2. De menneskerettslige rettskildene

2.1 De viktigste menneskerettslige rammeverkene

Menneskerettigheter er juridisk bindende normer. De har lange historiske røtter, blant annet var flere sentrale menneskerettigheter nedfelt i vår egen Grunnlov allerede i 1814. I tiårene etter annen verdenskrig vedtok statene en rekke menneskerettighetsinstrumenter som er folkerettslig bindende, og de fleste av disse har Norge sluttet seg til. Samtidig har Norge nedfelt en rekke menneskerettigheter direkte i Grunnloven og i øvrig norsk lovgivning.

Norge har et dualistisk rettssystem, som innebærer at norsk rett og internasjonale avtaler Norge slutter seg til er to separate rettssystemer. Internasjonale menneskerettigheter som forplikter Norge gjennomføres gjennom enten inkorporering (konvensjonen gjøres til norsk rett direkte), transformasjon (man justerer på nasjonal lovgivning for å sikre samsvar) eller passiv transformasjon/konstatering av rettsharmoni (man finner at det ikke er motstrid mellom norsk rett og den relevante traktaten). På grunn av det dualistiske prinsipp vil norske regler ved regelkonflikt i utgangspunktet gå foran folkerettslige regler.²Dette gjelder ikke hvis den menneskerettslige regelen er inkorporert i menneskerettsloven, se nedenfor. Etter det såkalte presumsjonsprinsippet skal norsk rett likevel, så langt det er mulig, tolkes i samsvar med konvensjonene. Her vil vi gjennomgå de viktigste menneskerettslige instrumentene i Norge, og på hvilke nivåer de er gjennomført på i norsk rett.

2.1.1 Grunnloven

For det første er en rekke menneskerettigheter inntatt i Grunnloven.³Allerede i 1814 omfattet Grunnloven sentrale menneskerettigheter som blant annet ytringsfrihet, legalitetsprinsippet for straff, forbud mot tortur og beskyttelse av eiendomsrett. I 2014 ble flere menneskerettigheter tatt inn i Grunnloven, og menneskerettighetene ble samlet i et nytt kapittel E. Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, og har ved motstrid forrang over all annen lov. Grunnloven § 2 klargjør at sikring av menneskerettighetene, rettsstaten og demokratiet er et av Grunnlovens fremste formål.

Grunnloven § 92 sier at det påligger statens myndigheter å sikre menneskerettighetene, men denne bestemmelsen kan ikke leses som en bestemmelse som inkorporerer internasjonale menneskerettigheter i Grunnloven. Derimot pålegger den «myndighetene å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett».⁴Dette følger eksplisitt av HR-2016-2554-P (Holship), avsn. 70 for EMK og av HR-2018-456-P (Nesseby), avsn. 93 for andre konvensjoner. Se også HR-2016-2591-A, avsn. 47.

De aller fleste menneskerettighetene i Grunnloven finnes i dens kapittel E, men det er også menneskerettigheter ut over dette, blant annet stemmeretten (§§ 49 og 50) og religions- og tankefriheten (§ 16). Reglene om rettsstaten og demokratiet er dessuten deler av, og viktige forutsetninger for, menneskerettighetene.

Enkelte menneskerettigheter er ikke tatt inn i Grunnloven.⁵Se Dok. 16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, særlig kap. 11, for utvelgelsen av menneskerettigheter. Merk at heller ikke alle menneskerettighetene utvalget foreslo ble vedtatt.

2.1.2 Menneskerettsloven

For det andre har myndighetene styrket menneskerettighetenes stilling i norsk rett ved å inkorporere flere konvensjoner med forrang. Menneskerettsloven § 2 bestemmer at følgende konvensjoner skal gjelde som norsk lov:⁶Se fotnote 7.

• Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) med fem av tilleggsprotokollene
• FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)
• FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) med to tilleggsprotokoller
• FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK) med to tilleggsprotokoller
• FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK) med tilleggsprotokoll
• FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)⁷Per desember 2025 er CRPD ennå ikke inntatt, men det er foreslått av regjeringen, og et flertall i justiskomiteen har innstilt på at den skal inkorporeres, se Prop. 162 L (2024-2025) og Innst. 44 L (2025–2026).

Lovens § 3 bestemmer at disse konvensjonene og protokollene ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Det er dette som kalles forrangsregelen. Hvorvidt det eksisterer slik motstrid vil avhenge av tolkning av både den nasjonale rettsregelen og den aktuelle konvensjonsbestemmelsen, som må tolkes i samsvar med reglene i Wienkonvensjonen om traktatretten, se kapittel 4.2.

2.1.3 EØS-loven og EØS-retten

For det tredje gjelder en rekke menneskerettigheter som norsk lov via EØS. EU-domstolen bekreftet tidlig at selv om menneskerettigheter ikke var nedfelt i EU-traktatene, så utgjorde de ulovfestede generelle prinsipper i EU-retten.⁸Se Stauder v Stadt Ulm, Case 29/69, EU:C:1969:57, avsn. 7 og Internationale Handelsgesellschaft, Case 11/70, EU:1970:114, avsn. 4. EU fikk senere et Charter om grunnleggende menneskerettigheter,⁹Charter of Fundamental Rights of the European Union, OJ C 202, 7.6.2016, pp. 389–405 som ble vedtatt i 2000 og ble rettslig bindende i 2009 med reformprosessen som førte til Lisboatraktaten.

EØS-avtalen inneholder ikke eksplisitt noen menneskerettigheter, men noe av sekundærlovgivningen som er gjennomført bygger på eller tar sikte på å gjennomføre rettigheter.¹⁰Se blant annet gjennomgående i fortale og artikler i Forordning (EU) 2016/679 GDPR, inkorporert i personopplysningsloven. EØS-avtalen og EØS-retten må likevel, i tråd med det såkalte «homogenitetsprinsippet»,¹¹Enkelt forklart et prinsipp om ensartede regler i hele det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), som betyr at de to sidene av EØS-avtalen (EU-siden og EØS-siden) må tilsvare hverandre (være homogene). Se en gjennomgang i HR-2025-490-S, avsn. 50 flg. tolkes i tråd med og bygge på EU-retten.¹²Prinsippet er forankret i EØS-avtalen art. 1(1) og 6 og ODA-avtalen, art. 3(2), og bredt i praksis: Joined Cases E-1/24 and E-7/24, TC and AA, avsn. 49 og 50; E-14/11 DB Schenker v ESA para 78; Joined Cases E-9/07 og E-10/07 L’Oréal, avsn. 20–38; E-2/06 ESA v Norway, avsn. 59. EFTA-domstolen siterer gjennomgående EU-domstolen uten at det gjøres noen prinsipiell vurdering av rettskildevekten, selv om praksisen er fra etter inngåelsen av EØS, avtalen, se blant annet saken E-4/22 Stendi og Norlandia. EFTA-domstolen har videreført EU-domstolens innfortolkning av menneskerettigheter som ulovfestede «generelle prinsipper» også i EØS-retten.¹³E-2/03 Ásgeirsson, avsn. 23; E-4/11, Clauder, avsn. 49; E-15/10, Posten Norge, avsn. 85–101, 285; E-2/20, The Norwegian Government v. L, avsn. 50, E-12/20, Telenor v ESA, avsn. 75. Fordi EØS-avtalen ikke har hatt noen rettsendring som tilsvarer innføringen av Charteret er dette enda rettstilstanden.

EØS-loven¹⁴Lov 27. november 1992 nr. 109 Lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven). inkorporerer hoveddelen i EØS-avtalen som norsk lov i § 1. Lovens § 2 inneholder en forrangsbestemmelse der «[b]estemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold». Det innebærer at både EØS-avtalen (og dermed EØS-retten og menneskerettighetene som er en del av den) slik inkorporert i EØS-loven, samt andre bestemmelser som gjennomfører (via inkorporasjon, transformasjon eller konstatering av rettsenhet) EØS-retten, ved motstrid, vil gå foran annen lov.

