Court composition: avdeling

Date: 19/02/2016

Institution type: hoyesterett

Document type: dom

Upload date: 20/10/2019

Categories:

Comment: Høyesterett avsa 19. februar dom i avdeling angående endringer i alderspensjonen til den tidligere stortingsrepresentanten Carl-Ivar Hagen. Spørsmålet i saken var hvorvidt dette var en tilbakevirkning som stred mot Grunnloven § 97 eller eiendomsvernet i EMK P1-1. I sin vurdering av saken tok Høyesterett utgangspunkt i lovhistorien og lovgivers vurderinger. Det ble fremhevet at man allerede fra starten av hadde ansett pensjonsordningen for stortingsrepresentanter i sammenheng med regelverket for Statens pensjonskasse. Videre ble det påpekt at endringen i reglene om stortingspensjon måtte sees i sammenheng med den generelle omleggingen av pensjonssystemet, og at trygge pensjoner forutsetter et bærekraftig pensjonssystem. Retten kommenterte også at pensjonsreformen var inngått ved et bredt pensjonsforlik i Stortinget. Flertallet av Stortingets presidentskap hadde i sin innstilling til Stortinget uttalt at det ville være uheldig om stortingsrepresentanter skulle gis en særfordel, da dette ville kunne «undergrave aksepten for den nødvendige omleggingen av pensjonssystemet». Høyesterett fant således ingen holdepunkter for i lovhistorien for at representantenes vern skulle være sterkere enn det som gjaldt for andre statspensjonister. Deretter vurderte retten om endringen stred mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens § 97. Høyesterett la omfattende vekt på tidligere rettspraksis angående dette området. Det ble fremhevet at i Borthen-dommen, Rt-1996-1415, var utgangspunktet at grunnlovsnormen retter seg mot «særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning» og ville variere over tid og med skiftende samfunnsforhold. Den samme normen ble lagt til grunn i Thunheim-dommen, Rt-1996-1440. Begge disse dommene gjaldt trygderettigheter. Videre hadde Høyesterett i plenum i Arves trafikkskole, Rt-2006-293, kommet til at avgiftsregler kunne gis tilbakevirkende kraft dersom «sterke samfunnsmessige hensyn» gjorde seg gjeldende. Denne normen ble også lagt til grunn i rederiskattesaken, Rt-2010-143. Høyesterett sluttet seg til utgangspunktet fra rederiskattesaken om at det gjelder et skille mellom egentlig og uegentlig tilbakevirkning: «Hvis loven direkte knytter tyngende rettsvirkninger til tidligere hendelser, er loven som hovedregel grunnlovsstridig. Gir loven derimot bare regler om hvordan en allerede etablert posisjon skal utøves, er hovedregelen den motsatte.» Retten fremhevet at i de sistnevnte tilfellene så har lovgiver «et betydelig spillerom», samt at det er en glidende overgang mellom disse ytterpunktene. Høyesterett konkluderte med at det må foretas en konkret avveining mellom de vernende interesser og de samfunnsmessige hensynene i den enkelte sak. I sin konkrete avveining av tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens § 97 fant Høyesterett at stortingsrepresentantenes pensjon nyter et sterkere vern mot inngrep enn det som gjelder for trygderettigheter og sosiale ytelser for øvrig. Retten tok videre utgangspunkt i Borten-normen om særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning, og foretok en konkret helhetsvurdering av Hagens situasjon. De vurderte først inngrepets art og tapets størrelse, og konkluderte med at inngrepet var «klart merkbart» for Hagens økonomi, men at det ga rom for tilpasning, da det ikke var kommet brått og uventet. Deretter vurderte Høyesterett posisjonens innhold og styrken i de berettigede forventningene, og fant at Hagen og de øvrige stortingsrepresentantene hadde en berettiget forventning om at stortingsrepresentantenes pensjoner var en særrett. Hagens forventninger hadde således vekt i avveiningen, men retten konkluderte med at kjernen i hans berettigede forventning var å få en trygg og god pensjon på linje med statspensjonene for øvrig. Det ble ikke funnet å være en berettiget forventning om at reguleringsmekanismen for stortingsrepresentantenes pensjoner skulle stå urørt. Høyesterett la til slutt avgjørende vekt på de samfunnsmessige hensynene bak endringene i pensjonene. Det ble påpekt at disse endringene var basert på politiske vurderinger som ikke kan overprøves av domstolene. Videre omtalte retten at innstrammingene måtte oppfattes som rimelige og rettferdige, at ingen grupper var gitt særbehandling, og at de var basert på et bredt politisk flertall. Høyesterett konkluderte etter dette med at tilbakevirkningselementet i denne sak ikke var spesielt sterkt, og at endringene ikke var grunnlovsstridige. I sin avveining av hvorvidt endringene var i strid med EMK P1-1 konkluderte Høyesterett med at inngrepet var forholdsmessig, og derfor ikke i strid med eiendomsvernet etter EMK. Dommen var enstemmig.