Menneskerettighetene er nedfelt i en rekke internasjonale konvensjoner. Norge har sluttet seg til de fleste av disse konvensjonene.

Internasjonalt rammeverk

FNs hovedkontor for menneskerettigheter ligger i den sveitsiske byen Genève. Foto: ©UN Photo/Violaine Martin

Internasjonalt rammeverk for menneskerettigheter
FNs rammeverk for menneskerettigheter
Europeisk rammeverk for menneskerettigheter

Internasjonalt rammeverk for menneskerettigheter

Det internasjonale rammeverket for menneskerettigheter består av internasjonale avtaler og organisasjoner som har mandat til å fremme og påse hvordan stater gjennomfører internasjonale menneskerettigheter. Slike avtaler og institusjoner finnes både på verdensbasis, først og fremst i regi av FN, og regionalt. I Europa er de tre viktigste institusjonene EU, Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).                           

FNs rammeverk for menneskerettigheter

FNs charter fra 1945 erklærte at et av FNs formål er å fremme respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Kort tid etter, i 1948, vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen om Menneskerettigheter. Dette er et grunnlagsdokument med sterk moralsk og politisk autoritet.

Over tid har FN utviklet flere menneskerettighetsorganer som har mer spesifikke mandat til å arbeide for ulike menneskerettigheter. Menneskerettighetsrådet er et slikt mellomstatlig organ i FN som består av 47 stater. En av de sentrale funksjonene dette rådet har, er å føre såkalt universell periodisk gjennomgang (UPR) av menneskerettighetssituasjonen i alle FN-stater, herunder Norge. Menneskerettighetsrådet har også såkalte spesielle prosedyrer. Dette består av uavhengige eksperter med mandat til å rapportere og gi råd om menneskerettigheter fra ulike tematiske eller landspesifikke perspektiver.

Mange stater arbeidet lenge for å utvikle rettslig bindende menneskerettighetsavtaler etter at FNs verdenserklæring ble vedatt. Etter at slike avtaler trådte i kraft, har de bidratt til å definere hva som er det rettslige innholdet av de ulike menneskerettighetsnormene. De har også medført at FN har opprettet organer og mekanismer for å sikre at statene gjennomfører avtalene de har forpliktet seg til.

Sentrale FN-konvensjoner og deres organer blir ofte referert til som FN-traktatbaserte mekanismer.

Norge har ratifisert flesteparten av FNs viktigste menneskerettskonvensjoner og tar også del i de rettslige og institusjonelle rammeverk som følger av disse avtalene. Konvensjonene dekker sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, i tillegg til forskjellige tematiske områder som forbudet mot tortur og tvungen forsvinning, likestilling og beskyttelse av kvinner og barn.

Hver av konvensjonene har også sin egen ekspertkomité. Disse komiteene har ansvar for å fremme konvensjonen og overvåke hvordan statene gjennomfører den. Med jevne mellomrom må statene sende en rapport til komiteene der de gjør rede for hvordan de oppfyller menneskerettighetene på det aktuelle området. De må da følge klare prosedyrer for hvordan rapportene skal utarbeides. Komiteene har på sin side klare prosedyrer for hvordan de skal gjennomgå rapportene. For eksempel ber de om innspill fra organisasjoner, ombud og andre aktører i det aktuelle landet, for å skaffe seg informasjon fra flere kilder enn staten selv. Norge har sluttet seg til de fleste av FNs menneskerettskonvensjoner, og rapporterer derfor jevnlig til de ulike komiteene. På bakgrunn av regjeringens egen rapport og innspillene komiteene får fra andre aktører, utformer komiteene konkrete anbefalinger til hva regjeringen bør gjøre for å håndtere Norges menneskerettslige utfordringer. NIM bidrar fast med innspill til FNs ulike menneskerettskomiteer.

Enkelte av konvensjonene har egne klageordninger. Disse gir enkeltpersoner anledning til å inn en stat, dersom de mener staten har brutt deres menneskerettigheter. Forutsetningen er at staten har godkjent klageordningen, og at personen som klager først har prøvd saken sin for domstolene i det aktuelle landet. Etter å ha vurdert klagen, gir komiteen en anbefaling til staten om hva den bør gjøre for å håndtere klagen eller mer systemiske utfordringer. Komiteene gir også såkalte generelle anbefalinger, der de forklarer hvordan de mener konvensjonene bør tolkes.

Kontoret for FNs høykommissær for menneskerettigheter er en nøkkelinstitusjon for menneskerettigheter i FN. Kontoret støtter både Menneskerettighetsrådet og de ulike komiteene i deres arbeid. I tillegg arbeider en rekke FN-organer med menneskerettigheter på andre måter, gjennom humanitært arbeid, utvikling, fred og forsoning.

Europeisk rammeverk for menneskerettigheter

Da Europarådet ble etablert etter andre verdenskrig, var hovedformålet å fremme demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. I Europarådet fremforhandlet medlemsstatene både Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Europarådets kommissær for menneskerettigheter spiller en viktig rolle i å beskytte og fremme menneskerettighetene i Europa. Gjennom tematisk arbeid fokuserer kommissæren på en bredt spekter av menneskerettigheter, fra ytringsfrihet til rettigheter for sårbare grupper som romfolk, funksjonshemmede, kvinner, barn og LHBT. Kommissæren har også jobbet med de spesielle utfordringene menneskerettighetsforsvarere står overfor. Den europeiske komiteen for forebygging av tortur (CPT) overvåker forholdene for mennesker i fengsel, varetekt og andre institusjoner for internering. Den europeiske sosialpakten forplikter statene til å garantere grunnleggende sosiale og økonomiske rettigheter.

I EU er det viktigste dokumentet for menneskerettigheter EUs charter for borgernes grunnleggende rettigheter. Gjennom ulike direktiver regulerer EU også en rekke samfunnsrelaterte spørsmål som er direkte knyttet til menneskerettigheter. Norge har, som medlem av EØS, forpliktet seg til en rekke slike direktiver. Et eksempel er EUs nye personverndirektiv, som trer i kraft 18. mai 2018.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) dekker et bredt spekter av menneskerettighetsspørsmål. Erklæringene fra OSSE er politiske forpliktelser – og ikke juridisk bindende avtaler – for landene som deltar. Gjennom institusjoner som Demokrati- og menneskerettskontoret (ODIHR), Høykommissæren for nasjonale minoriteter og Rapportøren for pressefrihet, arbeider organisasjonen med ulike menneskerettighetsutfordringer i medlemsstatene. Dette arbeidet omfatter blant annet frie og rettferdige valg, rettssikkerhet, minoritetsrettigheter, hatkriminalitet og pressefrihet.