Hva som er generelle menneskerettslige prinsipper i EØS-retten er ikke fullstendig avklart, men EFTA-domstolen har pekt på flere viktige kilder til slike prinsipper – først og fremst særlig EMK, slik tolket av EMD.¹⁵Se sakene i fotnote 12. Se også blant annet E-28/15, avsn. 81 og Joined Cases E-1/24 and E-7/24, TC and AA, avsn. 54 og 56. I praksis har også EUs charter gradvis blitt henvist til i økende grad,¹⁶Henvist til i E-4/11, Clauder, avsn. 49, E-15/10, Posten Norge, avsn. 86, og E-15/24, A v B, avsn. 52. I E-10/14, Deveci and Others fant domstolen at EØS-retten inneholdt samme rettighet som charteret art. 16 (retten til å drive næringsvirksomhet), så det var ikke avgjørende å ta stilling til om charteret kunne anvendes, se avsn. 64. selv om det ikke er inntatt som en del av EØS-avtalen. I 2025 klargjorde EFTA-domstolen prinsipielt at charteret er en kilde til generelle prinsipper i EØS-retten.¹⁷Joined Cases E-1/24 and E-7/24, TC and AA, avsn. 52 og 55. I tillegg til EMK og charteret kan også FN-traktatene utgjøre en kilde til generelle prinsipper,¹⁸E-15/24, A v B, avsn. 52, om FNs barnekonvensjon. og det samme kan nasjonale konstitusjonelle tradisjoner som er felles for EØS-statene.¹⁹Joined Cases E-1/24 and E-7/24, TC and AA, avsn. 54.

Det er verdt å nevne at menneskerettslige plikter i EU- og EØS-retten bare gjelder innenfor dette rettsområdet, og altså ikke har helt generell anvendelse. Det er likevel en stor del av norsk rett i dag som vil regnes for å være «innenfor» EØS-rettens område, slik at Norge, praktisk sett i de fleste tilfeller, vil måtte følge menneskerettighetene som eksisterer i EØS-retten. Denne begrensningen betyr ikke at rettighetene bare gjelder for tiltak og inngrep som følger av EØS-retten selv, ²⁰Men det er likevel en viktig funksjon, se E-15/24, A v B, avsn. 91, som sier at tiltak som begrenser anvendelsen av et direktiv kan rettferdiggjøres ved at det er nødvendig for å hensynta barnets beste. de gjelder helt generelt for alle tiltak og inngrep som skjer innenfor EØS-rettens anvendelsesområde.²¹E-5/23, Criminal Proceedings against LDL, avsn. 81–95, særlig 94. Domstolen klargjør at reglene om hotellkarantene ikke bare må vurderes opp mot reglene for fri bevegelse i Unionsborgerdirektivet, men også opp mot retten til privatliv (som et EØS-rettslig prinsipp). Se også den nylige storkammerdommen, Interzero and Others, C-254/23, EU:C:2025:569, avsn. 105–106.

2.1.4 Andre lover

For det fjerde har Norge også inkorporert menneskerettighetskonvensjoner i andre deler av norsk lovgivning, som dermed gjelder som norsk lov i sin helhet, men uten generell forrang på nasjonalt nivå. Det gjelder:

• FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK), som er inkorporert gjennom likestillings- og diskrimineringsloven § 5.
• ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter som er delvis inkorporert i flere lover på en slik måte at loven gjelder med «de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169». Det gjelder Finnmarksloven § 3, Tanaloven § 3 og sameloven § 1-1.
• En del lover som inkorporerer hele folkerettens regler om urfolk og minoriteter med formuleringen om at «loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter». Det gjelder reindriftsloven § 3, deltakerloven § 1a, mineralloven § 6,²²Se tilsvarende i den nye mineralloven § 1-5, som trer i kraft fra 01.07.2026. Finnmarksloven § 3, Tanaloven § 3, og sameloven § 1-1.
• Flere lover som har en generell bestemmelse som sier at de gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten, eller en lignende formulering. Det gir folkeretten en direkte anvendelse som begrensning på lovens egen anvendelse, og kalles sektormonisme. Det gjelder blant annet straffeloven § 2, straffeprosessloven § 4, tvisteloven § 1-2 og utlendingsloven § 3.

