7. Aktsomhetsvurderinger for klimapåvirkninger etter CSDDD
7.1 Innledning
I det følgende analyserer vi hvordan selskapers aktsomhetsplikter etter CSDDD gjelder for klimagassutslipp og de tilhørende klimapåvirkningene. Vi ser særlig på hvordan pliktene til identifisering, vurdering, forebygging, stansing og gjenoppretting av negative påvirkninger anvendes i klimasammenheng. Forpliktelsene knyttet til interessentdialog, varslingsmekanisme og klageordning, samt overvåking av effektivitet vil ikke bli drøftet her. Heller ikke andre typer miljøskader enn klimaendringer.
I den opprinnelige utformingen av CSDDD var selskapers klimaforpliktelser eksplisitt og selvstendig regulert gjennom artikkel 22. Bestemmelsen påla selskaper å vedta og faktisk gjennomføre en omstillingsplan for klima, med det formål å sikre at virksomhetens forretningsmodell og strategi var forenlig med overgangen til en bærekraftig økonomi og med begrensningen av global oppvarming til 1,5 °C i tråd med Parisavtalen og EUs klimamål. Artikkel 22 oppstilte videre detaljerte krav til planens innhold, herunder tidsbestemte utslippsmål, beskrivelse av avkarboniseringstiltak, investeringsplaner og forankring i selskapets ledelse og styring.
Etter omnibus-endringene i februar 2026, er Artikkel 22 fjernet fra direktivet. Dette innebærer imidlertid ikke at klima er tatt ut av direktivets materielle virkeområde. Selskaper må fortsatt vurdere sin klimapåvirkning innenfor rammen av de generelle aktsomhetsforpliktelsene, slik disse følger av direktivets øvrige bestemmelser og vedlegg, i lys av deres ordlyd, kontekst og formål. Som beskrevet nedenfor pålegger disse bestemmelsene selskaper å identifisere, forebygge og stanse negative påvirkninger på miljø og menneskerettigheter, herunder påvirkninger knyttet til utslipp av klimagasser. Videre kan det argumenteres for at en klimaomstillingsplan fortsatt vil kunne være et «egnet tiltak» («appropriate measure») for noen selskaper for å oppfylle disse pliktene. I tillegg må selskaper etter CSRD/ESRS fortsatt opplyse om de har en klimaomstillingsplan, og eventuelt redegjøre for hvorfor de ikke har det.
Denne forståelsen støttes av at det verken i ordlyden i omnibus-direktivet eller i fortalen tyder på at klima var ment å tas ut av det materielle virkeområdet i sin helhet. Formålet med omnibus-endringene var å redusere den administrative byrden for selskaper og styrke konkurranseevnen, men uttrykkelig «whilst maintaining the policy objectives specified in […] ‘The European Green Deal’»,254Se fortalepunkt 2 i Europaparlamentets og rådets direktiv (EU) 2026/470 av 24. februar 2026 om endring av direktiv 2006/43/EF, 2013/34/EU, (EU) 2022/2464 og (EU) 2024/1760 med hensyn til visse krav til bærekraftsrapportering og visse krav til aktsomhetsvurderinger for bærekraft (heretter omnibus-direktivet). som blant annet har som mål å oppnå netto nullutslipp innen 2050 gjennom drastiske utslippskutt i alle sektorer. Fortalen og forarbeidene indikerer også at fjerningen av artikkel 22 var basert på den administrative byrden knyttet til det generelle kravet om at alle omfattede selskaper måtte gjennomføre en omstillingsplan uavhengig av sin konkrete klimapåvirkning – ikke med klima som del av direktivets materielle virkeområde som sådan.255Ibid., fortalepunkt 47. Et sekundært formål var å redusere rettslig usikkerhet knyttet til et tidligere forslag om å endre artikkel 22 slik at selskaper bare måtte vedta en omstillingsplan uten å gjennomføre den – som ville vært tilnærmet identisk med plikten etter CSRD.
For selskaper med betydelig klimapåvirkninger, har fjerningen av artikkel 22 ikke nødvendigvis redusert rekkevidden av deres materielle klimaforpliktelser, men det har gjort det rettslige rammeverket mindre tydelig. Der artikkel 22 tidligere ga relativt konkrete føringer, må selskaper nå i større grad selv tolke hvordan klimahensyn skal integreres i aktsomhetsvurderinger. Selv om dette gir selskaper mer fleksibilitet i vurderingen og håndteringen av klimarisiko, kan det også skape usikkerhet om hvordan forpliktelsene skal etterleves i praksis, og øker risikoen for brudd på direktivet. Den nyere rettsutviklingen, for eksempel i avgjørelsene nevnt nedenfor, tyder likevel på at klimaforpliktelser er blitt en integrert del av mer generelt utformede menneskerettighets- og miljøforpliktelser, og at de derfor vanskelig lar seg fjerne helt fra CSDDD og andre aktsomhetslover gjennom oppheving av enkeltbestemmelser.
Tolkningene av CSDDD som er lagt til grunn i dette kapittelet er i stor grad basert på ordlyden, formålet og konteksten til bestemmelsene, samt relevante miljøprinsipper i EU/EØS-retten. I tillegg er tolkningene i tråd med en økende mengde klimaavgjørelser fra nasjonale og internasjonale domstoler. Selv om ingen av disse avgjørelsene direkte gjelder CSDDD, behandler de mange av de samme underliggende menneskerettslige, klima- og miljørelaterte forpliktelsene som direktivet viser til, og som selskapers aktsomhetsplikt må ses i lys av. Domstolene viser dessuten i økende grad til og henter inspirasjon fra hverandres klimaavgjørelser, og bidrar dermed til et stadig mer sammenhengende sett av rettslige vurderinger på tvers av rettsområder.
Følgende avgjørelser vil derfor bli diskutert nedenfor for å gi kontekst til forpliktelsene etter CSDDD, og kan tillegges en viss vekt som tolkningsmoment som følge av vurderingenes overføringsverdi:
- Den internasjonale domstolens (ICJ) rådgivende uttalelse fra juli 2025 om staters klimaforpliktelser under folkeretten.
- Den internasjonale havrettsdomstolens (ITLOS) rådgivende uttalelse fra mai 2024 om staters plikt til å beskytte det marine miljø mot klimagassutslipp under FNs havrettskonvensjon (UNCLOS).
- Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) dommer i Verein KlimaSeniorinnen Schweiz m.fl. mot Sveits fra april 2024 om statens plikt etter EMK artikkel 8 til å beskytte eldre kvinner mot helsekonsekvensene av klimaendringer, og i Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge fra oktober 2025 om sammenhengen mellom petroleumslisenser og klimarelaterte inngrep etter samme bestemmelse.
- EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i sak E-18/24 fra mai 2025 om plikten til å vurdere nedstrøms forbrenningsutslipp i konsekvensutredninger under prosjektdirektivet (2011/92/EU).
- Den nederlandske ankedomstolens dom i Milieudefensie m.fl. mot Shell fra november 2024 om selskapers plikt etter en ulovfestet aktsomhetsnorm til å motvirke farlige klimaendringer.
- Paris-domstolens dom i Notre Affaire à Tous m.fl. mot TotalEnergies fra juni 2026 om rekkevidden av den franske aktsomhetsloven (loi de vigilance) for selskapers klimapåvirkning.
7.2 Identifisering og vurdering av klimapåvirkning etter CSDDD artikkel 8
7.2.1 Klimagassutslipp som årsak til negative påvirkninger
CSDDD artikkel 8(1) krever at selskaper identifiserer og vurderer faktiske og potensielle negative påvirkninger på menneskerettigheter og miljø som følge av egen virksomhet, virksomheten til datterselskaper og, der disse er knyttet til deres aktivitetskjede, virksomheten til deres forretningspartnere. I dette punktet analyserer vi om klimagassutslipp som følge av et selskaps egen virksomhet eller aktivitetskjede kan gi opphav til negative menneskerettighets- eller miljøpåvirkninger etter direktivet. Vi argumenterer for at utslipp av klimagasser må regnes som en type miljøforringelse som kan omfattes av Anneks, del I, seksjon 1.
