Barn, vold og samvær - Norges institusjon for menneskerettigheter

1. Innledning

1.1 Bakgrunn

Stortinget fattet våren 2025 flere anmodningsvedtak som gjelder barns beskyttelse i foreldretvister og samværssaker. Vedtakene gjelder særlig bedre beskyttelse av barn mot vold, men også tiltak mot samværshindring. Seks av anmodningsvedtakene ble fattet i forbindelse med behandlingen av ny barnelov i juni 2025.

Barne- og familiedepartementet ba i brev 25. november 2025 Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) om bistand til å utrede det menneskerettslige handlingsrommet for oppfølgingen av de anmodningsvedtakene som gjelder begrensninger av samvær etter barneloven, og eventuelt etter barnevernsloven. NIM og departementet drøftet problemstillingene i møte 9. januar 2026. I svarbrev til departementet 15. januar 2026 bekreftet NIM at vi ville gjøre en utredning av det menneskerettslige handlingsrommet, og fant det hensiktsmessig å konsentrere utredningen om anmodningsvedtak nr. 1013:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendringer som sikrer at barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder, i utgangspunktet ikke skal ha samvær med den voldsutøvende forelderen. Barn gis rett til å midlertidig stanse samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende.»

I arbeidet med utredningen har NIM fått innspill fra enkelte fagpersoner og organisasjoner. Vi takker tingrettsdommer Rikke Lassen ved Oslo tingrett, stipendiat Jannicke Stav ved OsloMet, Stine Sofies Stiftelse, stipendiat Iram Shamim Ahmad Ali ved Universitetet i Oslo, universitetslektor Nils Gunnar Skretting ved Universitet i Oslo, Barneombudet, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og professor Margunn Bjørnholt ved VID vitenskapelige høgskole, for nyttige innspill. Vurderingene og konklusjonene i utredningen står fullt ut for NIMs regning.

1.2 Utredningens hovedspørsmål

Formålet med utredningen er å vurdere hvilke menneskerettslige rammer som gjelder for oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 1013.

Utredningen vurderer særlig:

om det er adgang etter menneskerettighetene til å innføre en hovedregel om at barn som har vært utsatt for eller vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder, i utgangspunktet ikke skal ha samvær med den voldsutøvende forelderen,
hvordan en slik hovedregel eventuelt må utformes for å være forenlig med EMK artikkel 8, barnekonvensjonen, Grunnloven, Lanzarotekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen,
hvilken betydning det har om volden er fastslått ved straffedom, eller om den konstateres i en sivil sak etter barneloven,
hvilke krav menneskerettighetene stiller til risikovurderinger, begrunnelse, kontradiksjon og barnets medvirkning i foreldretvister med voldstema,
om barn kan gis en selvstendig rett til midlertidig å stanse samvær, og hvilke prosessuelle eller institusjonelle rammer som i så fall kreves,
hvilke supplerende prosessuelle tiltak som kan være nødvendige for at barns rett til beskyttelse blir reell i praksis.

Utredningen vurderer dermed både materielle regler om når samvær kan eller bør nektes, og prosessuelle ordninger som kan sikre at risiko for vold og skade faktisk fanges opp og vurderes.

1.3 Utredningens hovedkonklusjoner

Utredningen konkluderer med at menneskerettighetene åpner for en fravikelig hovedregel om at det ikke skal være samvær når en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen. Menneskerettighetene stiller imidlertid klare krav til blant annet risikovurderinger og vurderinger av mindre inngripende tiltak.

En ubetinget stansningsrett for barnet er derimot vanskelig å forene med menneskerettighetene. Imidlertid finnes flere andre tiltak som kan bidra til å oppfylle anmodningsvedtakets intensjon. Ett av dem er en prosessuell initiativrett for barnet til å få samværet vurdert på nytt.

I kapittel 10 oppsummerer vi de konkrete hovedkonklusjonene og anbefalingene.

1.4 Avgrensninger

Utredningens avgrensning til anmodningsvedtak nr. 1013 ble, som nevnt, avklart i NIMs svarbrev til departementet 15. januar 2026. Utredningen behandler derfor ikke de øvrige anmodningsvedtakene selvstendig.

Disse gjelder blant annet informasjonsdeling mellom barnevern, domstoler og sakkyndige, søksmålskompetanse for andre enn foreldre (f.eks. barnevernet), undersøkelse av domstolenes behandling av opplysninger om vold og overgrep, tiltak mot samværshindring, samvær for barn på krisesenter, samarbeid mellom tjenester og tverrfaglige vurderinger i risikosaker.¹

Utredningen gjelder i hovedsak samvær etter barneloven. Utredningen bygger på den overordnede organiseringen av barnelovens system slik det er i dag: Foreldre har som utgangspunkt avtalefrihet, og domstolene avgjør spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær dersom foreldrene er uenige.

Anmodningsvedtaket kunne også vært fulgt opp gjennom større reformer. Det kunne for eksempel vært vurdert sterkere begrensninger i foreldres avtalefrihet i saker med voldshistorikk, eller større innslag av forvaltningsspor etter modell fra Sverige.² Slike modeller reiser spørsmål om større systemendringer og utredes derfor ikke her.

Utredningen avgrenser også mot en generell behandling og vurdering av meklingsordningen ved familievernkontorene.

1.5 Praksisgjennomgang og forskning

Som ledd i denne utredningen har NIM gjennomgått et utvalg publiserte avgjørelser fra Gulating og Borgarting lagmannsrett i perioden 2020-2025. Sakene gjelder samvær der vold har vært et tema. Formålet var å få innblikk i hvilke vurderingstemaer som oppstår i domstolenes behandling av disse sakene samt å identifisere mulige rettslige og praktiske utfordringer. Gjennomgangen er ikke uttømmende. Avgjørelser vi mener er relevante, trekkes frem løpende i denne utredningen.

Denne utredningen er menneskerettslig. NIM har ikke foretatt en systematisk gjennomgang av forskning om temaene denne utredningen reiser, for eksempel voldens virkninger for barn, betydningen av tidligere vold for fremtidig risiko eller årsakene til barnets motstand mot samvær. Omtalen nedenfor er begrenset til enkelte bidrag som belyser dette. Annen relevant forskning kan nyansere bildet.

Det er flere pågående forskningsprosjekter som gjelder utredningens problemstillinger direkte. Ved OsloMet undersøker prosjektet «Synlige barn – profesjonelt skjønn i foreldretvister» dommeres og sakkyndiges skjønnsutøvelse i foreldretvister, med delprosjekter om vold og sikkerhet og om barns medvirkning.³ Ved Universitetet i Oslo pågår doktorgradsprosjektet «Samværsbegrensninger i foreldretvister der det er påstander om vold eller overgrep – belyst ved barnets stilling».⁴

Det finnes også publisert forskning og rapporter av betydning for utredningens problemstillinger.

I Kripos’ rapport om alvorlig vold mot små barn fremheves at personer med tidligere voldshistorikk har økt sannsynlighet for å begå nye voldslovbrudd.⁵ Rapporten gjelder primært saker med mistanke om fysisk vold. Nesten alle de anmeldte i sakene var barnets foreldre – omtrent like mange mødre og fedre. Partnervold er ifølge rapporten en av de viktigste risikofaktorene for vold mot barn. I tillegg til vold og konflikt i hjemmet fremhever rapporten også en rekke andre sårbarhetsfaktorer hos de anmeldte: helseproblemer, psykiske helseplager og rusproblemer.

Annen forskning trekker i samme retning. Vold i parforholdet omtales som en særlig sterk risikofaktor for fortsatt vold, trusler og kontroll etter bruddet.⁶ Samtidig understrekes behovet for en differensiert vurdering av tidligere vold, blant annet ut fra voldens art og farlighet, om den inngår i et mønster av tvang og kontroll, og hvem som er den primære voldsutøveren.⁷

En kartlegging fra FHI av nordiske kvalitative studier viser at de fleste barn ønsker å bli hørt og tatt på alvor og ha en aktiv rolle i beslutninger som påvirker dem når foreldre går fra hverandre. Enkelte barn uttrykte at de ønsket at foreldrene bare skulle velge en ordning og «fikse det».⁸ Frafjord og van der Weele understreker at barns motstand mot samvær kan ha sammensatte årsaker og må undersøkes bredt, uten at man låser seg til én forklaring for tidlig eller gir barnet ansvaret for å løse situasjonen.⁹

Fotnoter, kapittel 1:

¹11. juni 2025, nr. 1007, nr. 1012, nr. 1014, nr. 1015, nr. 1016. 18. mars 2025, nr. 514, nr. 515 og nr. 516.
²I Sverige gjelder foreldrenes avtale om omsorg, bosted og samvær bare dersom den er skriftlig og godkjent av sosialnemnden. Systemet innebærer en omfattende vurdering av om foreldrenes avtale er til barnets beste. Blant annet er spørsmål om vold og overgrep bygget inn i selve godkjenningssamtalen. https://mfof.se/vardnad-boende-och-umgange/informationssida-allmanna-rad-om-vbu
³OsloMet, «Synlige barn – Profesjonelt skjønn i foreldretvistsaker i domstolen», (2023-2029);
⁴Prosjektet gjennomføres av stipendiat Iram Shamim Ahmad Ali ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo: https://www.jus.uio.no/ifp/forskning/phd/irams/
⁵Politiet, «Alvorlig vold mot små barn», (2026) s. 40, tilgjengelig her; https://www.politiet.no/globalassets/tall-og-fakta/vold/alvorlig-vold-mot-sma-barn-2026.pdf
⁶Kathryn J. Spearman, Jennifer L. Hardesty og Jacquelyn Campbell, «Post-separation abuse: A concept analysis», Journal of Advanced Nursing 79(4) (2023), s. 1225–1246, på s. 1229: «IPV during the relationship is the strongest predictor of post-separation abuse». https://doi.org/10.1111/jan.15310. Artikkelen er en konseptanalyse basert på en gjennomgang av litteratur publisert fra 1987 til 2021. Se også Margunn Bjørnholt, «Fortsettelsesvold etter samlivsbrudd – konsekvenser for mødres helse og livskvalitet», Tidsskrift for velferdsforskning 27(1) (2024), s. 1–15, https://doi.org/10.18261/tfv.27.1.1.
⁷Peter G. Jaffe, Janet R. Johnston, Claire V. Crooks og Nicholas Bala, «Custody Disputes Involving Allegations of Domestic Violence: Toward a Differentiated Approach to Parenting Plans», Family Court Review 46(3) (2008) ss. 500-522, se særlig s. 504. Forfatterne fremhever voldens «potency, pattern, and primary perpetrator», og om volden er del av et mønster av tvang og kontroll, som sentrale elementer i vurderingen av risikoen for fremtidig vold; https://doi.org/10.1111/j.1744-1617.2008.00216.x. Se også Debra Pogrund Stark, Jessica M. Choplin og Sarah Elizabeth Wellard, «Properly Accounting for Domestic Violence in Child Custody Cases: An Evidence-Based Analysis and Reform Proposal», Michigan Journal of Gender & Law 26 (2019), særlig s. 90: «There is also a likelihood that abuse will escalate after the couple separates when there has been a pattern of coercive abuse.»; https://doi.org/10.36641/mjgl.26.1.properly
⁸Trine Bjerke Johansen, Tiril Cecilie Borge, Hans Bugge Bergsund, Ingeborg Beate Lidal og Gyri Hval, «Barn og unges meninger om tema som berøres i forslaget til ny barnelov: en systematisk kartleggingsoversikt over nordiske kvalitative studier», Folkehelseinstituttet (2023): https://www.fhi.no/publ/2023/barn-og-unges-meninger-om-tema-som-berores-i-forslaget-til-ny-barnelov/.
⁹Jartrud Sofie Frafjord og Judith van der Weele, «Tunnelsyn og feilvurderinger I foreldretvister», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, årgang 23, nr. 4, (2025 ); https://doi.org/10.18261/fab.23.4.3.

2. Om anmodningsvedtak nr. 1013

I forbindelse med behandlingen av ny barnelov fattet Stortinget 11. juni 2025 følgende anmodningsvedtak:¹⁰

«VII
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendringer som sikrer at barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder, i utgangspunktet ikke skal ha samvær med den voldsutøvende forelderen. Barn gis rett til å midlertidig stanse samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende.»

Komiteen begrunnet vedtaket med at barn i slike situasjoner må ha et særlig sterkt vern og at barnets rett til beskyttelse og trygghet må veie tyngst:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at barn som har vært vitne til eller utsatt for vold i nære relasjoner, må ha et særlig sterkt vern i spørsmål om samvær med den voldsutøvende forelderen. Flertallet mener det må fremgå tydelig av lovverket at det som hovedregel ikke skal gjennomføres samvær i tilfeller der det foreligger alvorlige bekymringer knyttet til barnets trygghet og psykiske helse.»

Flertallet understreket at barnets rett til beskyttelse og trygghet må veie tyngst, og at barnets stemme må tillegges avgjørende vekt i vurderingen av samvær. Barn må ha rett til å nekte eller stanse samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende, og dette må lovfestes for å sikre barnets rettssikkerhet og medvirkning.

Vedtaket består av to hovedelementer: en hovedregel om at barn i utgangspunktet ikke skal ha samvær med en forelder som har utøvd vold, og en rett for barn til midlertidig å stanse samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende. Den nærmere forståelsen av disse elementene behandles i tilknytning til utredningens vurderinger i punkt 7, 8 og 9.

En samlet stortingskomité understreket hvor viktig det er å følge opp tidligere anmodningsvedtak om å styrke barn og unges rett til beskyttelse mot vold og overgrep.¹¹

Anmodningsvedtaket presiserer ikke nærmere når et barn skal anses å ha «vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder». Betydningen av om volden er fastslått ved straffedom, sannsynliggjort i en barnelovssak eller inngår som en risikofaktor i den fremtidsrettede vurderingen, behandles i punkt 4 og 7.

3. Norsk rett i dag

3.1 Regler om samvær og vold

Fremstillingen i det videre bygger på nye barneloven, som er vedtatt, men ennå ikke er tråd i kraft.¹²

Barneloven bygger på et utgangspunkt om avtalefrihet mellom foreldrene. Foreldre som ikke bor sammen, kan avtale hvor barnet skal bo, hvem som skal ha daglig myndighet, og hvor mye samvær barnet skal ha med forelderen barnet ikke bor med.

Barnets rett til beskyttelse er lovfestet i § 1-3. Det fremgår her at barn har rett til vern mot vold, overgrep og annen hensynsløs atferd. De skal ikke utsettes for noe de kan ta fysisk eller psykisk skade av. Bestemmelsen har betydning for tolkningen av lovens øvrige regler, blant annet reglene om samvær.¹³

Etter § 8-1 har barnet og den forelderen barnet ikke bor sammen med, en gjensidig rett til samvær «med mindre samværet ikkje er det beste for barnet». Dersom foreldrene ikke blir enige, avgjør retten om det skal være samvær, og i så fall hvilket omfang, jf. § 8-2.

Forarbeidene presiserer hva som ligger i at samvær «ikkje er det beste for barnet», og uttaler at «risiko for vold eller overgrep vil typisk være situasjoner hvor det ikke vil være til barnets beste med samvær». Det kan også omfatte situasjoner hvor barnet er vitne til vold mellom foreldre og vold mot søsken. Departementet presiserer at «hensynet til å beskytte barnet skal gå foran en forelders rett til samvær der disse rettighetene står i motstrid i konkrete saker.»¹⁴ Barnets konkrete behov er avgjørende. Barnets mening er et vektig moment, og «barn skal ikke tvinges til samvær».¹⁵ Spørsmålet om hvilke beviskrav som gjelder for å legge til grunn at vold har skjedd, behandles særskilt i kapittel 4.

I tidligere forarbeider, Prop. 85 L (2012–2013), vurderte departementet at gjeldende rett må forstås slik at det ikke skal fastsettes samvær der domstolene etter en bevisvurdering legger til grunn at barnet har vært utsatt for eller vitne til alvorlige forhold som vold og overgrep, og det er fare for gjentakelse eller retraumatisering – heller ikke samvær med tilsyn.¹⁶ De nyeste forarbeidene fremstår noe mer åpne. I NOU 2020: 14 uttalte utvalget at terskelen for at domstolen skal bestemme at det ikke skal være samvær, skal ligge på «samme nivå som i dag».¹⁷ NIM antar at dersom terskelen var ment å endres, ville departementet i Prop. 117 L (2024-2025) omtalt dette uttrykkelig. Spørsmål om å senke terskelen er heller ikke omtalt i stortingskomiteens innstilling.¹⁸

Retten kan sette vilkår for samværet, for eksempel at det skal være privat tilsyn, jf. § 8-5. Der hensynet til barnet taler for det, kan retten i særlige tilfeller fastsette samvær med støttet eller beskyttet tilsyn, jf. § 8-6.

Barneloven inneholder enkelte regler som i praksis innebærer presumsjoner mot samvær i saker hvor det foreligger vold eller alvorlig risiko for barnet.

For det første kan en forelder som er ilagt kontakt- eller besøksforbud overfor barnet, bare ha samvær i den utstrekning forbudet åpner for det. Disse reglene behandles nærmere i punkt 3.3.

For det andre er det gitt særregler for tilfeller der én forelder er siktet, tiltalt eller dømt for å ha drept den andre forelderen. Etter § 6-2 skal retten i slike tilfeller av eget tiltak og uten ugrunnet opphold fatte en midlertidig avgjørelse, jf. § 13-3. Så lenge den midlertidige avgjørelsen gjelder, skal den gjenlevende «ikkje bu saman med barnet eller ha samvær med det», jf. 13-3 (3).

Barneloven bygger altså på at retten til samvær må vike der kontakt med forelderen er uforenlig med barnets behov for beskyttelse. Samtidig er de uttrykkelige avskjæringsreglene avgrenset til særskilte situasjoner.

Barnelovens prosessuelle regler har også betydning hvor det er opplysninger om vold eller overgrep. Retten kan treffe midlertidig avgjørelse «før saka er reist» dersom «særlege grunnar talar for det», jf. § 12-7 (1).

Etter § 12-7 (2) skal retten, etter krav fra en part, treffe midlertidig avgjørelse dersom det er fare for at barnet kan bli utsatt for vold eller noe annet som barnet kan ta fysisk eller psykisk skade av. I slike tilfeller er det altså ikke, som ellers, nødvendig med mekling etter lovens § 12-2 først. Midlertidig avgjørelser treffes ved kjennelse og det er ikke nødvendig med muntlig forhandling først, jf. 12-7 femte ledd.

3.2 Regler om «stansningsrett»

Barneloven inneholder ingen egen regel om at barnet selv midlertidig kan stanse samvær.

Barnet har imidlertid rett til medvirkning, jf. § 1-2, i «alt som gjeld dei sjølve etter denne lova», og retten har en særlig plikt til å legge til rette for dette i prosessen, jf. § 12-6.

Når det gjelder samværsstans før saken når retten, følger det av forarbeidene at en forelder både kan ha rett og plikt til å beskytte barnet fra samvær, men at grensen mot urettmessig samværshindring kan være krevende i praksis:

«En forelder kan etter omstendighetene ha både rett og plikt til å beskytte barnet fra samvær i tilfeller der det er risiko for vold eller overgrep mot barnet, jf. lovforslaget § 1-3. Se også lovforslaget § 6-4 og § 8-4. Samtidig kan grensen mellom rettmessig stans av samvær og hva som utgjør en urettmessig samværshindring være krevende i praksis. Utgangspunktet er at fastsatt samvær skal gjennomføres, og foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt.»¹⁹

Barnets motstand mot samvær kan også få betydning for spørsmålet om tvangsfullbyrdelse. Etter § 14-3 skal en avtale med tvangskraft eller en avgjørelse ikke tvangsfullføres dersom det er «umogleg». Det gjelder for eksempel når det er fare for at barnet kan utsettes for vold eller noe annet som det kan ta fysisk eller psykisk skade av. Videre skal tvangsfullbyrdelse ikke skje når barnet motsetter seg det og tvangsfullbyrdelsen ikke er nødvendig av hensyn til barnet.

Bestemmelsen gir dermed barnets motstand selvstendig betydning ved vurderingen av om samvær kan tvangsgjennomføres.

Der samvær gjennomføres med tilsyn, plikter tilsynspersonen å stanse samværet dersom det inntreffer «alvorlege hendingar» i tilknytning til tilsynet, jf. forskrift om samvær med tilsyn § 9. Det skal omtales særlig i tilsynsrapporten dersom tilsynsføreren blir oppmerksom på omstendigheter som tilsier at gjennomføringen av samværet ikke er til barnets beste.

Lovfesting av bostedsforelderens stansningsrett i visse avgrensede tilfeller har vært utredet tidligere.²⁰ Flertallet av høringsinstansene var positive, men pekte på at det manglet en drøftelse av samværsforelderens rett til å beskytte barnet mot vold og overgrep hos bostedsforelderen. Departementet gikk ikke videre med forslaget.

3.3 Kontakt- og besøksforbud

Etter barneloven § 8-7 kan en forelder som er ilagt kontakt- eller besøksforbud overfor barnet etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, ikke ha samvær med barnet, med mindre forbudet åpner for slik kontakt. Det kan heller ikke inngås avtale om samvær i strid med kontaktforbudet. Bestemmelsen innebærer dermed at kontakt- og besøksforbud overfor barnet avskjærer samvær så lenge forbudet gjelder.

Kontaktforbud er en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 29 første ledd bokstav f. Grunnvilkåret er at personen har begått en straffbar handling, jf. straffeloven § 57. Retten må derfor finne at både de objektive og subjektive vilkårene for straff er oppfylt. Personer som ikke har skyldevne, for eksempel på grunn av utilregnelighet, kan dermed ikke ilegges kontaktforbud. I tillegg må det være «grunn til å tro» at personen ellers vil begå en straffbar handling, forfølge noen eller på annet vis krenke en annens fred, jf. § 57 første ledd bokstav a til c. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt, men risikoen må være konkret og nærliggende. Dersom det er nødvendig for å sikre etterlevelse, kan kontaktforbudet kombineres med elektronisk kontroll, jf. femte ledd.

Retten har i enkelte tilfeller plikt til å vurdere kontaktforbud. Dette gjelder når noen kjennes skyldig i mishandling i nære relasjoner overfor nærstående barn, jf. straffeloven § 282 andre ledd, og ved domfellelse for flere alvorlige seksuallovbrudd mot barn, jf. straffeloven § 319. Plikten gjelder uavhengig av om påtalemyndigheten har lagt ned påstand om kontaktforbud. Straffeprosessloven § 40 gir imidlertid ingen uttrykkelig plikt til å begrunne hvorfor kontaktforbud ikke ilegges. En arbeidsgruppe som ble nedsatt av Justis- og beredskapsdepartementet i 2018 for å vurdere saksflyt i saker om overgrep mot barn,²¹ la til grunn at begrunnelsesplikten er oppfylt dersom dommeren opplyser i rettsboken at kontaktforbud er vurdert.

Riksadvokaten har i rundskriv nr. 2/2019 gitt føringer for når påtalemyndigheten skal vurdere og forberede påstand om kontaktforbud, eventuelt med elektronisk kontroll.²² I tillegg til saker om mishandling i nære relasjoner etter straffeloven § 282, skal påtalemyndigheten også vurdere kontaktforbud med elektronisk kontroll ved tiltaler for andre former for vold, såfremt det er en nær relasjon mellom lovbryter og fornærmede. Rundskrivet fremhever at barnets synspunkter og relevante opplysninger fra parallelle saker etter barneloven eller barnevernsloven kan måtte innhentes, men understreker samtidig at vurderingen må ta utgangspunkt i straffesaken.

Riksadvokaten fremhever at saker der barn er involvert — som fornærmet, som vitne til vold mot en forelder eller som barn av fornærmede — krever særskilte vurderinger.²³ Domfellelse for vold eller overgrep avgjør likevel ikke i seg selv spørsmål om omsorg eller samvær. Dersom kontaktforbud bare gjelder den fornærmede forelderen, må det vurderes hvordan forbudet kan forenes med eventuell utøvelse av foreldreansvar, bosted, myndighet eller samvær.

Besøksforbud kan nedlegges av påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 222 a dersom det er «grunn til å tro» at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, krenke en annens fred eller begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. Det gjelder et vilkår om forholdsmessighet, jf. § 222 a første ledd fjerde punktum. Ved besøksforbud må det vurderes om barnet skal ha samvær med den forelderen besøksforbudet retter seg mot, forutsatt at det er mulig å etablere en forsvarlig ordning for gjennomføringen av samværet.²⁴

Påtalemyndigheten kan på nærmere vilkår ilegge elektronisk kontroll av et besøksforbud eller kontaktforbud, jf. straffeprosessloven § 222 g.

3.4 Fri rettshjelp i saker etter barneloven

Foreldretvister etter barneloven er sivile saker mellom foreldrene. Fri rettshjelp i saker om foreldreansvar, bosted og samvær er behovsprøvd.