2.1.5 Menneskerettighetskonvensjoner

For det femte er Norge part i flere menneskerettighetskonvensjoner som ikke er gjort om til norsk lov direkte. Globale og regionale menneskerettighetskonvensjoner Norge er part i er folkerettslig bindende for Norge, og etter presumsjonsprinsippet skal norsk rett så langt det er mulig tolkes i samsvar med konvensjonene. Slike konvensjoner er normalt gjennomført i norsk rett enten gjennom transformasjon (man endrer eksisterende lovgivning for å møte konvensjonens krav), eller passiv transformasjon (man konstaterer at det ikke er behov for å endre norsk lovgivning for å oppfylle konvensjonens forpliktelser).

Menneskerettighetskonvensjoner kan deles inn i regionale og globale konvensjoner.

Det regionale menneskerettighetsvernet som er relevant for Norge er først og fremst utviklet gjennom Europarådet. I tillegg til EMK, som er av særlig betydning gjennom inkorporeringen i menneskerettsloven, har Europarådet vedtatt over 200 ulike konvensjoner, flere om menneskerettigheter. Norge er også part i en rekke av disse, blant annet:²³Se oversikt i Europarådets traktatdatabase: coe.int/en/web/conventions/full-list

• Europarådets europeiske pakt om regions- eller minoritetsspråk
• Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter
• Europarådets reviderte europeiske sosialpakt
• Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen)
• Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel
• Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen)

Disse konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved transformasjon eller passiv transformasjon.

Det eksisterer også europeiske konvensjoner som ikke er vedtatt under Europarådet (eller EU), men som har betydning for utøvelsen av menneskerettigheter. Et viktig eksempel her er Århuskonvensjonen,²⁴Convention on Access to Information, Public Participation in Decision-Making and Access to Justice in Environmental Matters (Aarhus Convention), 1998, 2161 UNTS 447. som beskytter retten til et levelig miljø og skal sikre tilgang til miljøinformasjon, deltakelse og rettsmidler, og er vedtatt som en del av samarbeidet i FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE).

Selv om de ikke er bindende for Norge, kan det nevnes at man finner regionale menneskerettighetskonvensjoner og -systemer også i andre deler av verden. Praksis i og fra disse systemene kan – som praksis fra Europarådet og spesielt fra EMD – bidra til den internasjonale forståelsen og rettsutviklingen. De viktigste er det Inter-amerikanske systemet og det Afrikanske systemet. Førstnevnte er en del av Organization of American States. Her finner vi Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstol, og en rekke konvensjoner, der den viktigste konvensjonen er Den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen.²⁵American Convention on Human Rights (“Pact of San José, Costa Rica”), 1969, 1144 UNTS 123. USA og Canada er ikke part i domstolen eller konvensjonen. Det afrikanske systemet er en del av den Afrikanske Union (AU). Her finner vi Den afrikanske menneskerettighetsdomstolen, og en rekke konvensjoner der den viktigste konvensjonen er Det afrikanske charteret.²⁶African Charter on Human and People’s Rights (Banjul Charter), 1981, 1520 UNTS 217. Ut over disse eksisterer det også flere andre regionale menneskerettighetsinstrumenter.²⁷Se blant annet ASEAN Human Rights Declaration (2012); Cairo Declaration of the Organization of Islamic Cooperation on Human Rights (2021) og 1990 Cairo Declaration on Human Rights in Islam (“CDHRI”); Arab Charter on Human Rights (“ACHR” or “Arab Charter”, 2004); the Andean Charter for the Promotion of Human Rights (2002); Commonwealth of Independent States Convention on Human Rights and Fundamental Freedoms (1995); Charter of the Commonwealth (2013).