De negative påvirkningene selskaper er forpliktet til å identifisere og vurdere er angitt i direktivets anneks og omtalt ovenfor i punkt 5.6 og 6. Den delen av annekset som er mest relevant for selskapers klimapåvirkning er del I, seksjon 1, punkt 15, som krever aktsomhetsvurderinger av målbar miljøforringelse som gjør verdien eller kvaliteten på miljøet dårligere, på en måte som skader mennesker, som for eksempel:
- Skadelig endring av jord
- Luft- eller vannforurensing
- Skadelige utslipp
- Overdrevent vannforbruk
- Forringelse av land
- Annen virkning på naturressursene, som avskoging.
At ordlyden oppstiller en samlekategori med «other impact on natural resources» og bruker «such as» gjør det klart at opplistingen er ment illustrativt, ikke uttømmende.
Punkt 15 første ledd refererer til «harmful emissions», som i seg selv antakeligvis kan omfatte menneskeskapte utslipp av klimagasser, men uansett vil slike utslipp falle inn under samlekategorien. Det bør derfor legges til grunn at også menneskeskapte utslipp av klimagasser, som forårsaker miljøforringelser, kan omfattes så lenge det har en av de følgende konsekvensene som er angitt i bokstav (a) til (e), tolket i lys av retten til liv, en adekvat levestandard og helse:
- Vesentlig forringelse av naturgrunnlaget for mat
- Nekting av tilgang til trygt og rent drikkevann
- Vanskeliggjøring eller ødeleggelse av sanitære fasiliteter
- Skade på helse, trygghet eller normal bruk av eiendom
- Vesentlig skade på økosystemtjenester som bidrar til menneskelig velferd
Klimagassutslipp er årsaken til klimaendringer, og skyldes først og fremst utslipp av klimagassen CO2.256UN Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), Climate Change 2021: The Physical Science Basis (2021), s. 4-5. CO2 er ikke skadelig i seg selv i vanlige mengder, men den kumulative effekten av økte klimagassutslipp er skadelig, fordi den driver klimaendringene. Funn fra FNs klimapanel viser at menneskeskapte klimaendringer har ført til blant annet flere ekstremværhendelser, varmerelatert dødelighet, redusert matsikkerhet og tilgang til rent vann, havnivåstigning og tap av biologisk mangfold. FNs klimapanel har uttalt at det er et «rapidly closing window of opportunity to secure a liveable and sustainable future for all», og at «the choices and actions implemented in this decade would have impacts now and for thousands of years».257IPCC, AR6 Synthesis Report: Summary for Policymakers (2023), avsnitt A.2 og C.1.
Klimagassutslipp kan derfor føre indirekte til miljøforringelser som omfatter samtlige av konsekvensene i anneks, del I, seksjon 1, punkt 15 bokstav a til e. Klimaendringer vil, hvis de globale konsekvenser hensyntas, både ødelegge naturgrunnlag for matproduksjon, vanskeliggjøre tilgang på rent drikkevann, vanskeliggjøre tilgangen på sanitære fasiliteter, skade personers helse, trygghet og deres normale bruk av eiendom og eiendeler, og vil skade en rekke økosystemer og økosystemtjenestene de leverer.
Formålet med direktivet er å sikre en ansvarliggjøring av selskaper som forårsaker skade på miljøet eller menneskerettigheter. Det ville være lite konsekvent om selskaper som bidrar til en av de mest alvorlige truslene mot miljø og menneskerettigheter – klimaendringer – skulle være fritatt fra aktsomhetsplikten, mens selskaper som bidrar til mindre skadelige påvirkninger ikke er det. Det ville også stått i et dårlig forhold til prinsippet om at forurenser betaler.258Se, om relevansen av dette prinsippet, punkt 5.2.1.
Direktivets punkt 15 må dessuten leses i lys av menneskerettighetene i SP artikkel 6 om retten til liv og ØSK artikkel 11 og 12 om retten til en adekvat levestandard og til helse. Etter ordlyden er dette rettigheter som beskytter interesser som vil bli sterkt påvirket av klimaendringer, og det kan undergrave beskyttelsen de er ment å gi hvis ikke en av vår tids største utfordringer mot disse interessene skulle omfattes. Begge rettighetene har også blitt tolket av FNs traktatorganer som å innebære plikter for statene til å bekjempe klimaendringer.259FNs menneskerettighetskomité, General Comment No. 36, avsn. 62; Ioane Teitiota v. New Zealand, Comm No. 2728/2016, UN Doc CCPR/C/127/D/2728/2016, avsn. 9.4; Daniel Billy m.fl. v. Australia, avsn. 8.3–8.8; ØSK-komiteen, General Comment No. 26, avsn. 56–58. Se også Statement on human rights and climate change, UN Doc HRI/2019/1, utgitt av fem FN-komiteer. I tillegg vil flere av menneskerettighetene som er oppført i punkt 1 til 14, som også gjelder selskapers aktsomhetsplikt, bli påvirket av klimaendringer, herunder retten til privatliv (SP artikkel 17) og en rekke av barns rettigheter (BK artikkel 24, 27, 28, 32, 34 og 35). Disse rettighetene er også, som omtalt i punkt 6.4, tolket av internasjonale domstoler og FN-traktatorganer til å ha betydning i klimasammenheng.
En slik tolkning av CSDDD vil være i samsvar med den etablerte sammenhengen i EU- og EØS-retten mellom klimaskader, miljøforringelse og menneskerettigheter. EFTA-domstolen har anerkjent at bekjempelsen av klimaendringene er et mål av grunnleggende betydning på grunn av de alvorlige og ofte irreversible negative konsekvensene, herunder for grunnleggende rettigheter.260E-12/23, Norwegian Air Shuttle, avsn. 35; E-18/24, avsn. 67. Både EU- og EFTA-domstolen har uttalt at en reduksjon av klimagassutslipp bidrar til å beskytte miljøet, fordi slike utslipp er hovedårsaken til klimaendringer som EU og EØS-statene har forpliktet seg til å bekjempe.261Ålands Vindkraft, C-573/12, EU:C:2014:2037, avsn. 78–79; E-18/24, The Norwegian State v Greenpeace Nordic and Nature and Youth Norway, avsn. 67. Det er vanskelig å se at en slik tolkning ikke vil bli lagt til grunn for miljøforringelse og påvirkning av rettigheter også under direktivet.
Det er også i tråd med et økende antall rettsavgjørelser som anerkjenner at klimagassutslipp og klimaendringer omfattes av generelt utformede forpliktelser om menneskerettigheter eller miljø. I den franske dommen mot TotalEnergies fra juni 2026, fant Paris-domstolen at begrepet «miljøet» i den franske aktsomhetsloven må tolkes vidt, slik at det omfatter klimasystemet. Domstolen forkastet dermed TotalEnergies’ anførsel om at klimaendringer, som et globalt fenomen med sammensatte årsaker, faller utenfor loven og utelukkende hører under regelverket om bærekraftsrapportering.262Tribunal judiciaire de Paris, 34. avd., Notre Affaire à Tous m.fl. mot TotalEnergies SE, dom 25.06.26, sak nr. 22/03403, avsn. 138, jf. avsn. 131–142. Engelsk oversettelse, hentet 10.09.2026 fra https://www.climatecasechart.com/documents/notre-affaire-a-tous-and-others-v-total-judgment_cf28. Domstolen presiserte at plikten ikke gjør selskapet ansvarlig for alle klimaendringer som følger av menneskelig aktivitet, men for de alvorlige risikoene og skadene selskapet bidrar til gjennom egen virksomhet (avsn. 135–136). Saken er anket til ankedomstolen i Paris. For å underbygge denne konklusjonen bemerket Parisdomstolen også at det er «ubenektelig» at uttrykket «skadelige utslipp» i CSDDD annekset, del I, avsnitt 1, punkt 15 omfatter klimagassutslipp, og at fjerningen av plikten til å vedta en klimaomstillingsplan som følge av omnibusendringene ikke har noen innvirkning på dette faktumet.263Ibid, avsn. 142-146. Domstolen viste også til at både UNGP og OECDs retningslinjer uttrykkelig omfatter klimaendringer blant selskapers negative miljøpåvirkninger (avsn. 140).