Behovsprøvd fri rettshjelp kan gis i saker om foreldreansvar, bosted og samvær, jf. rettshjelpsloven § 11 andre ledd nr. 1 og § 16 andre ledd nr. 1. Ordningen omfatter også bistand i forbindelse med tvangsfullbyrdelse og midlertidige avgjørelser.

Rettshjelpsloven er subsidiær, jf. rettshjelploven § 5. I foreldretvister innebærer dette at foreldrene normalt må ha forsøkt mekling før det kan innvilges fritt rettsråd. Meklingsplikten følger av barneloven og gjelder som utgangspunkt før sak kan bringes inn for retten.

Det gjelder likevel unntak fra meklingsplikten. En forelder plikter likevel ikke å møte dersom tvingende grunner gjør seg gjeldende. Mekler avgjør hvorvidt tvingende grunner foreligger. Foreldre plikter heller ikke å møte til mekling dersom en av foreldrene er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn, jf. barneloven § 12-2.²⁵

Det økonomiske vilkåret er at parten ikke har betalingsevne som overstiger fem ganger folketrygdens grunnbeløp, jf. § 11 andre ledd og § 16 andre ledd. I motsetning til etter tidligere rettshjelpsordning er det ikke adgang til å dispensere fra det økonomiske vilkåret.²⁶

I 2025 ble det innført en ny modell for økonomisk behovsprøving, hvor den tidligere inntekts- og formuesgrensen ble erstattet av en grense basert på søkerens betalingsevne.²⁷ Det innebærer at flere fikk tilgang til fri rettshjelp.

Fotnoter, kapittel 3:

¹²Lov om barn og foreldre (barnelova), LOV-2025-06-20-40.
¹³Prop. 117 L (2024–2025) Lov om barn og foreldre (barnelova) s. 7–8 og s. 30–31.
¹⁴Ibid., s. 154.
¹⁵Ibid., s. 155.
¹⁶Prop. 85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) s. 43.
¹⁷NOU 2020: 14 Ny barnelov – Til barnets beste s. 20 og s. 219.
¹⁸Innst. 526 L (2024–2025) s. 13-14.
¹⁹Prop. 117 L (2024-2025) s. 154.
²⁰Prop. 85 L (2012-2013) s.14-15.
²¹Rapport fra arbeidsgruppe som har sett på saksflyt i saker som gjelder overgrep mot barn (oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet 26. juli 2018) s. 74 flg. Rapporten er tilgjengelig her https://www.riksadvokaten.no/wp-content/uploads/2019/03/Rapport-saksflyt-barneovergrepssaker.pdf.
²²Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2019 s. 3. Rundskrivet er tilgjengelig her https://www.riksadvokaten.no/wp-content/uploads/2019/05/Rundskriv-2-2019-kontaktforbud-ved-el-kontroll.pdf
²³Ibid., s. 5.
²⁴Ot. prp. nr. 109 (2001-2002) pkt. 4.3, s. 29, Prop. 128 L (2022-2023) pkt. 5.4 s. 31-32; Prop. 167 L (2016-2017) pkt. 6.6.1 s- 42-43 og Høyesteretts ankeutvalg i HR-2016-336-U. Se også Riksadvokatens rundskriv saksnr. 24/915, 20. mars 2024 pkt 4.2 s. 6. Tilgjengelig her https://www.riksadvokaten.no/document/retningslinjer-om-elektronisk-kontroll-ved-besoksforbud-og-kontaktforbud/
²⁵Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven (FOR-2006-12-18-1478).
²⁶Se om begrunnelsen for opphevingen i Prop. 124 L (2022-2023) Endringer i rettshjelploven, s. 32.
²⁷Endringen ble vedtatt på grunnlag av Prop. 124 L (2022–2023) og Innst. 91 L (2023–2024), og trådte i kraft i oktober 2025. Se også lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven.

4. Bevisvurderingen ved opplysninger om vold

4.1 Gjeldende rett

Etter barneloven § 48 annet ledd skal det, i avgjørelser om blant annet samvær, tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annet vis bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.

Sannsynlighetsvurderinger er sentralt i spørsmålet om samvær skal begrenses eller nektes. Kjernen er at risiko for framtidig skade eller fare kan gi grunnlag for å begrense eller nekte samvær. Sentralt i vurderingen av om en forelder kan utsette barnet for skade i fremtiden, er om forelderen tidligere har utsatt barnet for skade, for eksempel utøvd vold mot barnet.

Dette reiser to spørsmål om kravet til sannsynlighet: Med hvilken sannsynlighet kan retten legge til grunn at en forelder tidligere har utøvd vold mot barnet? Og med hvilken grad av sannsynlighet kan retten komme til at det foreligger en risiko for at barnet kan bli utsatt for skade eller fare? Det første spørsmålet gjelder altså hva retten kan legge til grunn at har skjedd. Det andre gjelder en prognose om fremtiden.

Etter gjeldende rett har det ikke vært nødvendig med et helt skarpt skille mellom disse to sannsynlighetsvurderingene. Spørsmålene kommer imidlertid på spissen hvis en ny regel skal knytte rettsvirkninger til at en forelder har utøvd vold.

Som gjennomgangen nedenfor viser, trekker rettskildene ikke et klart skille mellom disse spørsmålene. Det er uklart om det mindre strenge beviskravet også gjelder når retten skal ta stilling til om en forelder tidligere har utøvd vold. Det som imidlertid er helt klart, er at underbygde opplysninger om tidligere vold må tillegges vekt i vurderingen av samvær, selv om de ikke oppfyller kravet til sannsynlighetsovervekt. Det er også klart at i vurderingen av risikoen fremover, er det ikke et krav om sannsynlighetsovervekt.

Proposisjonen til ny barnelov, Prop. 117 L (2024-2025) beskriver gjeldende beviskrav slik:

«Retten må uansett hvem av foreldrene som reiser saken, sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, og på bakgrunn av en bred bevisvurdering ta stilling til hva som er faktum. Retten vil alltid måtte gjøre individuelle vurderinger av påstander og bevis. I sivilrettslige saker er det i utgangspunktet krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt, det vil si at retten skal legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. Men dersom det er snakk om risiko for at barnet kan bli utsatt for vold eller annen risiko, er kravet til sannsynlighet mindre strengt.»²⁸

Utgangspunktet er altså alminnelig sannsynlighetsovervekt. Når vurderingen gjelder risiko for at barnet kan bli utsatt for vold eller annen skade, er kravet til sannsynlighet mindre strengt. Barneloven opererer ikke med en bundet bevisregel.²⁹

Dette følger også av de eldre forarbeidene. I spesialmerknaden til barneloven § 48 annet ledd heter det:

«Det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold og overgrep skal legges til grunn. Det vil også kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken, hvor forhold som arten av overgrep det er fare for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte kan få betydning. Dersom det er en risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt.»

Forarbeidene knytter det mindre strenge kravet til både en «mistanke om vold» og til arten av overgrep det er fare for, uten å trekke et klart skille mellom tidligere hendelser og fremtidig risiko. Slik NIM forstår det kan «mistanke om vold» peke bakover (har forelderen utøvd vold?), mens siste setning om risiko kan peke fremover (er det fare for at barnet blir utsatt for vold?).

Høyesteretts ankeutvalg omtalte beviskravet i HR-2026-115-U. Et sentralt spørsmål i saken var «om far tidligere har utøvd vold overfor barnet og mor, og i tilfelle hvilken betydning dette skal ha for vurderingen av samværsspørsmålet». Ankeutvalget sluttet seg til lagmannsrettens forståelse av beviskravet:

«Lagmannsretten peker på at det «ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold eller overgrep skal legges til grunn, men det må foreligge forhold som underbygger påstanden». Dette er riktig rettslig utgangspunkt, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) side 56.»

Senere i avgjørelsen understreket ankeutvalget at det avgjørende er om påstander om vold er tilstrekkelig underbygget, og at det ikke gjelder noe krav om sannsynlighetsovervekt.³⁰ Retten viste til at dersom det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at far har utøvd vold mot mor mens barnet var til stede, må dette tillegges vekt i vurderingen etter barneloven § 48 andre ledd.³¹

Uttalelsene viser klart at retten ikke kan se bort fra opplysninger om vold bare fordi det ikke er sannsynlighetsovervekt for at volden har skjedd. Beviskravet formuleres som et krav for å legge mistanke eller tilstrekkelig underbygde påstander til grunn.

Praksis fra lagmannsretten illustrerer vurderingen i praksis. I LH-2023-60291 uttalte lagmannsretten:

«Særlig på bakgrunn av den sakkyndiges samtaler med barna som er omtalt i erklæringen og forklaring for lagmannsretten, har lagmannsretten kommet til at mistanken om at A har utøvd fysisk vold mot barna sine mens de bodde i [land i Afrika] og at barna har vært vitne til vold mot mor skal legges til grunn, jf. redegjørelsen for beviskravet ovenfor. Denne risikofaktoren kan lagmannsretten dermed ikke se bort fra.»

Retten la altså til grunn en underbygget mistanke om vold. Mistanken ble omtalt som en «risikofaktor», og førte i denne konkrete saken, sammen med andre forhold, til at samvær ble nektet. I den konkrete vurderingen viste lagmannsretten til «det lagmannsretten ovenfor har lagt til grunn om vold».

I LE-2024-20433 uttalte retten:

«Lagmannsretten skal ikke avgjøre om barnet har vært utsatt for overgrep og vold fra far. Lagmannsretten skal imidlertid vurdere om det er en reell risiko for at barnets fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare hos en av foreldrene, og i denne forbindelse vurdere sannsynligheten for at guttens uttalelser og adferd skyldes selvopplevde hendelser eller om han er utsatt for påvirkning av mor.»

Retten kom til at det ikke var en «reell risiko» for at barnet hadde vært eller ville bli utsatt for overgrep eller vold hos far.

I andre saker tar retten uttrykkelig stilling til at vold har funnet sted.

I LB-2025-33045 viste lagmannsretten først til at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for å legge en mistanke om vold til grunn. Retten fant imidlertid at bevisførselen i den konkrete saken «klart» hadde vist at far hadde utøvd fysisk og psykisk vold, og mest sannsynlig også fysisk vold mot ett av barna.

I LB-2017-6107 viste lagmannsretten først til at barneloven ikke oppstiller en bundet bevisregel. Deretter vurderte lagmannsretten uttrykkelig hvilket beviskrav som skulle gjelde for spørsmålet om far hadde utøvd fysisk og psykisk vold mot mor og barnet. Retten fant ikke grunnlag for å fravike hovedregelen i sivile saker om at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. Retten konkluderte deretter med at det var mest sannsynlig at far hadde utøvd vold. I den videre samværsvurderingen bygget retten på sin konklusjon om at barnet hadde vært utsatt for vold og trakassering fra far.

Vi har i tillegg sett én avgjørelse fra lagmannsretten der retten ikke tok konkret stilling til voldsopplysninger i saken.³² I LH-2020-118575 uttalte retten at «det ikke er nødvendig» å gå nærmere inn på overgrepspåstandene, på bakgrunn av samværsordningen retten kom til. Etter rettens syn ville samværsordningen som ble fastsatt eliminere en eventuell risiko.³³ Saken gir liten veiledning for beviskravet etter barneloven, fordi retten ikke tar stilling til opplysningene.

4.2 Vurdering

Barnelovens beviskrav i dag er innrettet mot en fremtidsrettet vurdering, jf. formuleringen i barneloven § 48 andre ledd.³⁴ Retten skal vurdere risikoen for at barnet blir utsatt for vold eller på en annen måte får sin fysiske eller psykiske helse skadet, og bevisregelen er ikke bundet.

Med en regel som knytter en rettsvirkning til om en forelder har utøvd vold blir dette annerledes. Spørsmålet blir da hvilket beviskrav den nye regelen skal knytte seg til. Anmodningsvedtaket gjelder «barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold» begått av en forelder. Formuleringen kan forstås slik at den sikter til tilfeller der volden er fastslått ved straffedom eller lagt til grunn i en sivil sak etter alminnelig sannsynlighetsovervekt. NIM bygger på denne forståelsen i vurderingen i punkt 7.

Dersom departementet bygger på den samme forståelsen, kan det samtidig være grunnlag for å lovfeste at underbygde opplysninger om vold skal inngå i risikovurderingen, selv om det ikke er sannsynlighetsovervekt for at volden har funnet sted. En slik regel kan styrke beskyttelsen av barn og bidra til å ivareta formålet med anmodningsvedtaket. NIM foreslår å regulere dette, se punkt 7.6.

5. Europeisk rett – hovedlinjer

5.1 Dansk rett

Etter dansk rett har barn rett til samvær med forelderen barnet ikke bor sammen med, jf. forældreansvarsloven § 19. Begge foreldrene har et felles ansvar for oppfyllelse av denne rettigheten. Der foreldrene er uenige, kan det etter anmodning treffes avgjørelse om samværet, jf. § 21. Det kan fastsettes ulike vilkår for samværet. Samværet fastsettes etter en konkret vurdering av barnets beste, jf. stk. 2.

Risiko for vold fremheves i vurderingen av barnets beste. Det følger av «Forældreansvarsloven» § 4 at:

«Afgørelser efter loven skal træffes ud fra, hvad der er bedst for barnet. Familieretshuset og familieretten skal have fokus på, at afgørelser skal medvirke til at sikre barnets trivsel og beskytte barnet mod vold eller anden behandling, der udsætter barnet for skade eller fare, herunder at være vidne til vold.»

Der en forelder er dømt til ubetinget fengsel for visse alvorlige lovbrudd, gjelder det en klar presumsjon (formodning) for, at det ikke skal treffes avgjørelse om samvær for denne personen, jf. forældreansvarsloven § 4a.

Det gjelder også en klar presumsjon for at det ikke treffes avgjørelse om foreldreansvar eller bosted. De aktuelle straffebestemmelsene er incest, seksualforbrytelse, drap, grov vold, omskjæring av kvinner og menneskehandel. Etter endringslov i 2025 er også gjentatt vold i nære relasjoner omfattet av bestemmelsen.³⁵ Mindre alvorlig vold er ikke omfattet. Ifølge forarbeidene omfattes både forsøk og medvirkning.³⁶

I slike tilfeller skal det altså ikke fastsettes samvær «med mindre det er bedst for barnet». Unntaket skal forstås snevert, og kommer bare til anvendelse «(…) når det på grundlag af en dybdegående og tværfaglig undersøgelse efter en konkret vurdering findes at være det bedste for det enkelte barn».³⁷

Formålet med den danske regelen er at det i foreldretvistsaker ikke skal oppstå tvil om at hensynet til barnets beste og barnets rett til beskyttelse alltid settes over andre hensyn. Bestemmelsen innebærer videre en «klar formodning» om at det er best for barn at en forelder som er idømt fengselsstraff for grov personfarlig kriminalitet ikke får foreldreansvar, bosted eller samvær med barnet mot den andre forelderens ønske.

Dansk rett har også en særregel om midlertidig stans i samvær når barnet oppholder seg på krisesenter med den ene forelderen. Dersom Familieretshuset finner det godtgjort at oppholdet skyldes vold fra den andre forelderen, skal samværet etter anmodning stanses midlertidig. Unntaket er dersom kontakt etter en konkret vurdering anses å være best for barnet, jf. forældreansvarsloven § 29 b.

5.2 Svensk rett

I svensk rett reguleres samvær av «föräldrabalken» kapittel 6. ³⁸ Prosessuelle særbestemmelser finnes i kapittel 20.³⁹

Föräldrabalken 6 kap 1 § lyder:

«Barn har rätt till omvårdnad, trygghet och en god fostran. Barn skall behandlas med aktning för sin person och egenart och får inte utsättas för kroppslig bestraffning eller annan kränkande behandling.
Lag (1983:47).»

Risikoen for vold fremheves i vurderingen av barnets beste i spørsmål om omsorg, bosted og samvær. Föräldrabalken 6 kap 2 a § lyder (vår utheving):

«Barnets bästa ska vara avgörande för alla frågor om vårdnad, boende och umgänge.

Vid bedömningen av vad som är bäst för barnet ska det fästas avseende särskilt vid risken för att barnet eller någon annan i familjen utsätts för våld eller annat övergrepp, eller att barnet olovligen förs bort eller hålls kvar eller annars far illa.

Lag (2024:1174).»

Bestemmelsen ble endret i 2024. Tidligere ordlyd om at barnet trenger en nær og god kontakt med foreldrene ble fjernet.⁴⁰ I stedet ble beskyttelsen av barn mot risiko for vold fremhevet.⁴¹ Forarbeidene sier at (våre uthevinger):

«(…) behovet av en nära och god kontakt med båda föräldrarna, är underordnade risken för att barnet far illa. Om det kan förutses en risk för att barnet far illa ska den risken väga tyngst vid bedömningen av vad som är bäst för barnet. En åtgärd eller ett beslut som riskerar att skada barnet är inte förenligt med barnets bästa.»

Forarbeidene utdyper at «våld» omfatter «alla former av våld».⁴² NIM kan ikke se at vold er definert i loven, men forarbeidene viser til Sosialstyrelsens håndbok, som bygger på en bred definisjon.⁴³ I håndboken er vold mot barn omtalt som:

Fysisk vold
Psykisk vold (f.eks. verbale krenkelser, følelsesmessige overgrep eller emosjonell omsorgssvikt). Håndboken nevner som eksempel situasjoner der foreldrene oppfatter at barnet er til for å oppfylle de voksnes behov og at barnet ikke får være en person i kraft av seg selv.
Seksuell vold
Omsorgssvikt
Voldsuttrykk i en æreskontekst

Forarbeidene sier videre at det ved «risken för att barnet far illa» skal legges vekt på de alvorlige konsekvensene vold kan få for et barn (våre uthevinger):

«(…) ska det fästas vikt vid de allvarliga konsekvenser som våld i olika former kan få för ett barn bl.a. på den fysiska och mentala hälsan. Det är inte bara våld riktat mot barnet som avses, utan även risken för att någon närstående till barnet utsätts för våld, t.ex. att en förälder dödar eller allvarligt skadar den andra föräldern».⁴⁴

Forarbeidene kommenterer også hva som kreves for at det skal kunne legges til grunn en fremtidig risiko, og uttaler at det er tilstrekkelig å vise til «(…) konkreta omständigheter som talar för att det finns en framtida risk för att barnet kommer att fara illa».⁴⁵

«Föräldrabalken» 6 kap 15 § lyder:

Barnet ska ha rätt till umgänge med en förälder som det inte bor tillsammans med, utom när det strider mot barnets bästa. Umgänget kan ske genom att barnet och föräldern träffar varandra eller genom att de har annan kontakt.

(…)⁴⁶Lag (2024:1174).

Bestemmelsen ble endret i 2024. Her ble ordlyden «utom när det strider mot barnets bästa» lagt til som et unntak fra samvær. Barnets beste viser tilbake til 2 a §.⁴⁷ Som vist over er barnets beste ikke forenelig med risiko for vold. Forarbeidene eksemplifiserer (våre uthevinger):

«Om umgänge riskerar att skada barnet, strider det alltså mot barnets bästa att ha umgänge. I vissa situationer måste det anses närmast självklart att så är fallet. Ett exempel är om föräldern uppsåtligen har dödat eller allvarligt skadat barnets andra förälder, eller om föräldern i närtid har utsatt barnet för allvarligt våld. Även i fall av mindre allvarligt våld eller kränkningar från en förälder mot barnet kan ett umgänge anses vara oförenligt med barnets bästa.» ⁴⁸

I SOU 2022: 71 ble det vurdert om loven burde angi situasjoner der det i utgangspunktet ikke burde være samvær, men utvalget gikk ikke inn for det. Begrunnelsen var at barnets beste alltid må vurderes individuelt, og at vurderingen ikke bør ta utgangspunkt i at en forelders handlinger automatisk diskvalifiserer vedkommende som samværsforelder.

Regjeringen gikk heller ikke inn for å angi i lov situasjoner som i utgangspunktet skulle føre til at det ikke skulle være samvær, jf. Prop. 2024/25:10.⁴⁹ Begrunnelsen var først og fremst at en slik regulering ville være vanskelig å avgrense. En lovfestet oppregning av situasjoner der samvær typisk er skadelig for barnet, ville kunne gi opphav til grensedragningsproblemer og samtidig skape en risiko for at andre alvorlige situasjoner ble tillagt mindre vekt fordi de ikke var uttrykkelig nevnt.

Sverige vurderte også den danske løsningen om en presumsjon for nullsamvær ved visse angitte alvorlige lovbrudd (se rett nedenfor), men gikk ikke inn for det, fordi en slik ordning «inte skulle vara tillräckligt långtgående».⁵⁰

NIM har ikke funnet regler i svensk rett som sier at barnet selv kan stanse samvær. Loven inneholder imidlertid flere regler om barnets rett til å bli hørt, jf. föräldrabalken 6 kap 2 b, 20 § og 20 a §.

5.3 Fransk og britisk rett

Også flere andre europeiske land har de siste årene gjort endringer i familielovgivningen for å styrke barns vern mot vold og overgrep. Frankrike og Storbritannia er to eksempler.

Frankrike innførte i 2024 en lov om automatisk suspensjon av utøvelsen av foreldreansvar samt samvær og bosted når en forelder er straffeforfulgt eller siktet for en alvorlig forbrytelse mot den andre forelderen, incest mot barnet eller en alvorlig forbrytelse mot barnet.⁵¹ Suspensjonen gjelder frem til avgjørelse fra familiedommeren, henleggelse eller avgjørelse fra straffedomstolen.

Der en forelder har begått visse alvorlige straffbare handlinger, skal domstolen i en straffesak frata foreldreansvaret, med mindre noe annet er særskilt begrunnet.⁵²

Etter den britiske Children Act 1989 skal «the child’s welfare […] be the court’s paramount consideration» i saker om blant annet samvær. Loven inneholder også en sjekkliste for alle avgjørelser etter loven, jf. Section 1 (3).⁵³ Domstolen skal blant annet særlig legge vekt på barnets egne ønsker og følelser, barnets fysiske og følelsesmessige behov og enhver skade barnet har lidt eller står i fare for å lide. Denne sjekklisten skal domstolen bruke i avgjørelser om samvær.

Der det er opplysninger om vold i nære relasjoner, har England og Wales også en egen prosess, kalt Practice Direction 12J.⁵⁴ Dette er bindende prosessregler i saker med voldstema. Der det er holdepunkter for vold i nære relasjoner («domestic abuse»), må retten blant annet identifisere voldstemaet tidlig og vurdere om det trengs en egen høring for å etablere faktum i saken («fact-finding-hearing»). Samvær skal bare fastsettes der det er trygt og til barnets beste.

5.4 Hovedtrekk

Gjennomgangen viser ingen ensartet tilnærming til hvordan barns vern mot vold reguleres i samværssaker. Landene som er gjennomgått viser likevel en tydelig rettsutvikling: Risiko for vold skal veie tyngre enn hensynet til kontakt, og flere land har de siste årene styrket barns vern.

Fotnoter, kapittel 5:

³⁵Lov om ændring af forældreansvarsloven §3.
³⁶Lovforslag nr. L 66, Folketinget 2024-25, Forslag til Lov om ændring af forældreansvarsloven og lov om Familieretshuset (Styrkelse af barnets ret til begge forældre, herunder barnets bedste ved samarbejdschikane og forældrefremmedgørelse, samt forældreansvar for forældre, der er dømt for gentagen vold i nære relationer) s. 8.
³⁷Ibid., s. 8.
³⁸Föräldrabalk (1949:381) Föräldrabalk (1949:381) | Sveriges riksdag, Kapittel 6 «[o]m vårdnad, boende och umgänge».
³⁹Ibid., Kapittel 20 om «[v]issa gemensamma bestämmelser om rättegången».
⁴⁰Tidligere ordlyd: «barnets behov av en nära och god kontakt med båda föräldrarna».
⁴¹Proposition 2024/25:10 Tryggare hem för barn s. 4 og 75.
⁴²Ibid., s. 76.
⁴³Socialstyrelsen, Våld i nära relationer: Handbok för socialtjänsten, hälso- och sjukvården och tandvården , (2023), s. 35-37. Tilgjengelig her: https://www.socialstyrelsen.se/contentassets/bb05e4b5d0f44f109aad76fd041308e0/2023-6-8592.pdf
⁴⁴Proposition 2024/25:10 Tryggare hem för barn s. 76.
⁴⁵Ibid., s. 75.
⁴⁶Bestemmelsen har også et 2.-4. ledd som omhandler foreldrenes ansvar ved samvær.
⁴⁷Se forarbeid Proposition 2024/25:10 Tryggare hem för barn s. 78.
⁴⁸Ibid., s. 78.
⁴⁹Ibid., s. 22-23.
⁵⁰Ibid., s. 23.
⁵¹LOI no 2024-233 du 18 mars 2024 visant à mieux protéger et accompagner les enfants victimes et covictimes de violences intrafamiliales, tilgjengelig her: https://www.legifrance.gouv.fr/jorf/id/JORFTEXT000049291163
⁵²Code Civil Article 378, tilgjengelig her: https://www.legifrance.gouv.fr/codes/article_lc/LEGIARTI000049294106
⁵³Children Act 1989 , tilgjengelig her: https://www.legislation.gov.uk/ukpga/1989/41/section/1
⁵⁴Practice direction 12J – Child Arrangements & Contact Orders: Domestic Abuse and Harm, tilgjengelig her: https://www.justice.gov.uk/courts/procedure-rules/family/practice_directions/pd_part_12j

6. Analyse av det menneskerettslige rammeverket

6.1 Kryssende menneskerettigheter

Samværssaker med voldstema ligger i en menneskerettslig spagat. I en særstilling står barnets beste, barnets rett til å bli hørt, retten til familieliv og retten til vern om fysisk og psykisk integritet. Også den voldsutsatte forelderen har integritetsvern, og rett til privat- og familieliv. Samværsforelderen har på sin side rett til vern mot uforholdsmessige inngrep i sitt familieliv med barnet, sitt privatliv og omdømme.

