også midler til Norske Reindriftsamers Landsforbunds (NRL) arealrådgivningstjeneste, som blant annet tilbyr bistand i plan- og utbyggingssaker. Ifølge årsrapporten for 2025 har tjenesten likevel et stort ansvarsområde og begrensede ressurser, samtidig som pågangen er langt større enn de har kapasitet til å håndtere. I 2025 behandlet tjenesten rundt 170 saker fordelt på 48 distrikter.Flere saker måtte utsettes.⁶NRL, Årsrapport 2025, Veiledningstjenesten i arealsaker, sammendrag. Andre rettighetshavere enn reindriften har i enda mindre grad tilgang på ressurser til effektiv deltakelse i inngrepsprosesser.

På denne bakgrunn mener NIM at det er behov for en helhetlig kartlegging av dagens praksis for ulike former for støtte til samiske rettighetshavere. Dette er nødvendig for å avdekke eventuelle strukturelle mangler og sikre reelle muligheter til å ivareta rettigheter i inngrepssaker.

Forholdene ved Trandum utlendingsinternat

Begrunnelse:

Lagmannsretten dømte i 2023 staten for brudd på menneskerettighetene til en kvinne som var internert på Trandum utlendingsinternat, i en sak om rutinemessig kroppsvisitasjon og innlåsing.⁷Se LB-2023-21398.

Det har over lang tid vært fremmet kritikk fra flere hold om ivaretakelsen av menneskerettighetene på utlendingsinternatet. Kritikken stammer både fra NIM, Sivilombudet, Tilsynsrådet for Trandum, Europarådets torturkomité, FNs menneskerettighetskomité og FNs torturkomité. Et kjernepunkt i kritikken er det betydelig fengselslignede preget ved internatet, med vidtgående restriksjoner og medfølgende risiko for menneskerettighetskrenkelser.

Justis- og beredskapsdepartementet sendte i mars 2025 forslag til endringer i utlendingsloven og ny utlendingsinternatforskrift på høring. Forslagene ligger fortsatt til behandling i departementet. NIM mener at arbeidet med nye regler for internatet bør prioriteres, men at forslagene samtidig bør forbedres på flere områder for å ivareta menneskerettslige krav.

Etter NIMs syn er det behov for klarere regelverk for utlendingsinternatet som legger til rette for individuelle vurderinger ved inngripende tiltak, og som sikrer at utlendingsinternatet ikke har et unødvendig fengselslignende preg. NIM mener blant annet at inngripende kontrolltiltak, som fratakelse av kommunikasjonsmidler og innlåsing, bør forutsette en individuell vurdering, og at regelverket i større grad bør ta hensyn til den enkeltes sårbarheter og samlet tiltaksbyrde. I tillegg bør det etableres en sikkerhetsventil som sikrer at inngrep i den enkeltes rettigheter ikke blir uforholdsmessig store. NIM mener videre at det som et utgangspunkt ikke bør gis adgang til å beslutte kollektiv utelukkelse fra fellesskapet for alle internerte, men at utelukkelse bør regnes som enkeltvedtak som skal nedtegnes skriftlig og begrunnes.⁸NIM-H-2025-032-V02, pkt. 3.4 og 4.2-4.3, samt pkt. 5.5.

I arbeidet med regler for utlendingsinternatet må det særlig tas hensyn til barns rettigheter. Regjeringen har foreslått regler om maktbruk mot barn ved internatet, som bruk av sikkerhetscelle og hel eller delvis utelukkelse fra fellesskapet. Den menneskerettslige adgangen til å isolere barn er svært snever. Dersom et barn holdes separert fra andre bør det være for kortest mulig tid og bare som en siste utvei for å beskytte barnet eller andre.⁹Se barnekomiteens anbefalinger i generell kommentar nr. 24, CRC/C/GC/24, avsn. 95 bokstav h. Regelverket må ta høyde for den begrensede adgangen det er til å isolere barn for å redusere risikoen for at deres menneskerettigheter krenkes.

Slik NIM har forstått det, har Politidirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet foreslått overføring av ansvaret for utlendingsinternatet til kriminalomsorgen. NIM understreker at en eventuell omorganisering må innrettes slik at det kan gjøres gode individuelle vurderinger.