I tillegg fant ICJ i sin rådgivende uttalelse om klima fra juli 2025 at stater har klimaforpliktelser på flere ulike områder av folkeretten i tillegg til Parisavtalen, herunder sedvaneretten, miljøretten, havretten og menneskerettighetene.264Ibid., avsn. 162–172, 310–314, 335, 354 og 404. Den sedvanerettslige plikten til å unngå grenseoverskridende miljøskade gjelder for eksempel også for klimasystemet, som etter ICJ er «an integral and vitally important part of the environment».265Ibid., avsn. 273. FNs havrettstribunal (ITLOS) fant tilsvarende i sin rådgivende uttalelse fra mai 2024 at klimagassutslipp utgjør «forurensning av det marine miljø» etter havrettskonvensjonen, selv om konvensjonen ikke eksplisitt nevner klima.266ITLOS, Climate Change and International Law, Advisory Opinion, avsn. 159–178, særlig avsn. 178. EMD fastslo i KlimaSeniorinnen mot Sveits i april 2024 at retten til privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8 beskytter individer mot de negative helsekonsekvensene av klimagassutslipp.267Verein KlimaSeniorinnen Schweiz m.fl. mot Sveits, avsn. 410–457 og 538–554. Se også, til illustrasjon, FNs barnekomité, General Comment No. 26, særlig del A; Sacchi m.fl. v. Argentina, avsn. 10.6. Begge legger til grunn at klimaendringer påvirker barns rett til liv og helse. Av interesse er også at en ankedomstol i Nederland i november 2024 fastslo at Shell har en plikt til å redusere sine utslipp etter en ulovfestet aktsomhetsplikt (standard of care) i nederlandsk rett, som domstolen tolket på bakgrunn av blant annet menneskerettighetene.268Ankedomstolen i Haag, Milieudefensie m.fl. v. Royal Dutch Shell, 12.11.24, NL:GHDHA:2024:2099, avsn. 7.18–7.27. Saken er anket til Nederlands høyesterett.
Klimagassutslipp har riktignok enkelte særtrekk som skiller dem fra de øvrige miljøskadene i punkt 15, som lokal forurensning eller avskoging. Klimaendringene skyldes de kumulative utslippene fra en rekke aktører, det enkelte selskaps utslipp skiller seg ikke prinsipielt fra andres, og kretsen av berørte er global. Men dette betyr ikke at klimagassutslipp ikke omfattes av aktsomhetsplikten i CSDDD. Slike komplekse årsaksforhold og det vidtrekkende skadeomfanget har ikke vært til hinder for at domstolene nevnt ovenfor har fastslått at stater må iverksette egnede tiltak for å redusere sine utslipp, blant annet gjennom regulering av private aktører.269Se for eksempel: Verein KlimaSeniorinnen Schweiz m.fl. mot Sveits, avsn. 441–444; ICJ, Obligations of States in respect of Climate Change, avsn. 429–432; Milieudefensie m.fl. v. Royal Dutch Shell, avsn. 7.99–7.111. Hvert tonn CO2 bidrar til klimaendringene med relativt forutsigbare konsekvenser, og den samme logikken som gjør at en stat kan holdes ansvarlig for sitt bidrag, gjelder også for det enkelte selskap.
Totalt sett bør derfor utslipp av klimagasser regnes som en type miljøforringelse som kan omfattes av Anneks, del I, seksjon 1, punkt 15, selv om eksemplene i ordlyden synes å ta sikte på mer konkrete konsekvenser på et lokalmiljø. Klima er en integrert del av de underliggende rettighetene punkt 15 bygger på, og klimaendringer har store praktiske konsekvenser for de formål og verdier som bokstav 15 forsøker å beskytte. At klimaendringer reiser særlige utfordringer for den praktiske gjennomføringen av aktsomhetsplikten, kan i stedet – og mer treffende – hensyntas ved vurderingen av det konkrete innholdet i bestemmelsene om forebygging og stansing av negative påvirkninger (se punkt 7.3 nedenfor).
7.2.2 Kravene til kartleggingsøvelsen og fordypet vurdering
CSDDD artikkel 8(2) klargjør at identifiseringen og vurderingen av negative påvirkninger skal skje i to steg. For det første må selskapene gjennomføre en «scoping exercise» (heretter kartleggingsøvelse), basert utelukkende på rimelig tilgjengelig informasjon, med sikte på å identifisere generelle områder i virksomheten og aktivitetskjeden hvor negative påvirkninger mest sannsynlig vil oppstå og være mest alvorlige. For det andre må selskapene gjennomføre en fordypet vurdering i høyrisikoområdene som ble identifisert i kartleggingen.
Både kartleggingsøvelsen og vurderingen bør ta hensyn til relevante risikofaktorer, herunder knyttet til den geografiske og kontekstuelle situasjonen, regulatoriske rammevilkår, og sektoren, virksomheten eller produktene og tjenestene det gjelder. I tillegg presiserer bestemmelsen at vurderingen bør være basert på både kvantitativ og kvalitativ informasjon, og at selskapene kan benytte ulike eksterne ressurser i arbeidet, herunder uavhengige rapporter, digitale verktøy og bransjeinitiativer. Kartleggingen og vurderingen skal legge til rette for riktig prioritering av risikoer og danne grunnlaget for iverksettelse av egnede tiltak.
For klimapåvirkninger vil de «generelle områdene» som skal identifiseres i kartleggingsøvelsen, i praksis svare til de delene av virksomheten og aktivitetskjeden der klimagassutslipp oppstår. Kartleggingen må derfor omfatte hele bredden av utslippskilder som er angitt i den globale standarden for kartlegging og rapportering av klimagassutslipp – «Greenhouse Gas Protocol» – det vil si utslipp fra kilder som eies eller kontrolleres av selskapet (scope 1), utslipp fra produksjon av innkjøpt energi som forbrukes av selskapet (scope 2), og øvrige indirekte utslipp som oppstår i selskapets verdikjede (scope 3).270Se World Resources Institute (WRI) og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD), The Greenhouse Gas Protocol: A Corporate Accounting and Reporting Standard, revidert utg. (mars 2004), s. 25. For mange selskaper vil de største utslippene ligge i «scope 3», som for eksempel oppstrøms utslipp fra jordbruk i næringsmiddelindustrien eller nedstrøms utslipp fra forbrenning av olje og gass i fossilindustrien.
Som drøftet i punkt 5.5 utelukker definisjonen av aktivitetskjede i direktivet bruk av produkter hos nedstrøms forretningspartnere, men nedstrøms konsekvenser som har en tilstrekkelig årsakssammenheng med selskapets egen virksomhet, vil fortsatt kunne falle innenfor direktivets virkeområde. For selskaper i fossilindustrien kan aktsomhetsplikten etter vårt syn dermed omfatte forbrenningsutslipp fra nedstrøms bruk av petroleum de produserer, ettersom slike utslipp er iboende i, eller en uunngåelig følge av, produktets tiltenkte bruk.
En slik tolkning er i samsvar med flere avgjørelser fra internasjonale og nasjonale domstoler, der forbrenningsutslipp fra nedstrøms bruk av petroleum er ansett å omfattes av staters og selskapers forpliktelser under ulike regelverk. I TotalEnergies-saken fant Paris-domstolen at risikokartleggingen og vurderingen i selskapets aktsomhetsplan må omfatte forbrenningsutslipp fra nedstrøms bruk av selskapets olje- og gassprodukter.271Tribunal judiciaire de Paris, 34. avd., Notre Affaire à Tous m.fl. mot TotalEnergies SE, avsn. 206–209. Domstolen la til grunn at slike utslipp følger «direkte eller indirekte» av selskapets egen virksomhet, slik den franske aktsomhetsloven krever, fordi det forelå en tilstrekkelig årsakssammenheng og påvirkningsmulighet.272Ibid., avsn. 156–157, 175 og 182–183.
I tillegg har EFTA-domstolen bekreftet at forbrenningsutslipp er omfattet av plikten til å gjøre konsekvensutredninger under EUs prosjektdirektiv, og peker på at forbrenningsutslipp i all hovedsak og sannsynlighet vil være en følge av produksjon (og salg) av petroleum.273E-18/24, The Norwegian State v Greenpeace Nordic and Nature and Youth Norway, avsn. 69 og 87–99. Den britiske høyesterett kom til samme resultat i Finch-saken, under det tilsvarende britiske konsekvensutredningsregelverket.274UK Supreme Court, R (Finch) v Surrey County Council [2024] UKSC 20, avsn. 103. EMD fant tilsvarende i Greenpeace Nordic mot Norge at det foreligger en «tilstrekkelig nær sammenheng» mellom petroleumslisenser og risikoen for at klimaendringer påvirker rettigheter etter EMK artikkel 8, fordi lisenser normalt fører til produksjon og dermed til forbrenningsutslipp.275Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge, avsn. 293–299. Også ICJ fremhevet i sin rådgivende uttalelse om klima at konsekvensutredninger bør omfatte nedstrøms konsekvenser av prosjektet, og at tildeling av olje- og gasslisenser kan i seg selv utgjøre folkerettsstridige handlinger som kan tilregnes staten.276ICJ, Obligations of States in respect of Climate Change, avsn. 298 og 427. Spørsmål om forbrenningsutslipp er diskutert nærmere i en særskilt erklæring fra to dommere, se Joint Declaration of Judges Bhandari and Cleveland.
