Istanbulkonvensjonen gjelder alle former for vold mot kvinner, også vold i nære relasjoner, som i all hovedsak rammer kvinner. Dette følger av konvensjonens artikkel 2 nr. 1. Konvensjonen bygger på at vold mot kvinner er et brudd på menneskerettighetene, og en form for diskriminering av kvinner.
Konvensjonen presiserer at den omfatter alle «kjønnsavhengige» voldshandlinger og mener med dette vold som er rettet mot en kvinne fordi hun er kvinne – eller vold som i uforholdsmessig stor grad rammer kvinner. Selve voldsbegrepet er bredt definert, og omfatter ikke bare fysiske og psykiske integritetskrenkelser i tradisjonell forstand, men også økonomisk skade, jf. artikkel 3 bokstav a.
Istanbulkonvensjonen har et særlig fokus på å beskytte kvinner mot vold i nære relasjoner. Konvensjonen har også her en bred tilnærming, og definerer vold i nære relasjoner som vold som blir utøvd i «familien eller i nære relasjoner», mellom tidligere eller nåværende ektefeller eller partnere. Det er ikke et krav at voldsutøveren har eller har hatt felles bosted med fornærmede.
Videre oppfordrer konvensjonen statene til å gi en erklæring om at konvensjonen skal gjelde for alle som er utsatt for vold i nære relasjoner, inkludert menn, se konvensjonens artikkel 2 nr. 2. Norge har gitt en slik erklæring.
Samlet betyr dette at selve voldsbegrepet er vidt, og at det er den kjønnsbaserte volden rettet mot kvinner generelt som er hovedfokuset til konvensjonen. Når det gjelder begrepet vold i nære relasjoner, omfatter konvensjonen alle personer i Norge.
Konvensjonen inneholder en rekke tiltak som staten må gjennomføre for å beskytte personer mot å bli utsatt for vold og overgrep samt mot vold i nære relasjoner. Den fastslår ikke bare at en rekke voldshandlinger er forbudt, men inneholder også en nokså detaljert «oppskrift» på hvordan man som stat skal forebygge og beskytte mot vold og overgrep. Det dreier seg om å ha en helhetlig og samordnet innsats, om forebygging, bistand og beskyttelse av ofre og straffeforfølgning av gjerningsmenn.
Helt konkret omfatter pliktene blant annet
- forebyggingstiltak og tiltak for å hindre at vold og overgrep skjer,
- gjennomføre holdnings- og kunnskapstiltak overfor befolkningen,
- tjenesteapparatet skal ha den kunnskapen som trengs for å oppdage og hjelpe voldsutsatte,
- behandlingsprogrammer for gjerningsmenn,
- sørge for en rekke støttetjenester til voldsutsatte som hjelpelinjer på telefon, krisesentre, tilgang til bolig, helsehjelp osv.,
- kriminalisering av en rekke voldshandlinger,
- sørge for effektiv etterforskning,
- sørge for forskjellige beskyttelsestiltak og risikovurderingsverktøy.
Konvensjonen er tydelig på at myndighetene må hensynta den voldsusattes sårbarhet i utarbeidelsen og gjennomføringen av alle tiltak – tiltak må være individtilpasset for å være effektive. Konvensjonen krever også at alle tiltak er godt koordinerte og kunnskapsbaserte.
Istanbulkonvensjonens artikkel 10 forplikter statene til å opprette et uavhengig nasjonalt organ som kan overvåke myndighetenes etterlevelse av konvensjonens bestemmelser. NIM er tildelt ansvaret for å overvåke myndighetenes etterlevelse av Istanbulkonvensjonen etter denne bestemmelsen.
- Les mer om NIMs overvåkningsmekanisme her.
- Du kan lese mer om Istanbulkonvensjonen på Europarådets nettsider.
- En norsk oversettelse av konvensjonen finnes på lovdata.no.
- Les mer om NIMs arbeid med istanbulkonvensjonen på våre temasider: