Menneskehandel i menneskerettslig forstand er et begrep som dekker en rekke ulike situasjoner, med ulik alvorlighetsgrad.
Menneskehandel handler om å skape eller opprettholde situasjoner av avhengighet og sårbarhet, typisk ved å trekke personer inn i avhengighetsforhold eller andre vanskelige situasjoner, med mål om å legge til rette for etterfølgende former for utnyttelse.
Typiske situasjoner vi forbinder med begrepet, er der kvinner blir tvunget til prostitusjon eller der personer blir fraktet til Norge mot sin vilje eller lurt til å reise til Norge, for å bli utnyttet til tvangsarbeid. Samtidig kan menneskehandel også forekomme i andre former, og på måter som ikke nødvendigvis tenker på som menneskehandel ved første øyekast. Mindreårige som rekrutteres og utnyttes til å gjennomføre kriminelle handlinger kan være en slik situasjon.
Menneskehandelskonvensjonen får anvendelse på alle former for menneskehandel, nasjonalt og internasjonalt, enten den er forbundet med organisert kriminalitet eller ikke. For at en situasjon skal være omfattet av menneskehandelbegrepet, må følgende tre kriterier være oppfylt (artikkel 4 i konvensjonen):
- Krav til handlingen: handlingen det er snakk om må være en «rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer»;
- Krav til midlene som brukes: handlingen må utføres ved hjelp av «trusler om eller bruk av vold eller annen form for tvang, av bortføring, av bedrageri, av forledelse, av misbruk av myndighet eller av sårbar stilling eller av å gi eller motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person»;
- Handlingen må ha et utnyttende formål: Utnytting skal «som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer.»
Dersom den utsatte er et barn, er det irrelevant på hvilken måte handlingene har blitt utført, da trengs kun to av kriteriene (handling og utnyttende formål) å være oppfylt. Under enhver omstendighet har ikke individets samtykke betydning for vurderingen av om en situasjon er menneskehandel eller ikke. Dette gjelder for både voksne og barn.
Hva som skal regnes som menneskehandel er ikke alltid enkelt å avgjøre og må derfor vurderes konkret i hver enkelt sak. For eksempel utgjør ikke prostitusjon i seg selv nødvendigvis menneskehandel, men visse former for prostitusjon kan oppfylle kriteriene.
Konvensjonen inneholder en rekke tiltak som staten må gjennomføre for å beskytte personer mot å bli utsatt for menneskehandel. I tillegg til å slå fast at menneskehandel er forbudt, inneholder den en nokså detaljert «oppskrift» på hvordan man som stat skal forebygge og beskytte mot menneskehandel. Det dreier seg om å ha en helhetlig og samordnet innsats, om forebygging, bistand og beskyttelse av ofre og straffeforfølgning av bakmenn.
Helt konkret omfatter pliktene blant annet
- forebyggingstiltak og tiltak for å hindre etterspørsel,
- grensekontroll og dokumentkontroll med sikte på å avsløre menneskehandel,
- identifisering av og støtte til ofre,
- tilgang til rettsmidler for ofre,
- repatriering av ofre (som befinner seg utenfor territoriet),
- kriminalisering av menneskehandel og medvirkning til dette,
- straffrihet (i visse tilfeller) for ofre for menneskehandel,
- vitnebeskyttelsestiltak,
- jurisdiksjon mht. konvensjonens virkeområde,
- samarbeid og informasjonsutveksling m.m.
Konvensjonen krever også at alle tiltak er godt koordinerte og kunnskapsbaserte.
Menneskehandelskonvensjonens artikkel 29 nr. 4 oppfordrer statene til å oppnevne nasjonale rapportører eller andre mekanismer for overvåking av statlige institusjoners innsats i kampen mot menneskehandel og gjennomføringen av krav til nasjonal lovgivning. NIM er tildelt ansvaret for å overvåke myndighetenes etterlevelse av menneskehandelskonvensjon etter denne bestemmelsen.