Flere konvensjoner er relevante. Grunnloven behandles i punkt 6.2, barnekonvensjonen i punkt 6.3, Lanzarotekonvensjonen i punkt 6.4, EMK i punkt 6.5 og Istanbulkonvensjonen i punkt 6.6.

De ulike konvensjonene kan ikke leses isolert.⁵⁵ Utgangspunktet for tolkningen er Wienkonvensjonen om traktatretten av 23. mai 1969 (Wienkonvensjonen) artikkel 31-33. Etter Wienkonvensjonen artikkel 31 nr. 3 bokstav c skal det ved traktattolkning tas hensyn til relevante folkerettslige regler som gjelder mellom partene. Dette har stor praktisk betydning.

EMD tolker EMK i lys av andre instrumenter, og ser for eksempel særlig hen til barnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen i foreldretvister med voldstema. Barnekonvensjonen brukes særlig til å konkretisere barnets beste og barnets rett til å bli hørt.⁵⁶ Istanbulkonvensjonen anvendes blant annet for å konkretisere kravene til risikovurderinger i foreldretvister.⁵⁷

Av denne grunn legger vi i utredningen hovedvekten på analyse av nyere praksis fra EMD, fordi den viser hvordan de ulike rettighetene avveies i konkrete foreldretvister, se punkt 6.7.

I punkt 6.8. omtaler vi særskilt den anklagede forelderens vern av sitt omdømme etter EMK artikkel 8 og vern av uskyldspresumsjonen etter artikkel 6.

I punkt 6.9 gir vi en oversikt over hvordan menneskerettighetene definerer vold.

Den menneskerettslige analysen oppsummeres i punkt 6.10.

6.2 Grunnloven

NIM har skrevet en omfattende fremstilling av de menneskerettslige forpliktelsene i rapporten «Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt».⁵⁸ Nedenfor følger en kort redegjørelse.

Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, og har dermed størst vekt.

Den sentrale bestemmelsen om barns rett til vern mot alle former for vold i Grunnloven er Grunnloven § 104 tredje ledd første punktum, som lyder: «Barn har rett til vern om sin personlige integritet.» Bestemmelsen fastsetter også flere andre sentrale prinsipper, blant annet at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, at barnet har rett til å uttrykke sin mening og bli hørt, og at staten skal legge til rette for barnets utvikling.

Grunnloven § 102 beskytter retten til privat- og familieliv. Annet ledd forplikter staten til å sikre den enkeltes personlige integritet, som betyr at «myndighetene har en generell plikt til å sørge for lovgivning som sikrer den enkeltes kroppslige og mentale integritet, gjennom for eksempel lovgivning mot vold, mishandling og drap».⁵⁹

6.3 Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen gir flere sentrale utgangspunkter for vurderingen av samvær i saker med vold eller overgrep. Etter artikkel 3 nr.1 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn, også for domstoler og lovgiver. Bestemmelsen pålegger også staten å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets velferd. Barnekomiteen understreker at en barnets beste-vurdering innebærer å vurdere nåtid og risiko for fremtidig skade.⁶⁰

Artikkel 6 forplikter staten til så langt som mulig å sikre barnets overlevelse og utvikling. Artikkel 19 pålegger staten å beskytte barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade, misbruk, forsømmelse eller mishandling mens barnet er under omsorg av foreldre eller andre omsorgspersoner.

Artikkel 9 bygger på at barn som er atskilt fra en eller begge foreldre, som utgangspunkt har rett til regelmessig personlig kontakt med begge foreldre. Denne retten gjelder likevel ikke dersom kontakt er i strid med barnets beste. Bestemmelsen nevner uttrykkelig misbruk og forsømmelse som situasjoner der adskillelse kan være nødvendig.

Barnets rett til å bli hørt følger av artikkel 12. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få uttrykke disse fritt i alle forhold som berører barnet, og synspunktene skal tillegges behørig vekt etter alder og modenhet. Barnekomiteen understreker at modenhet viser til barnets evne til å forstå og vurdere konsekvensene av en bestemt sak og til å uttrykke sine selvstendige synspunkter om en sak.⁶¹ Jo større virkning utfallet av saken har på barnets liv, desto mer relevant er det å vurdere barnets modenhet. Artikkel 16 verner barnets privatliv og familieliv, mens artikkel 39 pålegger staten å fremme fysisk og psykisk rehabilitering av barn som har vært utsatt for vold, overgrep eller annen mishandling, i et miljø som fremmer barnets helse, selvrespekt og verdighet.

EMD bruker barnekonvensjonen artikkel 12 i sin praksis. Det innebærer at de prosessuelle kravene i EMK artikkel 8 ikke kan anses fulgt dersom barnet ikke har fått anledning til å uttrykke sitt syn i en foreldretvist i tråd med barnekonvensjonen artikkel 12.⁶²

6.4 Lanzarotekonvensjonen

Lanzarotekonvensjonen gjelder beskyttelse av barn mot seksuell utnyttelse og seksuelle overgrep, og gjelder dermed ikke vold i nære relasjoner generelt.⁶³

Lanzarotekonvensjonen artikkel 14 nr. 3 pålegger statene å ha prosedyrer som gjør det mulig å fjerne den påståtte overgriperen fra barnets familiemiljø, eller – som siste utvei – fjerne barnet fra familiemiljøet.

Lanzarotekonvensjonen artikkel 27 nr. 4 åpner for at statene kan innføre tiltak overfor gjerningspersoner, som «withdrawal of parental rights» eller kontroll og oppfølging av domfelte. Begrepet «parental rights» må forstås bredt. Etter NIMs vurdering kan dette også omfatte samvær, i tillegg til foreldreansvar og beslutningsmyndighet.

I gjennomføringsrapporten fra 2025 anbefaler Lanzarotekomiteen, som består av representanter for medlemsstatene, at det automatisk foretas en risiko- og barnets beste-vurdering i alle saker der en forelder eller verge er mistenkt, siktet, tiltalt eller domfelt for seksuelle overgrep mot eget barn.⁶⁴ Formålet er å vurdere om foreldreansvar eller tilsvarende rettigheter bør suspenderes, midlertidig trekkes tilbake eller fortsatt være suspendert eller tilbaketrukket etter dom.

Komiteen understreker samtidig at slike avgjørelser om å frata foreldrene slike rettigheter er et «far-reaching measure» som krever en konkret vurdering av barnets beste.⁶⁵ Komiteen advarer mot automatikk, blant annet fordi det kan føre til at barn lar være å fortelle om overgrep, utsetter å fortelle eller trekker forklaringen tilbake.

Lanzarotekomiteen anbefaler videre bedre informasjonsutveksling mellom straffedomstoler, familiedomstoler og barnevernsmyndigheter. Den anbefaler også fri rettshjelp til barnet og/eller den ikke-krenkende forelderen i saker om midlertidig eller endelig stans av foreldrerettigheter der en forelder er domfelt for seksuelle overgrep. Alternativt bør relevante myndigheter selv reise sak av eget tiltak. Anbefalingene er ikke en rettslig tolkning av konvensjonen, men sier noe om hvordan forpliktelsene kan oppfylles.

Etter artikkel 31 nr. 1 bokstav g skal statene sørge for at kontakt mellom offer og gjerningsperson unngås «within court and law enforcement agency premises». Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd beskyttelse av barnet i etterforskning og straffesak, og regulerer ikke familierettslig samvær direkte.

Gjennomføringsrapporten viser likevel at komiteen er opptatt av risikoen for at barn kommer i kontakt med mistenkte overgripere gjennom parallelle familierettslige prosesser. Komiteen anbefaler derfor at statene også treffer tiltak for å beskytte barn mot slik kontakt i familierettslige saker som løper parallelt med straffesaken. Den viser til Frankrike som «promising practice», der besøks- og kontaktrettigheter suspenderes mens straffesaken pågår.⁶⁶

Overføringsverdien til anmodningsvedtaket er særlig at Europarådets overvåkningsorgan legger stor vekt på automatisk utløste risikovurderinger, koordinering mellom straffesak og familierettslig spor, rettshjelp og en konkret vurdering av barnets beste. Sentralt er også at barnet eller den andre forelderen ikke skal bære byrden for å få beskyttelse. Rapporten gir derimot ikke grunnlag for å si at Lanzarotekonvensjonen krever automatisk bortfall av samvær ved vold eller overgrep.

6.5 EMK

I Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er særlig artikkel 8 om retten til privat- og familieliv relevant, men også artikkel 3 om vernet mot tortur og annen umenneskelig og nedverdigende behandling og artikkel 6 om uskyldspresumsjonen kan få betydning.

Staten har både positive og negative plikter etter EMK. På den ene siden har staten en forpliktelse til ikke å gripe uforholdsmessig inn i familielivet og å ivareta familielivet. Denne plikten er både negativ (ikke gripe inn) og positiv (handleplikt). På den andre siden har staten en positiv forpliktelse til å hindre at noen blir utsatt for vold eller overgrep. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har fattet flere avgjørelser i saker om foreldretvister med voldstema. Dette behandles i punkt 6.7.

6.6 Istanbulkonvensjonen

Europakonvensjonen om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner trådte i kraft for Norge i november 2017.⁶⁷ Den er ikke inkorporert i norsk rett, men norsk rett må så langt som mulig tolkes i lys av og harmoniseres med traktaten.

Hovedformålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe alle former for vold mot kvinner. I Istanbulkonvensjonen artikkel 2 nr. 2 oppfordres partene til å anvende konvensjonen på alle ofre for vold i nære relasjoner. Norge har fulgt denne oppfordringen, og erklært at istanbulkonvensjonens bestemmelser også skal gjelde for voldsutsatte menn.⁶⁸

Istanbulkonvensjonen er utviklet i lys av praksis fra EMD, FNs kvinnekonvensjon samt andre menneskerettslige instrumenter. Konvensjonen er tydeligere og mer spesifikk enn flere tidligere menneskerettighetsinstrumenter.

Europarådet har utarbeidet en forklarende rapport om alle Istanbulkonvensjonens artikler.⁶⁹ Rapporten gir veiledning til tolkningen av konvensjonens bestemmelser.⁷⁰

Istanbulkonvensjonen artikkel 31 er særlig relevant for denne rapporten. Bestemmelsen lyder:

«Custody, visitation rights and safety
Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that, in the determination of custody and visitation rights of children, incidents of violence covered by the scope of this Convention are taken into account.
Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that the exercise of any visitation or custody rights does not jeopardise the rights and safety of the victim or children.»

Artikkelen gjelder foreldretvister. Første ledd handler om avgjørelser om samvær eller omsorg for barn. Av bestemmelsen følger det at voldshendelser skal bli tatt hensyn til i avgjørelsen. For at vold skal kunne tas i betraktning, må myndighetene altså ha prosedyrer som gjør det mulig å identifisere og vurdere om det har forekommet vold, og hvilken betydning dette har for barnet og den voldsutsatte forelderen.

Andre ledd går lenger enn et krav om at vold skal være et relevant moment i avgjørelsen om foreldreansvar, bosted eller samvær. Bestemmelsen gjelder selve utøvelsen av slike rettigheter, og krever at denne ikke setter rettighetene eller sikkerheten til offeret eller barnet i fare. Den retter seg derfor både mot om samvær kan fastsettes, og mot hvilke vilkår eller sikkerhetstiltak som eventuelt må gjelde for gjennomføringen.

Bestemmelsen forutsetter en vurdering av både barnets og den voldsutsatte forelderens situasjon. Retten kan ikke nøye seg med å konstatere at barnet ikke selv har vært direkte utsatt for eller vitne til vold. Dersom volden er rettet mot den andre forelderen, må retten også vurdere om samvær kan medføre risiko for gjentatt vold, trusler eller fortsatt kontroll overfor denne forelderen, for eksempel i forbindelse med henting eller levering.

Retten må samtidig foreta en selvstendig vurdering av barnets beste og risikoen for barnet, jf. ordlyden «the rights and safety». Dette samsvarer med EMDs praksis etter EMK artikkel 8, hvor domstolen legger til grunn at en forelder ikke kan kreve tiltak som vil skade barnets helse og utvikling, jf. gjennomgang i punkt 6.7. Om barnet selv har vært utsatt for eller vitne til vold, vil stå sentralt i denne vurderingen. Men også vold rettet mot barnets omsorgsperson kan ha vesentlig betydning for barnets beste. Dersom samværsordningen utsetter den voldsutsatte forelderen for fortsatt utrygghet eller belastning, kan dette påvirke forelderen som omsorgsperson og dermed barnets trygghet og omsorgssituasjon. Også dette må inngå i vurderingen av om samvær kan gjennomføres forsvarlig.

Istanbulkonvensjonen artikkel 51 nr. 1 innebærer en plikt for myndighetene til å sørge for at alle relevante myndigheter gjennomfører en risikovurdering. Vurderingen gjelder faren for dødelig utgang, hvor alvorlig situasjonen er og risikoen for gjentatt vold. The Group of Experts on Action Against Violence Against Women and Domestic Violence (heretter GREVIO) har i denne sammenheng fremhevet at myndighetene må ha kunnskap om voldsmønstre, tvangskontroll («coercive control»), manipulasjon og psykisk vold. GREVIO peker også på at samlivsbrudd ofte øker, snarere enn reduserer, risikoen for barn.⁷¹

NIM mener å se en tendens til at EMD i økende grad viser til Istanbulkonvensjonen og GREVIOs rapporter.⁷²

Oppsummeringsvis krever ikke konvensjonen at tidligere vold alltid skal føre til midlertidig eller varig samværsstans. Kravet er at tidligere vold behandles som et sentralt risikomoment, og at samvær ikke fastsettes eller gjennomføres på en måte som setter barnets eller den voldsutsatte forelderens rettigheter og sikkerhet i fare.

GREVIO overvåker partenes etterlevelse av konvensjonen. I GREVIOs evalueringsrapport av Norge fra 2022 gir komiteen flere anbefalinger til Norge om foreldretvistsaker. De fleste retter seg mot tiden før saken eventuelt når retten, blant annet ikke-obligatorisk mekling i saker med voldshistorikk, en egen screeningprosess for å identifisere familier med voldshistorikk og risikovurderinger av foreldres avtaler der det foreligger voldshistorikk.⁷³ GREVIO anbefaler også blant annet kompetanseheving hos beslutningstakere og sakkyndige.⁷⁴

6.7 EMDs praksis om samvær i foreldretvister med voldstema

6.7.1 Oversikt over sakstyper og utvalg

EMD har avsagt en rekke dommer som gjelder spørsmål om samvær mellom foreldre og barn, og der det enten er påstander om vold eller dokumentert vold utøvd av en av foreldrene.

I denne delen av utredningen gjennomgår vi de mest sentrale av disse sakene. I utvalget har vi prioritert foreldretvister – i motsetning til barnevernssaker, der barnet er under offentlig omsorg. De fleste av sakene gjelder samvær, men vi har også tatt med noen saker om bosted og foreldreansvar. Barnevernet vil ofte ha vært involvert i disse sakene.

EMD har uttalt at det gjelder noen generelle prinsipper for denne sakstypen.⁷⁵ Avgjørelsene gjelder i hovedsak EMK artikkel 8 – men noen ganger også artikkel 6 og artikkel 3. Sakene har ulik inngang til EMD. I noen saker har klageren vært påstått voldsutøver, og spørsmålet for EMD var om begrensningene i samvær krenket vedkommendes rettigheter. I andre saker har klageren vært den voldsutsatte forelderen eller barnet, og spørsmålet var om staten hadde oppfylt sine positive plikter til å beskytte mot vold. Samlet er det en styrke ved sakstilfanget at EMD har vurdert sakene fra flere vinkler.

Formålet i det følgende er å gi en oversikt over EMDs prinsipper og praksis i slike saker og bruke dem som ramme for vurderingen av tiltakene i anmodningsvedtaket.

Hovedutvalget er saker fra EMD fra 2022 og frem til i 18. mars 2026.⁷⁶ I tillegg er andre sentrale avgjørelser fra tidligere år med i utvalget. NIM har forsøkt å avgrense søket til å gjelde foreldretvister, og har bare søkt etter dommer og ikke avvisningsavgjørelser.⁷⁷

De generelle prinsippene behandles i det følgende i punkt 6.7.2, mens viktige føringer utdypes i punkt 6.7.3-6.7.8.

6.7.2 EMDs utgangspunkter ved samværsavgjørelser

Beslutninger som innebærer begrensninger i samværet for en forelder, kan være et inngrep i EMK artikkel 8. I Bîzdîga mot Moldova (2023) bygget EMD på at en samværsordning som innebar at faren fikk ha samvær med barnet fire timer per uke hos mor over en periode på ett år, utgjorde et inngrep i farens familieliv.⁷⁸ Spørsmålet blir derfor om inngrepet er «nødvendig i et demokratisk samfunn», jf. EMK artikkel 8 nr. 2. Vurderingstemaet som er utviklet av EMD i disse sakene, er om begrunnelsen for inngrepet er «relevant og tilstrekkelig»:⁷⁹

«It has to consider whether, in the light of the case as a whole, the reasons adduced to justify that interference were relevant and sufficient for the purposes of paragraph 2 of Article 8.»

Samtidig kan statenes unnlatelse av å begrense samværet der barnet kan ta skade av det, innebære brudd på en positiv plikt etter EMK artikkel 2, 3 eller 8 til å beskytte barnet. Som ledd i oppfyllelsen av denne plikten krever EMD at statene har et rettslig rammeverk som beskytter barn mot voldshandlinger fra andre (vår oversettelse fra fransk):⁸⁰

«Når det gjelder beskyttelsen av en persons fysiske og moralske integritet overfor andre, har Domstolen tidligere uttalt at myndighetenes positive forpliktelser, i enkelte tilfeller etter konvensjonens artikkel 2 eller 3, og i andre tilfeller etter artikkel 8, alene eller sammenholdt med artikkel 3, kan omfatte en plikt til å etablere og anvende i praksis et egnet rettslig rammeverk som gir beskyttelse mot voldshandlinger som kan begås av private, jf. Söderman mot Sverige [GC], nr. 5786/08, § 80, EMD 2013.»

Slike ordninger må være effektive og inkludere «rimelige tiltak» for å forhindre mishandling som myndighetene kjente eller burde ha kjent til.

For saker som gjelder begrensninger i samvær vil EMD legge seg på en streng prøvingsinstensitet. Begrunnelsen er at slike tiltak innebærer en risiko for at båndene mellom forelderen og barnet blir kuttet (vår utheving):⁸¹

«However, a stricter scrutiny is called for as regards any further limitations, such as restrictions placed by those authorities on parental rights of access, and as regards any legal safeguards designed to secure the effective protection of the right of parents and children to respect for their family life. Such further limitations entail the danger that the family relations between a young child and one or both parents would be effectively curtailed»

Nullsamvær kan være forenlig med EMK artikkel 8. I Koulizakis mot Sverige (2024) la domstolen blant annet vekt på at avgjørelsen kunne endres:⁸²

« 1.The Court also notes that a decision not to grant custody or contact does not mean that the legal relationship between parent and child has been terminated and that such decisions are not irrevocable. The applicant could at any time request a revision of the custody and contact arrangements. By use of the expression «currently» (för närvarande), the District Court also emphasised that it ruled on the question of contact in the light of the circumstances that prevailed at that time.»

Videre er kontradiksjon et sentralt prosessuelt krav i samværssaker, jf. f.eks Bîzdîga mot Moldova. Dette behandles nærmere i punkt 6.7.3.

EMD bygger på at det er bred konsensus om at barnets beste skal være det overordnede hensynet i alle avgjørelser som gjelder barn.⁸³ I saker der barnets interesser og foreldrenes interesser står mot hverandre, krever EMK artikkel 8 at de nasjonale myndighetene foretar en rimelig avveining mellom alles interesser. I avveiningen må det legges særlig vekt på barnets beste, som avhengig av sakens art og alvorlighetsgrad kan gå foran foreldrenes interesser.

Domstolen bygger på at barnets beste på den ene siden generelt tilsier at båndene mellom barnet og familien opprettholdes, unntatt i tilfeller der familien har vist seg å være særlig uegnet. Følgelig kan bare helt ekstraordinære omstendigheter føre til brudd i familiebåndet. På den andre siden er det ifølge domstolen klart at barnets beste omfatter å sikre at barnet får utvikle seg i et sunt miljø. Artikkel 8 gir ikke foreldrene rett til tiltak som kan skade barnets helse og utvikling.

Plikten til å arbeide for gjenforening er også et generelt prinsipp i foreldretvistsakene.⁸⁴ Dette prinsippet har vært sentralt i de mange barnevernssakene mot Norge. I M.L. mot Nord-Makedonia (2025) formulerte EMD det slik (våre uthevinger):⁸⁵

«Lastly, Article 8 includes a right for a parent to have measures taken with a view to his or her being reunited with their child, and an obligation for the national authorities to take such measures. This applies not only to cases dealing with the compulsory taking of children into public care and the implementation of care measures, but also to cases where contact and residence disputes concerning children arise between parents and/or other members of the children’s family. The obligation of the national authorities to take measures to facilitate contact by a non-custodial parent with children after divorce is not, however, absolute. The key consideration is whether those authorities have taken all necessary steps to facilitate contact as can reasonably be demanded in the special circumstances of each case.»

Plikten er altså ikke absolutt, og går ut på å foreta alle nødvendige tiltak som rimeligvis kan kreves for å legge til rette for kontakt, forholdene i saken tatt i betraktning.

I I.M. m.fl. mot Italia (2022) fremhevet EMD på den ene siden viktigheten av å beskytte et barn i en situasjon som anses å true dets helse og utvikling, og på den andre siden målet om å gjenforene familien så snart omstendighetene tillater det.⁸⁶

En forskjell er likevel at i barnevernssakene formuleres målet ofte sterkere («the ultimate aim of reuniting the natural parents and the child»), og det kobles til at det i saken har skjedd en omsorgsovertakelse, som «should be regarded as a temporary measure».⁸⁷ I foreldretvister har ikke inngrepet i familielivet startet med et tiltak fra myndighetene, og den positive plikten til å arbeide for gjenforening formuleres gjerne som en plikt til å iverksette tiltak «with a view to reuniting parents with their children and to facilitate such reunions».⁸⁸

Som ledd i plikten til å arbeide for gjenforening må myndighetene vurdere om kontakt kan opprettholdes gjennom mindre inngripende tiltak, for eksempel ved å sette vilkår for samvær eller fastsette at samvær skal skje med tilsyn.

EMK artikkel 8 inneholder også prosessuelle krav til beslutningsgrunnlaget. Det omfatter en vurdering av hele familiesituasjonen, der barnets beste er av helt sentral betydning, jf. Bîzdîga mot Moldova (vår utheving):⁸⁹

«The domestic courts must conduct an in-depth examination of the entire family situation and of a whole series of factors, particularly those of a factual, emotional, psychological, material and medical nature, and make a balanced and reasonable assessment of the respective interests of each person, with a constant concern for determining what would be the best solution for the child, as this consideration is in every case of crucial importance. The margin of appreciation to be accorded to the competent national authorities will vary in accordance with the nature of the issues and the importance of the interests at stake (see Petrov and X v. Russia, no. 23608/16, §§ 98-102, 23 October 2018).»

6.7.3 Risikovurderinger

Sentral plikt

Plikten til å gjøre risikovurderinger er et grunnleggende krav EMD stiller i foreldretvister hvor det foreligger opplysninger om vold. De siste årene har EMD i flere saker konstatert krenkelse av artikkel 8 fordi myndighetene ikke har foretatt tilstrekkelige risikovurderinger.⁹⁰

Bîzdîga mot Moldova (2023) illustrerer dette godt.⁹¹ Saken ble klaget inn av en far som av nasjonale domstoler ble gitt det EMD omtaler som begrenset samvær – fire timer i uken, kun i barnets hjem – over en periode på ett år. Interne møtereferater fra barnevernet viste at mor hadde opplyst om psykisk trakassering og vold, og at far ble vurdert som en risiko for både mor og barn. Dette var en del av bakgrunnen for at samværet ble begrenset. Nasjonale domstoler opprettholdt barnevernets avgjørelse, men det fremgikk ikke av domstolens avgjørelse at de hadde vurdert voldsopplysningene som avgjørelsen delvis bygget på, eller risikoen disse kunne innebære for mor og barn. EMD kom derfor til at staten hadde krenket sine prosessuelle plikter etter EMK artikkel 8.