Ved kartleggingen og vurderingen av et selskaps klimapåvirkning må det etter NIMs syn tas utgangspunkt i bruttoutslipp. Etter CSDDD artikkel 8 skal selskapet identifisere og vurdere faktiske og potensielle negative påvirkninger som følger av egen virksomhet, virksomheten til datterselskaper og virksomheten til forretningspartnere i aktivitetskjeden. I en klimakontekst oppstår de negative påvirkningene fra de faktiske bruttoutslippene som denne virksomheten gir opphav til. Utslippene kan derfor ikke justeres ned for antakelser om hvordan markeder eller andre aktører kunne ha reagert dersom virksomheten ikke hadde funnet sted. Slike hypotetiske beregninger av «nettoutslipp» varierer betydelig med forutsetningene som legges til grunn, og måler ikke de utslippene virksomheten faktisk forårsaker.
Praksis om kravene til konsekvensutredninger fra EFTA-domstolen, EMD og ICJ taler i samme retning. EFTA-domstolen har lagt til grunn at den relevante standarden er virkningene «som følge av selve prosjektets innvirkning på klimaet», «uten hensyn til spekulative analyser av dominoeffekter på andre prosjekter andre steder».277E-18/24, The Norwegian State v Greenpeace Nordic and Nature and Youth Norway, avsn. 96. EMD krever at utslippene tallfestes på grunnlag av den beste tilgjengelige vitenskapen, som «a quantification of the GHG emissions anticipated to be produced», herunder «combustion emissions both within the country and abroad».278Se Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge, avsn. 318–319. At andre aktører hypotetisk kunne ha forårsaket tilsvarende skade, fritar dessuten ikke selskapet for ansvaret for sitt eget bidrag – både EMD og ICJ har avvist argumentet om at et enkelt bidrag til de globale utslippene er så lite at en reduksjon ikke ville ha noen materiell effekt.279Verein KlimaSeniorinnen Schweiz m.fl. mot Sveits, avsn. 442 og 444; ICJ, Obligations of States in respect of Climate Change, avsn. 429–432.
Kartleggingen er likevel ikke bare en opptelling av utslipp. Etter CSDDD artikkel 8(2) innebærer den også en overordnet vurdering av hvor alvorlige og sannsynlige de faktiske og potensielle negative påvirkningene av utslippene er. Dette er et faktisk spørsmål som må vurderes basert på den beste tilgjengelige vitenskapen. For å vurdere alvorligheten kan et selskaps nåværende og planlagte fremtidige utslipp vurderes opp mot IPCCs og IEAs karbonbudsjetter og utslippsbaner for å begrense global oppvarming til 1,5 °C, fordelt til sektor- og selskapsnivå gjennom etablerte metoder.280Se for eksempel Science Based Targets initiative (SBTi), som tilbyr to hovedmetoder for å fastsette selskapsspesifikke utslippsmål i tråd med 1,5-gradersbanen: Absolute Contraction Approach (ACA), som pålegger en lineær reduksjon av selskapets absolutte utslipp uavhengig av sektor, og Sectoral Decarbonization Approach (SDA), som differensierer mål etter sektor der sektorspesifikke utslippsbaner foreligger. Etter vårt syn er utslipp som ikke er forenlige med 1,5 °C-målet, som utgangspunkt alvorlige. Jo mer utslippene overskrider det som er forenlig med disse budsjettene og banene, desto alvorligere er påvirkningen, og desto større er behovet for en fordypet vurdering. For å vurdere sannsynligheten kan selskaper bygge på IPCCs vurderinger av hvilke skadelige konsekvenser ulike nivåer av oppvarming fører til. På det mest generelle nivået har IPCC med svært høy faglig sikkerhet («very high confidence») fastslått at risikoene for mennesker og natur øker med hvert trinn av oppvarming, og at konsekvensene tiltar vesentlig utover 1,5 °C. Kartleggingen bør derfor på et overordnet nivå beskrive de mest alvorlige konsekvensene ved det oppvarmingsnivået selskapets utslipp er forenlige med, samt sannsynligheten for disse.
Dersom et selskap identifiserer at klimagassutslippene deres fører til alvorlige og sannsynlige negative påvirkninger, kan disse beskrives nærmere i den fordypede vurderingen. For slike virkninger foreligger det et omfattende og lett tilgjengelig vitenskapelig materiale. IPCC har for eksempel vurdert både globale og regionale konsekvenser ved ulike oppvarmingsnivåer – herunder fysiske endringer som temperatur, nedbør, ekstremvær og havnivå, og konsekvensene av disse for både mennesker og natur som matproduksjon, vanntilgang, helse og biologisk mangfold.281Se IPCC, Climate Change 2021: The Physical Science Basis, Working Group I (2021), særlig Summary for Policymakers og kap. 9–12, og IPCC, Climate Change 2022: Impacts, Adaptation and Vulnerability, Working Group II (2022), særlig Summary for Policymakers og kap. 4–7 og 16. IPCC har også vurdert risikoen for såkalte vippepunkter, der økosystemer eller klimasystemer kan endres brått og irreversibelt ved overskridelse av visse terskler.282Se IPCC, Climate Change 2021: The Physical Science Basis, kap. 1, § 1.4.4.3, og IPCC, Climate Change 2023: Synthesis Report (2023), særlig Summary for Policymakers, B.3.2. Fordi terskelen for alvorlighet knytter seg blant annet til om en påvirkning er uopprettelig, vil risikoen for slike irreversible virkninger kunne være særlig relevant i vurderingen. Der det finnes såkalte «attribusjonsstudier», kan disse i prinsippet benyttes til å vurdere et enkelt selskaps bidrag både til den samlede oppvarmingen og til konkrete ekstremværhendelser, men vurderingen krever ikke nødvendigvis en slik nøyaktighetsgrad.283Se for eksempel: Brenda Ekwurzel m.fl., «The rise in global atmospheric CO2, surface temperature, and sea level from emissions traced to major carbon producers», Climatic Change 144 (2017); Christopher Callahan og Justin Mankin, «Carbon majors and the scientific case for climate liability», Nature 640 (2025); Christopher Callahan og Justin Mankin, «National attribution of historical climate damages», Climatic Change 172, nr. 40 (2022); Jordis Tradowsky m.fl., «Attribution of the heavy rainfall events leading to severe flooding in Western Europe during July 2021», Climatic Change 176, nr. 90 (2023).
Betydningen av IPCCs funn om nåværende og fremtidige konsekvenser av klimaendringer er et gjennomgående tema i rettspraksis om staters og selskapers klimaforpliktelser. I sin rådgivende uttalelse om klima la ICJ for eksempel vekt på IPCCs funn om at de negative konsekvensene av klimaendringer øker for hvert bidrag til de globale utslippene, og at alvorlighetsgraden øker betydelig dersom oppvarmingen overstiger 1,5 °C.284ICJ, Obligations of States in respect of Climate Change, avsn. 79–83 og 277. Domstolen viste i denne sammenheng til konkrete skadevirkninger for både naturen og mennesker som blant annet havnivåstigning, ekstremværhendelser, skade på matproduksjon og tap av biologisk mangfold. På bakgrunn av dette vitenskapelige grunnlaget og statenes etterfølgende praksis fastslo domstolen at 1,5-gradersmålet utgjør det primære temperaturmålet etter Parisavtalen.285Ibid., avsn. 224. I tillegg la domstolen til grunn at hva som utgjør betydelig skade («significant harm») – både etter menneskerettighetene og etter den sedvanerettslige plikten til å forhindre betydelig miljøskade – må vurderes på grunnlag av IPCCs funn om sannsynligheten og alvorligheten av skaden ved ulike oppvarmingsnivåer.286Ibid., avsn. 274–278, 283–284 og 375–376.