Tilgang til elektronisk identitet (eID)

Begrunnelse:

Digitaliseringsdirektoratet anslår at om lag 850 000 nordmenn er digitalt sårbare. En undersøkelse NIM gjennomførte i 2025 viste at en av årsakene til dette er manglende tilgang til den elektroniske identiteten bankID.¹⁰I Norge tilbys eID av ulike aktører. Særlig de privateide løsningene bankID, Buypass og Commfides står sentralt. I tillegg eksisterer den offentlige løsningen MinID. Kun de private aktørene tilbyr eID på høyt sikkerhetsnivå, mens MinID er på sikkerhetsnivået «betydelig».

Elektronisk identitet (eID) er en digital løsning for bekreftelse av en persons identitet på digitale plattformer, som i økende grad er nødvendig for å få tilgang til ulike offentlige og private tjenester. Eksempler på slike tjenester er Digipost, Helsenorge, Nav, Vipps, kollektivtransport og parkering. Det finnes eID på tre ulike sikkerhetsnivåer: lavt, betydelig og høyt. For mange av de mest brukte plattformene stilles det krav om innlogging med eID med høyeste sikkerhetsnivå.

I dag mangler anslagsvis 220 000 voksne personer bosatt i Norge tilgang til eID på høyeste sikkerhetsnivå.¹¹Anslag fra Digitaliseringsdirektoratet, basert på antall innlogginger i ID-porten mellom 19.01.2024 – 18.01.2025. Situasjonen er særlig utfordrende for eldre og personer med funksjonsnedsettelse.

De tekniske løsningene for eID er i liten grad tilrettelagt for personer med demens, funksjonsnedsettelse eller lav digital kompetanse. Private eID-utstedere har i tillegg en praksis hvor de nekter å utstede eID, eller sperrer tilgangen, dersom det avdekkes at en person har behov for hjelp til å bruke tjenesten. Samtidig mangler det tilstrekkelige fullmaktsløsninger som gjør det mulig å representere andre i digitale systemer. De løsningene som fins, har ofte få muligheter for fleksibilitet. eID på høyt sikkerhetsnivå er i dag heller ikke tillatt brukt av verge på vegne av vergehaver. I tillegg mangler det tilstrekkelige alternative løsninger, både digitale og analoge. Resultatet er at en betydelig andel av befolkningen i praksis mangler tilgang til tjenester som er grunnleggende for realisering av flere menneskerettigheter.¹²Marte E. Kjørven m.fl., Helhetlig, trygg og inkluderende digital identitetsforvaltning i Norge: Anbefalinger fra SODI-prosjektet, rapport 5/2025, pkt. 5.1.

Tilgang til det digitale rom er i økende grad avgjørende for å få oppfylt menneskerettighetene. Manglende tilgang til eID innebærer i mange tilfeller at man ikke effektivt kan utøve sin rettslige handleevne i det digitale rom. Utøvelse av rettslig handleevne er en rettighet som ikke avhenger av om man kan gjennomføre rettslige handlinger alene eller med bistand.

Manglende tilgang til eID kan også utfordre flere av statens tilretteleggingsforpliktelser etter FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Det vil også kunne hindre utøvelsen av andre menneskerettigheter, som ytrings- og informasjonsfriheten, bevegelsesfriheten og retten til helse. Manglende tilgang til det digitale rom vil også kunne utgjøre diskriminering.¹³Se Kjørven og Wærstad, «Digitalt utenforskap og diskriminering» i Kjørven, Hjort og Wærstad (red.), Bruk og misbruk av elektronisk identifikasjon, pre-publication draft (Oslo: Karnov, 2025).

I 2023 lanserte regjeringen en nasjonal strategi for eID i offentlig sektor, som blant annet har som mål at flere skal få tilgang til eID. Som ledd i strategien planlegger regjeringen innen 2030 å innføre en digital lommebok som gir «alle» tilgang til eID på høyt sikkerhetsnivå, gjennom innføring av EU-forordningen eIDAS 2.0 i norsk rett. Selv om dette antageligvis vil avhjelpe flere av de problemene som er nevnt over, har statene et betydelig handlingsrom i hvordan forordningen gjennomføres nasjonalt. Det er fortsatt uavklart hva som vil være norske myndigheters forståelse av begrepet «alle», og dermed hvilke grupper som vil få tilgang til lommeboken og hvordan.