Med henvisning til Istanbulkonvensjonen presiserte EMD at en vurdering av enhver form for risiko for vold eller annen «ill-treatment» må være en integrert del av saken (våre uthevinger):⁹²

«In the context of proceedings concerning the custody and visitation rights regarding children, where the primary focus must be on the best interests of the child, an assessment of any risks of violence or other forms of ill-treatment therefore has to form an integral part of such proceedings. For this reason, in the present case the alleged history of domestic violence was a relevant and mandatory factor to be weighed in the assessment of domestic authorities when deciding on contact rights.»

Dommen illustrerer for det første at opplysninger om vold er sentrale å ta opp av hensyn til de utsattes rettigheter. For det andre illustrerer den at myndighetene kan krenke påstått voldsutøvers rettigheter (i dette tilfellet far) dersom en samværsavgjørelse i realiteten bygger på slike påstander uten at det er foretatt en grundig vurdering av både risikoen for vold og holdbarheten i påstandene. Påstått voldsutøver må involveres tilstrekkelig (vår utheving):⁹³

«The Court agrees that the allegations of domestic violence, on account of their gravity and their implications for the child’s best interests, the mother’s safety and the applicant’s contact rights, were central to the determination of the contact rights. For this reason, it was required that these allegations be addressed in a proper decision-making process concerning parental contact, which should have been fair and should have involved the applicant to a degree sufficient to provide him with the requisite protection of his interests (compare Širvinskas, cited above, § 96, and Krasicki, cited above, § 86). While these allegations appear to have been directly accessible to the domestic courts ([…]), it is striking that there is nothing in the file to show that the courts considered and duly assessed this reason.»

Den motsatte situasjonen forelå i I.M. m.fl. mot Italia (2022), hvor manglende risikovurderinger fra nasjonale myndigheter hadde ført til at samvær ble opprettholdt til tross for gjentatte varsler om sikkerheten for barna. I denne saken var det mor og barn som klagde til EMD. I vurderingen av krenkelsen av barnas rettigheter viste EMD blant annet til at den nasjonale domstolen var blitt informert om at faren hadde avsluttet behandlingen for rusavhengighet, og at det fortsatt pågikk en straffesak mot ham for mishandling.⁹⁴ EMD konstaterte at domstolen ikke på noe tidspunkt hadde vurdert risikoen barna var utsatt for. Særlig fremgikk det ikke av avgjørelsene at hensynet til barnas beste skulle gå foran farens interesse i å opprettholde kontakten og fortsette samværene.⁹⁵ EMD fant krenkelse av artikkel 8 fordi barna over flere år hadde vært tvunget til samvær under forhold som ikke sikret et beskyttende miljø, slik at deres beste var blitt tilsidesatt.⁹⁶

I Ubeda m.fl. mot Italia (2026) formulerte EMD begrunnelseskravet enda tydeligere. Domstolen understreket at begrunnelsen eksplisitt må vurdere påstandene om vold, troverdigheten og innholdet i dem, og om den atferden påstandene gjelder, er forenlig med foreldreansvar og samvær. EMD viste samtidig til den sentrale rollen («crucial role») Istanbulkonvensjonen artikkel 31 har i slike saker.⁹⁷

I sakene der EMD har kritisert myndighetene for manglende risikovurderinger, har det foreligget forhold som tidligere besøksforbud, strafferettslig etterforskning eller dom, gjentatte henvendelser til politi eller andre myndigheter, rapporter fra barnevern, psykologuttalelser, eller uttrykt motstand mot samvær fra barnet.⁹⁸

Innholdet i risikovurderingene

I Bîzdîga mot Moldova (2023) ble det slått fast at vurdering av risiko for vold eller annen mishandling må være en integrert del av behandlingen av saker om foreldreansvar og samvær.

EMD bruker formuleringen «any risks of violence or other forms of ill-treatment». Dette er bredt, og omfatter etter NIMs forståelse mer enn faren for ny fysisk vold: også psykisk skade eller annen omsorgssvikt omfattes. I EMDs avgjørelse I.M. m.fl. mot Italia (2022) viste domstolen til at samværene forstyrret barnas psykologiske og emosjonelle balanse.⁹⁹

Videre må vurderingen omfatte alle potensielle ofre.¹⁰⁰ Det innebærer at både risikoen for barnet og bostedsforelderen må vurderes, og det er ikke gitt at utfallet blir likt for dem. I Scuderoni mot Italia (2025) viste EMD til at samværs- og bostedsordninger ofte kan brukes som et middel til fortsatt vold eller kontroll etter et samlivsbrudd.¹⁰¹ EMD kritiserte at myndighetene i samværssaken ikke hadde vurdert risikoen i en vold i nære relasjoner-kontekst, noe som kunne ha begrunnet forebyggende tiltak for å beskytte forelder og barn mot en slik risiko.¹⁰²

Luca mot Moldova (2023) er nyttig for å forstå det nærmere innholdet i disse vurderingene, selv om dommen på dette punktet gjaldt manglende tiltak fra politiet da klageren ba om beskyttelse.¹⁰³

Gjentakende episoder av vold i familien må tas i betraktning. Myndighetene har en plikt til å foreta en autonom, proaktiv og omfattende risikovurdering av tiltak som kan være i strid med EMK artikkel 3. Myndighetene bør supplere offerets oppfattelse av risikoen med sin egen vurdering. Fortrinnsvis bør de bruke standardiserte risikovurderingsverktøy og sjekklister for å innhente og samle informasjon om alle relevante risikofaktorer i saken. I vurderingen av om statlige myndigheter burde ha vært klar over risikoen for gjentatt vold, har EMD blant annet sett hen til gjerningspersonens historikk med voldelig atferd og manglende etterlevelse av kontaktforbud.¹⁰⁴ Dette harmonerer med Istanbulkonvensjonen artikkel 51.

6.7.4 Voldsutsatt forelders motstand mot samvær

EMDs praksis viser at myndighetene må være varsomme med å tolke en forelders motstand mot samvær som manglende samarbeid når motstanden er begrunnet i manglende trygghet for barna.

I I.M. mot Italia (2022) kritiserte EMD at myndighetene stemplet mor som fiendtlig og «ikke-samarbeidsvillig» fordi hun holdt barna tilbake fra samvær hun mente var skadelige. Morens bekymringer var underbygget av flere myndighetsinstanser, som hadde varslet domstolen om at samværet med en aggressiv far ikke kunne gjennomføres trygt. Likevel ble det ikke truffet tiltak for å stanse samværet. EMD sluttet seg uttrykkelig til GREVIOs bekymring for en utbredt praksis i Italia hvor kvinner som anfører vold i nære relasjoner for å motsette seg samvær eller delt omsorg, blir ansett som «ikke-samarbeidende» foreldre og dermed som «uegnede mødre» som fortjener sanksjoner.¹⁰⁵

6.7.5 Tidsperspektivet

Dersom myndighetene bruker for lang tid på å avklare samværsspørsmålet, kan det krenke EMK artikkel 6, og etter omstendighetene også statens positive forpliktelser etter artikkel 8.

I Afflerbach mot Tyskland (2010) konkluderte EMD med krenkelse av artikkel 6, og uttalte at en lang prosess kan medføre at saken de facto blir avgjort:¹⁰⁶

«It reiterates that in particular in cases concerning a person’s relationship with his or her child there is a duty to exercise exceptional diligence in view of the risk that the passage of time may result in a de facto determination of the matter (see Süß v. Germany, no. 40324/98, § 100, 10 November 2005).»

Klager i saken var en far som var anklaget av mor for seksuelle overgrep mot barnet. EMD uttalte at disse anklagene gjorde saken særlig tidskritisk:¹⁰⁷

«The Court therefore finds that an expeditious clarification of the circumstances of the case was of particular importance for the applicant with a view to preventing a further alienation of the child and to finding a regulation of the applicant’s contact rights in the child’s best interest.»

6.7.6 Beskyttelse uten å avvente straffedom

Praksis fra EMD gir støtte for at opplysninger om vold eller risiko må vurderes konkret i samværssaker, og at det ikke kreves at volden er bevist etter strafferettslige beviskrav. I Luca mot Moldova (2023) avviste EMD at beskyttelsestiltak i saker om vold i nære relasjoner kan gjøres avhengig av strafferettslig beviskrav eller straffedom, og uttalte:¹⁰⁸

«Awaiting a criminal conviction before taking relevant protective steps would run counter the underlying positive obligation to protect in the domestic violence context and, in particular, to act promptly after receiving a complaint of domestic violence»

I M.L. mot Nord-Makedonia (2025) aksepterte EMD at midlertidige avgjørelser kan være nødvendige selv om bevisbildet er begrenset:¹⁰⁹

«60.The Court has recognised in that context that it may be necessary for the domestic courts to promptly adopt interim orders on the basis of limited available evidence in order to safeguard a child’s best interests. In a previous case in which the domestic authorities had been confronted with at least prima facie credible allegations of severe physical abuse of children, the Court found that an interim order removing them immediately from their family had not violated the parents’ rights under Article 8 of the Convention (see B.B. and F.B. v. Germany, nos. 18734/09 and 9424/11, § 49, 14 March 2013).»

Dommene støtter at manglende strafferettslig bevis ikke kan brukes som grunn til å se bort fra risiko for vold eller overgrep i vurderingen av barnets beste.

6.7.7 Krav til domstolens vurdering av straffedom for vold

Som vist under punktet om EMDs utgangspunkter ved samværsavgjørelser, er et sentralt element i EMDs praksis at en avgjørelse om å begrense samvær vurderes konkret.

I Sabou og Pircalab mot Romania (2004) vurderte EMD et saksforhold der den nasjonale regelen innebar at fratakelse av foreldrerettigheter fulgte som tilleggsstraff ved enhver fengselsstraff, uavhengig av lovbruddets art.¹¹⁰ Domstolen kom til at inngrepet ikke forfulgte et legitimt formål.

Barnevernssaken M.D. m.fl. mot Malta (2012) gjaldt en maltesisk regel om automatisk tap av foreldrerettigheter etter straffedom for visse lovbrudd mot barn. Klageren (mor) var domfelt for mishandling og omsorgssvikt overfor sine to barn. Etter maltesisk straffelov medførte en slik domfellelse automatisk tap av «every authority and right» overfor barnet som lovbruddet var begått mot. Tapet inntrådte som en direkte rettsvirkning av domfellelsen, uten at straffedomstolen måtte foreta en konkret vurdering av om tiltaket var nødvendig av hensyn til barnets beste.

Regelen var imidlertid avgrenset til alvorlige lovbrudd mot barn, blant annet mishandling og omsorgssvikt. Domstolen aksepterte derfor at lovgivningen forfulgte et legitimt formål og lå innenfor statens skjønnsmargin:¹¹¹

«Given its limited scope the Court finds the measure under Article 197 (4) both reasonable and necessary and in view of the interests at stake, it cannot be said that in legislating for such a measure the State exceeded its margin of appreciation.»

EMD kom likevel til at staten hadde krenket EMK artikkel 8. Krenkelsen lå i at virkningen inntrådte automatisk, ikke la opp til en barnets beste-vurdering, varte til barna ble myndige, og ikke var underlagt en konkret domstolskontroll eller senere prøvingsadgang ved endrede omstendigheter.

Dommen viser at det ligger innenfor statens handlingsrom å knytte svært inngripende konsekvenser for foreldrerettighetene til domfellelser for nærmere bestemte alvorlige lovbrudd mot barnet. Den konkrete anvendelsen kan imidlertid ikke være automatisk, og må bygge på en konkret vurdering av barnets beste, nødvendighet og forholdsmessighet.

6.7.8 Barns stemme

Barnets syn er et sentralt moment i vurderingen av samvær. Motstand mot samvær kan ha ulike årsaker, og kan blant annet være uttrykk for reell frykt, traumer eller utrygghet. Barnets syn og reaksjoner må undersøkes og vurderes konkret.

EMD har funnet krenkelse av barns rett til familieliv etter EMK artikkel 8 i tilfeller der barna ikke har vært tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen, for eksempel i X m.fl. mot Slovenia (2024).¹¹² Saken gjaldt både tvangsfullbyrdelse – barna ble fysisk avhentet fra mor til far – og en midlertidig avgjørelse om stans i samvær med mor på bakgrunn av opplysninger om foreldrefremmedgjøring («parental alienation»). EMD uttrykte at barn som er i stand til å ha egne synspunkter, ikke kan anses tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen dersom de ikke får mulighet til å uttrykke sitt syn, og dersom synet deres ikke tillegges behørig vekt ut fra barnets alder og modenhet.¹¹³

EMD har samtidig understreket at barns rett til å bli hørt ikke innebærer en ubetinget vetorett. I Luca mot Moldova (2023) uttalte EMD at barns innvendinger, selv om de skal vektlegges, ikke nødvendigvis er tilstrekkelige til å overstyre foreldrenes interesser, særlig når det gjelder jevnlige samvær. Retten til å uttrykke egne synspunkter kan ikke forstås som en «unconditional power of veto» uten at andre faktorer vurderes og uten at nasjonale myndigheter gjør en helhetlig vurdering av barnets beste.¹¹⁴

Når et barn motsetter seg samvær, må myndighetene prøve å klarlegge årsaken til motstanden. I K.B. m.fl. mot Kroatia (2017) formulerte EMD dette som en plikt til å identifisere årsakene til barnets motstand og håndtere dem.¹¹⁵ Denne plikten formuleres som en innsatsforpliktelse – ikke en resultatforpliktelse. I foreldretvister innebærer dette at myndighetene må undersøke om motstanden skyldes reell frykt, tidligere vold, det å ha vært vitne til vold, lojalitetskonflikt, press eller andre forhold.

Dette var avgjørende i Luca mot Moldova (2023). Barna motsatte seg kontakt med mor etter å ha flyttet til far, som mor hadde opplyst at utsatte henne for fysisk og psykisk vold. Myndighetene la i realiteten barnas motstand til grunn, uten å undersøke den nærmere. EMD kritiserte at det ikke var foretatt noen «official investigation or assessment of the causes of the children’s resistance», og heller ingen vurdering av om barnas atferd hadde sammenheng med at de hadde vært vitne til vold eller med virkningen av å bo sammen med voldsutøveren.

Domstolen aksepterte også at barnets motstand mot å ha kontakt med én forelder er en kompleks og vanskelig situasjon som krever tid og «a variety of complex measures in preparation for their reintroduction to the applicant.»¹¹⁶

Barns reaksjoner på samvær er et viktig moment i vurderingen av om samvær kan skade barnets helse og utvikling. Etter en gjennomgang av 41 avvisningsavgjørelser i barnevernssaker, er NIMs vurdering at praksis fra EMD også befester dette.¹¹⁷ For eksempel uttalte EMD i M.R. og K.G. mot Norge (2024) at:

«Furthermore, the City Court’s detailed reasons extended to the question of contact rights and were based on a concrete assessment of X’s wishes and the effects of the contact sessions on him. »¹¹⁸

EMD har også behandlet spørsmålet der det er den påståtte voldsutøvende forelderen som klager til EMD. Bocsa mot Moldova (2023) gjaldt manglende håndheving av samvær, der farens samvær i praksis var bortfalt. Staten viste til barnas motstand og til alvorlige anførsler om at far hadde utøvd vold mot barna. EMD aksepterte at dette var relevante hensyn. Problemet var at forholdene ikke var vurdert i en forsvarlig beslutningsprosess. Dersom myndighetene mente at kontakt med far var i strid med barnas beste, måtte de ha vurdert hvilken risiko han eventuelt utgjorde, og om samværet burde begrenses helt eller delvis.¹¹⁹

Barnets syn må også vurderes i lys av om barnet faktisk er i stand til å uttrykke en selvstendig mening. I I.S. mot Hellas (2023) uttalte EMD at det kan stride mot artikkel 8 dersom en avgjørelse bygger på synspunktene til barn som åpenbart ikke er i stand til å danne og uttrykke en mening om egne ønsker, for eksempel på grunn av «conflicting loyalties» eller «alienating behaviour» fra en forelder.¹²⁰

Samtidig krever ikke EMK at samvær gjennomføres for enhver pris. EMD har anerkjent at det kan komme til et punkt hvor forsøk på å tvinge et barn til samvær blir formålsløst, kontraproduktivt eller skadelig. EMD har understreket at «coercive measures» mot barn ikke er ønskelige og må begrenses på dette sensitive området.¹²¹ Uttalelsen omfatter i alle fall fysisk maktbruk mot barnet, men EMD avgrenser ikke uttrykkelig hvilke andre former for tvang som omfattes.

EMDs praksis gir for øvrig rom for at myndighetene handler raskt der det foreligger alvorlige bekymringer for barnets trygghet. I slike situasjoner kan det være legitimt å «err on the side of caution» (ha en føre var-tilnærming) og midlertidig stanse eller begrense fysisk kontakt for å beskytte barnet.¹²² Tiltak som dette må følges opp av en reell og tilstrekkelig rask vurdering av risikoen, barnets beste og mulige mindre inngripende tiltak.

I flere saker der barnet ikke ble tilstrekkelig hørt nasjonalt, har EMD kritisert at det ikke er oppnevnt en uavhengig representant til barnet (guardian ad litem). Unnlatelse av å oppnevne en uavhengig representant til barnet var et selvstendig artikkel 8-brudd i X m.fl. mot Slovenia (2024).¹²³ Også barnekomiteen peker på behovet for en uavhengig representant i prosesser der barnets beste skal vurderes og det er en potensiell interessekonflikt.¹²⁴

Også i C mot Kroatia (2020) kritiserte EMD at staten ikke hadde oppnevnt en uavhengig representant til barnet.¹²⁵ Saken er særlig relevant i vår kontekst fordi mor hadde anklaget far for seksuelle overgrep. Myndighetene fant ikke grunnlag for anklagene, og barnet ble flyttet til far. Barnet ville være hos mor, men myndighetene mente barnet var påvirket av mors negative holdninger mot far. EMD viste til at denne typen saker er eksempel på tilfeller der det kan være behov for en selvstendig representant:

«On the contrary, the Court notes that the applicant’s situation, as a child of divorced parents in a custody battle, would appear to be an example of cases in which children may need special guardians ad litem in order to protect their interests, explain to them court proceedings and decisions and their consequences, as well as generally to liaise between the competent judge and the child. However, the applicant was never provided with such a guardian in the course of the second set of custody proceedings, leaving it to his mother to fulfil this role.»

Avgjørelsen viser at behovet for uavhengig representasjon kan være særlig nærliggende i saker med alvorlige overgrepsanklager og påstander om påvirkning, fordi barnet ellers risikerer å bli representert av en forelder med sterke egeninteresser i saken.

6.8 Den anklagede forelderens vern

6.8.1 Vern om rykte

Når domstolen i en samværssak omtaler eller bygger på opplysninger om vold, aktualiseres den anklagede forelderens vern etter EMK. Uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 setter den ytre rammen mot skyldkonstateringer, og omtales nedenfor i punkt 6.8.2. EMK artikkel 8 stiller i tillegg selvstendige krav til hvordan slike opplysninger kan omtales av hensyn til forelderens omdømme. Det er dette som omtales her.

S.C. mot Norge (2007) er, etter det NIM kjenner til, den eneste fellende EMD-dommen mot Norge om samvær etter barneloven.¹²⁶ Saken gjaldt en far som var nektet samvær med sine barn. Lagmannsretten hadde i begrunnelsen uttalt at det var mange elementer som indikerte at barnet hadde vært utsatt for overgrep fra far, som var klager i saken. Straffesaken mot far var tidligere henlagt. Samtidig uttalte lagmannsretten at det ikke var nødvendig å gå nærmere inn på overgrepsanklagene eller ta stilling til dem.

EMD kom til at fars rettigheter etter EMK artikkel 8 var krenket. EMD fant ingen holdbar grunn («cogent reasons») for at lagmannsretten «in part dealt with, in part omitted to deal with the issue of sexual abuse». EMD la vekt på at slike uttalelser i en rettsavgjørelse kunne ha stor betydning for klagerens rykte, personlige situasjon og utøvelse av sitt privatliv. EMD uttalte: ¹²⁷

«In the Court’s opinion, the national court should either have disposed of the issue, with all that means in terms of evidentiary assessment and reasoning, or have left it on the side.»

Dommen bygger dermed på at dersom en nasjonal domstol i begrunnelsen gir uttrykk for mistanke om at overgrep kan ha skjedd, må retten enten gjøre den nødvendige bevisvurderingen og komme til en begrunnet konklusjon, eller la spørsmålet ligge.

I nyere praksis kan det imidlertid være mindre rom for å anse slike opplysninger som at de ikke er nødvendige for saken. I Bîzdîga mot Moldova (2023) la EMD som nevnt i punkt 6.7.3 til grunn at opplysninger om vold var en relevant og obligatorisk faktor ved samværsvurderingen i denne saken.

Etter det NIM kan se, er ikke uttalelsen i S.C. mot Norge (2007) om at retten alternativt kunne ha «left it on the side» gjentatt i senere EMD-praksis. Uttalelsen bør også leses i lys av sakens særlige karakter. Lagmannsretten hadde omtalt forhold som tydet på seksuelle overgrep, men samtidig uttrykkelig sagt at det ikke var nødvendig å ta stilling til spørsmålet.

I Bocsa mot Moldova (2023), som gjaldt myndighetenes manglende gjennomføring av en fastsatt samværsordning, fikk faren i realiteten ikke noe samvær med barna. EMD konstaterte krenkelse av EMK artikkel 8. Det forelå opplysninger om at far hadde vært voldelig mot barna, noe myndighetene ikke hadde vurdert. EMD uttalte: ¹²⁸

«However, their gravity and implications for the children’s best interests, on the one hand, and on the applicant’s contact rights, on the other hand, required that they be addressed in a proper decision-making process concerning parental contact, which should have been fair and should have involved the applicant to a degree sufficient to provide him with the requisite protection of his interests»

Sett i lys av nyere praksis, er det etter NIMs vurdering grunn til å anta at EMD i dag ville være mer tilbakeholden med å legge til grunn at opplysninger om vold er uten betydning for samværsvurderingen.¹²⁹ Samtidig er S.C. mot Norge (2007) videreført i EMDs praksis som støtte for at alvorlige anklager i en nasjonal avgjørelse er et inngrep i EMK artikkel 8. Omtalen må derfor oppfylle kravene til nødvendighet og forholdsmessighet i EMK artikkel 8.

6.8.2 Uskyldspresumsjonen

Et særlig spørsmål oppstår der en forelder er frifunnet i en straffesak, men det i en senere foreldretvist anføres at vedkommende har utøvd vold. Uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2 kan også få betydning etter at en person er frifunnet i en straffesak.

I N.A. mot Norge (2015) aksepterte EMD at norske domstoler, etter frifinnelse i straffesaken, kan ilegge erstatningsansvar på grunnlag av et lavere sivilrettslig beviskrav. EMD la vekt på at lagmannsretten hadde skilt mellom strafferettslig og sivilrettslig ansvar, anvendt et lavere beviskrav («clear probability») og uttrykkelig presisert at den sivile avgjørelsen ikke rokket ved frifinnelsen. Sentralt var også at lagmannsretten ikke utpekte klageren som den direkte gjerningspersonen.¹³⁰

Avvisningsavgjørelsen Kaiser mot Østerrike (2016) gjaldt en far som ble beskyldt for seksuelle overgrep mot sin fire år gamle datter.¹³¹ Østerrikske domstoler ga først et midlertidig besøks- og kontaktforbud som påla ham å flytte ut av hjemmet og forbød kontakt med kone og barn.

Faren ble senere frifunnet i straffesaken fordi det strafferettslige skyldkravet ikke var oppfylt. Etter frifinnelsen krevde faren at kontaktforbudet ble opphevet, men de sivile domstolene avslo fordi frifinnelsen i seg selv ikke viste at risikoen for barna var bortfalt. EMD aksepterte dette, og la vekt på at det sentrale formålet var å vurdere fremtidig risiko for barna:¹³²

«The Court therefore concludes that there was no sufficiently strong link between the concluded criminal proceedings and the proceedings for the lifting of the interim injunction. The purpose of the latter proceedings was to evaluate the risks of the children suffering harm in the future and not to punish the applicant for any possible criminal acts committed in the past.»

I tillegg var den potensielt inkriminerende uttalelsen i den nasjonale saken – «the possibility of sexual abuse could not be excluded» – på ingen måte en konstatering av straffansvar, ifølge EMD.¹³³ Domstolen kom til at EMK artikkel 6 nr. 2 ikke kom til anvendelse i saken.

Skillet mellom strafferettslig skyld og en fremtidsrettet vurdering, som EMD oppstilte i Kaiser mot Østerrike (2016), er befestet i EMDs storkammeravgjørelse Nealon og Hallam mot Storbritannia (2024), der domstolen gjør en bred gjennomgang av EMDs praksis i saker om uskyldspresumsjonen.