EMD bygde tilsvarende på IPCCs funn i KlimaSeniorinnen, og la til grunn at sannsynligheten for alvorlige og irreversible konsekvenser for menneskerettighetene øker med oppvarmingsnivået, særlig ved overskridelse av 1,5 °C.287Verein KlimaSeniorinnen Schweiz m.fl. mot Sveits, avsn. 115–119 og 431–432. Domstolen fremhevet funn om helsekonsekvensene av hetebølger for eldre kvinner, som var kjernen i saken.
Paris-domstolen påla TotalEnergies ikke bare å ta med forbrenningsutslippene i risikokartleggingen, men også å identifisere og vurdere de påfølgende avledede risikoene («subsequent derived risks») som følger av disse utslippene.288Tribunal judiciaire de Paris, 34. avd., Notre Affaire à Tous m.fl. mot TotalEnergies SE, avsn. 209. Domstolen gjennomgikk IPCCs hovedfunn om konsekvensene av ulike oppvarmingsnivåer utover 1,5 °C som faktisk bakgrunn for saken,289Ibid., avsn. 62–66. men presiserte at den ikke ville gi selskapet veiledning om hvilke konkrete avledede risikoer som skulle vurderes, ettersom dette er selskapets oppgave etter loven.
CSDDD artikkel 8-2a (a) oppstiller ytterligere begrensninger knyttet til innhenting av informasjon fra forretningspartnere. Etter denne bestemmelsen kan selskaper kun be om informasjon der dette er nødvendig for den fordypede vurderingen. Videre gjelder det for forretningspartnere med færre enn 5000 ansatte at slik informasjon bare kan etterspørres dersom den ikke med rimelighet kan innhentes på annen måte. I en klimasammenheng vil disse begrensningene ofte ha mindre praktisk betydning.
For flere av de viktigste utslippskildene er selskapet ikke avhengig av informasjon fra forretningspartnere: nedstrøms forbrenningsutslipp fra olje og gass kan for eksempel beregnes direkte ut fra selskapets egne salgsvolumer og alminnelig tilgjengelige beregningsmetoder. Det samme gjelder utslipp fra egen virksomhet (scope 1) og utslipp fra produksjonen av innkjøpt energi (scope 2). Tilsvarende kan påvirkningene av utslippene vurderes på grunnlag av IPCCs rapporter og annen vitenskapelig litteratur, uten at dette krever informasjon fra forretningspartnere. Behovet for å innhente informasjon fra forretningspartnere oppstår først og fremst for øvrige oppstrøms utslipp (scope 3), for eksempel fra innkjøpte varer og tjenester.
Etter artikkel 8-2a (b) må selskaper prioritere å innhente informasjon fra de forretningspartnerne der risikoen for negative konsekvenser er størst, så langt dette er rimelig. I klimasammenheng vil dette være de forretningspartnerne som bidrar mest til utslipp i verdikjeden. For utslipp som uansett kan beregnes ut fra selskapets egne data, vil det derimot sjelden være behov for slik prioritert informasjonsinnhenting.
Artikkel 8-2a (c) presiserer at dersom risikoen vurderes som lik på tvers av flere områder, kan selskapene prioritere områder som involverer direkte forretningspartnere. Dette innebærer en viss fleksibilitet med hensyn til hvor dypt i aktivitetskjeden undersøkelsene må gå, men i praksis kan det være vanskelig å fastslå at risiko er likt fordelt på tvers av ulike deler av aktivitetskjeden.
7.3 Forebygging og stansing av klimapåvirkning etter CSDDD artikkel 10 og 11
7.3.1 Betydningen av egnede tiltak i en klimakontekst
CSDDD artikkel 10 og 11 fastsetter selskapers plikter til å håndtere negative påvirkninger som er identifisert etter artikkel 8. Artikkel 10 gjelder potensielle negative påvirkninger, det vil si påvirkninger som kan oppstå i fremtiden. Artikkel 11 gjelder faktiske negative påvirkninger, det vil si påvirkninger som allerede har materialisert seg. Utover denne tidsmessige forskjellen er bestemmelsene i stor grad strukturelt sammenfallende og bygger på en risikobasert tilnærming.
Etter artikkel 10(1) og artikkel 11(1) skal selskaper treffe «appropriate measures» (heretter egnede tiltak) for å forebygge eller avbøte potensielle negative påvirkninger og stanse eller begrense faktiske negative påvirkninger som er, eller burde vært, identifisert i henhold til artikkel 8. Egnede tiltak defineres i artikkel 3(1)(o) som tiltak som både er rimelig tilgjengelige for selskapet og er i stand til å håndtere effektivt de negative påvirkningene på en måte som står i forhold til deres art, omfang, alvorlighetsgrad og sannsynlighet. Punkt 19 i fortalen presiserer at dette er en innsatsforpliktelse («obligation of means»), og ikke en resultatforpliktelse. Selskaper er dermed forpliktet til å treffe tiltak som med rimelighet kan forventes å være effektive, men ikke til å garantere at negative påvirkninger aldri vil oppstå eller alltid vil opphøre fullt ut.
Hvorvidt et gitt tiltak er «i stand til å håndtere effektivt» de nåværende og fremtidige virkningene av et selskaps klimagassutslipp er igjen et faktisk spørsmål som må vurderes basert på den beste tilgjengelige vitenskapen, herunder IPCCs utslippsbaner og karbonbudsjetter for 1,5-gradersmålet. De samme metodene som brukes til å vurdere alvorlighetsgraden av et selskaps utslipp kan derfor brukes her for å vurdere hvor egnede nåværende og planlagte utslippsreduksjoner er. Disse inkluderer for eksempel metodene som brukes av «Science Based Targets Initiative (SBTi)». Selv om aktsomhetsplikten er en innsatsforpliktelse, og selskapet har et visst skjønn med hensyn til valg av tiltak, er dette ikke ubegrenset: et tiltak som etter det vitenskapelige grunnlaget er uforenlig med 1,5-gradersmålet, vil vanskelig kunne anses som egnet til å begrense den identifiserte klimarisikoen.
Ifølge FNs klimapanel (IPCC) har klimagassutslipp utvetydig forårsaket global oppvarming, der forbrenning av fossile brensler utgjør den klart største kilden.290IPCC, AR6 Synthesis Report: Summary for Policymakers, A.1. Allerede ved dagens oppvarming av om lag 1,3 °C over førindustrielt nivå har klimaendringene forårsaket alvorlige og omfattende negative påvirkninger for natur og mennesker.291Ibid., A.2, A.2.2 og A.2.3; Copernicus Climate Change Service/ECMWF, European State of the Climate 2024 (april 2025); World Meteorological Organization (WMO), State of the Global Climate 2024 (mars 2025). Klimagassutslipp fra selskaper bidrar til ytterligere oppvarming, som igjen bidrar til både eksisterende klimaskader og øker risikoen for mer omfattende og irreversible skader i fremtiden, spesielt hvis 1,5-gradersmålet i Parisavtalen overskrides. Dype, raske og vedvarende utslippsreduksjoner i tråd med 1,5-gradersmålet på tvers av alle sektorer er derfor det viktigste virkemiddelet,292IPCC, AR6 Synthesis Report: Summary for Policymakers, A.1.4 og B.5. både for å forebygge nye skader etter artikkel 10 og for å begrense forsterkning av pågående skader etter artikkel 11.