Det globale menneskerettighetsvernet er i hovedsak utviklet gjennom FN. Av de ni kjernekonvensjonene om menneskerettigheter i FN, er seks (se kapittel 2.1.2 og 2.1.4) gjort til norsk lov, mens Norge er part i ytterligere to:

• FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (TK)
• FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning (CED)

Også disse konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved transformasjon eller passiv transformasjon.²⁸CRPD ble ratifisert etter endringer i blant annet vergemålsloven.

Den eneste av de ni kjernekonvensjonene Norge ikke er part i, er FNs konvensjon for beskyttelse av rettighetene til alle migrasjonsarbeidere og medlemmer av deres familier (CMW).

I tillegg til FNs kjernekonvensjoner er også andre globale konvensjoner av betydning for menneskerettighetsvernet. Ett eksempel er FNs flyktningkonvensjon og de to statsløshetskonvensjonene. Et annet eksempel er ulike konvensjoner utviklet gjennom Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). De regulerer i stor grad forhold knyttet til arbeid, men inneholder også for eksempel konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Det kan også nevnes at det eksisterer en rekke rettslige rammeverk som er praktisk viktige for å gjennomføre og sikre menneskerettighetene uten å selv være menneskerettighetskonvensjoner. Her kan for eksempel Wienkonvensjonen om traktatrett,²⁹Vienna Convention on the Law of Treaties (1969), 1155 UNTS 331. FNs klimakonvensjon³⁰United Nations Framework Convention on Climate Change (1992), 1771 UNTS 107. og Parisavtalen,³¹Paris Agreement, 3156 UNTS 79. samt konvensjon om biomangfold³²Convention on Biological Diversity (1992), 1760 UNTS 79. og naturavtalen,³³Kunming-Montreal Global Diversity Framework (2022), Decision 15/4 adopted by the Conference of the Parties to the Convention on Biological Diversity, CBD/COP/DEC/15/4. nevnes.

Utenriksdepartementet har ved sitt traktatregister en database for alle bilaterale og multilaterale overenskomster Norge er part i.³⁴Utenriksdepartementets traktatdatabase: https://lovdata.no/register/traktater

2.1.6 Norske oversettelser av konvensjoner

De norske oversettelsene av internasjonale konvensjoner er normalt ikke autentiske tekster.³⁵Bortsett fra traktater med for eksempel de andre nordiske land, hvor hver språkversjon vil være autentisk. EØS-avtalen og lovgivning inntatt i den er også et eksempel på et unntak, se EØS-avtalen art. 129(1). Det hender at det er feil eller unøyaktigheter i norske oversettelser av konvensjoner, men det er uten rettslig betydning. Det er alltid den autentiske teksten som gjelder, enten konvensjonen er vedtatt på engelsk/fransk (Europarådet) eller de seks FN-språkene.³⁶Arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk, spansk.

2.2 Kategorisering av menneskerettighetene

2.2.1 Rettigheter kan kategoriseres på flere måter

Menneskerettighetene omfatter mange forskjellige typer rettigheter, og dermed også ulike typer forpliktelser for statene. Rettighetene kan kategoriseres på flere måter. Et vanlig skille trekkes ofte opp mellom sivile og politiske rettigheter (typisk EMK og SP) på den ene siden og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (typisk ØSK) på den andre siden. Dette skillet gir imidlertid lite presise avgrensninger, ettersom man finner begge kategorier menneskerettigheter i de fleste konvensjoner.

