LO og NTF mot Norge

Om dommen

Norsk Transportarbeiderforbund (NTF), et medlem av Landsorganisasjonen i Norge (LO), hadde inngått en rammeavtale med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) om fastlønnsystem for losse- og lastearbeidere. Avtalen ga fortrinnsrett til losse- og lastearbeid ved flere store havner i Norge. Selskapet Holship etablerte seg i Norge og ansatte losse- og lastearbeidere, men selskapet var ikke del av NHO eller rammeavtalen. NTF sendte varsel til Riksmekleren om boikott for å sikre en tariffavtale med fortrinnsrett. Spørsmålet om denne boikotten var lovlig ble behandlet av tingrett, lagmannsrett og Høyesterett. Høyesterett kom til at fortrinnsretten NTF prøvde å presse Holship til å godta gjennom boikotten utgjorde et brudd på etableringsretten etter art. 31 i EØS-avtalen. Forholdet til EMK art. 11 ble ikke direkte behandlet i høyesterettsdommen, men Høyesterett uttalte at hovedeffekten av boikotten var at Holship ble nektet markedsadgang. Dette skilte seg fra utøvelse av foreningsfrihet hvor målet var lønnsøkninger, bedre arbeidsvilkår eller hindring av oppsigelser. NTF og LO brakte saken inn for EMD og mente at Høyesteretts avgjørelse om å kjenne boikotten ulovlig medførte en krenkelse av retten til foreningsfrihet etter EMK art. 11.

Domstolens vurdering 

EMD uttalte innledningsvis at EMK art. 11 krever at nasjonal rett muliggjør fagforeningers arbeid med å beskytte sine medlemmers interesser. Domstolen pekte på at det i første omgang er opp til nasjonale myndigheter å tolke og bruke nasjonal rett. Høyesterett hadde foretatt en omfattende prøving av de motstridende interessene i saken. Karakteriseringen av boikotten som et middel for å hindre andre adgang til markedet for laste- og lossetjenester var sentral i vurderingen. Det var også relevant at boikotten rammet en tredjepart. I den konkrete saken hadde partene forhandlet og kom frem til en ny tariffavtale, og inngrepet som høyesterettsdommen gjorde i art. 11 hindret ikke fagforeningene i å gjennomføre tarifforhandlinger. Domstolen konkluderte på bakgrunn av dette med at staten hadde handlet innenfor sin skjønnsmargin, og at det ikke forelå en krenkelse av art. 11. Domstolen kom avslutningsvis med bemerkninger om Høyesteretts balansering av rettigheter etter EMK og rettigheter etter EØS-avtalen.