EMD omtalte saken under de generelle prinsippene i dommen.¹³⁴ I vurderingsdelen uttalte domstolen at «There are obviously important policy reasons for not allowing an acquittal to preclude, for example, an award of damages to a victim, or the protection of an at-risk child.»¹³⁵

EMK artikkel 6 nr. 2 er altså ikke til hinder for at sivile domstoler bygger på samme faktiske forhold etter en selvstendig bevisvurdering med lavere beviskrav enn i straffesaker. Det er ifølge EMD åpenbart gode grunner for at frifinnende dommer ikke skal være til hinder for beskyttelse av barn i sivile saker. Samtidig kan ikke begrunnelsen formuleres slik at den sår tvil om frifinnelsen eller tilskriver forelderen strafferettslig skyld (skyldkonstatering).

Hvorvidt noe er en skyldkonstatering må vurderes ut fra konteksten, som omfatter de rettslige og faktiske spørsmålene domstolene skal ta stilling til etter nasjonal rett, i Norge barneloven og EMK artikkel 8. Det betyr at retten i en sak etter barneloven kan ta stilling til sannsynligheten for at det har skjedd vold og overgrep uten at det kommer i konflikt med uskyldspresumsjonen.

6.9 Menneskerettslig definisjon av vold

Anmodningsvedtaket definerer ikke begrepet «vold», og det kan ha ulik betydning i ulike fagtradisjoner.

Etter menneskerettighetene er vold definert bredt.

Barnekonvensjonen artikkel 19 sier at barn skal beskyttes mot alle former for fysisk og psykisk vold, skade eller misbruk, omsorgssvikt eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnyttelse, herunder seksuelt misbruk. Barnekomiteen bruker «vold» som en samlebetegnelse på alle disse formene for skade på barnet.¹³⁶

De ulike formene for vold, og konsekvensene av å være eksponert for vold, er nærmere beskrevet i den generelle kommentaren. Det å være vitne til vold i hjemmet, beskrives som en form for psykisk vold.¹³⁷

Komiteen understreker at alle former for vold mot barn, selv mildere former, er uakseptable, og at artikkel 19 ikke gir noe rom for å definere vold mot barn som rettslig eller sosialt akseptabelt. Hvorvidt volden er gjentatt, alvorlig eller tilsiktet skal dermed ikke være vilkår for at et forhold omfattes av voldsbegrepet. Komiteen presiserer imidlertid at statene kan

«[…] refer to such factors in intervention strategies in order to allow proportional responses in the best interests of the child, but definitions must in no way erode the child’s absolute right to human dignity and physical and psychological integrity by describing some forms of violence as legally and/or socially acceptable»¹³⁸

Vi forstår dette slik at selv om voldsbegrepet er og skal være bredt, kan voldens alvor, hyppighet og karakter likevel ha betydning for hvilke tiltak som bør iverksettes, slik at tiltakene blir forholdsmessige og tilpasset barnets beste.

Også andre menneskerettslige instrumenter bygger på en bred forståelse av vold og skadelige handlinger mot barn. Lanzarotekonvensjonen omfatter seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk av barn, mens Istanbulkonvensjonen omfatter fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk vold i nære relasjoner, også vold fra foreldre mot barn.

EMK inneholder ingen definisjon av vold. EMD har heller ikke definert vold uttømmende, men har i sin praksis understreket at vold ikke er begrenset til fysisk maktbruk. I praksis om vold i nære relasjoner har domstolen uttrykkelig regnet blant annet psykisk vold, trusler og stalking som former for vold.¹³⁹ Domstolen har også fremhevet betydningen av den frykten og psykiske belastningen handlingene skaper. I J.S. mot Slovakia (2026) uttalte EMD at «even a single blow may arouse feelings of fear and anguish in the victim and seek to break his or her moral and physical resistance.»¹⁴⁰

Om slike handlinger utløser vern etter statens positive forpliktelser etter EMK artikkel 3 eller 8 kommer an på alvorlighetsgraden vurdert konkret opp mot offerets alder og sårbarhet.

Spørsmålet om hva slags vold som bør utløse hovedregelen, behandles i punkt 7.3.

6.10 Oppsummering av menneskerettslig rammeverk

Det menneskerettslige rammeverket gir to grunnleggende utgangspunkter. For det første har barn rett til beskyttelse mot vold, overgrep og annen behandling som kan skade deres fysiske eller psykiske helse og utvikling. Dette følger av Grunnloven, barnekonvensjonen, Lanzarotekonvensjonen, Istanbulkonvensjonen og EMK artikkel 8 – og i de mest alvorlige tilfellene EMK artikkel 2 og 3. For det andre er kontakten mellom barn og foreldre beskyttet som familieliv etter EMK artikkel 8, Grunnloven og barnekonvensjonen. Begrensninger i samvær må derfor bygge på relevante og tilstrekkelige grunner, og beslutningsprosessen må gi de berørte tilstrekkelig vern.

Barnets beste er det sentrale vurderingstemaet. EMD legger til grunn at barnets beste normalt tilsier at familiebånd opprettholdes, men at en forelder ikke kan kreve tiltak som vil skade barnets helse og utvikling. I samværssaker med voldstema innebærer dette at spørsmålet ikke bare er om familiebånd bør opprettholdes, men om kontakt kan gjennomføres uten å skade barnets helse og utvikling eller sette barnets eller den voldsutsatte forelderens sikkerhet i fare.

Et hovedkrav i EMDs praksis er at nasjonale myndigheter må foreta en konkret og grundig vurdering av hele familiesituasjonen. Vurderingen må omfatte faktiske, følelsesmessige, psykologiske, materielle og medisinske forhold, og ha som siktemål å finne den beste løsningen for barnet.

Der det foreligger opplysninger om vold, skjerpes kravene til beslutningsgrunnlaget. EMD har slått fast at vurderingen av «any risks of violence or other forms of ill-treatment» må være en integrert del av saker om foreldreansvar og samvær. Opplysninger om voldshistorikk kan være en «relevant and mandatory factor» i samværsvurderingen. Begrunnelsen må vise at retten har vurdert både innholdet i opplysningene om vold og hvor troverdige de er. Den må også vise at retten har vurdert om den atferden opplysningene gjelder, er forenlig med samvær. Risikoen må vurderes for både barnet og den voldsutsatte forelderen, herunder om samvær kan bli en arena for fortsatt kontroll eller skade.

På tvers av de menneskerettslige kravene står altså risikovurderingen sentralt. EMK artikkel 8 krever at risiko for vold, mishandling eller annen skade vurderes som del av den konkrete barnets beste-vurderingen. Istanbulkonvensjonen artikkel 31 krever at voldshendelser tas i betraktning ved avgjørelser om foreldreansvar og samvær, og at utøvelsen av samvær ikke setter offerets eller barnets rettigheter og sikkerhet i fare. Istanbulkonvensjonen artikkel 51 pålegger dessuten myndighetene å sørge for risikovurdering og risikohåndtering i saker om vold i nære relasjoner. Lanzarotekonvensjonens kontrollorgan har anbefalt automatiske risiko- og barnets beste-vurderinger der en forelder eller verge er mistenkt, siktet, tiltalt eller domfelt for seksuelle overgrep mot eget barn.

Felles for disse kildene er at risiko ikke skal behandles som et spørsmål den voldsutsatte forelderen eller barnet alene må håndtere. Myndighetene må sikre at risiko vurderes og møtes med egnede tiltak. Konvensjonene pålegger ikke automatisk samværsnekt ved vold, men de gir tidligere voldshendelser en sentral plass i vurderingen av om samvær kan gjennomføres trygt. Tidligere vold er derfor ikke bare et historisk forhold, men kan være et tungtveiende risikomoment.

Dersom det foreligger risiko, må myndighetene vurdere om den kan håndteres gjennom mindre inngripende tiltak forutsatt at disse gir barnet og den voldsutsatte forelderen tilstrekkelig beskyttelse. Slike tiltak kan være begrenset samvær, samvær med tilsyn, trygge hente- og leveringsordninger, kontakt gjennom andre kanaler eller andre vilkår. I Bîzdîga mot Moldova (2023) kritiserte EMD blant annet at nasjonale myndigheter ikke hadde vurdert mulige tiltak som kunne gjøre samvær forsvarlig, herunder «supervised contact or other forms of contact». Kravet om å vurdere mindre inngripende tiltak innebærer likevel ikke at slike tiltak alltid skal prøves. Dersom de ikke er egnet til å gi tilstrekkelig beskyttelse, kan samvær nektes.

Samvær kan begrenses eller nektes der dette er nødvendig for å beskytte barnet mot skade på helse og utvikling. I saker med vold i nære relasjoner må vurderingen også omfatte den voldsutsatte forelderens rettigheter og sikkerhet. Istanbulkonvensjonen artikkel 31 nr. 2 krever at utøvelsen av samværsrettigheter ikke setter «the rights and safety of the victim or children» i fare. EMD har kritisert nasjonale myndigheter for å unnlate å vurdere den voldsutsatte forelderens sikkerhet i samværssaker. Den voldsutsatte forelderens situasjon er derfor både et selvstendig hensyn og et forhold som kan ha betydning for barnets trygghet og omsorgssituasjon.

Samtidig er nullsamvær et inngripende tiltak som kan svekke eller bryte familiebånd. Det krever konkrete og tungtveiende grunner, en forsvarlig vurdering av risiko og barnets beste, og normalt adgang til ny vurdering ved endrede forhold. I Koulizakis mot Sverige (2024) aksepterte EMD at det ikke ble fastsatt samvær, blant annet fordi avgjørelsen bygget på en konkret vurdering av situasjonen på avgjørelsestidspunktet, ikke var irreversibel, og kunne kreves vurdert på nytt ved endrede forhold.

Menneskerettighetene krever ikke straffedom for at vold eller risiko kan vektlegges i samværsvurderingen. Dette gjelder både mens en straffesak pågår, og etter en eventuell frifinnelse.

Mens straffesaken pågår, kan myndighetene ikke avvente en straffedom dersom det er nødvendig å beskytte barnet mot risiko for vold. I Luca mot Moldova (2023) uttalte EMD at det ville stride mot beskyttelsesplikten å avvente straffedom før eventuelle beskyttelsestiltak treffes.

Når straffesaken er avsluttet med frifinnelse, er uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2 ikke til hinder for at en domstol i en barnelovssak foretar en selvstendig, fremtidsrettet risikovurdering på grunnlag av de samme faktiske forholdene. Vurderingen kan bygge på et lavere beviskrav enn i straffesaken, men må ikke innebære en konstatering av strafferettslig skyld eller så tvil om frifinnelsen. Kaiser mot Østerrike (2016) illustrerer at frifinnelse ikke i seg selv er til hinder for å videreføre et sivilt beskyttelsestiltak. EMD la vekt på at vurderingen gjaldt fremtidig risiko for barna, ikke farens strafferettslige skyld.

Samtidig må alvorlige anklager om vold eller overgrep behandles i en forsvarlig og kontradiktorisk prosess. Dersom nasjonale domstoler omtaler eller bygger på slike anklager, må dette skje med tilstrekkelig bevisvurdering og begrunnelse. Påstått voldsutøvers rykte har vern etter EMK artikkel 8. S.C. mot Norge (2007) viser at domstolene ikke kan gi uttrykk for alvorlige mistanker gjennom sin begrunnelse uten å ta stilling til dem på en forsvarlig måte. Senere praksis, blant annet Bîzdîga mot Moldova (2023), viser samtidig at relevante opplysninger om vold ikke kan ses bort fra når de har betydning for risikoen ved samvær.

Straffesakens status eller utfall er derfor ikke i seg selv avgjørende.

Barnets rett til å bli hørt er et sentralt prosessuelt krav, og en rettighet etter barnekonvensjonen og Grunnloven. Etter barnekonvensjonen artikkel 12 og EMDs praksis må barnets mening innhentes og tillegges vekt etter alder og modenhet. Samtidig gir ikke menneskerettighetene barnet en ubetinget vetorett. I Luca mot Moldova (2023) understreket EMD at barns motstand mot samvær ikke kan behandles som en «unconditional power of veto» uten at årsakene til motstanden og barnets beste vurderes helhetlig. Myndighetene må derfor søke å klarlegge om barnets motstand skyldes reell frykt, voldserfaringer, traumer, lojalitetskonflikt, press eller andre forhold. Etter EMDs praksis er barnets reaksjoner på samvær et sentralt moment.

Samlet tilsier menneskerettighetene at lovgiver har et betydelig handlingsrom innenfor visse grenser. De sentrale kravene er at barnets rett til beskyttelse gis reell vekt, at myndighetene har ordninger som sikrer at opplysninger om risiko for vold og skade identifiseres og vurderes, at samvær ikke gjennomføres der risikoen ikke kan håndteres forsvarlig, og at inngrep i familielivet bygger på en konkret og begrunnet vurdering.

For anmodningsvedtaket innebærer dette særlig at lovgiver kan gi tidligere vold stor betydning i reglene om samvær, men at vurderingen menneskerettslig må knyttes til fremtidig beskyttelse, risikohåndtering, barnets beste og forholdsmessighet.

Fotnoter, kapittel 6:

⁵⁵Metoden for tolkningen av internasjonale konvensjoner er beskrevet i NIMs veileder for utredning av menneskerettslige problemstillinger.
⁵⁶Se for eksempel M. og M. mot Kroatia (2015), 10161/13, avsn. 94-97. Dommen viser både til barnekonvensjonen, barnekomiteen og dens generelle kommentarer.
⁵⁷Se for eksempel Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 33 og 62.
⁵⁸NIMs rapport (2022) Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt. https://www.nhri.no/rapport/vold-og-overgrep/2-de-menneskerettslige-instrumentene/#21-innledning
⁵⁹Dokument 16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i grunnloven, avgitt 19. desember 2011. På side 177.
⁶⁰«Applying a best-interests approach to decision-making means assessing the safety and integrity of the child at the current time; however, the precautionary principle also requires assessing the possibility of future risk and harm and other consequences of the decision for the child’s safety.» Generell kommentar nr. 14 (2013), barnekomiteen, avsn. 74.
⁶¹Generell kommentar nr. 12, (2009), barnekomiteen, avsn. 30.
⁶²M. og M. mot Kroatia (2015), 10161/13, avsn. 181: «Having regard to Article 12 of the Convention on the Rights of the Child (see paragraphs 94 and 97 above, and in particular paragraph 32 of General Comment No. 12 (2009) on the right of the child to be heard), the Court finds that the same considerations apply mutatis mutandis in any judicial or administrative proceedings affecting children’s rights under Article 8 of the European Convention on Human Rights. In particular, in such cases it cannot be said that the children capable of forming their own views were sufficiently involved in the decision-making process if they were not provided with the opportunity to be heard and thus express their views.»
⁶³Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen) CETS 201 (25-10-2007, 25-10-2007). Konvensjonen er ratifisert av Norge, men ikke inkorporert i norsk rett.
⁶⁴Anbefaling 17, Lanzarote committee, Implementation report, 2025, Committee of the Parties to the Council of Europe Convention on the protection of children against sexual exploitation and sexual abuse: https://rm.coe.int/implementation-report-protecting-children-against-sexual-abuse-in-the-/488028c7fe
⁶⁵Ibid., avsn. 82.
⁶⁶Ibid., anbefaling 49 og side 89.
⁶⁷Istanbulkonvensjonen ble vedtatt 5. mai 2011, og trådte i kraft 1. aug. 2014. Norge signerte konvensjonen den 7. juli 2011, og ratifiserte den 2. juni 2017.
⁶⁸«Frihet fra vold – regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner 2021-2024», s. 15.
⁶⁹Explanatory Report to the Council of Europe Convention on preventing and combating violence against women and domestic violence Istanbul, 11. mai 2011, Council of Europe Treaty Series – No. 210 (heretter «forklarende rapport til Istanbulkonvensjonen»)
⁷⁰EMD har, ved tolkning av forpliktelser etter EMK, vist til slike forklarende rapporter sammen med konvensjonen som tolkningsfaktor. Slike forklarende rapporter kan derfor være relevante tolkningsfaktorer ved tolkningen av konvensjonsrettighetene.
⁷¹5th General Report on Grevio’s Activities, desember 2023, avsn. 85.
⁷²Se særlig I. og M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 136-141. EMD delte i avsn. 138 GREVIOs bekymring for en praksis der mødre som viser til vold i nære relasjoner for å motsette seg samvær eller delt omsorg, blir ansett som «ikke-samarbeidende» og dermed som «uegnede mødre».
⁷³GREVIO Baseline Evaluation Report Norway (2022) avsn. 30, 31 og 32 på side 82: https://rm.coe.int/grevio-inf-2022-30-report-norway-eng-pour-publication/1680a923f8
⁷⁴Ibid., avsn. 33 på side 82.
⁷⁵Nektarios Koulizakis mot Sverige (2024), 36319/19, avsn. 12: «The general principles concerning disputes between parents about custody and contact with their children», med videre henvisning til Petrov og X mot Russland (2018), 23608/16
⁷⁶Søket er avgrenset fra 01.01.2022-18.03.2026. Søket ga 120 treff, men ikke alle sakene er foreldretvister. NIM har imidlertid i hovedsak basert seg på foreldretvistene i denne gjennomgangen.
⁷⁷I HUDOC søkte vi etter avgjørelser som inneholdt minst ett av følgende ord og uttrykk om samvær, foreldreansvar eller beskyttelsestiltak: «contact rights», «access rights», «contact with the child», «contact schedule», «contact arrangements», «visiting rights», «visitation», «residence order», «custody dispute», «parental responsibility», «parental authority», «rencontres», «rencontre», «autorité parentale», «barring order», «restraining order», «protective measure», «precautionary measure». Avgjørelsene måtte samtidig inneholde minst ett av følgende ord og uttrykk: «domestic violence», «violence domestique», «domestic», «violence», «abuse», «ill-treatment», «maltreatment», «mishandling», «threats». For å forsøke å filtrere ut barnevernssaker ble følgende ord og uttrykk utelukket fra søket: «public care», «foster care», «care order», «placement in care», «taken into care», «care proceedings». Enkelte avvisningsavgjørelser ble lagt til separat.
⁷⁸Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 59.
⁷⁹Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 56 med videre henvisninger til T.P. og K.M. mot Storbritannia (2001), 28945/95, avsn. 70 og Sommerfeld mot Tyskland (2003), 31871/96, avsn. 62.
⁸⁰I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 110-111.
⁸¹Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 58 med videre henvisninger til Elsholz mot Tyskland (2000), 25735/94, avsn. 49 og Kutzner mot Tyskland (2002), 46544/99, avsn. 67,
⁸²Nektarios Koulizakis mot Sverige (2024), 36319/19.
⁸³I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 105: «leur intérêt supérieur doit primer», med henvisning til Strand Lobben m.fl. mot Norge (2019), 37283/13, avsn. 207.
⁸⁴Se f.eks. I.M m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 109 og Ribic mot Kroatia (2015), 27148/12, avsn. 89.
⁸⁵M.L. mot Nord-Makedonia (2025), 30206/23, avsn. 62. Med videre henvisninger til Bierski mot Polen (2022), 46342/19.
⁸⁶I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 107.
⁸⁷ Strand Lobben mot Norge (2019), 37283/13, avsn. 208.
⁸⁸Ribic mot Kroatia (2015), 27148/12, avsn. 89. Tilsvarende i M.L. mot Nord-Makedona (2025) 30206/23, avsn. 62. I andre saker bruker EMD prinsippene fra barnevernssaken Strand Lobben mot Norge (Storkammer), se for eksempel Nita mot Romania (2024), 1240/21.
⁸⁹Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 65. Tilsvarende følger av I.M. m.fl. mot Italia.
⁹⁰Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, Scuderoni mot Italia (2025), 6045/24, M.L. mot Nord-Makedonia (2025), 30206/23.
⁹¹Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18.
⁹²Ibid., avsn. 62.
⁹³Ibid., avsn. 67.
⁹⁴I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 121.
⁹⁵Ibid., avsn. 122.
⁹⁶Ibid., avsn. 125–126.
⁹⁷Ubeda m.fl. mot Italia (2026), 9993/24, avsn. 130: «In this regard, the Court expresses serious concern over the complete absence, in the Juvenile Court’s decisions, of any reference to the statements made by the second and third applicants in hearings regarding the violent conduct they had suffered or to the validity of the complaints filed by the first applicant concerning G.P.’s violent conduct. In that respect the Court shares the concerns expressed by GREVIO (see paragraph 47 above) regarding the rare use of Civil Code provisions on sole custody or the removal of parental responsibility in favour of children who have experienced domestic violence, and reiterates the crucial role that Article 31 of the Istanbul Convention must play in such proceedings. Accordingly, the Court emphasises the necessity of expressly assessing, in the reasoning of domestic authorities’ decisions, the allegations of domestic violence, their credibility and substance, and the compatibility of the conduct in question with custody and visitation rights.»
⁹⁸Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 60-63 og 67, Luca mot Moldova (2023), 55351/17, avsn. 66-72, I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20 avsn. 39, 42, 44 og 112 og Bocsa mot Moldova (2023), 6147/18, avsn. 12, 20 og 24.
⁹⁹I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 123.
¹⁰⁰Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 62 og Scuderoni mot Italia (2025), 6045/24, avsn. 106.
¹⁰¹Scuderoni mot Italia (2025), 6045/24, avsn. 104.
¹⁰²Scuderoni mot Italia (2025), 6045/24, avsn. 106.
¹⁰³Luca mot Moldova (2023), 55351/17.
¹⁰⁴Luca mot Moldova, (2023), 55351/17, avsn. 66.
¹⁰⁵I.M m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 130 og 137-138.
¹⁰⁶Afflerbach mot Tyskland (2010), 39444/08, avsn. 59.
¹⁰⁷Afflerbach mot Tyskland (2010), 39444/08, avsn. 59.
¹⁰⁸Luca mot Moldova (2023), 55351/17. Se også A m.fl. mot Island (25133/20), avsn. 87.
¹⁰⁹M.L. mot Nord-Makedonia (2025), 30206/23.
¹¹⁰Sabou og Pircalab mot Romania (2004), 46572/99.
¹¹¹M.D. m.fl. mot Malta (2012), 64791/10 , avsn. 77.
¹¹²X m.fl. mot Slovenia (2024), 27746/22.
¹¹³X m.fl. mot Slovenia (2024), 27746/22, avsn. 152.
¹¹⁴Luca mot Moldova (2023), 55351/17 og I.S. mot Hellas (2023), 19165/20.
¹¹⁵K.B. m.fl. mot Kroatia (2017), 36216/13, avsn. 144
¹¹⁶Luca mot Moldova (2023), 55351/17, avsn. 90.
¹¹⁷Pernille Borud og Stine Langlete, «Jo, Høyesterett har fulgt opp EMDs føringer i barnevernssakene om samvær», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, årg. 23, nr. 4 (2025): https://juridika.no/tidsskrifter/fab/23/4/artikkel-4
¹¹⁸M.R. og K.G. mot Norge (2024), 36825/21, avsn. 14.
¹¹⁹Bocsa mot Moldova (2023), 6147/18.
¹²⁰I.S. mot Hellas (2023), 19165/20, avsn. 94.
¹²¹Luca mot Moldova (2023), 55351/17, avsn. 94.
¹²²M.L. mot Nord-Makedonia (2025), 30206/23, avsn. 72.
¹²³X m.fl. mot Slovenia (2024), 27746/22.
¹²⁴Generell kommentar nr. 14, barnekomiteen, avsn. 96: «In particular, in cases where a child is referred to an administrative or judicial procedure involving the determination of his or her best interests, he or she should be provided with a legal representative, in addition to a guardian or representative of his or her views, when there is a potential conflict between the parties in the decision». Se også avsn. 90.
¹²⁵C. mot Kroatia (2020), 80117/17.
¹²⁶S.C. mot Norge (2007), 12148/03.
¹²⁷Ibid. avsn. 37
¹²⁸Bocsa mot Moldova (2023), 6147/18 avsn. 24.
¹²⁹Se f.eks. Nita mot Romania (2024), 1240/21, avsn. 25, der EMD uttaler «It is also unclear on what grounds the courts found that X’s violent and alienating behaviour was irrelevant to the issue of residence (see paragraphs 15, 16 and 21 above; contrast Diamante and Pelliccioni v. San Marino, no. 32250/08, §§ 180 and 183, 27 September 2011).»
¹³⁰N.A. mot Norge (2015), 27473/11, avsn. 47: «It is also noteworthy that the High Court’s reasoning left open the identity of the person or persons who had inflicted the damage and thus did not single out the applicant as the perpetrator.»
¹³¹Kaiser mot Østerrike (2016), 15706/08.
¹³²Ibid., avsn. 53
¹³³Ibid., avsn. 53: «Moreover, in the proceedings before the civil courts, these courts in no way stated that the applicant was criminally liable with regard to the charges which he had been acquitted of.»
¹³⁴Nealon og Hallam mot Storbritannia (2024), 32483/19, avsn. 125: «More recently, the Court has found that an applicant’s request to lift an interim order that he leave the family home was not a sequel to the criminal proceedings against him relating to the sexual abuse of his daughter (see Kaiser v. Austria, (dec.), no. 15706/08, 13 December 2016, with further references, notably to Allen, cited above, § 104, and O.L. v. Finland); […]»
¹³⁵Ibid., avsn. 165.
¹³⁶Generell kommentar nr. 13 (2011), barnekomiteen, avsn. 4.
¹³⁷Ibid., avsn. 21 (e).
¹³⁸Generell kommentar nr. 13 (2011), barnekomiteen, avsn. 17.
¹³⁹J.S. mot Slovakia (2026), 35767/23, avsn. 38.
¹⁴⁰Ibid., avsn. 44.