Et sentralt spørsmål i forbindelse med utvikling av digital lommebok er hvilke tekniske løsninger som vil iverksettes for å sikre at eID kan brukes selvstendig av flest mulig. Menneskerettslige krav taler for at lommeboken bør utformes på en måte som sikrer økt grad av universell utforming i bruken av eID, og at det bygges inn tilretteleggingstiltak for eldre og personer med funksjonsnedsettelser.

Det er også uklart om det som del av innføring av lommeboken vil åpnes for assistert bruk av eID på høyt sikkerhetsnivå. Praksisen med å nekte utstedelse av eID til personer med assistansebehov, bygger på en rettsforståelse om at sikkerhetskrav i eIDAS er til hinder for dette. NIM viser i denne sammenhengen til at denne rettsforståelsen er omdiskutert, og at kravene ikke praktiseres like strengt i andre land.¹⁴Kjørven m.fl., rapport 5/2025, pkt. 5.1.1.3. Slik NIM ser det, må kravene i eIDAS sees i sammenheng med forpliktelsene i CRPD.¹⁵Se Kjørven, Gjøsteen og Wærstad,«Safe and Inclusive or Unsafe and Discriminatory? European Digital Identity Wallets and the Challenges of ‘sole control’», preprint, SSRN, 2025. Uavhengig av hvordan eIDAS tolkes, er kravene i forordningen kun bindende for eID-systemer som er innrapportert til EU. Staten står derfor selv fritt til å utvikle en offentlig eID-løsning på høyeste sikkerhetsnivå som åpner for assistert bruk, uten at denne må oppfylle forordningens krav.¹⁶Etter eIDAS art. 1 gjelder forordningen kun for eID-systemer som er meldt til EU-kommisjonen. Det er ingen plikt til å melde inn eID-systemer til Kommisjonen. Det er heller ikke noe som forhindrer statene fra å utvikle eID-løsninger som ikke meldes inn og dermed ikke reguleres av eIDAS.

En mulig nedside ved assistert bruk av eID er at dette isolert sett vil kunne innebære økt risiko for misbruk. Tiltaket bør derfor ledsages av sikkerhetstiltak som reduserer denne risikoen. Eksempler er bruk av biometri i bruksfasen, dobbeltsigneringsfunksjoner, selvvalgte bruksbegrensninger og step up-mekanismer for risikofylte transaksjoner.

Regjeringen er i tillegg i gang med å utarbeide en digital fullmaktsløsning. En første versjon er varslet i løpet av 2026, i første omgang for vergehavere og deretter for befolkningen som helhet. Dette vil være et viktig tiltak for å gi flere tilgang til digitale offentlige tjenester. Det er imidlertid uvisst hvor stor grad av fleksibilitet som vil være innebygd i løsningene og hvor tilgjengelig systemene for etablering av fullmakter vil være for utsatte grupper. Løsningen vil i første omgang heller ikke dekke private tjenester.

Fullmaktsløsninger er heller ikke en fullgod løsning for tilgang til eID for alle. Hovedløsningen bør være å legge til rette for at flest mulig kan ta i bruk eID mest mulig selvstendig. Mange personer med fysisk funksjonsnedsettelse eller eldre med lav digital kompetanse er i stand til å ta selvstendige avgjørelser, men har behov for ulike former for tilrettelegging for å kunne bruke eID. I disse tilfellene vil det være behov for mindre inngripende løsninger enn en formell fullmakt.

Regjeringen er i gang med viktige tiltak for å sikre at flere grupper får tilgang til eID. Samtidig er det i dag uavklart hvordan flere av disse tiltakene konkret vil utformes, og i hvilken grad de vil sikre effektiv tilgang til eID for utsatte grupper. Det er avgjørende at den videre utviklingen av tiltak på eID-feltet skjer i tråd med menneskerettslige krav.