For de fleste selskaper og sektorer finnes det tiltak for å redusere utslipp som er rimelig tilgjengelige og teknisk gjennomførbare,293IPCC, Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change, Working Group III, Summary for Policymakers, D.1 og B.4, og figur SPM.7. også i de såkalte «hard to abate» sektorene som jern-, stål- og sementindustriene.294Se for eksempel Bill Hare, Hannah Grant og James Bowen, Hard-to-abate: A Justification for Delay? The Potential for Reducing Emissions from the Iron and Steel and Cement Sectors (Climate Analytics, september 2025). Hentet 28.08.26 fra https://climateanalytics.org/publications/hard-to-abate-a-justification-for-delay. Slike tiltak er også nødvendige for å unngå omfattende, alvorlig og svært sannsynlig skade. Dersom utslippene fortsetter på dagens nivå, vil det gjenværende globale karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C være oppbrukt innen de neste to til åtte årene, avhengig av valgt sannsynlighetsnivå.295Per 1. januar 2025 er det gjenværende karbonbudsjettet for å begrense global oppvarming til 1,5 grader med 17 %, 50 % og 83 % sannsynlighet henholdsvis 320, 130 og 30 milliarder tonn CO2. Piers Forster m.fl., «Indicators of Global Climate Change 2024: Annual Update of Key Indicators of the State of the Climate System and Human Influence», Earth System Science Data 17, nr. 6 (2025), kap. 9, tabell 8. Med dagens politikk vil den globale oppvarmingen øke til mellom 1,9 – 3,6 °C innen slutten av århundret. Selv i et optimistisk scenario med full gjennomføring av alle lands klimamål og langsiktige planer for netto nullutslipp, vil den fortsatt øke til mellom 1,7 – 2,2 °C.296UNEP, Emissions Gap Report 2026: Limiting overshoot: Navigating exceedance of 1.5°C and pathways towards return (Nairobi: UNEP, 2026). Hentet 04.09.26 fra https://www.unep.org/resources/limiting-overshoot-navigating-exceedance. En overskridelse av 1,5-gradersmålet anses nå som uunngåelig, men med raske og vedvarende utslippskutt kan overskridelsen holdes liten og midlertidig, slik at oppvarmingen kan bringes tilbake til under 1,5 °C. For selskaper i fossilindustrien er det viktig å merke seg at både FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA) har uttalt at nye fossile prosjekter er uforenlige med globale utslippsbaner som er i samsvar med 1,5 °C-målet.297IPCC, Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change, s. 219 og 267, og Summary for Policymakers, s. 16; International Energy Agency (IEA), Net Zero Roadmap: A Global Pathway to Keep the 1.5 °C Goal in Reach – 2023 Update (2023), s. 150; IEA, The Implications of Oil and Gas Field Decline Rates (2025), s. 58, boks 6.
Som et utgangspunkt vil, etter vårt syn, egnede tiltak innebære absolutte utslippsreduksjoner, ikke bare reduksjoner i såkalt utslippsintensitet. Et absolutt mål innebærer at selskapets samlede utslipp skal reduseres, mens et intensitetsmål innebærer at utslippene skal reduseres relativt til mengden varer eller tjenester som produseres. Fordi alvorligheten av klimapåvirkningen vurderes mot absolutte karbonbudsjetter og 1,5-gradersbaner, må også egnetheten av tiltakene måles mot det samme grunnlaget. Et intensitetsmål (utslipp per produsert enhet) kan forbedres samtidig som de absolutte utslippene holdes uendret eller øker, for eksempel ved at lavutslippsvirksomhet legges til i porteføljen slik at gjennomsnittlig utslippsintensitet synker uten at de samlede utslippene reduseres. Som Miljødirektoratet påpeker: «En økt produksjon av fornybar energi gir ikke reduserte utslipp i seg selv, siden klimagevinsten først oppnås når den nye energien erstatter bruk av fossil energi».298Miljødirektoratet, Veileder: Produksjon og distribusjon av fornybar energi (15.09.23). Hentet 28.08.26 fra https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/klima/for-myndigheter/kutte-utslipp-av-klimagasser/klima-og-energitiltak/fornybar-energi/produksjon-og-distribusjon-av-fornybar-energi/. Et intensitetsbasert mål for utslippskutt vil derfor ikke være et egnet tiltak etter artikkel 10 og 11 i den grad det tillater absolutte utslipp som er uforenlige med 1,5-gradersmålet.
I noen tilfeller kan likevel et intensitetsmål være relevant for å nøyaktig fange opp effektene av tiltak for selskap som er i betydelig vekst (der utslippene øker fordi selskapet tar markedsandeler fra andre selskap), eller i betydelig nedgang (der utslippene synker fordi selskapet nedskalerer aktivitet). Siden direktivet ikke lenger krever at alle selskaper skal gjennomføre omstillingsplaner med absolutte utslippsreduksjonsmål,299Den originale artikkel 22 ble slettet i endringsdirektiv (EU) 2026/470, artikkel 4(16). vil det være noe større rom til å gjøre en konkret vurdering av hva som er passende tiltak og en effektiv håndtering av klimagassutslipp for det enkelte selskap, i lys av deres aktivitet og sektor.
Dette reiser også spørsmål knyttet til kjøp av kvoter og avhengighet av fremtidig karbonfangst og -lagring (CCS) eller annen karbonfjerning for å veie opp for fortsatte utslipp. I begge tilfeller blir det i praksis et bevisspørsmål – kan selskapet dokumentere at kvotekjøp faktisk medfører utslippsreduksjoner, eller at de faktisk vil kunne benytte karbonfangst og -lagring (CCS) til å kompensere for sine utslipp, til en slik grad at det kan beskrives som effektiv håndtering av klimapåvirkningene? Her vil vurderingen også måtte hensynta føre-var-prinsippet og forebyggingsprinsippet.300Se over, punkt 5.2.
Ifølge IPCC og Science Based Targets initiative (SBTi) er særlig karbonfjerning beheftet med betydelig usikkerhet og bør forbeholdes begrensede restutslipp etter at alle gjennomførbare utslippsreduksjoner er iverksatt – ikke brukes som erstatning for slike reduksjoner.301IPCC, Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change, Summary for Policymakers, C.4.6, og s. 6-118 og 12-38; IPCC, Global Warming of 1.5 °C (2018), s. 96 og 121; IPCC, Climate Change 2021: The Physical Science Basis, FAQ 5.3; Science Based Targets initiative (SBTi), Corporate Net-Zero Standard. Standarden krever som utgangspunkt minst 90 % absolutt reduksjon av utslippene i scope 1, 2 og 3 før netto nullpunkt, og tillater bare at et resterende utslipp på inntil 10 % nøytraliseres, og da utelukkende gjennom varig karbonfjerning. Reduksjoner i verdikjeden skal prioriteres foran nøytralisering. Videre tilsier føre-var-prinsippet at selskaper ikke bør bygge sine utslippsreduksjonsmål på antakelser om at slik teknologi vil være tilgjengelig i fremtiden, når den ikke finnes i stor skala i dag. Der eksisterende teknologi for karbonfangst og -lagring eller annen karbonfjerning derimot allerede reduserer, eller forventes å redusere, selskapets absolutte utslipp, vil det kunne være et relevant tiltak – avhengig av reduksjonenes effekt og omfang.
Det samme vitenskapelige grunnlaget som kan brukes til å vurdere om klimatiltak er egnede etter CSDDD, har også vært avgjørende for lignende vurderinger av internasjonale og nasjonale domstoler etter andre regelverk. Både ICJ og EMD har slått fast at staters forpliktelser til å iverksette alle nødvendige og egnede tiltak for å forebygge og redusere klimaskader må tolkes i lys av den beste tilgjengelige vitenskapen, særlig funnene fra IPCC angående utslippskutt som er nødvendige for å begrense global oppvarming til 1,5 grader.302ICJ, Obligations of States in respect of Climate Change, avsn. 278, 281–284; Verein KlimaSeniorinnen Schweiz m.fl. mot Sveits, avsn. 545–549. Ifølge ICJ er disse innsatsforpliktelser som krever at stater utviser «stringent due diligence», nettopp på grunn av risikoen for alvorlig og uopprettelig skade.303ICJ, Obligations of States in respect of Climate Change, avsn. 135–138. Dette har også betydning for selskapers forpliktelser, ettersom et slikt nasjonalt rammeverk må omfatte tiltak som regulerer private aktører.304ICJ, Obligations of States in respect of Climate Change, avsn. 252, 403 og 428.
Når det gjelder selskapers forpliktelser, ble det i Milieudefensie-saken fastslått at Shell må redusere sine Scope 1-, 2- og 3-utslipp etter nederlandsk erstatningsrett, tolket i lys av blant annet IPCCs vitenskapelige funn, EMK artikkel 2 og 8, Parisavtalen, UNGP og OECDs retningslinjer.305Ankedomstolen i Haag, Milieudefensie m.fl. v. Royal Dutch Shell, avsn. 7.2–7.3 og 7.21–7.27. Domstolen la samtidig til grunn at oppnåelsen av 1,5-gradersmålet forutsetter omfattende globale utslippsreduksjoner på om lag 45 prosent innen 2030 sammenlignet med 2019,306Ibid., avsn. 7.69. og at Shells planlagte investeringer i nye olje- og gassfelt «may be at odds with this».307Ibid., avsn. 7.61. Selv om domstolen avsto fra å fastsette en obligatorisk prosentvis utslippsreduksjon for Shell, viser dommen likevel at selskapers klimaforpliktelser kan konkretiseres i lys av klimavitenskap og 1,5-gradersmålet.308Ibid., avsn. 7.67–7.69 og 7.91–7.96.