I motsetning til sivile og politiske rettigheter, kan noen av ØSK-forpliktelsene oppfylles gradvis, avhengig av hvilke ressurser staten har tilgjengelig.³⁷Jf. f.eks. ØSK art. 2 nr. 1 og BK art. 4. At ØSK-rettighetene skal oppfylles gradvis gir likevel umiddelbare plikter: i relasjon til helse må statene for eksempel både tilby helsetjenester uten diskriminering, og umiddelbart ta grep for å sikre full realisering av retten til helse.³⁸ØSK-komiteen, General Comment no. 14: The right to the highest attainable standard of health, avsn. 30. Norge har relativt sett store økonomiske ressurser, noe som vil si at det stilles høye krav til Norges oppfyllelse av ØSK-rettigheter. ³⁹ØSK-komiteen peker på at det er en viss kjerne i rettighetene som må overholdes uavhengig av statens ressursnivå, se ØSK-komiteen, General Comment no. 3, avsn. 9.

Dersom statene velger å redusere oppfyllelsen av en ØSK-rettighet, det ØSK-komiteen kaller «retrogressive measures», er dette noe som krever «the most careful consideration and would need to be fully justified by reference to the totality of the rights provided for in the Covenant […]».⁴⁰ØSK-komiteen, General Comment no. 3, avsn. 9.

Et annet skille som ofte benyttes er generasjoner av rettigheter slik de kronologisk utviklet seg. Første generasjon omfatter de tidlige menneskerettighetene, særlig de negative forpliktelser (se under), som inkluderer de sivile og politiske rettighetene, og ofte eiendomsretten. Andre generasjon rettigheter vokste frem etter andre verdenskrig og omfatter primært de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene, særlig eksemplifisert ved ØSK.

Tredje generasjons menneskerettigheter brukes ofte om rettigheter som går ut over de tidligere generasjoners mer individuelle fokus, og omfatter særlig grupperettigheter, og rettigheter knyttet til miljø og klima. Eksempler finnes i vår egen Grunnlov, både §§ 108 og 112. Hvorvidt det vokser frem en fjerde generasjon er mer omtvistet, men i nyere instrumenter finnes det rettigheter som særlig gjelder i den digitale verden (som retten til beskyttelse av persondata i EUs charter artikkel 8).

2.2.2 Negative og positive forpliktelser

En annen måte å kategorisere menneskerettigheter på er å skille mellom negative og positive forpliktelser, der negative forpliktelser går ut på at statene må avstå fra å gripe inn i folks rettigheter, mens positive forpliktelser omhandler det statene aktivt må foreta seg for å sikre rettigheter.⁴¹Dettet omtales gjerne som «sikringsplikten», se kap. 3.1.2.3. Ofte knyttes negative forpliktelser til de klassiske sivile og politiske rettighetene, mens positive forpliktelser knyttes til de nyere økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som retten til utdanning eller retten til helse. Men heller ikke dette skillet gir klare avgrensninger, da mange av de såkalt negative rettighetene også forplikter staten til å treffe positive tiltak. For eksempel består retten til rettferdig rettergang av en rekke forpliktelser som staten må bruke mye ressurser på å sikre. Andre eksempler kan være plikten til å beskytte forsamlingsfriheten/ytringsfriheten (politiet passer på Sian) eller plikten til å iverksette tiltak for å verne retten til liv (enten mot klimatrusler eller mot voldelige personer).

2.2.3 Betydningen av kategorisering

Hvordan man kategoriserer menneskerettigheter har ingen rettslig betydning. Hver rettighet må tolkes i samsvar med sin ordlyd og andre relevante tolkningsfaktorer.

En og samme menneskerettighetsbestemmelse kan inneholde ulike typer av forpliktelser. For eksempel kan retten til respekt for familielivet kreve både at det vurderes hvorvidt det foreligger et inngrep i retten til respekt for familielivet, og hvilke positive forpliktelser statene har til å sikre denne rettigheten. Som særlig EMDs praksis viser, kan imidlertid disse vurderingene gli over i hverandre: EMD uttaler i flere saker at både når det gjelder de positive og de negative forpliktelsene, må et utgangspunkt være at man skal treffe en «fair balance» mellom de ulike interessene i saken, enten det er mellom individ og samfunn eller det er mellom ulike individer.⁴²Se f.eks. Nazarenko v. Russia, (39438/13), avsn. 63.