Tidligere anbefalinger

NIM følger systematisk opp våre tidligere anbefalinger. Her presenteres kort myndighetenes oppfølging av enkelte anbefalinger fra tidligere årsmeldinger. Beskrivelsen er ikke ment å være uttømmende, men en kortfattet oversikt over sentrale utviklingstrekk. Det tas forbehold om at det kan finnes ytterligere forhold som NIM ikke kjenner til.

Utvikling:

Utvalgets utredning var på høring våren 2024. Utredningen er fortsatt til behandling i Justis- og beredskapsdepartementet. NIM vil fortsette å følge opp anbefalingen.

Utvikling:

I juni 2025 ble det vedtatt endringer i barnevernsloven, blant annet om oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse og tydeligere krav til begrunnelse i vedtak om omsorgsovertakelse. Bufdirsendte samme måned på høring retningslinjer for samvær, hvor det fastslås at barnet skal involveres og at samvær skal gjennomføres slik at målet om gjenforening ivaretas best mulig.

Europarådets ministerkomité avsluttet høsten 2025 den forsterkede oppfølgingen av Norge i tilknytning til serien med domfellelser mot Norge i EMD i barnevernssaker. Siden 2020 har i overkant av 40 barnevernssaker mot Norge blitt avvist av EMD. Avvisningsavgjørelsene viser at EMD nå i all hovedsak har akseptert justeringene myndighetene har foretatt i barnevernet.

Utviklingen de siste årene viser færre omsorgsovertakelser og at det besluttes mer samvær. Årsaken til disse endringene er uviss. Samtidig er det tegn på at EMD-dommene i enkelte sammenhenger feilaktig tas til inntekt for at selve terskelen for omsorgsovertakelse er endret. NIM vil følge med på dette videre.

Utvikling:

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité vurderte på starten av 2025 myndighetenes håndtering av koronapandemien. Behandlingen resulterte i at Stortinget ba regjeringen om å fremme forslag om innføring av en bestemmelse som sikrer at hensynet til barnets beste skal vektlegges i all krisehåndtering. I tillegg vedtok Stortinget å igangsette arbeid for å styrke parlamentarisk kontroll med regjeringens ekstraordinære fullmakter i krisesituasjoner. Vedtakene ble gjort med bakgrunn i innspill fra blant annet NIM.

Regjeringen har i 2025 også sendt forslag til ny smittevernlov og helseberedskapslov på høring. Forslagene innebærer blant annet at barnets beste og samfunnsmessige konsekvenser skal vurderes ved smitteverntiltak, økt bruk av høringsinstituttet og styrket parlamentarisk kontroll. Regjeringen vurderer også å lovfeste at smittevern- og beredskapstiltak må overholde de begrensninger som følger av Grunnloven og menneskerettsloven.

I november 2024 fremmet regjeringen forslag til endringer i sivilbeskyttelsesloven, som inneholdt vide fullmakter til å pålegge, endre og regulere arbeid i krisetid. I høringsrunden var NIM og flere andre aktører kritiske til forslaget, blant annet på grunn av misbruksfaren knyttet til at det i liten grad var foreslått kontrollmekanismer for Stortinget. Våren 2025 stemte Stortinget for lovforslaget i førstegangs votering. Offentlig debatt førte imidlertid til at lovbehandlingen ble utsatt før endelig vedtak. Et nytt lovforslag som tok hensyn til sentrale deler av NIMs kritikk ble vedtatt senere samme vår.

Utvikling:

Regjeringen foreslo mot slutten av 2024 en rekke endringer i vergemålsloven som skal bidra til økt vektlegging av selvbestemmelse og frivillighet i vergemål. Forslaget, som var på høring i 2025, er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak om å foreta en helhetlig gjennomgang av vergemålsloven. Saken er i skrivende stund til videre behandling i Justis- og beredskapsdepartementet.

Sammen med endringene i vergemålsloven som er vedtatt i de senere årene, er de foreslåtte lovendringene en vesentlig forbedring i ivaretakelsen av rettigheter etter CRPD på vergemålsfeltet. Samtidig mener NIM at det er behov for flere endringer for å fullt ut ivareta Norges menneskerettslige forpliktelser, særlig knyttet til etablering av et helhetlig system for beslutningsstøtte.