I TotalEnergies-saken slo Parisdomstolen tilsvarende fast at selskapet innen seks måneder må oppdatere sin aktsomhetsplan med en kartlegging av risikoene som følge av selskapets nedstrøms Scope 3-utslipp, samt de forebyggende tiltakene som er knyttet til dette.309Tribunal judiciaire de Paris, 34. avd., Notre Affaire à Tous m.fl. mot TotalEnergies SE. Se domstolens første kjennelse som krever at TotalEnergies skal «supplement its current vigilance plan, within six months of the service of this decision, by including Scope 3 greenhouse gas emissions in the risk mapping and the measures relating thereto». Domstolen gjennomgikk IPCCs funn som bakgrunn for saken, herunder funnene om hvilke utslippsreduksjoner som er nødvendige for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C, men kunne likevel ikke ta stilling til om selskapets tiltak er egnede før selskapet faktisk har utført kartleggingen. Ifølge forarbeidene til den franske aktsomhetsloven kan domstolen kreve at et selskap identifiserer og gjennomfører egnede tiltak for å håndtere risikoene identifisert i kartleggingen, men den kan ikke pålegge konkrete tiltak.310Ibid., avsn. 214–220. Domstolen utsatte derfor sin avgjørelse om et tilleggssøksmål om hvorvidt selskapet har iverksatt egnede tiltak for å redusere utslippene sine i tråd med 1,5-gradersmålet inntil den mottar den oppdaterte aktsomhetsplanen.311Ibid., avsn. 248–254.
Ved vurderingen av hvilke tiltak som er egnede, skal det etter CSDDD artikkel 10(1) og 11(1) også tas hensyn til selskapets tilknytning til påvirkningen, hvor i aktivitetskjeden den oppstår, og selskapets mulighet til å påvirke relevante aktører. Kravene til tiltak vil dermed kunne være mer omfattende der selskapet har sterk tilknytning til påvirkningen og en reell mulighet til å påvirke eller kontrollere kilden. For klimagassutslipp har dette særlig betydning for utslipp fra selskapets egen virksomhet, der det normalt har direkte kontroll. Også utslipp lenger opp i aktivitetskjeden, for eksempel fra leverandører, kan gi grunnlag for omfattende tiltak der selskapet har betydelig påvirkningskraft gjennom innkjøpspraksis, kontraktsvilkår eller investeringer. For selskaper i fossilindustrien omfattes også nedstrøms forbrenningsutslipp der disse er en iboende eller uunngåelig følge av produktenes tiltenkte bruk, ettersom selskapet her har betydelig påvirkningskraft gjennom egen produksjon, produktportefølje og investerings- og salgsstrategi.
Artikkel 9 har også betydning for hvilke tiltak et selskap iverksetter i en klimakontekst. Bestemmelsen anerkjenner at et selskap ikke nødvendigvis kan håndtere alle negative påvirkninger samtidig og fullt ut, og at det da må prioritere ut fra påvirkningenes alvorlighet og sannsynlighet. Som redegjort for ovenfor tilsier det vitenskapelige grunnlaget at klimapåvirkninger gjennomgående vil være blant de mest alvorlige og sannsynlige. For selskaper med utslipp som er uforenlige med 1,5-gradersmålet, vil klimatiltak dermed normalt måtte stå sentralt, og de kan ikke uten videre nedprioriteres til fordel for mindre alvorlige påvirkninger. Etter artikkel 9 nr. 3 må de mest alvorlige og sannsynlige påvirkningene håndteres først, og først når disse er håndtert innen rimelig tid, kan selskapet gå videre til mindre alvorlige og mindre sannsynlige påvirkninger.
Etter artikkel 10(1) skal selskapet, dersom forebygging ikke er mulig eller ikke umiddelbart mulig, avbøte («mitigate») potensielle negative påvirkninger på en adekvat måte. Etter artikkel 11(2) skal selskapet, dersom en faktisk negativ påvirkning ikke umiddelbart kan stanses, begrense omfanget av påvirkningen. Et enkelt selskap vil ikke kunne fullt ut forebygge eller stanse de negative påvirkningene av klimaendringene som sådan, ettersom disse skyldes de kumulative utslippene fra en lang rekke aktører og har globale virkninger. Et enkelt selskap kan imidlertid avbøte eller begrense de negative påvirkningene ved å redusere sitt eget bidrag til klimagassutslipp i tråd med 1,5-gradersmålet.
Til slutt oppstiller artikkel 10(2) og 11(3) ikke-uttømmende lister over egnede tiltak som selskaper skal treffe der det er relevant. Selv om bestemmelsene skiller mellom henholdsvis potensielle og faktiske negative påvirkninger, er flere av tiltakene sammenfallende. I det følgende drøftes hvordan de ulike tiltakene kan komme til anvendelse i klimasammenheng.
7.3.2 Forebyggings- og korrigerende handlingsplaner (artikkel 10(2)(a) og 11(3)(b))
Der det er nødvendig på grunn av tiltakenes art eller kompleksitet, skal selskaper uten unødig opphold utarbeide og gjennomføre henholdsvis forebyggingsplaner for potensielle negative påvirkninger og korrigerende handlingsplaner for faktiske negative påvirkninger. Planene skal inneholde rimelige og klart definerte tidsfrister samt kvalitative og kvantitative indikatorer for å måle forbedring, og skal tilpasses selskapets virksomhet og aktivitetskjede.
I klimakontekst vil dette kunne innebære at selskaper må utarbeide handlingsplaner for utslippsreduksjoner. Slike planer vil etter omstendighetene kunne omfatte elementer som tidsbestemte utslippsmål, konkrete avkarboniseringstiltak og styringsmessig forankring av gjennomføringen. Det gjelder imidlertid ingen generell og ubetinget plikt til å vedta en slik plan, slik artikkel 22 tidligere oppstilte. Fordi et tiltak bare er «egnet» dersom det er i stand til å effektivt håndtere den negative påvirkningen, jf. artikkel 3(1)(o), må planen etter omstendighetene også være innrettet mot utslippsreduksjoner som er forenlige med den beste tilgjengelige vitenskapen og målet om å begrense global oppvarming til 1,5 °C. For selskaper i fossilindustrien vil dette blant annet reise spørsmål om nye fossile prosjekter er forenlige med slike utslippsbaner. Planene kan etter artikkel 10(2)(a) og 11(3)(b) utarbeides i samarbeid med bransje- eller flerpartsinitiativer.
7.3.3 Kontraktsmessige forpliktelser (artikkel 10(2)(b) og 11(3)(c))
Selskaper skal søke å innhente kontraktsmessige forpliktelser fra direkte forretningspartnere om etterlevelse av selskapets retningslinjer og, der det er relevant, forebyggings- eller korrigerende handlingsplaner. Forpliktelsene skal etter omstendighetene videreføres til andre forretningspartnere i aktivitetskjeden. Dersom dette ikke er tilstrekkelig, åpner artikkel 10(4) og (5) og artikkel 11(5) og (6) for tilsvarende krav overfor indirekte forretningspartnere, kombinert med tiltak for å verifisere etterlevelse.
I klimasammenheng vil dette kunne innebære at selskaper søker å forplikte direkte forretningspartnere til å rapportere utslipp, sette utslippsmål og gjennomføre tiltak for å redusere utslipp knyttet til varer og tjenester de leverer til selskapet. Forpliktelsene må tilpasses selskapets egen klimahandlingsplan og den aktuelle partnerens rolle i aktivitetskjeden. Videreføring av slike krav må samtidig vurderes i lys av proporsjonalitetsprinsippet og begrensningene som gjelder for informasjonsinnhenting fra små og mellomstore bedrifter (SMB-er), jf. artikkel 8(2a).
7.3.4 Investeringer, tilpasninger og oppgraderinger (artikkel 10(2)(c) og 11(3)(d))
Selskaper skal foreta nødvendige finansielle eller ikke-finansielle investeringer, tilpasninger eller oppgraderinger av blant annet anlegg, produksjonsprosesser og infrastruktur.
