K. T. mot Norge

Om dommen

Saken springer ut av et samlivsbrudd. Barnefaren hadde omsorgsansvaret for barna. Moren forsøkte å kreve foreldreansvaret for barna, og anførte at barnefaren var voldelig. Moren sendte en bekymringsmelding til barnevernet og politianmeldte barnefaren. Barnevernet innledet en undersøkelsessak mot barnefaren. Barnefaren anla søksmål ved Stavanger tingrett og hevdet at barnevernet ikke har hjemmel for å foreta en undersøkelsessak mot han. Tingretten avviste søksmålet på bakgrunn av reglene om manglende rettslig interesse. Lagmannsretten og Høyesterett kom til tilsvarende resultat.  

Barnefaren klagde inn staten til EMD. Han anførte at barnevernstjenesten krenket EMK art 8, om retten til privat- og familieliv. Videre anførte han at de norske domstolers avvisning av saken utgjorde en krenkelse av hans rett til rettferdig rettergang etter EMK art 6.     

Domstolens vurdering

EMD kom til at det ikke forelå noen krenkelse av EMK artikkel 8. De påpekte at en undersøkelsessak var nødvendig for å ivareta barnas rettigheter etter EMK artikkel 8 nr. 2. Undersøkelsen måtte gjennomføres for å vurdere hvorvidt barnevernet skulle iverksette andre tiltak. Dette var innenfor statens skjønnsmargin.  

Når det gjaldt EMK art 6, presiserte EMD at rettigheten ikke er absolutt. Det avgjørende er om innskrenkningene forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig. EMD kom til at den begrensende domstolsprøvingen av barnevernets undersøkelsessak var konvensjonsmessig, blant annet med henvisning til at undersøkelsessak utføres av hensyn til barnets beste. Domstolen viste blant annet til at Høyesterett hadde foretatt en realitetsvurdering, noe som innebar at klageren fikk prøvd sin sak for domstolene.