Publisher: 16/09/2019

Date: 01/02/2014

Upload date: 16/09/2019

Categories:

Comment: Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) publiserte i februar 2014 rapporten Detention of Asylum Seekers - Analysis of Norway's international obligations, domestic law and practice. Rapporten beskrev det internasjonale rammeverket som regulerer internering og fengsling av asylsøkere, samt i hvilken grad norsk lovgivning og praksis er i tråd med de internasjonale forpliktelsene. Rapporten omtalte i tillegg hvilket rom regjeringen har for å utvide bruken av internering av asylsøkere. Rapporten avdekket brudd på Flyktningkonvensjonens artikkel 31 (1). Etter bestemmelsen er det straffefritt for asylsøkere å reise inn i landet på irregulære måter såfremt nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Rapporten viste at asylsøkere i Norge ble straffet med bøter eller fengsel for irregulær innreise i strid med denne bestemmelsen. Det ble oppgitt to hovedgrunner til denne praksisen. For det første kjente ikke norske myndigheter til den internasjonale forpliktelsen i tilstrekkelig grad. For det andre var riksadvokatens retningslinjer og påtalepraksis ikke i overensstemmelse med bindende folkerettslige regler for traktattolkning. Rapporten konkluderte med at asylsøkeres rettssikkerhet ikke ble godt nok ivaretatt, og anbefalte innføring av en lovbestemmelse mot fengsling av asylsøkere på grunnlag av irregulær innreise. Videre etterlyste rapporten blant annet statistikk over bruken av alternativer til fengsling av asylsøkere, en vurdering av ytterligere alternativer til fengsling, statistikk over utlendinger som settes i ordinære fengsler som følge av brudd på utlendingsloven, grunnleggende informasjon om asylprosedyren til internerte asylsøkere samt tiltak som sikrer at kompetente tolker er tilgjengelige i interneringsprosessen. Rapporten satte også søkelys på at adgangen til preventiv fengsling innebar at det ble benyttet ulike standarder for personer med ulik oppholdsstatus i Norge, og anbefalte at utlendingslovens bestemmelse om preventiv fengsling oppheves. Videre ble det kritisert at vilkårene for internering var for vage, og at innholdet i for stor grad ble overlatt til politiets skjønnsmessige vurdering, noe som i praksis kunne vanskeliggjøre domstolenes kontroll med grunnlaget for interneringen. Rapporten anbefalte derfor at utlendingsloven må angi en uttømmende liste med objektive vilkår for internering, og at beviskravet for internering må presiseres. I tillegg ble det gjort gjeldende at reglene om internering av utlendinger ikke var presise nok, da enkelte bestemmelser i straffeprosessloven gjelder «så langt de passer». Det var også uklart hvilke av straffeprosesslovens rettssikkerhetsgarantier som gjaldt for internering av utlendinger, og i hvilken utstrekning. I rapporten ble politiets dobbeltrolle i internerings- og tvangsretursaker kritisert. Politiets utlendingsenhets ansvar for både å drive utlendingsinternatet Trandum og å gjennomføre tvangsreturer ble karakterisert som uheldig. Ifølge rapporten var PU først og fremst opptatt av å gjennomføre returer på en effektiv måte, og mindre oppmerksomme på å forhindre returer i strid med folkeretten, karakterisert gjennom en motvilje mot å etablere et fast samarbeid med sivilsamfunnet, og mot å tilrettelegge for et utvidet rettshjelpstilbud til internerte utlendinger. Til slutt ble maksimumsgrensen for internering problematisert. Maksimaltiden på 18 måneder ble ansett å være for lang. Det ble også problematisert at det finnes et unntak for maksimumsgrensen som medfører at enkelte utlendinger kan interneres på ubestemt tid, og det ble anbefalt en maksimaltid også for disse sakene. Rapporten anbefalte i tillegg et forbud mot internering av enslige mindreårige asylsøkere.