EMD-dommer mot Norge

Om dommen

Klageren oppga falsk identitet i asylsøknaden. Senere giftet hun seg og fikk fire barn i Norge. Spørsmålet i saken var om utvisningen av henne var en krenkelse av retten til familieliv etter art. 8.

Domstolens vurdering 

Domstolen slo fast at det var skjedd en grundig og presis vurdering i flere instanser i saken, hvor relevante forhold var blitt belyst og konsekvensene av utvisning var vurdert. Det forelå ikke eksepsjonelle forhold som stengte for utvisning, og EMD aksepterte myndighetenes avveiing av individets og samfunnets interesser. Barnets beste hadde blitt forsøkt ivaretatt i så stor grad som mulig i forhold til den offentlige interessen i å sanksjonere kvinnen for hennes lovbrudd. På bakgrunn av dette forelå det ingen krenkelse av art. 8.

Om dommen

Den ene klageren var en mann fra Tyrkia. Han fikk avslag på sin asylsøknad i 1999, men forble i Norge. Samme år ble han dømt til fengsel for legemsbeskadigelse. Mannens kone kom til Norge i 2003 sammen med parets to sønner. I 2005 ble parets tredje barn, en datter, født. Datteren led av autisme. I 2006 fattet UDI vedtak om utvisning med varig innreiseforbud etter utlendingsloven 1988 § 29 (1) bokstav a og c, på grunn av straffbare forhold begått i Norge, samt langvarig ulovlig opphold og arbeid. Mannen reiste sak mot staten, og Høyesterett kom til at utvisningen ikke var et uforholdsmessig tiltak (HR-2010-2033-A). Han ble utvist til Tyrkia i 2011.

Domstolens vurdering

Barnas rett til familieliv og hensynet til barnas beste ble utslagsgivende, hensett til «exceptional circumstances»: Det yngste barnets langvarige og nære forhold til sin far, hennes spesielle omsorgsbehov, og den lange perioden uten aktivitet fra myndighetenes side frem til de varslet og vedtok å utvise mannen. Staten hadde ikke handlet innenfor sin skjønnsmargin, og inngrepet var derfor ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn».

Om dommen

Klagerne, to pakistanske brødre, kom til Norge med sin mor og ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i 1989. Fordi familien dro tilbake og bodde i Pakistan i tre år, noe myndighetene ble kjent med i 1996, ble oppholdstillatelsen deres trukket tilbake i 1999. I 2003 ble den ene av guttene dømt for uprovosert vold, og UNE besluttet utvisning av ham i 2005, i henhold til utlendingsloven 1988 § 29 (1) c. I 2007 fremsatte klagerne ny begjæring til UNE om omgjøring av vedtaket om oppholdsnektelse fra 1999 og av utvisningsvedtaket fra 2005. Begjæringene ble ikke tatt til følge. Klagerne anførte at en utvisning til Pakistan ville medføre en krenkelse av deres rettigheter etter artikkel 8.

Domstolens vurdering

Barnas rett til familieliv og hensynet til barnas beste ble utslagsgivende, hensett til «exceptional circumstances». Domstolen uttalte at til tross for at det forelå visse bånd til Pakistan, og at det ikke syntes uoverkommelig for klagerne å returnere til landet, kunne de komme til å møte både sosiale og profesjonelle utfordringer der. At den ene klageren kun hadde begått én grov legemsbeskadigelse, og at det var lenge siden, gjorde at forholdet ikke kunne få nevneverdig vekt i vurderingen. Staten hadde ikke handlet innenfor sin skjønnsmargin, og inngrepet var derfor ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn»

Om dommen

Klager var ghanesisk statsborger. Han ankom Tyskland i 1998, hvor han skaffet seg et falskt pass som portugisisk statsborger. I landet møtte han sin fremtidige kone. Han reiste til Norge med henne, og ble i 2000 innvilget fem års bosetnings- og arbeidstillatelse. De fikk en datter i 2001. Da forfalskningen av passet ble oppdaget, ble han utvist av UDI med fem års innreiseforbud i mai 2006 i henhold til utlendingsloven 1988 § 29 (1) a. Vedtaket ble opprettholdt av lagmannsretten (LB-2008-84594), og anken avvist av Høyesterett. Klager anførte krenkelse av EMK artikkel 8 under henvisning til de skadevirkninger en utvisning av ham ville ha på datteren.

Domstolens vurdering 

Saken skilte seg fra Nunez-saken ved at det ikke forelå eksepsjonelle omstendigheter: datteren hadde ingen særlige omsorgsbehov og moren hennes var i stand til å dekke omsorgsbehovet på en tilfredsstillende måte. Det var lagt tilstrekkelig vekt på barnets beste ved avgjørelsen om utvisning.

Om dommen

Klageren, en dominikansk kvinne, hadde fått opphold i Norge under falskt navn da hun tidligere hadde blitt straffet og deportert fra Norge med et toårig innreiseforbud. Hennes lovstridige forhold ble oppdaget i 2001. Hun fikk to døtre i Norge, født i henholdsvis 2002 og 2003. I april 2005 trakk Utlendingsdirektoratet tilbake tillatelsene hennes og avgjorde at hun skulle utvises og ilegges innreiseforbud i to år for brudd på utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 29 (1) a. I april 2009 opprettholdt Høyesterett avgjørelsen (HR-2009-929-A). Klageren anførte krenkelse av retten til respekt for familielivet etter artikkel 8 under henvisning til at avgjørelsen om utvisning innebar at hun ville bli skilt fra sine to små døtre.

Domstolens vurdering

Barnas rett til familieliv og hensynet til barnas beste ble utslagsgivende, hensett til «exceptional circumstances»: barna hadde langvarige og sterke bånd til moren og hadde allerede blitt utsatt for mye stress. I tillegg hadde det tatt myndighetene lang tid å utvise henne etter at de ble kjent med de ulovlige forholdene. Myndighetene hadde ikke foretatt en rimelig avveiing mellom den offentlige interessen i å sikre effektiv innvandringskontroll og klagerens behov for å forbli i landet for å kunne fortsette å ha kontakt med sine barn.

Om dommen

Saken gjaldt et utvisningsvedtak. En nigeriansk statsborger hadde søkt om asyl og fått søknaden avslått. Senere søkte han familiegjenforening, da han giftet seg med en norsk statsborger og fikk et barn med henne. Søknaden om familiegjenforening ble også avslått. Familien klagde inn staten til EMD og anførte brudd på retten til familieliv etter EMK art 8. Staten anførte at utvisning var nødvendig for å forebygge kriminalitet og beskyttet landets økonomiske velstand.  

Domstolens vurdering

EMD vurderte primært hvorvidt utvisningen var nødvendig, på bakgrunn av prinsippene oppstilt i Ühner (avsnitt 57-59). For det første kom EMD til at klagerens tilknytning til Norge var svakt, da han hadde tilbrakt sitt voksne liv i Nigeria, samt har familie i landet. For det andre hadde ekteparet inngått en relasjon, vitende om klagerens utvisningsstatus. Ekteparet og deres felles barn kunne dessuten realisere retten til familieliv i Nigeria. EMD frikjente staten.