Stortinget vedtok også i desember 2025 å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Vedtaket vil i liten grad innebære innføring av nye rettslige forpliktelser, men vil kunne bidra til økt bevissthet i offentlige organer om paradigmeskiftet som konvensjonen målbærer, blant annet på vergemålsfeltet.

Utvikling:

Stortinget vedtok i 2025 å senke beviskravet for når noen skal anses for å mangle beslutningskompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven. NIM mener endringen isolert sett vil øke risikoen for bruk av ulovlig tvang overfor pasienter som i realiteten er beslutningskompetente, og at det er behov for kompenserende tiltak som reduserer faren for utglidning av tvangsbruk i praksis.

Stortinget vedtok samtidig å innføre en hjemmel for tvungen elektrosjokkbehandling (ECT). NIM har etterlyst et bedre kunnskapsgrunnlag for effekten av tvungen ECT og mener at behandlingen ideelt sett burde forbys inntil dette eventuelt er på plass. Endringen er likevel mer betryggende enn tidligere rettstilstand, hvor behandlingen ble gitt på nødrettslig grunnlag og uten tilstrekkelige rettsikkerhetsgarantier.

Utover dette er det de senere årene vedtatt få lovendringer eller tiltak som adresserer eksisterende rettighetsutfordringer ved bruk av tvang i helse- og omsorgstjenestene. Betydelige deler av Tvangslovutvalgets forslag til forbedret rettssikkerhet ved tvangsbruk fra 2019 er fortsatt til behandling i Helse- og omsorgsdepartementet.

Utvikling:

Stortinget vedtok i 2025 ny § 27 b i Stortingets forretningsorden om oppfølging av samiske interesser. Endringen innebærer at Stortingets komiteer i konkrete saker kan invitere representanter for samiske interesser til dialog eller gi innstilling om at regjeringen gjennomfører nødvendige konsultasjoner. Bestemmelsen begrenses til tilfeller der komiteen overveier tilråding til Stortinget om vedtak som vil kunne direkte påvirke samiske interesser, og endringene ikke har vært gjenstand for konsultasjoner i samsvar med sameloven kapittel 4.

Stortinget og Sametinget har også kommet til enighet om at Sametinget får opprette et eget kontaktpunkt på Stortinget fra og med 2026. Formålet med kontaktpunktet vil være å bidra til gjennomføring av Stortingets konsultasjonsplikt, gjennom kontakt, informasjon og samhandling med partigrupper og Stortingets administrasjon.

Det gjenstår å se hvilke følger endringene vil ha i praksis og om det vil utvikles mer formaliserte retningslinjer eller rutiner for Stortingets gjennomføring av konsultasjoner.

Utvikling:

Regjeringen la i august 2025 fram forslag til en rekke endringer i straffegjennomføringsloven for å redusere utfordringene med isolasjon i norske fengsler. Lovforslagene skal behandles av Stortinget i mars 2026.

Blant annet foreslås det å lovfeste en nasjonal minstestandard for hvor mye tid innsatte skal kunne tilbringe utenfor cellen hver dag. Etter forslaget skal normalen være åtte timer eller mer per dag, og aldri mindre enn fire timer. Det foreslås også en styrket rett til tilsyn og sosial kontakt hvis man likevel må sitte isolert, egne regler for barn og tydeligere regler for hvordan avgjørelser om utelukkelser og kontrolltiltak skal fattes.

Proposisjonen viser til og følger opp flere av NIMs anbefalinger til myndighetene, inkludert anbefalingen fra årsmeldingen i 2020. Lovforslaget er et viktig skritt i riktig retning av å bedre forholdene for innsatte. Samtidig er det viktig at lovendringene realiseres i praksis, og følges opp med styrkede bevilgninger, økt bemanning og bygningsmessige tiltak i kriminalomsorgen. Videre er det nødvendig med tiltak for å styrke rettighetene til særlig sårbare innsatte, blant annet vurdering av soningsdyktighet ved langvarige utelukkelser.

Vil du vite mer om hvordan myndighetene har fulgt opp NIMs anbefalinger? Gå inn på nhri.no/anbefalinger.