Saber mot Norge

Om dommen

Klagerens mobiltelefon var blitt beslaglagt og materialet på den kopiert i forbindelse med etterforskning av en straffesak hvor han var fornærmet. Klageren opplyste om at det på telefonen også var korrespondanse mellom klageren og hans advokat i forbindelse med en annen straffesak hvor klageren var mistenkt. Etter nasjonal domstolsbehandling av hvordan advokatkorrespondansen på telefonen skulle skilles ut, endte det med at politiet selv gjennomgikk materialet uten kontroll fra domstolene. Fremgangsmåten for filtrering av beskyttet materiale ble skrevet i en politirapport. Klageren mente at dette bl.a. utgjorde et brudd på hans rett til korrespondanse etter art. 8.

Domstolens vurdering 

Domstolen pekte på at prosessen for å filtrere ut taushetsbelagt informasjon i slike tilfeller ikke hadde et klart grunnlag i straffeprosessloven. Kopien av materialet på telefonen ble levert tilbake til politiet uten noen praktiske sikkerhetsmekanismer på plass, og Høyesterett hadde ikke gitt noen instruksjoner utover å indikere at søkeord måtte avgjøres i samråd med advokatene i saken. Domstolen viste også til at politirapporten manglet en nærmere beskrivelse av hvordan materialet på telefonen var blitt gjennomgått. Det ble også pekt på at Høyesterett i en lignende avgjørelse i 2017 hadde påpekt at det ville være naturlig å lovregulere slike tilfeller, og at dette ikke var blitt gjort. Domstolen konkluderte med at mangelen på klarhet i regelverket og mangelen på prosessuelle sikkerhetsmekanismer for å beskytte taushetsbelagt informasjon ga så lite forutsigbarhet for klageren at kravene til at et inngrep i artikkel 8 må følge av lov, ikke var oppfylt.