I klimasammenheng vil dette typisk omfatte investeringer i fornybar energi og energieffektivisering, utfasing av fossil energibruk, utvikling eller innkjøp av teknologi som reduserer prosessutslipp, og tilpasninger av produksjonsprosesser, logistikk og transport. Det kan også omfatte innkjøp av lavutslippsmaterialer og andre tiltak som reduserer utslipp i aktivitetskjeden. For selskaper i fossilindustrien vil bestemmelsen også kunne aktualisere spørsmålet om nye investeringer i fossil utvinning og annen kapitalallokering er forenlige med en tilstrekkelig rask og omfattende omstilling av virksomheten. Det avgjørende er at investeringene er egnet til effektivt å håndtere den identifiserte påvirkningen og står i forhold til dens alvorlighetsgrad og sannsynlighet.
7.3.5 Endringer i virksomhetsplaner, strategier og drift (artikkel 10(2)(d) og 11(3)(e))
Selskaper skal foreta nødvendige endringer i eller forbedringer av egne forretningsplaner, overordnede strategier og virksomhet, herunder innkjøps-, design- og distribusjonspraksis.
I klimasammenheng innebærer dette at klimahensyn må integreres på strategisk nivå. Selskapets forretningsstrategi og kapitalallokering må etter omstendighetene tilpasses avkarboniseringsmålene, herunder gjennom en vurdering av hvilke forretningsområder og investeringer som er forenlige med den nødvendige omstillingen. Det kan videre være nødvendig å endre produktdesign, distribusjonsmodeller og innkjøpspraksis for å redusere utslipp i aktivitetskjeden. For selskaper med betydelige klimarelaterte negative påvirkninger kan dette dermed innebære endringer i selve forretningsmodellen, ikke bare tekniske forbedringer av eksisterende virksomhet.
7.3.6 Støtte til små og mellomstore bedrifter (artikkel 10(2)(e) og 11(3)(f))
Selskaper skal gi målrettet og forholdsmessig støtte til små og mellomstore bedrifter (SMB-er) som er forretningspartnere, der dette er nødvendig i lys av SMB-ens ressurser, kunnskap og begrensninger. Støtten kan blant annet bestå i kapasitetsbygging, opplæring og oppgradering av styringssystemer, og, der etterlevelse ellers vil true SMB-ens levedyktighet, målrettet og forholdsmessig finansiell støtte.
I klimasammenheng kan dette innebære teknisk og finansiell bistand til mindre leverandører for å gjennomføre avkarboniseringstiltak, veiledning om utslippsberegning og -rapportering og kapasitetsbygging knyttet til energieffektivisering og overgang til fornybare energikilder. Tiltaket er særlig relevant der en betydelig del av selskapets Scope 3-utslipp oppstår hos mindre forretningspartnere som ikke har tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre nødvendige tiltak på egen hånd.
7.3.7 Samarbeid (artikkel 10(2)(f) og 11(3)(g))
Selskaper skal, i samsvar med EU-retten, herunder konkurranseretten, samarbeide med andre aktører der dette er relevant for å styrke selskapets evne til å forebygge, avbøte, stanse eller begrense negative påvirkninger, særlig der andre tiltak ikke er egnet eller effektive.
Klimaproblemet er av en karakter som i særlig grad tilsier kollektive løsninger. Bestemmelsen kan derfor være særlig relevant i klimasammenheng, for eksempel gjennom deltakelse i sektorvise avkarboniseringsinitiativer, og utvikling av felles standarder, metoder og tiltak. Samarbeid kan også gjøre det mulig for selskaper å koordinere tiltak og utøve samlet påvirkningskraft overfor andre aktører i aktivitetskjeden, innenfor konkurranserettslige rammer.
7.3.8 Avståelse fra eller suspensjon av forretningsforbindelser (artikkel 10(6) og 11(7))
Dersom de øvrige tiltakene ikke er tilstrekkelige til å forebygge, avbøte, stanse eller begrense den negative påvirkningen, skal selskapet som siste utvei og inntil påvirkningen er håndtert, avstå fra å inngå nye eller forlenge eksisterende forretningsforbindelser der påvirkningen har oppstått, og suspendere forretningsforholdet for de aktuelle aktivitetene der dette er rettslig mulig. Selskapet skal samtidig utarbeide og gjennomføre forsterkede forebyggings- eller korrigerende handlingsplaner dersom det er rimelig grunn til å forvente at disse vil være effektive.
I klimasammenheng kan slike tiltak blant annet aktualiseres der en forretningspartner vedvarende nekter å gjennomføre nødvendige utslippsreduksjoner, eller der den aktuelle virksomheten er uforenlig med utslippsbaner som er nødvendige for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C, uten at det foreligger en troverdig plan for omstilling. For selskaper i fossilindustrien kan dette reise spørsmål om inngåelse av nye forretningsforbindelser knyttet til fossile prosjekter som ikke er forenlige med slike utslippsbaner. Beslutninger om suspensjon er imidlertid underlagt en forholdsmessighetsvurdering, herunder om suspensjon med rimelighet kan forventes å medføre mer alvorlige negative påvirkninger enn videreføring av forholdet.
7.3.9 Gjenoppretting (artikkel 11(3)(h) og 12)
Der et selskap har forårsaket eller bidratt til en faktisk negativ påvirkning, skal det også sørge for gjenoppretting i samsvar med artikkel 12. Dette gjelder først og fremst negative påvirkninger som selskapet har identifisert, enten i kartleggingsfasen av sine aktsomhetsvurderinger eller gjennom sin klageordning. Gjenopprettingsplikten kan også omfatte negative påvirkninger som selskapet ikke har identifisert, men likevel har forårsaket eller bidratt til. Dette er imidlertid uklart ut fra direktivteksten (se punkt 5.3.1).
Gjenoppretting innebærer å bringe berørte personer, lokalsamfunn eller miljøet tilbake til en situasjon som tilsvarer, eller ligger så nær som mulig, den situasjonen de ville ha befunnet seg i dersom påvirkningen ikke hadde inntruffet, i forhold til selskapets medvirkning til påvirkningen. Dette kan blant annet skje gjennom finansiell eller ikke-finansiell kompensasjon, jf. artikkel 3(1)(t) og fortalepunkt 32.
I klimasammenheng kan bestemmelsen etter omstendighetene komme til anvendelse på materialiserte klimarelaterte skader som selskapet har bidratt til. Hvilke former for gjenoppretting som er aktuelle, vil måtte vurderes konkret ut fra skadens karakter, muligheten for faktisk gjenoppretting og selskapets medvirkning til påvirkningen. Der klimarelaterte skader er irreversible eller ikke fullt ut kan gjenopprettes, kan andre former for gjenoppretting eller kompensasjon være relevante. Dette innebærer imidlertid ikke at enhver konsekvens av global klimaendring automatisk utgjør en gjenopprettingspliktig negativ påvirkning for et enkelt selskap; det må blant annet foreligge en tilstrekkelig tilknytning mellom selskapets virksomhet og den aktuelle påvirkningen.
7.4 Betydningen av rapporteringskravene om klima etter CSRD og ESRS
For selskaper som også er omfattet av CSRD, vil en betydelig del av det informasjonsgrunnlaget som er relevant for aktsomhetsplikten etter CSDDD, allerede være tilgjengelig gjennom bærekraftsrapporteringen. Klimastandarden ESRS E1 krever blant annet rapportering av scope 1-, 2- og 3-utslipp, utslippsreduksjonsmål, tiltak for å redusere utslipp og selskapets omstillingsplan, herunder om utslippsmålene er forenlige med å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 °C. Disse opplysningene utgjør et vesentlig grunnlag for kartleggingen og vurderingen etter CSDDD artikkel 8, og kan også dokumentere mange av tiltakene som kreves etter artikkel 10 og 11 – som for eksempel utslippsreduksjonsmål, omstillingsplaner eller investeringer og operasjonelle tilpasninger.
At et selskap har rapportert sine utslipp eller offentliggjort en omstillingsplan etter CSRD, betyr likevel ikke i seg selv at det har oppfylt aktsomhetsplikten etter CSDDD. CSRD krever i hovedsak at selskapet redegjør for utslippene og hvordan det planlegger å håndtere dem, mens CSDDD krever at selskapet også vurderer de negative påvirkningene av utslippene for mennesker og natur og faktisk gjennomfører egnede tiltak for å forebygge, avbøte, stanse eller begrense dem. De to regelverkene er utformet for å være komplementære, slik at eventuelle ytterligere vurderinger eller tiltak som iverksettes i henhold til aktsomhetsplikten i CSDDD, likevel må rapporteres i henhold til CSRD.