7. Vurdering av en hovedregel om at det ikke skal være samvær der det har vært vold

7.1 Innledning

Etter NIMs vurdering ligger det innenfor det menneskerettslige handlingsrommet å innføre en hovedregel om at det ikke skal være samvær der en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen. Dette forutsetter at regelen åpner for en konkret og individuell vurdering av barnets beste, fremtidig risiko og om mindre inngripende tiltak kan gi barnet tilstrekkelig beskyttelse og forholdsmessigheten av inngrepet

Anmodningsvedtaket bruker formuleringen «barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder». NIM forstår vedtaket slik at hovedregelen kan gjelde to situasjoner: der en forelder er domfelt for vold, og der retten i en sak etter barneloven finner det sannsynliggjort at en forelder har utøvd vold.

En tredje situasjon er der vold ikke er bevist med alminnelig sannsynlighetsovervekt (kapittel 4). I slike tilfeller vil retten likevel kunne legge vekt på risikofaktorer for fremtidig vold, selv om det ikke er sannsynliggjort at en forelder har utøvd vold. NIM forstår anmodningsvedtaket slik at hovedregelen ikke skal gjelde disse tilfellene. Det betyr at disse tilfellene, dersom NIMs skisse til endringer i barneloven gjennomføres, vil følge det alminnelige sporet for samværsbeslutninger etter barneloven.

I det følgende beskriver vi først de menneskerettslige rammene for en hovedregel (7.2). Deretter drøfter vi hva slags vold som bør utløse hovedregelen (7.3). Etter dette skisserer vi først hvordan en hovedregel kan se ut der det foreligger en straffedom for vold, og deretter når retten i en sak etter barneloven kommer til at vold er sannsynliggjort (7.4 og 7.5). Underbygde opplysninger om vold behandles i 7.6. Det generelle kravet til risikovurderinger omtales i punkt 7.7.

7.2 Menneskerettslig handlingsrom

7.2.1 Adgang til å innføre en hovedregel

En hovedregel om at et barn ikke skal ha samvær med en forelder som har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen kan ses som en presisering av barnelovens eksisterende utgangspunkt om at barnet og foreldrene har rett til samvær, med mindre samvær ikke er til barnets beste.

Som vist i kapittel 6, krever både EMK, barnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen at tidligere vold gis en sentral plass i samværsvurderingen.

EMD har ikke tatt direkte stilling til en hovedregel som den Stortinget ber om. Domstolens praksis viser likevel at det ligger innenfor statens handlingsrom å knytte svært inngripende konsekvenser for foreldres rettigheter til domfellelse for nærmere bestemte alvorlige lovbrudd mot barnet, jf. punkt 6.7.7.

EMD har riktignok i Nazarenko mot Russland (2015) uttalt at domstolen ikke var overbevist om at barnets beste i samværsspørsmål «can be truly determined by a general legal presumption». Uttalelsen kan isolert sett tale mot bruk av presumsjoner i samværssaker. Den må imidlertid leses i lys av sakens konkrete bakgrunn. Saken gjaldt en absolutt og uttømmende lovregel som automatisk avskar en tidligere juridisk far fra kontakt med barnet, uten adgang til å vurdere om kontakt likevel var til barnets beste. EMD konstaterte krenkelse fordi nasjonale myndigheter ikke hadde foretatt noen konkret vurdering, til tross for at barnet og klageren hadde hatt en nær tilknytning. Dommen er derfor etter NIMs vurdering ikke til hinder for en hovedregel om at det ikke skal være samvær ved vold, så lenge regelen åpner for en konkret vurdering av barnets beste, risikoen for barnets helse og utvikling, og om mindre inngripende tiltak kan gi tilstrekkelig beskyttelse.

På denne bakgrunn er NIMs vurdering at menneskerettighetene ikke er til hinder for en hovedregel om at det ikke skal være samvær der en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen.

7.2.2 Krav til hovedregelen

EMK artikkel 8 setter klare rammer for hvordan en hovedregel kan utformes.

For det første kan ikke regelen virke automatisk. Samvær mellom barn og familie er et beskyttet familieliv etter EMK, barnekonvensjonen og Grunnloven. Nektelse av samvær er et inngripende tiltak som må bygge på relevante og tilstrekkelige grunner. Praksis fra EMD viser at EMK krever at myndighetene foretar en konkret og individuell vurdering av inngrepet og hensynet til barnets beste. Det innebærer at momenter som risikoen for skade, barnets situasjon og relasjon til foreldrene må inngå. En hovedregel kan derfor angi utgangspunktet for vurderingen, men ikke erstatte den konkrete forholdsmessighetsvurderingen.

For det andre må loven åpne for at domstolene vurderer om barnets behov for beskyttelse kan ivaretas gjennom mindre inngripende tiltak enn full nektelse av samvær. Det kan for eksempel være begrenset samvær, samvær med tilsyn eller andre vilkår, dersom de er tilstrekkelige til å beskytte barnet og den andre forelderen. I Bîzdîga mot Moldova (2023) kritiserte EMD blant annet at nasjonale myndigheter ikke hadde foretatt en risikovurdering eller vurdert tiltak «such as supervised contact or other forms of contact» som kunne opprettholde kontakten uten å sette barnet eller moren i fare. Det innebærer at også om en hovedregel innføres, må retten vurdere om trygg kontakt likevel er mulig.

For det tredje må lovgiver avklare hva som menes med «vold», eventuelt hvilke straffebestemmelser eller handlinger regelen skal omfatte. Avgrensningen er viktig fordi total samværsnekt er et særlig inngripende tiltak som bare kan rettferdiggjøres i «exceptional circumstances», og fordi EMD har lagt vekt på om lovbruddets art har sammenheng med risikoen for barnet, jf. punkt 6.7.3 og 6.7.7. Etter NIMs syn tilsier dette at departementet bør vurdere om hovedregelen særlig skal rette seg mot vold som på generelt grunnlag gir forhøyet risiko for barnets helse og utvikling.¹⁴¹

7.3 Hva slags vold bør utløse hovedregelen?

Som redegjort for i punkt 6.9 bygger menneskerettighetene på et bredt voldsbegrep. Det innebærer at også mindre alvorlige krenkelser kan være relevante for vurderingen av samvær. Spørsmålet er imidlertid om alle typer voldshendelser bør utløse en hovedregel om at det ikke skal være samvær.

Etter NIMs syn bør departementet vurdere om hovedregelen bør gjelde vold som etter art, alvor, gjentakelse, kontekst eller skadepotensial gir en klar indikasjon på at samvær ikke er til det beste for barnet. Det kan for eksempel være grove eller gjentatte voldshandlinger, mishandling i nære relasjoner, seksuelle overgrep, alvorlige trusler eller vold som inngår i et mønster av kontroll.

Dersom hovedregelen knyttes til bestemte straffebestemmelser, må det tas høyde for at flere aktuelle straffebestemmelser omfatter et bredt spekter av situasjoner, fra svært alvorlig vold til vold i det nedre sjiktet. En hovedregel som knyttes til enhver overtredelse av slike straffebud, kan derfor få et større nedslagsfelt enn tilsiktet. Danmark har for eksempel utformet sin regel til forhold som medfører ubetinget fengselsstraff.

Dette innebærer ikke at mindre kvalifiserte og enkeltstående voldshendelser er uten betydning. Disse vil uansett inngå i den alminnelige vurderingen av om samvær er til barnets beste. NIM har ikke innenfor rammene av denne utredningen foretatt en gjennomgang av hvilke straffebestemmelser som eventuelt bør omfattes. Det synes likevel klart at enkelte alvorlige lovbrudd i alle fall må vurderes som kjerneområdet for en slik regulering.

Aktuelle bestemmelser innenfor kjerneområdet for voldsovertredelser er grov kroppsskade etter straffeloven § 273, mishandling i nære relasjoner mot barnet etter §§ 282 og 283, grov mishandling i nære relasjoner også overfor den andre forelderen etter § 283, kjønnslemlestelse etter §§ 284 og 285, menneskehandel etter straffeloven §§ 257 og 258 samt drap etter § 275. Grove trusler etter § 264 bør også vurderes som en del av kjerneområdet.

Aktuelle bestemmelser innenfor kjerneområdet for seksualovertredelser er voldtekt etter §§ 291 og 293, voldtekt av barn under 14 år etter § 299, voldtekt til samleie av barn etter §§ 300 og 301, seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år etter straffeloven § 302, incest etter straffeloven § 312, seksuell handling med barn under 16 år etter straffeloven § 304 og seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år etter straffeloven § 305.

Ved utforming av hovedregelen bør det også tas høyde for ulike typetilfeller der hovedregelen ikke bør komme til anvendelse, for eksempel vold utøvd i selvforsvar (nødverge) som likevel er straffbar.¹⁴²

7.4 Hovedregelen ved straffedom

Det første typetilfellet er saker der det ved rettskraftig straffedom er fastslått at en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen.

En hovedregel som gjelder disse tilfellene er rettsteknisk den enkleste modellen, og den løsningen Danmark har valgt. Som vist i punkt 6.7.7, må lovbruddene som omfattes, ha tilstrekkelig sammenheng med risikoen ved samvær.

En regel kan for eksempel utformes slik:

Ved dom for [sett inn bestemmelser i straffeloven] mot barnet eller den andre forelderen, skal det som hovudregel ikkje fastsetjast samvær.
Retten kan berre gjere unntak dersom retten finn at samvær ikkje utset barnet for skade eller fare og er til det beste for barnet.

Den konkrete vurderingen må bygge på de menneskerettslige kravene som er gjennomgått i kapittel 6, blant annet voldens art og alvor, risikoen for ny vold eller psykisk skade ved samvær, og om tilsyn eller andre tiltak kan gjære samværet trygt.

Etter NIMs syn bør forsøk, jf. straffeloven § 16, omfattes. Hvorvidt all medvirkning til overtredelse etter straffeloven § 15 skal omfattes, er mer usikkert, fordi det kan omfatte en rekke ulike tilfeller. Det kan for eksempel omfatte foreldre som har forsøkt å stanse volden, men likevel ikke har gjort nok.¹⁴³

Der tiltalte har overtrådt straffebestemmelsen, men frifinnes på grunn av utilregnelighet, jf. straffeloven § 20, bør hovedregelen også gjelde. Eventuelt kan den begrenses til tilfeller der gjerningspersonen idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. henholdsvis straffeloven §§ 62 til 63.

Utenlandske straffedommer som er anerkjent i Norge bør også omfattes.

Anmodningsvedtaket gjelder kun samvær. NIM antar at bestemmelsen også bør omfatte foreldreansvar og daglig myndighet, men vi har ikke utredet dette. NIM har heller ikke vurdert alvorlige straffbare forhold som er begått mot andre enn barnet og den andre forelderen fordi det ligger utenfor anmodningsvedtakets ordlyd.

7.5 Hovedregel der vold er sannsynliggjort

Som vist i punkt 6.10 er det etter NIMs vurdering innenfor det menneskerettslige handlingsrommet å innføre en hovedregel om at det ikke skal være samvær også i tilfeller der vold er bevist etter det sivilrettslige kravet i barnelovssaker.

Bestemmelsen kunne for eksempel utformes som et tillegg i § 8-2 slik:

«§ 8-2 Omfanget av samværet
Foreldra avtaler seg imellom kor mykje samvær det skal vere mellom barnet og forelderen. Er foreldra ueinige, avgjer retten om det skal vere samvær, og i så fall kor mykje.
Når det er sett fram påstandar eller opplysningar om vald eller andre krenkingar, skal retten særskilt vurdere kva dei har å seie for risikoen ved samvær.
Er det sannsynleggjort at barnet har vore utsett for eller vitne til vald frå den andre forelderen, kan samvær med denne forelderen berre fastsetjast dersom samværet ikkje utset barnet for skade eller fare, og er til det beste for barnet.»

Dersom hovedregelen utformes i tråd med den forståelsen av anmodningsvedtaket som er lagt til grunn i kapittel 4, bør den knyttes til tilfeller der retten finner volden sannsynliggjort etter alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Da Jämställdhetsmyndigheten kartla svenske foreldretvistsaker i 2022, var ett av funnene at opplysninger om vold ble avskrevet fordi de ikke ble ansett bevist («styrkta»), til tross for at det etter svenske forarbeider ikke er like høye beviskrav som i straffesaker.¹⁴⁴ En tilsvarende kartlegging er ikke gjort i norske foreldretvistsaker, men Norge har – på samme måte som Sverige – beviskravene i forarbeidene. Selv om det er en noe uvanlig løsning å lovfeste beviskravet, kan det være gode grunner for det.

I England og Wales har man egne prosessregler for retten hvor «alleged/admitted/other reason to believe» først utløser en plikt til å identifisere og vurdere betydningen av opplysningene for avgjørelsen.

Der volden er «admitted/proven/otherwise established» utløses en skjerpet trygghetsvurdering før samvær kan fastsettes: samvær skal bare fastsettes dersom retten er tilfreds med at barnet og bostedsforelderen sikres mot videre skade.¹⁴⁵

En løsning som skissert over vil forutsetter først at retten tar stilling om det er sannsynliggjort at barnet har vært utsatt for vold. Dersom retten kommer til at vold er sannsynliggjort, endres utgangspunktet for samværsvurderingen.

Den vil også utløse en særskilt begrunnelsesplikt: dersom samvær likevel skal fastsettes, må domstolen godtgjøre at samværet ikke vil utsette barnet for skade eller fare. Dette harmonerer godt med kravene etter EMK artikkel 8 om at ingen foreldre har rett til tiltak som vil skade barns helse og utvikling.

Regelen vil også forutsette at domstolene gjør en risikovurdering, jf. formuleringen «utset barnet for skade eller fare». Etter EMDs praksis er kravet til risikovurderinger en integrert del av saker der det foreligger eller har foreligget vold, jf. punkt 6.7.3. At regelen kobles opp mot hensynet til å beskytte mot fremtidig skade vil også bidra til å gjøre den forenlig med uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 og vernet om rykte etter retten til privatliv i EMK artikkel 8. Som vist i punkt 6.8.2 har EMD i slike tilfeller vektlagt hva som er formålet med bestemmelsen som begrenser samvær. At formålet er å beskytte barnet fra fremtidig skade – ikke å straffe en forelder – er et sentralt hensyn etter EMK.

Et særskilt spørsmål er hvordan hovedregelen bør anvendes der det pågår straffeforfølgning av en forelder for handlinger som vil kunne omfattes av regelen. En forelder kan for eksempel være siktet eller tiltalt, eller domfelt uten at dommen er rettskraftig. Departementet bør vurdere om forarbeidene bør gi nærmere veiledning om slike typetilfeller.

7.6 Underbygde opplysninger om vold

En hovedregel som bare utløses der tidligere vold er sannsynliggjort, må ikke forstås som at retten kan se bort fra opplysninger om tidligere vold som ikke når opp til alminnelig sannsynlighetsovervekt. Noen ganger vil det være umulig å sannsynliggjøre at en forelder har utsatt barnet eller den andre forelderen for vold. Likevel kan opplysninger om tidligere vold – dersom de er tilstrekkelig underbygget – legges til grunn som en mistanke, og få betydning i vurderingen av risikoen for barnet fremover. Står regelen skissert over i punkt 7.5 alene, er det en risiko for at den tolkes uttømmende.

Etter NIMs vurdering kan det derfor være gode grunner for å synliggjøre i barneloven at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at en underbygget mistanke om vold eller overgrep skal få betydning for den fremtidsrettede risikovurderingen. Det kan bidra til å gjøre rettstilstanden mer tilgjengelig for partene og domstolene.

De sammensatte risikovurderingene etter barneloven lar seg kanskje ikke fange opp tilstrekkelig presist i en lovtekst. Funksjonen til en lovbestemmelse må være å tydeliggjøre at også opplysninger om tidligere vold, selv om sannsynligheten for at volden har funnet sted, for eksempel bare vurderes til 30 prosent. Det kan for eksempel lovfestes i tredje ledd slik:

«Underbygde opplysningar om vald, overgrep eller andre alvorlege krenkingar skal inngå i vurderinga av risikoen ved samvær, sjølv om det ikkje er sannsynleggjort at handlingane har skjedd.»

Alternativt kunne man valgt en strammere regel, og beskrevet beviskravet i forarbeidene, slik:

«Underbygde opplysningar skal elles tilleggjast vekt etter kva risikoen kan innebere for barnet.»

Et ytterligere alternativ er å la alt fremgå av forarbeidene, som i dag. I så fall må det presiseres uttrykkelig at hovedregelen ikke må tolkes uttømmende.

7.7 Krav til risikovurderingen

Risikovurderingen er en del av vurderingen av om samvær er til barnets beste, uavhengig av om den foreslåtte hovedregelen kommer til anvendelse.

Kjernekravet etter EMK i foreldretvistsaker med voldstema er at myndighetene gjør gode risikovurderinger. Det samme følger av Istanbulkonvensjonen og av Lanzarotekonvensjonen. Som vist i punkt 6.7.3 er dette en rettssikkerhetsgaranti særlig for barnet, men også for foreldrene. NIM har forsøkt å skissere en løsning over som legger til rette for det.

Risikovurderingen er fremtidsrettet, men bygger ofte på opplysninger om det som har skjedd tidligere. Tidligere vold kan være en sentral risikofaktor for fremtidig skade. Fremtidig skade trenger ikke bare være ny fysisk eller psykisk vold, men kan også omfatte langsiktige psykiske skadevirkninger som barnet kan få ved å ha samvær med en forelder som tidligere har utøvd vold mot barnet eller nære omsorgspersoner til barnet.¹⁴⁶

Der tidligere vold er konstatert i straffesak, eller der vold er sannsynliggjort, kommer hovedregelen til anvendelse. Risikovurderingen er nødvendig for å avgjøre om samvær likevel kan gjennomføres til barnets beste. Der det foreligger underbygde opplysninger om vold uten sannsynlighetsovervekt, skal opplysningene inngå som en risikofaktor i den fremtidsrettede vurderingen. Det kan foreligge risiko ved fremtidig samvær selv om tidligere vold ikke er sannsynliggjort. Risikovurderingen kan også avdekke andre forhold enn vold som gjør samvær risikofylt.

NIM har merket seg at noen land har utarbeidet tydelig veiledning til domstolene for hvordan risikovurderinger skal gjennomføres. Den engelske veilederen til domstolene konkretiserer disse vurderingstemaene for tilfeller der vold i nære relasjoner er fastslått.¹⁴⁷ Når volden er fastslått, skal retten vurdere hvilke konsekvenser den har hatt, og hvilken fremtidig risiko samvær kan innebære for barnet og den andre forelderen. Dette omfatter blant annet voldens betydning for barnet, barnets bosituasjon og barnets relasjon til foreldrene. Retten skal videre vurdere om samværssaken brukes til å fremme barnets beste, eller til å videreføre vold, kontroll eller overgrep mot den andre forelderen. Det skal også ses hen til hvordan den voldsutøvende forelderen sannsynligvis vil opptre under samvær, hvilken virkning dette kan ha for barnet, og foreldrenes evne til å forstå betydningen av tidligere vold og risikoen for fremtidig vold.

Den svenske gjennomgangen av foreldretvistsaker med påstander om vold fant for øvrig også mangler i gjennomføringen av risikovurderinger.¹⁴⁸

Kompleksiteten i disse sakene tilsier etter NIMs syn at det er behov for ytterligere veiledning til domstolen om hvordan den skal gjennomføre risikovurderingen. På bakgrunn av det ovennevnte, og vår menneskerettslige gjennomgang i kapittel 6, har vi derfor identifisert noen sentrale vurderingstemaer for risikovurderingen:

Voldens art
Voldens mønster
Hvem risikoen gjelder (barnet eller den andre forelderen)
Barnets erfaringer, symptomer og reaksjoner
Antatt voldsutøvers fungering under samvær og evne til å respektere rammer
Om samværsordningen kan gjennomføres trygt gjennom beskyttende tiltak
Samvær som mulig kanal for fortsatt kontroll etter samlivsbrudd
Oppdatert og bredt faktisk grunnlag, inkludert informasjon fra andre instanser

For øvrig illustrerer HR-2025-382-A at vurderingen av risiko ved samvær omfatter flere forhold enn vold. Saken gjaldt blant annet et svært høyt konfliktnivå, svakheter ved begge foreldrenes omsorgskompetanse, mors fastlåste helse- og problemfokus og risikoen for at hun involverte barna i foreldrekonflikten og spørsmål om helse. Disse forholdene fikk betydning for vurderingen av hvordan samvær kunne gjennomføres.¹⁴⁹ Et annet moment av betydning, er hvilken vekt samværets påvirkning på bostedsforelderens fungering som omsorgsperson skal få ved fastsettelse av samvær, berørt i LB-2025-74373 og i LB-2024-190403.

Etter NIMs vurdering bør departementet på denne bakgrunn vurdere om sentrale krav til risikovurderingen bør beskrives nærmere i forarbeidene eller i en egen veileder til domstolen.

Fotnoter, kapittel 7:

¹⁴¹Se Frafjord og van der Weele, «Tunnelsyn og feilvurderinger I foreldretvister», s. 282 under overskriften «Behovet for å differensiere vold» der forfatterne for eksempel peker på situasjonsbestemte avvik fra foreldrefungering, for eksempel at en forelder roper noe i sinne som vedkommende ikke skulle ha sagt. De skriver: «Det kan være skremmende og forvirrende for barn å oppleve slike endringer hos foreldrene. Nettopp fordi det er så sjokkerende å oppleve at en forelder agerer mer i affekt enn normalt, kan også fortellingen om det som hendte, preges av sterke emosjoner hos barnet. Det betyr ikke nødvendigvis at barnet er i behov av stanset samvær og brudd i relasjonen.»
¹⁴²Se straffeloven § 19 om nødverge, se første ledd bokstav b og c.
¹⁴³Se her saksforholdet i Høyesteretts dom i HR-2019-561-A.
¹⁴⁴Jämställdhetsmyndigheten , «Uppgifter om våld är inget undantag: Redovisning av kartläggning av uppgifter om våld eller andra övergrepp i mål om vårdnad, boende och umgänge» (2022) s. 9 og s. 68, tilgjengelig her: https://jamstalldhetsmyndigheten.se/media/wwrjf1il/rapport-2022-1-uppgifter-om-vald-ar-inget-undantag.pdf
¹⁴⁵Practice Direction 12J – Child Arrangements and Contact Orders: Domestic Abuse and Harm er en praksisretning til Family Procedure Rules, Part 12, for saker i England og Wales om bosted og kontakt med barn der vold er påstått,nsitt erkjent eller det ellers er grunn til å tro at barnet eller en part har vært utsatt for eller risikerer å bli utsatt for vold.
¹⁴⁶Problemstillingen illustreres i LH-2020-118575, der lagmannsretten ikke tok stilling til opplysninger om voldshandlinger mot barnet, fordi det uansett skulle fastsettes beskyttet tilsyn. Slik NIM forstår avgjørelsen, kan dette være grunnen til at lagmannsretten dermed heller ikke vurderte hvorvidt samværet kunne gi en risiko for slike langsiktige psykiske skadevirkninger som nevnt over.
¹⁴⁷Practice Direction 12J – Child Arrangements & CONTACT ORDERS: DOMESTIC ABUSE AND HARM, punkt 37.
¹⁴⁸Jämställdhetsmyndigheten, Uppgifter om våld är inget undantag – Redovisning av kartläggning av uppgifter om våld eller andra övergrepp i mål om vårdnad, boende och umgänge, rapport 2022:1, s. 9 og 68.
¹⁴⁹Avsn. 52-65

8. Prosessuelle tiltak for å beskytte barn mot voldsrisiko ved samvær

8.1 Innledning og tidligere forslag

Anmodningsvedtaket gjelder lovendringer som skal gi barn bedre beskyttelse i saker om samvær ved vold og overgrep. Dette reiser spørsmål om den materielle reguleringen av samvær, men også om hvordan beskyttelsen skal kunne gjennomføres i praksis. Materielle regler vil bare gi effektiv beskyttelse hvis samværsspørsmålet faktisk blir prøvd, og barnet og den voldsutsatte forelderen har reell tilgang til barnelovens beskyttelsesmekanismer. NIM vurderer derfor også enkelte prosessuelle tiltak som kan bidra til at beskyttelsen får gjennomslag i praksis, og dermed også sikrer den menneskerettslige beskyttelsen. I bredt dreier tiltakene seg om bedre samordning mellom straffesakssporet og barnelovssporet.

