Pedersen og andre mot Norge

Om dommen

Klagerne i saken var et foreldrepar og deres biologiske barn. Da barnet var lite ble det vedtatt omsorgsovertakelse og plassering av barnet i fosterhjem, og foreldrene fikk begrenset samvær med barnet. Det ble senere besluttet tvangsadopsjon av barnet til fosterforeldrene, hvor de biologiske foreldrene ble gitt begrenset rett til kontakt med barnet i etterkant av adopsjonen. Klagerne mente dette krenket retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD tok utgangspunkt i Storkammerets vurdering i saken Strand Lobben og andre mot Norge, og uttalte blant annet at dersom det skjer en omsorgsovertakelse skal gjenforening med biologisk familie være målet fra starten av omplasseringen, og det må treffes tiltak for å tilrettelegge for dette. Myndighetene må etter art. 8 foreta en balansert interesseavveining, hvor hensynet til barnets beste skal tillegges stor vekt, men hvor familiebånd bare kan brytes ved helt ekstraordinære omstendigheter. Domstolen uttalte videre at myndighetene i denne saken allerede fra den første omsorgsovertakelsen av barnet hadde lagt til grunn at den skulle være langsiktig. At de biologiske foreldrene fikk en så begrenset samværsrett gjorde at det fremsto som målet om gjenforening mellom dem og barnet ble gitt opp på et tidlig tidspunkt. Domstolen uttalte at en slik beslutning krever en meget detaljert og veloverveid vurdering. Staten hadde gjennom prosessen ikke oppfylt sin positive plikt til å tilrettelegge for gjenforening mellom biologiske foreldre og barn, og det forelå derfor et brudd på EMK art. 8.