Kaplan og andre mot Norge

Om dommen

Den ene klageren var en mann fra Tyrkia. Han fikk avslag på sin asylsøknad i 1999, men forble i Norge. Samme år ble han dømt til fengsel for legemsbeskadigelse. Mannens kone kom til Norge i 2003 sammen med parets to sønner. I 2005 ble parets tredje barn, en datter, født. Datteren led av autisme. I 2006 fattet UDI vedtak om utvisning med varig innreiseforbud etter utlendingsloven 1988 § 29 (1) bokstav a og c, på grunn av straffbare forhold begått i Norge, samt langvarig ulovlig opphold og arbeid. Mannen reiste sak mot staten, og Høyesterett kom til at utvisningen ikke var et uforholdsmessig tiltak (HR-2010-2033-A). Han ble utvist til Tyrkia i 2011.

Domstolens vurdering

Barnas rett til familieliv og hensynet til barnas beste ble utslagsgivende, hensett til «exceptional circumstances»: Det yngste barnets langvarige og nære forhold til sin far, hennes spesielle omsorgsbehov, og den lange perioden uten aktivitet fra myndighetenes side frem til de varslet og vedtok å utvise mannen. Staten hadde ikke handlet innenfor sin skjønnsmargin, og inngrepet var derfor ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn».