Court composition: plenum

Date: 15/11/2017

Institution type: hoyesterett

Document type: dom

Upload date: 03/02/2016

Categories:

Comment: Høyesterett i plenum avsa 18. desember 2015 dom i sak angående gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om avslag på asyl. En afghansk familie som tilhørte en sjiamuslimsk minoritet, som historisk har blitt utsatt for forfølgelse, fikk avslag på asyl fordi UNE mente de var trygge i noen deler av Afghanistan og derfor kunne henvises til internflukt. Spørsmålet for Høyesterett var om vedtaket var urimelig etter utlendingsloven § 28 og om det forelå sterke menneskelige hensyn som tilsa asyl eller opphold på humanitært grunnlag etter § 38. Høyesterett slo først fast at det var forholdene på vedtakstidspunktet som skulle legges til grunn for vurderingen. Høyesterett fant at det etter utlendingslovens ordlyd og forhistorie ikke var noe som tilsa at forholdene i Kabul og Norge skulle sammenlignes. Det ble heller ikke funnet grunnlag for dette i EMDs praksis etter EMK artikkel 3, eller i barnekonvensjonen. Høyesterett kommenterte at statspraksis, det vil si staters handlinger, har stor vekt på utlendingsfeltet, og at den også støttet en slik forståelse. Høyesterett bemerket at henvising til internflukt etter gjeldende norsk rett bare ville være urimelig dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn som ville gitt rett til opphold på humanitært grunnlag. Høyesterett delte seg i synet på hvor langt prøvingsretten av forvaltningens skjønn strakk seg med tanke på urimelighetsvurderingen. Flertallet fant at dette er et skjønn som domstolene i prinsippet kan prøve fullt ut. Flertallet uttalte at urimelighetsvurderingen er en totalvurdering, og at barnet beste er det grunnleggende hensyn i saker som angår barn. I den konkrete vurderingen la Høyesterett særlig vekt på at verken barnekonvensjonen, EMK eller flyktningkonvensjonen stiller krav om at henvisning til internflukt ikke må være urimelig. Høyesterett uttalte videre at det er asylsøkerne som har bevisbyrden for at internflukt er urimelig på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Staten må imidlertid bevise at internfluktstedet er trygt og tilgjengelig. I vurderingen av om det forelå individuelle forhold som tilsa at det var sterke menneskelige hensyn for at familien burde få bli i Norge, ble ett av barnas helsetilstand trukket frem, men ikke funnet avgjørende. Høyesterett kommenterte imidlertid at terskelen for at vilkårene var oppfylt er lavere for barn enn for voksne. Høyesterett vurderte videre om det var en saksbehandlingsfeil etter barnekonvensjonen at det eldste av barna ikke hadde fått uttale seg om saken under UNEs saksbehandling. Høyesterett konkluderte med at det ikke forelå bindende folkerettslige føringer på feltet og at UNE derfor kunne tilpasse dette etter sakens art. Det avgjørende for vedtakets gyldighet var at begrunnelsen viste hva som var barnets beste og at dette hensynet var blitt vektlagt i vurderingen. I det konkrete avslaget fant Høyesterett at dette var gjort. Høyesterett konkluderte med at UNEs vedtak var gyldig, og at det ikke var urimelig å henvise familien til internflukt i Afghanistan. Saken ble avgjort med dissens 13-6 i spørsmålet om vedtakets gyldighet etter utlendingslovens § 28. Mindretallet mente at UNEs vedtak ikke var tilstrekkelig begrunnet. Spørsmålet om vedtaket var ugyldig etter § 38, grunnet sterke menneskelige hensyn, ble avgjort med dissens 12-7. comment