Jansen mot Norge

Om dommen

Et foreldrepar ble fratatt omsorgen for sitt barn da det var noen måneder gammelt. Etter omsorgsovertakelsen hadde foreldrene i starten blitt gitt rett til samvær med barnet. Senere besluttet tingretten at klageren (barnets mor) og barnets far ikke hadde rett til samvær med barnet, under henvisning til at det forelå en stor risiko for bortføring samt hensynet til barnets beste. Etter å ikke ha fått medhold i lagmannsretten eller Høyesterett, brakte klageren saken inn for EMD og mente at samværsnektelsen krenket retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

EMD understreket at hensynet til barnets beste skal veie tyngst når det kommer til beslutninger om omsorg og samvær mellom foreldre og barn. Domstolen fant at den nasjonale beslutningsprosessen hadde vært grundig og bred, med flere behandlinger i rettssystemet hvor også senere utvikling i saken var tatt stilling til. Klageren hadde fått mulighet til å være tilstrekkelig involvert i saksgangen og kunne slik ivareta sine interesser. Lagmannsrettens avgjørelse hadde imidlertid ikke fokusert på en fremtidig gjenforening av barnet og klageren, og det forelå en risiko for at barnet helt kunne miste kontakten med sin mor i fremtiden. I denne saken ble en slik adskillelse tillagt ekstra vekt fordi dette også kunne føre til at barnet ble fremmedgjort overfor sin rom-identitet. På bakgrunn av dette kom EMD til at negative langsiktige virkninger ved at barnet mistet kontakt med moren, og statens positive plikt til å iverksette tiltak for å fremme en slik kontakt ikke hadde blitt tillagt tilstrekkelig vekt. Det forelå derfor et brudd på EMK art. 8.