I 2012 sendte det daværende Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet et forslag på høring om lovendringer for å gi barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep.¹⁵⁰ Ett av forslagene var å åpne for at krav om tap av samværsrett og foreldreansvar kunne behandles som sivilt krav i straffesaken.

Flere høringsinstanser var skeptiske til å legge avgjørelser om samvær og foreldreansvar inn i straffesaken. De viste blant annet til at slike spørsmål krever en selvstendig og bred barnets beste-vurdering etter barneloven, forsvarlig kontradiksjon, barnefaglig opplysning av saken og mulighet for fleksible midlertidige løsninger. Det ble også fremhevet at ordningen kunne gjøre allerede krevende straffesaker mer omfattende, og at det var uklart hvem som skulle utrede og forberede de familierettslige spørsmålene.

Høringen viste samtidig et reelt behov for bedre samordning mellom straffesakssporet og barnelovssporet. Flere høringsinstanser fremhevet at bostedsforelderen kan ha behov for bistand til raskt å få vurdert om samvær bør stanses, begrenses eller undergis vilkår, uten å måtte bære den økonomiske og prosessuelle belastningen alene. Det ble blant annet pekt på fri sakførsel uten behovsprøving i saker hvor samværsforelderen er siktet eller dømt for vold eller overgrep mot barnet eller bostedsforelderen, og på ordninger som gjør det enklere å få barnelovssaken behandlet etter en straffesak.¹⁵¹

I 2016 ble en annen løsning sendt på høring. Tingretten skulle av eget tiltak ta opp en sak etter barneloven når en forelder var dømt for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn. Utgangspunktet skulle være at alle rettigheter (samvær, foreldreansvar, bosted) tapes under ett.¹⁵² Forslaget møtte motbør i høringen, blant annet på grunn av manglende vurderinger av EMK artikkel 6 og 8, samt barnets rett til å bli hørt etter barnekonvensjonen artikkel 12. Departementet vurderte at forslaget kunne utfordre den tradisjonelle rollefordelingen i sivilprosessen, der partene reiser saken og domstolene avgjør den. Forslaget ble derfor ikke fulgt opp.¹⁵³

Departementet nevnte at det, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, skulle utrede et forslag om å medta tap av samværsrett og/eller foreldreansvar som et sivilt krav i straffesak og/eller etter initiativ fra påtalemyndigheten.¹⁵⁴ NIM er ikke kjent med den videre oppfølgningen her.

Senere har det vært satt søkelys på andre former for samordning mellom straffesakssporet og barnelovssporet. Justis- og beredskapsdepartementet nedsatte 26. juli 2018 en arbeidsgruppe for å se på saksflyten i saker som gjelder overgrep mot barn.¹⁵⁵ Gruppen avga sin rapport 1. februar 2019. Arbeidsgruppen vurderte enkelte sider av forholdet mellom straffeloven, straffeprosessloven og barneloven.

Stortinget har også vedtatt et anmodningsvedtak som ber regjeringen om å utrede blant annet om «andre enn foreldre, f.eks. barnevernet, kan gis søksmålskompetanse for å styrke barns rettssikkerhet i spørsmål om barnefordeling og samvær». ¹⁵⁶

På grunn av de sterke innvendingene i 2012-høringen mot å behandle krav om tap av samværsrett og foreldreansvar som sivilt krav i straffesaken, går NIM ikke nærmere inn på dette spørsmålet her.¹⁵⁷ NIM vil i stedet se nærmere på andre tiltak som kan bidra til en effektiv beskyttelse av barn og voldsutsatte foreldre, og som kan styrke samordningen mellom straffesakssporet og barnelovssporet. I det følgende redegjør vi kort for fire tiltak som kan være egnet til å gi en bedre beskyttelse av barn i samværssaker med voldstema.

8.2 Automatisk prøving av samværsspørsmålet etter særlig alvorlig straffedom

En presumsjonsregel knyttet til straffedom, slik som vi har skissert i punkt 7.4, forutsetter at samværsspørsmålet faktisk blir brakt inn for retten etter barneloven. Straffedommen endrer ikke en avtale eller dom om samvær, og foreldrene kan i prinsippet inngå en ny avtale om samvær. Barnevernet kan gripe inn der barnet trenger beskyttelse, men kan ikke selv stanse eller endre en samværsordning etter barneloven.

Ettersom barnelovssaker bygger på at en av foreldrene reiser sak, er det vanskelig å vite om alle saker der barnets situasjon tilsier en ny vurdering av samvær, faktisk blir reist.

I enkelte særlig alvorlige saker kan det derfor være behov for en sikkerhetsventil, for å sørge for at barnet får samværsspørsmålet prøvd. Dette gjelder særlig når en forelder er dømt for svært alvorlige handlinger mot barnet eller barnets nærmeste omsorgsperson. Barnets rettslige stilling bør da ikke avhenge av at en forelder reiser sak etter barneloven.

Lanzarotekomiteens nyere anbefalinger støtter offentlig initiativ i slike saker. I implementeringsrapporten fra 2025 oppfordret komiteen statene til å sikre en automatisk vurdering av risikoen og barnets beste når en forelder er dømt for seksuelle overgrep mot eget barn. Formålet er å avgjøre om foreldrerettigheter eller foreldreansvar bør stanses midlertidig eller falle bort.¹⁵⁸

NIM foreslår derfor følgende modell: Retten i straffesaken skal vurdere om samværet bør stanses midlertidig. Deretter skal domstolen som behandler foreldretvisten, raskt avgjøre samværsspørsmålet.

Utvidet tilgang til fri rettshjelp og styrkede vurderinger av kontaktforbud kan i mange tilfeller bidra til å beskytte barnet, se NIMs forslag i punkt 8.3 og 8.4. Tiltakene sikrer imidlertid ikke i alle tilfeller at en bestående samværsrett blir vurdert på nytt etter en alvorlig straffedom.

Vilkårene for kontaktforbud og stans i samvær er ulike. Etter straffeloven § 57 kan retten ilegge kontaktforbud hvis det er grunn til å tro at den domfelte ellers vil begå en straffbar handling, forfølge noen eller krenke noen på annen måte. Selv om vilkårene for kontaktforbud ikke er oppfylt, kan kontakt med barnet være i strid med barnets beste. Etter en dom for alvorlig vold kan barnets situasjon, relasjonen mellom foreldrene eller risikoen for skade tilsi at samværet bør begrenses eller falle bort.

Retten i straffesaken kan altså mangle grunnlag for kontaktforbud, selv om samværet bør vurderes på nytt etter barneloven. Det er etter NIMs syn uheldig om dette i praksis innebærer at spørsmålet om samvær blir stående uavklart fordi den andre forelderen på grunn av kapasitet eller andre forhold ikke reiser sak. At vilkårene for kontaktforbud ikke er oppfylt, betyr ikke at samvær er til barnets beste.

At samværsretten kan bli stående uavklart, har også betydning for kriminalomsorgens oppfølging av den domfelte. Kriminalomsorgen skal legge vekt på barnets beste i saker som berører barn, blant annet når den vurderer permisjon etter straffegjennomføringsloven § 33 og prøveløslatelse etter § 42. Uten et kontaktforbud, kan den domfelte fortsatt ha samværsrett. Kriminalomsorgen må da forholde seg til denne retten samtidig som barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. En egen avgjørelse om samvær vil kunne gi kriminalomsorgen et klarere og tryggere rettslig grunnlag enn straffedommen alene.

Etter dom for enkelte særlig alvorlige lovbrudd, bør samværet derfor prøves raskt. En lov kan innrettes slik at retten i straffesaken får plikt til å sende en melding til tingretten som har verneting i foreldretvisten. Tingretten plikter da å behandle samværssaken av eget tiltak etter reglene i barneloven.

Retten i straffesaken kan samtidig gis adgang til å midlertidig stanse samværet helt eller delvis, dersom dette etter en konkret vurdering er nødvendig av hensyn til barnet. Stansen må være tidsbegrenset og bare gjelde frem til retten i foreldretvistsaken har fått anledning til å treffe en endelig avgjørelse, for eksempel innen seks uker. Straffedomstolens oppgave blir dermed ikke å avgjøre samværsspørsmålet endelig, men å beslutte et kortvarig tiltak i en overgangsfase.

Denne modellen skiller seg fra tidligere forslag om å behandle krav om tap av samværsrett eller foreldreansvar som sivilt krav i straffesaken, se nærmere punkt 8.1. Innvendingene mot den tidligere modellen gjaldt blant annet at straffesaken kunne bli for omfattende, og at retten i straffesaken ikke er best egnet til å foreta en full barnelovsrettslig vurdering. Retten i straffesaken skal ikke utrede og avgjøre den langsiktige samværsordningen, men ta stilling til om det er nødvendig å opprettholde status quo eller stanse samvær i en kort periode av hensyn til barnet.

Domstolen som behandler foreldretvisten, bør følge opp avgjørelsen raskt. For å sikre at tiltaket ikke blir mer inngripende enn nødvendig, bør loven angi en kort frist for videre behandling i foreldretvistsaken.

En slik modell innebærer en klar kompetansefordeling: Domstolen vurderer i straffesaken om det er grunnlag for kontaktforbud og om det midlertidig er nødvendig å suspendere samværet, mens domstolen i foreldretvistsaken vurderer samværet på lengre sikt.

En mulig innvending mot en slik ordning er at barnelovssaker er privatrettslige tvister, og at domstolene ikke tar opp slike saker av eget tiltak. Det er et grunnleggende utgangspunkt. Foreldretvister bygger som hovedregel på partsinitiativ, og det kan derfor hevdes at en ordning hvor retten selv sørger for at samværsspørsmålet blir behandlet, bryter med barnelovens system.

Det at retten tar opp en sak av eget tiltak, er likevel ikke helt ukjent i barneloven. I den nye barneloven § 13-3, som viderefører gjeldende § 63, pålegges retten å ta opp sak om foreldreansvar av eget tiltak der en forelder er død. Selv om dette er en annen situasjon, viser bestemmelsen at lovgiver allerede har akseptert at barnets rettslige situasjon i helt særlige tilfeller ikke bør være avhengig av at en privat part reiser sak.

Drap av en forelder står i en særstilling. Etter NIMs syn er det likevel også andre straffbare forhold som er såpass alvorlige at det vil kunne stride mot den allmenne rettsfølelse dersom det offentlige ikke griper inn i samværsretten, for eksempel voldtekt av eget barn. Den domfelte vil trolig sjelden kreve samvær etter en slik dom, men barnets rettslige stilling bør ikke avhenge av det. Det gir heller ikke barnet tilstrekkelig vern at den andre forelderen selv må reise saken. Vi har ikke utredet hvilke straffebud som bør omfattes. Av hensyn til de mange motforestillingene mot å behandle sivilt krav i straffesaken, antar vi at bestemmelsen bør avgrenses til handlinger som er særlig alvorlige, og der det vil stride mot den allmenne rettsfølelsen at det offentlige ikke griper inn.

For at hensynet bak ordningen skal kunne ivaretas, bør ordningen være gratis for partene.

Vi antar at straffedomstolens behandling av suspensjonen bør følge tvistelovens regler med noen særbestemmelser om uttalerett, og at avgjørelsen treffes ved kjennelse. En bestemmelse kan inntas i barneloven og eksempelvis utformes slik:

«§ X.X Prøving av samvær etter dom for særleg alvorlege straffbare handlingar

Når ein forelder ved dom er funnen skuldig i brot på xx, xx, xx eller xx, og har samvær med barnet etter avtale eller avgjerd, skal retten i straffesaka utan ugrunna opphald gi melding til den retten som har verneting i sak om samvær etter barneloven.

Retten i straffesaka skal som hovudregel beslutte at samværet ikkje skal gjennomførast før retten etter barneloven har treft mellombels eller endeleg avgjerd om samværet. Unntak kan berre gjerast dersom retten finn det klart at det er til det beste for barnet at samvær blir gjennomført i denne perioden. Partene skal få høve til å uttale seg for retten. Avgjerda blir tekne i orskurd.

Retten som har verneting etter barneloven, skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald ta opp sak om samværet. Er samværet suspendert etter andre ledd, skal retten snarast og seinast innan seks veker treffe mellombels avgjerd om samvær.

Staten ber alle kostnadene ved saka.»

En slik løsning forutsetter at ordningen avgrenses til et snevert utvalg særlig alvorlige lovbrudd med nær sammenheng med barnets omsorgssituasjon. Hvis listen med lovbrudd utvides til å omfatte mer enn særlig alvorlige lovbrudd, taler hensynet til forholdsmessighet etter EMK artikkel 8 for en modell der straffedomstolen pålegges å vurdere midlertidig avgjørelse.

8.3 Utvidet rettshjelp der en forelder etterforskes for vold

Fri rettshjelp i foreldretvistsaker etter barneloven er behovsprøvd. Det innebærer at enkelte bostedsforeldre som ønsker å reise sak eller begjære midlertidig avgjørelse for å beskytte barnet mot samvær med en forelder som er anmeldt, siktet eller dømt for vold, kan falle utenfor ordningen. I praksis kan økonomi dermed bli et hinder for at barnelovens beskyttelsesmekanismer tas i bruk.

En effektiv tilgang til advokat i saker der det kan foreligge vold og overgrep, kan bidra til å sikre en god oppfølgning av Istanbulkonvensjonen artikkel 31 om at voldhendelser skal tas i betraktning ved avgjørelsen av samværsspørsmålet og kravet til risikovurderinger etter artikkel 51, jf. redegjørelsen i punkt 6.6. For tilfeller der en forelder mistenkes eller siktes for seksuelle overgrep mot eget barn, har Lanzarotekomiteen oppfordret partene til å sikre at det automatisk foretas en vurdering av risikoen og barnets beste, med sikte på å avgjøre om foreldres rettigheter overfor barnet bør suspenderes midlertidig. Utvidet tilgang til rettshjelp sikrer ikke i seg selv en slik automatisk vurdering, men kan bidra til at spørsmålet blir brakt inn for retten og at barnelovens beskyttelsesmekanismer trer inn.¹⁵⁹

Barneloven har flere ordninger som skal beskytte barn mot vold og overgrep, særlig midlertidige avgjørelser, se punkt 3.1. Bostedsforelderen kan be om en midlertidig avgjørelse når den andre forelderen er under straffeforfølgning for alvorlig vold mot barnet eller barnets omsorgsperson. Hensynet til effektiv beskyttelse av barnet mot vold og overgrep innebærer at økonomi i slike tilfeller ikke bør stå i veien for at bostedsforelderen reiser sak etter barneloven. Bedre rettshjelp kan redusere risikoen for at Norge bryter sine positive forpliktelser når det gjelder å beskytte mot vold og overgrep.

Denne utredningen følger anmodningsvedtakets ordlyd og tar derfor utgangspunkt i tilfeller der samværsforelderen etterforskes for vold. En eventuell rettshjelpsordning bør imidlertid gjelde uavhengig av om det er bosteds- eller samværsforelderen som straffeforfølges for vold mot barnet eller den andre forelderen. Hvis straffeforfølgningen fører til en sak etter barneloven, bør begge foreldrene ha rett til fri rettshjelp.

Lovgiver må ta stilling til flere spørsmål før ordningen eventuelt innføres. Det gjelder blant annet når retten til fri rettshjelp skal gjelde fra (mistanke, siktelse, tiltale, dom) og hvilke lovbrudd ordningen skal omfatte.

NIM viser for øvrig til at dette tiltaket kun er et egnet beskyttelsestiltak for barnet dersom bostedsforelderen aktivt velger å ta samværsspørsmålet inn for retten. Det må derfor ses i sammenheng med andre tiltak. En mulighet er å gi barn adgang til å reise egen sak, slik det er skissert i punkt 9.6. Stortinget har også bedt regjeringen utrede om barnevernstjenesten bør gis søksmålskompetanse i foreldretvistsaker.¹⁶⁰ NIM har ikke utredet dette spørsmålet.

8.4 Styrkede vurderinger i spørsmål om kontaktforbud

Kontaktforbud i straffesaken kan få direkte betydning for samværet, se punkt 3.3. Etter barneloven § 8-7 kan en forelder som er ilagt kontaktforbud overfor barnet, ikke ha samvær med barnet, med mindre kontaktforbudet åpner for slik kontakt. Kontaktforbud kan dermed i praksis innebære midlertidig eller varig samværsstans.

Påtalemyndigheten kan også nedlegge besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a før straffesaken er avgjort. Dette kan gi barnet rask beskyttelse. NIM har ikke utredet endringer i denne ordningen.

Kontaktforbud kan ses på som et bindeledd mellom straffesporet og barnelovssporet. Flere land lar straffesaken få direkte betydning for foreldreansvar eller samvær med barn. I Frankrike blir utøvelsen av foreldreansvar, samvær og bosted for eksempel automatisk stanset når en forelder er straffeforfulgt eller siktet for bestemte alvorlige lovbrudd. Stansen varer frem til familiedommeren har truffet avgjørelse, saken er henlagt eller straffedomstolen har avgjort saken.¹⁶¹

Kontaktforbud gir barnet et særlig sterkt vern mot vold og overgrep. Det er straffbart å bryte forbudet, og retten kan kombinere det med elektronisk kontroll. Det er derfor viktig at retten vurderer kontaktforbud i alle saker der det kan være nødvendig for å beskytte barnet.

NIM foreslår derfor en særskilt begrunnelsesplikt i slike saker. Forslaget gjelder når en forelder dømmes for alvorlig vold eller overgrep mot barnet eller barnets omsorgsperson, og kontaktforbud overfor barnet er aktuelt etter straffeloven § 57. Retten bør da opplyse om at den har vurdert kontaktforbud. Hvis retten ikke ilegger kontaktforbud, bør den begrunne hvorfor.¹⁶² En begrunnelsesplikt kan bidra til at kontaktforbud ikke overses som beskyttelsestiltak, og til at det blir etterprøvbart om retten har foretatt den vurderingen loven forutsetter.

Begrunnelsesplikten bør også gjelde når retten ilegger kontaktforbud, men åpner for samvær med barnet. Retten bør da begrunne hvorfor samvær likevel er forsvarlig og til barnets beste.¹⁶³

8.5 Ny vurdering når beskyttet tilsyn avsluttes

Etter barneloven § 8-6 tredje ledd andre punktum skal det være beskyttet tilsyn når det er nødvendig for å beskytte barnets fysiske og psykiske helse. På domstidspunktet kan det være vanskelig å avgjøre om samværet senere bør trappes opp, fortsette med tilsyn eller gjennomføres uten tilsyn. Beskyttet tilsyn forutsetter at barnet trenger overvåking under hele samværet. Når retten først har funnet at samvær uten overvåket tilsyn ikke er forsvarlig, vil spørsmålet om videre samvær ofte avhenge av erfaringene fra tilsynsperioden, barnets reaksjoner og hvordan barnets situasjon utvikler seg.

Høyesterett har i HR-2025-382-A understreket at domstolene bør vise varsomhet med å fastsette samvær etter utløpet av en tilsynsperiode i saker der det først fastsettes beskyttet tilsyn, jf. avsnitt 49. Dette tilsier tilbakeholdenhet med å fastsette automatisk overgang fra beskyttet tilsyn til samvær uten tilsyn, dersom retten ikke har et forsvarlig grunnlag for å vurdere barnets situasjon og risikoen på det senere tidspunktet.

En avgjørelse fra før høyesterettsdommen viser at lagmannsretten har fastsatt en slik overgang. I LH-2020-118575 skulle samværet trappes opp fra beskyttet tilsyn via støttet tilsyn til dagssamvær uten tilsyn.¹⁶⁴ NIM har ikke kartlagt om slike ordninger forekommer i andre saker.

I andre saker avgrenses avgjørelsen til samvær med beskyttet tilsyn i en bestemt periode, uten at det samtidig fastsettes samvær etter utløpet av tilsynsperioden.¹⁶⁵

Valget avgjør i praksis hvilken forelder som må bringe saken inn for retten på nytt. Hvis retten fastsetter en fremtidig opptrapping til samvær uten tilsyn, må bostedsforelderen normalt ta initiativ til ny sak eller begjære midlertidig avgjørelse for å hindre at opptrappingen gjennomføres. Hvis retten ikke fastsetter samvær etter tilsynsperioden, må samværsforelderen ta initiativ til ny behandling dersom foreldrene ikke blir enige om videre samvær. Domstolenes valg kan dermed få betydning for initiativ- og prosessbyrden i saker der det fortsatt foreligger risiko eller usikkerhet.

Tilsynsfører kan stanse samværet hvis det oppstår alvorlige hendelser. Rapportene fra tilsynsperioden kan også gi viktig informasjon om barnets reaksjoner, samværsforelderens fungering og om samværet kan gjennomføres på en trygg måte. Dette endrer imidlertid ikke i seg selv den rettslige samværsordningen. Dersom det ikke er grunnlag for at barnevernet involveres, følger det av tilsynsveilederen at bostedsforelderen skal «oppfordres» til å reise sak.

Hvilken løsning som er hensiktsmessig, kan blant annet avhenge av hvorfor det er fastsatt beskyttet tilsyn. Når beskyttet tilsyn brukes ved problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske lidelser, bør initiativ- og prosessbyrden for videre samvær som utgangspunkt ligge hos samværsforelderen. Hensynene kan stille seg annerledes når tilsynsformen unntaksvis brukes i en høykonfliktsak, for eksempel for å trygge bostedsforelderen. Spørsmålet om hvem som bør ha initiativ- og prosessbyrden, bør avhenge av om retten på domstidspunktet har et forsvarlig grunnlag for å fastsette samværet frem i tid.

NIM anbefaler at det vurderes å tydeliggjøre i barneloven at retten ikke bør fastsette en automatisk overgang fra beskyttet tilsyn til samvær uten tilsyn når spørsmålet om videre samvær avhenger av erfaringene fra tilsynsperioden eller utviklingen i barnets situasjon. I slike tilfeller bør retten i stedet fastsette beskyttet tilsyn for en avgrenset periode, slik at spørsmålet om videre samvær kan vurderes på nytt på grunnlag av oppdaterte opplysninger.

Fotnoter, kapittel 8:

¹⁵⁰Høringssaken er tilgjengelig her https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/forslag-om-lovendringer-for-a-gi-barn-be/id704394/?showSvar=true&consterm=&page=1&isFilterOpen=true
¹⁵¹Se for eksempel uttalelsene fra Advokatforeningen og Øvre Romerike tingrett. Tilgjengelig henholdsvis her https://www.regjeringen.no/contentassets/688d987d183e4e6fb39659a57c7b4d4e/advokatforeningen.pdf?uid=Advokatforeningen.pdf og her https://www.regjeringen.no/contentassets/688d987d183e4e6fb39659a57c7b4d4e/ovre_romerike_tingrett.pdf?uid=%C3%98vre_Romerike_tingrett
¹⁵²Høring 2. november 2016 fra Barne- og likestillingsdepartementet om forslag til lovendringer for å gi barn bedre
¹⁵³Prop. 167 L (2016-2017), s. 23, pkt. 4.5.1.
¹⁵⁴Ibid., s. 24-25.
¹⁵⁵«Rapport fra arbeidsgruppe som har sett på saksflyt i saker som gjelder overgrep mot barn», Rapporten er tilgjengelig her https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/rapport-fra-arbeidsgruppe-som-har-sett-pa-saksflyt-i-saker-som-gjelder-overgrep-mot-barn/id2632347/
¹⁵⁶Vedtak 514, 18. mars 2025.
¹⁵⁷Vi nevner for øvrig at NIM tidligere har pekt på at det bør utredes om samværsspørsmål kan trekkes inn i straffesaken enten som rettighetstap eller sivilt krav, se her https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2025/05/Horingsuttalelse-Prop.-117-L-2024-2025-Lov-om-barn-og-foreldre-barnelova.pdf
¹⁵⁸Lanzarotekomiteen, Protecting children against sexual abuse in the circle of trust: Legal frameworks (2025), anbefaling 17, andre strekpunkt på s.39, tilgjengelig her: https://rm.coe.int/implementation-report-protecting-children-against-sexual-abuse-in-the-/488028c7fe.
¹⁵⁹Lanzarotekomiteen, Protecting children against sexual abuse in the circle of trust: Legal frameworks (2025), anbefaling 17, første strekpunkt, s. 39.
¹⁶⁰Dokument 8:15 S (2024-2025), Innst. 154 S (2024-2025), Vedtak 514.
¹⁶¹Se punkt 5.3.
¹⁶²Retten har i enkelte tilfeller plikt til å vurdere kontaktforbud, blant annet ved domfellelse for mishandling i nære relasjoner overfor nærstående barn, jf. straffeloven § 282 andre ledd, og ved domfellelse for flere alvorlige seksuallovbrudd mot barn, jf. straffeloven § 319. Plikten gjelder uavhengig av om påtalemyndigheten har lagt ned påstand om kontaktforbud. Straffeprosessloven § 40 gir ikke uttrykkelig plikt til å begrunne hvorfor kontaktforbud ikke ilegges. Arbeidsgruppen la til grunn at begrunnelsesplikten er oppfylt dersom dommeren opplyser i rettsboken at kontaktforbud er vurdert.
¹⁶³Etter NIMs syn går dette lenger enn begrunnelsesplikten som følger av straffeprosessloven § 40 i dag.
¹⁶⁴I LH-2020-118575 var det bekymring for seksuelle overgrep. Lagmannsretten uttalte at det var vanskelig å fastslå om det forelå konkret risiko, men fant det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette fordi samværet først skulle skje med beskyttet tilsyn, deretter støttet tilsyn og senere som dagssamvær uten tilsyn, se domsslutningen nr. 2 til 3. Vi har ikke søkt eksplisitt etter saker med opptrapping fra beskyttet tilsyn til vanlig samvær, og vet dermed ikke om det er representativt for praksis.
¹⁶⁵Se f.eks. LB-2024-190403, se domsslutningen nr. 2.

9. Barns selvstendige stansningsrett

Anmodningsvedtaket omfatter å gi barn en rett til midlertidig å stanse samvær «dersom de opplever det som utrygt eller belastende». NIM forstår denne delen av anmodningsvedtaket som en generell regel som ikke er knyttet til om barnet har vært utsatt for vold.

Barns stansningsrett kan ha både en materiell og en prosessuell side. Den materielle siden knytter seg til om barnets opplevelse av utrygghet eller belastning i seg selv skal medføre stans i samvær. Den prosessuelle siden knytter seg til om barnet selv skal kunne utløse en prosess som kan føre til at samvær stanses eller vurderes på nytt. Dette kan forstås som å ligge i ordet «stanse».

Den materielle siden reiser krevende menneskerettslige spørsmål. Barns meninger og reaksjoner på samvær er et viktig moment, og kan noen ganger være utslagsgivende i vurderingen av om det skal være samvær, jf. gjennomgangen i punkt 6.7.8. Barnets motstand kan være uttrykk for reell frykt, voldserfaringer, traumer eller annen alvorlig belastning. I slike tilfeller kan barnets syn være avgjørende i den konkrete vurderingen.

Samtidig er det vanskelig å forene EMK artikkel 8 med en ubetinget materiell stansningsrett, dersom det innebærer at barnets egen opplevelse alene avgjør at samvær faller bort, uten at familiesituasjonen vurderes helhetlig og uten at årsakene til barnets motstand undersøkes. En slik ordning vil i realiteten gi barnet en vetorett. EMD har understreket at barns motstand mot samvær ikke kan forstås som en «unconditional power of veto».¹⁶⁶ Det menneskerettslige problemet oppstår altså ikke ved at barnets mening tillegges stor eller avgjørende vekt, men dersom barnets mening automatisk blir avgjørende uten en betryggende prosess og uten en konkret vurdering av barnets beste.

Luca mot Moldova (2023), som er omtalt i punkt 6.7.8, illustrerer hvorfor dette er viktig. Saken viser at barnets uttrykte mening ikke alltid kan brukes som en sikker indikator på barnets beskyttelsesbehov. Barn kan også ønske å bo hos og ha kontakt med en forelder som har utøvd vold mot den andre forelderen. I denne saken ønsket barna å være hos faren og motsatte seg kontakt med moren, samtidig som faren senere ble domfelt for vold mot mor. EMDs kritikk var at myndighetene ikke undersøkte årsakene til barnas motstand mot moren, herunder om den kunne ha sammenheng med at de hadde vært vitne til vold eller med virkningen av å bo hos voldsutøveren.

Faglitteraturen peker videre på at barnets uttalelser i utrygge eller konfliktfylte familiesituasjoner kan være formet av blant annet frykt, lojalitet, omsorg for en forelder, avhengighet eller påvirkning.¹⁶⁷

På denne bakgrunn er NIMs vurdering at en ubetinget materiell stansningsrett for barnet vanskelig kan gjennomføres på en menneskerettslig forsvarlig måte.

Det menneskerettighetene derimot åpner for, er prosessuelle virkemidler som gir barnet en reell adgang til å få samværet vurdert på nytt, og som etter omstendighetene kan føre til midlertidig stans. Dersom barnet bare kan utøve retten gjennom den forelderen barnet oppholder seg hos, kan ordningen i realiteten bli en foreldrestyrt adgang til å holde barnet tilbake. Skal retten være barnets egen, måtte den derfor kobles til en uavhengig representant eller annen ansvarlig instans.

Slike virkemidler kan utformes med ulik styrke og på ulike stadier. I tvangsfullbyrdelsessporet kan barnets motstand gis klarere betydning for om staten skal bruke tvangsmidler for å gjennomføre samvær, jf. punkt 9.2. I tilsynssporet kan tilsynspersonens plikt til å stanse samvær tydeliggjøres der barnets reaksjoner tilsier at videre gjennomføring ikke er forsvarlig, jf. punkt 9.3. Videre kan barnets medvirkning styrkes gjennom bedre regler om hvordan barns syn, reaksjoner og opplevelse av trygghet skal fanges opp, jf. punkt 9.4.

En mer vidtgående modell er å bygge ut Barnelovutvalgets forslag om barns initiativrett til familievernet. Barnet kunne da gis adgang til å be familievernet kalle inn foreldrene til samtale om samværet, og eventuelt – dersom saken ikke lar seg løse – utløse en prosess som bringer spørsmålet inn for retten. Dette drøftes i punkt 9.6.

9.1 Tiltak i tvangsfullbyrdelsessporet

En mulig oppfølging, som i praksis vil innebære en større rett for barnet til å stanse samvær, er å justere tvangsfullbyrdelsesreglene. I dag kan samvær ikke tvangsfullbyrdes dersom det er «umogleg». Tvangsfullbyrdelse skal «heller» ikke skje når barnet «set seg imot tvangsfullføring» og det ikke er nødvendig av hensyn til barnet. I samværssaker skjer tvangsfullbyrdelse ved tvangsbot overfor bostedsforelderen. Det er ikke aktuelt med fysisk avhenting i disse sakene.

En mulighet kan være å snu på utgangspunktet i regelen for tvangsfullbyrdelse i barneloven: der barnet motsetter seg det, skal tvangsfullbyrdelse bare gjennomføres der det er nødvendig av hensyn til barnet. For eksempel har Finland en regel om at tvangsfullbyrdelse ikke skal skje mot barnets vilje dersom barnet er 12 år eller eldre. Det samme gjelder yngre barn som er så modne at deres vilje kan tillegges betydning. Ved vurderingen skal det særlig ses hen til barnets begrunnelse og om motstanden bygger på barnets selvstendige vilje, jf. 2 § i loven om fullbyrdelse av avgjørelser om barns omsorg og samværsrett.¹⁶⁸ Den skisserte regelen gir ikke barnet alene kompetanse til å oppheve eller endre samværsordningen, men den gjør at tvangsfullbyrdelse må begrunnes positivt som nødvendig av hensyn til barnet.

I en slik vurdering blir det viktig å undersøke hva som ligger bak barnets motstand, og det bør gis gode retningslinjer for dette i forarbeidene. EMD har fremhevet at myndighetene må søke å klarlegge årsakene til barnets motstand mot samvær. Det at årsaken til motstanden skal vurderes, betyr likevel ikke at årsaken alltid bør være avgjørende. Dersom motstanden skyldes påvirkning fra en forelder, kan det redusere vekten av barnets syn som uttrykk for barnets selvstendige vilje. Retten må likevel fortsatt vurdere den faktiske belastningen en tvangsfullbyrdelse vil påføre barnet.

Etter NIMs syn kan disse føringene utledes fra både barnekonvensjonen og EMK.

Barnekonvensjonen artikkel 12 sier at barnets synspunkter skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Barnekomiteen beskriver modenhet som barnets kapasitet til å uttrykke sitt syn på en «reasonable and independent manner».¹⁶⁹ Der barnet gjør det, må beslutningstakeren ta hensyn til barnets syn som en «significant factor».¹⁷⁰ Uavhengig av om barnets mening kan få mindre vekt fordi den ikke fullt ut anses som selvstendig, må retten foreta en egen vurdering av konsekvensene av å tvangsfullbyrde. Dette følger av barnekonvensjonen artikkel 3 om plikt til å vektlegge barnets beste som et grunnleggende hensyn. I denne vurderingen inngår både ivaretakelse av barnets familieliv, og barnets emosjonelle behov og sikkerhet.¹⁷¹

Også EMD har i saker om tvangsfullbyrdelse skilt mellom årsaken til barnets motstand og spørsmålet om det likevel er forsvarlig å gjennomføre avgjørelsen med tvang. I X m.fl. mot Slovenia (2024) hadde nasjonale myndigheter kommet til at barnas motstand mot far skyldtes påvirkning fra mor. EMD uttrykte at skaden barn kan påføres gjennom «parental alienation» ikke bør undervurderes. Samtidig fremhevet EMD at en forelders opptreden, uansett hvor klanderverdig den er, ikke i seg selv kunne rettferdiggjøre tiltaket overfor barna.¹⁷² Saken gjaldt riktignok fysisk avhenting av barna, som er langt mer inngripende overfor barnet enn tvangsbot mot en forelder. Dommen illustrerer likevel at selv der barnets motstand skyldes påvirkning, må konsekvensene av å overvinne denne motstanden med tvang vurderes selvstendig.

Til sist nevner vi at en endring i tvangsfullbyrdelsesregelen vil ha betydning der samværsordningen er fastsatt ved dom, rettsforlik eller avtaler som kan tvangsfullbyrdes. Vi har ikke funnet statistikk over hvor mange gjeldende avtaler som til enhver tid kan tvangsfullbyrdes. Det er imidlertid klart at det store antallet samværsordninger som kan tvangsfullbyrdes, gjelder dommer og rettsforlik. Tall fra 2019 viser at 887 foreldretvistsaker ble avgjort ved dom og 1015 ved rettsforlik.¹⁷³ Hvor mange av disse som gjaldt innvilget samvær, vet vi ikke. Når det gjelder avtaler med tvangskraft, er det svært få. Departementet viser til 11 saker i 2022 og 5 saker i 2023.¹⁷⁴

9.2 Tiltak i tilsynssporet

Videre er det nærliggende å justere forskriften om samvær med tilsyn. I dag plikter tilsynspersonen å stanse samværet dersom det «inntreff alvorlege hendingar i tilknytning til barnet», jf. forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 9. Dette er en høy terskel. Veilederen til forskriften nevner eksempler som at samværsforelderen er ruspåvirket, psykisk ustabil eller fremstår som skremmende eller truende.¹⁷⁵ Bestemmelsen bør etter NIMs syn også inkludere en plikt for tilsynspersonen til å midlertidig stanse samvær på bakgrunn av barnets motstand eller psykiske belastninger under samværet. Til sammenlikning gir den nye barnevernsloven § 7-7 barnevernet adgang til å stanse samvær dersom det er fare for at barnet blir skadelidende dersom samværet gjennomføres. Den kan ifølge saksbehandlingsrundskrivet omfatte tilfeller der barnet vil bli skadelidende i etterkant av samværet, som ved psykiske etterreaksjoner.¹⁷⁶

Bestemmelsen kunne for eksempel utformes slik:

«Tilsynspersonen skal stanse samværet dersom det inntreff alvorlege hendingar i tilknyting til barnet, eller dersom barnet motset seg samværet på ein måte som tilseier at vidare gjennomføring ikkje er forsvarleg av omsyn til barnet.»

9.3 Medvirkningsforskrift

En selvstendig stansningsrett som både er prosessuell og materiell (barnet utløser prosessen, og barnets syn alene fører til avskåret samvær) kan legge et stort ansvar på barnet. En mer forebyggende tilnærming kan være å styrke reglene om hvordan barns syn, reaksjoner og opplevelse av trygghet skal fanges opp før situasjonen blir så belastende at barnet selv opplever behov for å stanse samvær.

Etter NIMs syn bør det derfor vurderes om det bør gis en egen forskrift om barns medvirkning etter barneloven, etter mønster fra forskrift om barns medvirkning i barnevernet.

Gjennom arbeidet med denne utredningen er det NIMs inntrykk at det varierer hvordan de ulike tingrettene hører barn.¹⁷⁷ Som påpekt i litteraturen kan det å høre barn for dommere og sakkyndige nærmest være en automatisert del av saksbehandlingen, og noe som «kan gjøres i løpet av en time».¹⁷⁸

I høringsnotatet til barnevernslovens medvirkningsforskrift fremhevet departementet blant annet at barn trenger tilpasset informasjon, trygge rammer og tillit til den voksne som mottar informasjonen, for å kunne uttale seg fritt. ¹⁷⁹ Tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende i foreldretvister etter barneloven. En forskrift kan bidra til å gjøre medvirkningen mer systematisk, blant annet gjennom regler om informasjon til barnet, hvem som skal høre barnet og dokumentasjon av barnets syn. Det kan bidra til at bekymringer knyttet til samvær fanges opp ved selve avgjørelsen og behandles på en mer systematisk måte.

9.4 Styrke bruk av uavhengig representant

Et mulig tiltak er å styrke bruken av uavhengig representasjon for barnet i foreldretvister med voldstema. Barneloven åpner allerede for at retten kan oppnevne advokat eller annen representant for barnet¹⁸⁰, men NIMs inntrykk fra lagmannsrettspraksis er at ordningen brukes ganske sjeldent.¹⁸¹

Barnekonvensjonen artikkel 12 og EMDs praksis gir grunn til å vurdere om ordningen bør brukes mer systematisk i saker der barnet står i en særlig utsatt posisjon, for eksempel ved alvorlige volds- eller overgrepspåstander, sterk samværsvegring, påstander om påvirkning eller lojalitetskonflikt. Som vist i punkt 6.7.8, fremhever EMD foreldretvister som eksempel på sakstyper der uavhengig representant kan være viktig.

NIM har ikke hatt kapasitet til å utrede hvordan en slik ordning bør utformes. Vi anbefaler likevel at departementet foretar en nærmere vurdering av spørsmålet. Etter NIMs syn er dette et område hvor barns rettsstilling bør vurderes særskilt, nettopp fordi sakene i så stor grad gjelder barnets egne rettigheter og livssituasjon, samtidig som barnet ikke er part i saken.

9.5 Rett for barnet til å reise sak

En mulig oppfølging av anmodningsvedtaket er videre å etablere en prosessuell initiativrett for barnet, snarere enn en materiell rett til ensidig å stanse samvær.

En slik modell kan bygge videre på den initiativretten Barnelovutvalget foreslo i NOU 2020: 14, men som ikke er vedtatt i ny barnelov. Utvalget foreslo «en helt ny adgang for barn til å be familievernet kalle inn foreldrene til ny foreldresamtale».¹⁸² Forslaget innebar at barnet skulle kunne henvende seg til familievernet og be om at foreldrene ble kalt inn til en ny samtale dersom barnet ønsket endringer i bosted eller samvær.

Departementet behandlet ikke forslaget videre i Prop. 117 L (2024–2025), og fremholdt at det måtte ses i sammenheng med ny lov om familievernet.¹⁸³ Denne lovproposisjonen er ennå ikke fremmet av regjeringen. Det ble imidlertid vedtatt en regel om at barnet får rett til en egen samtale med mekleren uten samtykke fra foreldrene når mekling allerede pågår, jf. ny barnelov § 10-4.

Utvalgets forslag er likevel relevant som modell for oppfølgingen av anmodningsvedtaket. Forslaget er en lavterskel mulighet for barn som opplever at en eksisterende samværsordning ikke lenger er trygg eller god. En mulig oppfølging av anmodningsvedtaket kan være å videreutvikle denne modellen. Barnet kan gis rett til å henvende seg til familievernet og be om at foreldrene kalles inn til samtale om samværet. Dersom familievernet vurderer at saken ikke lar seg løse gjennom samtale, og barnet fortsatt ønsker endring eller stans i samværet, kan det vurderes om familievernet bør kunne oversende saken til retten.

En ordning hvor familievernet kan oversende saken til retten reiser likevel institusjonelle motforestillinger. Meklerrollen i familievernet bygger på en nøytral tredjepartsrolle.¹⁸⁴ Dersom familievernet gis adgang eller plikt til å bringe saker videre til domstolen, kan det utfordre oppfatningen av familievernet som nøytral arena. Denne innvendingen kan avdempes dersom familievernets rolle avgrenses til å dokumentere at barnet har henvendt seg, at barnet ønsker rettslig prøving, og at saken ikke har latt seg løse gjennom samtale. Familievernkontoret skal ikke ta stilling til om samvær bør stanses. Det må være rettens oppgave.

Skal barnet selv kunne bringe spørsmålet inn for retten, må det reguleres særskilt hvilken parts- og prosesskompetanse barnet skal ha, hvordan barnet skal representeres ved interessekonflikt med foreldrene, og at barnet skal ha rett til egen advokat. Dette ville være en omfattende endring av barnelovens system, hvor foreldretvister i dag i utgangspunktet er tvister mellom foreldrene. Samtidig er det ikke ukjent i norsk rett å gi barn partsrettigheter i saker som gjelder deres omsorgssituasjon. I barnevernssaker har barn allerede partsrettigheter etter nærmere regler.¹⁸⁵

NIM har tidligere fremhevet behovet for å styrke barns klagemuligheter i saker som angår dem. Samværssaker der barnet selv opplever samværet som utrygt eller belastende, er et eksempel på saker som angår barnet svært direkte, men hvor barnets mulighet til selv å få ordningen vurdert eller endret i dag er svak.

Menneskerettslig er det ikke noe til hinder for en slik ordning. En adgang for barnet til å initiere prøving kan understøtte retten til medvirkning og beskyttelse etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12 og 19. Ordningen må samtidig utformes slik at barnets beste og foreldrenes prosessuelle rettigheter og rett til familieliv ivaretas.

Av de tiltakene som er skissert i dette kapittelet, går dette tiltaket trolig lengst i retning av å gi barnet en reell mulighet til å stanse samvær. Den vil utløse en prosess som raskt kan føre til rettslig prøving av om samværet skal stanses eller endres. Samtidig bevares den grunnleggende rettssikkerhetsgarantien om at selve avgjørelsen om samvær treffes av retten etter en konkret vurdering av barnets beste, risiko og foreldrenes rett til kontradiksjon.

Fotnoter, kapittel 9:

¹⁶⁶Luca mot Moldova (2023), avsn. 89
¹⁶⁷Jartrud Sofie Frafjord og Judith van der Weele, «Tunnelsyn og feilvurderinger I foreldretvister», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, årgang 23, nr. 4, 2025.
¹⁶⁸Finsk lov om fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og samværsrett, https://www.finlex.fi/sv/lagstiftning/1996/619
¹⁶⁹Generell kommentar nr. 12 (2009), barnekomiteen, avsn. 30.
¹⁷⁰Ibid., avsn. 44.
¹⁷¹Generell kommentar nr. 14 (2013), barnekomiteen, avsn. 58-70, 71-74 og 80-84.
¹⁷²X m.fl. mot Slovenia (2024), 27746/22, avsn. 156 og 159.
¹⁷³Prop. 114 L (2020–2021) punkt 3.2.1, på side 11.
¹⁷⁴Prop. 117 L (2024–2025) punkt 13.7.2, på side 223.
¹⁷⁵Veileder fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a, på side 10.https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/veileder1220.pdf
¹⁷⁶https://www.bufdir.no/fagstotte/produkter/saksbehandlingsrundskrivet/Bufdir (2023) Barnevernsrundskrivet, punkt 31.3.3.
¹⁷⁷Basert på innspill til NIM fra aktører med erfaring fra foreldretvister for domstolene.
¹⁷⁸Jartrud Sofie Frafjord og Judith van der Weele, «Tunnelsyn og feilvurderinger I foreldretvister», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, årgang 23, nr. 4, 2025.
¹⁷⁹Barne- og familiedepartementet (2022) Høringsnotat: Forskrift om barns medvirkning i barnevernet, på side 7.
¹⁸⁰Se gjeldende barnelov § 61 første ledd nr. 5. Ordningen er videreført i ny barnelov § 12-11, der første ledd lyder «Dersom særlege høve taler for det, kan retten nemne opp ein advokat eller ein annan person som kan vere representant for barnet. Representanten skal ta vare på interessene til barnet i samband med saka og gi informasjon og støtte.»
¹⁸¹Et søk på bestemmelsen i praksis fra Gulating lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett for perioden 2020 til 2025 i saker etter barnelova § 48 ga to treff der retten opplyser i premissene at den har oppnevnt en uavhengig representant for barnet. Disse var LB-2021-125712 og LB-2020-69617.
¹⁸²NOU 2020: 14 punkt 15.3.2.5, på side 290.
¹⁸³Prop. 117 L (2024–2025), punkt 10.1, på side 172.
¹⁸⁴NOU 2019: 20, punkt 5.8, på side 26.
¹⁸⁵Barnevernsloven § 12-3. Se også Stortingets anmodningsvedtak 1004, 11. juni 2025, om at regjeringen skal fremme lovforslag som gir barn fra 12 år partsrettigheter i barnevernssaker fra 1. januar 2028

10. Samlet vurdering og anbefalinger

Anmodningsvedtaket ber regjeringen fremme forslag om to konkrete endringer i barneloven, jf. kapittel 2. For det første skal barn som har vært utsatt for eller vitne til vold i nære relasjoner fra en forelder, i utgangspunktet ikke ha samvær med denne forelderen. For det andre skal barn gis rett til midlertidig å stanse samvær dersom de opplever samværet som utrygt eller belastende.

Samlet sett er NIMs vurdering at anmodningsvedtaket langt på vei kan følges opp innenfor menneskerettighetenes rammer. NIMs fire hovedkonklusjoner og anbefalinger er:

1. Menneskerettighetene åpner for en fravikelig hovedregel om at det ikke skal være samvær når en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen.

En slik hovedregel kan gjelde både når vold er fastslått ved rettskraftig straffedom, og når retten i en sak etter barneloven har funnet volden sannsynliggjort etter alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. punkt 7.

Menneskerettighetene krever ikke at det innføres en slik hovedregel, men gir lovgiver adgang til å velge denne modellen.

Menneskerettighetene setter samtidig rammer for hvordan regelen kan utformes. Den kan ikke virke automatisk, og må åpne for en konkret forholdsmessighetsvurdering av at samvær nektes. Retten må vurdere barnets beste og fremtidig risiko, og om mindre inngripende tiltak kan gi tilstrekkelig beskyttelse. Departementet må avklare hvilke former for vold som skal utløse hovedregelen.

2. Opplysninger om vold bør utløse en særlig plikt til å vurdere risikoen ved samvær, og det bør gis tydelige føringer for risikovurderingen

Når det er påstander eller opplysninger om vold i en foreldretvist, bør retten særskilt vurdere hvilken betydning de har for den fremtidige risikoen ved samvær.

Grundige risikovurderinger er et kjernekrav etter flere konvensjoner. EMK, Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonens kontrollorgan peker alle på at myndighetene må ha ordninger som gjør at risiko for vold og skade blir identifisert, vurdert og håndtert. NIM anbefaler at plikten synliggjøres i barneloven, og at loven eller forarbeidene gir tydeligere føringer for vurderingen.

3. Prosessuelle tiltak bør innføres for å sikre at de materielle beskyttelsesreglene brukes i praksis

For enkelte særlig alvorlige straffedommer foreslår NIM en ordning der straffedomstolen kan stanse samværet midlertidig, og at tingretten deretter tar opp samværssaken av eget tiltak innen kort tid.

NIM anbefaler også at rettshjelpsordningen utvides i saker hvor en av foreldrene er under etterforskning for alvorlig vold. Videre anbefaler vi en særskilt plikt for retten til å begrunne hvorfor kontaktforbud overfor barnet ikke ilegges etter dom for alvorlig vold eller overgrep. Hvis det ilegges et kontaktforbud som åpner for samvær, bør retten ha plikt til å begrunne hvorfor samvær er trygt.

NIM anbefaler dessuten at barneloven tydeliggjør at retten ikke bør fastsette automatisk overgang fra beskyttet tilsyn til samvær uten tilsyn når videre samvær avhenger av erfaringene fra tilsynsperioden eller utviklingen i barnets situasjon.

4. En ubetinget materiell stansningsrett for barnet er vanskelig å forene med EMK, men formålet kan ivaretas gjennom andre tiltak

Barnets motstand, reaksjoner og opplevelse av utrygghet kan være avgjørende i en konkret vurdering. Menneskerettighetene er likevel vanskelig å forene med en ordning der barnets opplevelse alene og automatisk fører til at samværet faller bort.

Endringer i reglene om tvangsfullbyrdelse, tilsynsregelverket, barns medvirkning for domstolen, styrket bruk av uavhengig representant og en prosessuell initiativrett for barnet kan likevel ivareta formålet bak anmodningsvedtaket.