3. De menneskerettslige plikt- og rettighetssubjektene

3.1 Hvem har rettigheter og plikter etter menneskerettighetene?

3.1.1 Hvem har rettigheter?

3.1.1.1 Naturlige personer

I utgangspunktet er det individer som har rettigheter etter menneskerettighetene. Alminnelige rettighetsbestemmelser gjelder – etter ordlyden i de relevante bestemmelsene i konvensjonene og Grunnloven – for «enhver», «ethvert menneske», «alle» og liknende formuleringer. Noen konvensjonsbestemmelser og noen konvensjoner gjelder imidlertid for en mer avgrenset personkrets. For eksempel gir barnekonvensjonen rettigheter til barn, som etter barnekonvensjonens artikkel 1 er alle under 18 år, med mindre særlige lover fastsetter en lavere myndighetsalder.⁴³FNs konvensjon om barnets rettigheter (heretter barnekonvensjonen eller BK), art. 1. Et annet eksempel er ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter som altså gir rettigheter kun til urfolk.

Menneskerettighetskonvensjonene gjelder i utgangspunktet for alle mennesker som befinner seg der staten har jurisdiksjon (statens myndighetsområde), se f.eks. EMK artikkel 1.⁴⁴Se nærmere om dette (og om tilfellene der ekstraterritoriell jurisdiksjon kan være relevant) i kap. 3.2.

3.1.1.2 Juridiske personer

Juridiske personer, det vil si for eksempel selskaper eller stiftelser, har også i en viss utstrekning vern etter Grunnloven og noen menneskerettighetskonvensjoner. Et utgangspunkt er imidlertid at juridiske personer bare kan påberope seg enkelte rettigheter i EMK, men ikke rettigheter i FN-konvensjonene.⁴⁵HR-2015-342-A, avsn. 38-43.

Hvorvidt juridiske personer har rettigheter, må tolkes ut fra både det aktuelle instrumentet sitt anvendelsesområde, og deretter ut fra den enkelte rettighet i seg selv. Under både Grunnloven og EMK er det klart at juridiske personer kan ha for eksempel eiendomsrett, og må sikres en rettferdig rettergang der de opptrer i domstolene. Det er derimot mindre klart om eller i hvilket omfang de trenger et privatliv, eller vern mot selvinkriminering. Sistnevnte har Høyesterett akseptert at gjelder for juridiske personer,⁴⁶HR-2011-1118-A, avsn. 33. men spørsmålet er noe omtvistet.⁴⁷Straffeprosesslovutvalget mente juridiske personer verken hadde eller burde ha et slikt vern, se NOU 2016:24, punkt 9.3.5.

Juridiske personer som er en del av staten kan også ha rettigheter der de opptrer på samme måte som andre rettssubjekter, typisk i tråd av sin privatrettslige kompetanse. I Rt. 1988 s. 276 (Røstad-dommen) vurderte Høyesterett for eksempel om anvendelse av avtaleloven § 36 til ugunst for staten v/Forsvarsdepartementet ville stride mot tilbakevirkningsforbudet.

3.1.2 Hvem har plikter?

3.1.2.1 Statens sentralmakter

Stater har menneskerettslige plikter etter både Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonene. EMK artikkel 1 pålegger partene å «sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter som er fastlagt i del I i denne konvensjon». Dette er dels en folkerettslig plikt – overfor de andre statspartene i konvensjonen, og dels en internrettslig plikt – overfor de individene som har rettigheter. SP artikkel 2 har en bestemmelse som sikrer alle under statens jurisdiksjon og på dens territorium konvensjonens rettigheter.⁴⁸Tolkningen av denne bestemmelsen er omstridt. FNs menneskerettighetskomité (heretter MR-komiteen) har uttalt at jurisdiksjon og territorium er alternative vilkår, slik at det er tilstrekkelig at ett av dem er oppfylt, se MR-komiteen, General Comment no. 31: The nature of the general legal obligation imposed on States Parties to the Covenant. Denne tolkningen støttes av ICJ i Advisory opinion of the International Court of Justice (ICJ), 9 July 2004, The Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, avsn. 109. Enkelte stater, blant annet USA, har sagt seg uenige i denne tolkningen. ØSK har en bestemmelse om statsforpliktelsene inntatt i konvensjonens artikkel 2. Barnekonvensjonen artikkel 2 nr. 1 sier at statspartene skal «respektere og sikre de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon». CRPD har en bestemmelse i artikkel 4 om tiltak statene må treffe for å gjennomføre rettighetene i konvensjonen.

Internrettslig pålegger Grunnloven § 92 «statens myndigheter» å sikre menneskerettighetene.

Det ligger i sakens natur at ettersom det er stater som er part i konvensjonene, vil forpliktelsene i hver konvensjon gjelde for hver statspart i konvensjonen. Alle statlige myndigheter kan pådra Norge menneskerettighetsansvar, enten krenkelsen skjer i regi av departementer, fengsler, politiet, utlendingsmyndigheter eller andre statlige organer eller organer som opptrer på deres vegne. Underliggende etater har plikt til å foreta vurderinger av om deres handlinger eller unnlatelser kan føre til risiko for menneskerettighetskrenkelser.

Også kommuner har et direkte menneskerettighetsansvar. Menneskerettighetskrenkelser kan forekomme i sykehjem, skoler, barnevern og så videre. Se nærmere om regionale statsenheters menneskerettsansvar i neste kapittel.

Statene kan ilegges flere typer forpliktelser. Et gjennomgående utgangspunkt for statenes forpliktelser er at statene selv må vurdere hvilke tiltak som er mest egnet for å realisere de ulike rettighetene.⁴⁹FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (heretter ØSK-komiteen), General Comment no. 3: The nature of States parties’ obligations (Art. 2, Para. 1, of the Covenant), avsn. 4, og FNs barnekomité (heretter barnekomiteen), General Comment no. 5: General measures of implementation of the Convention on the Rights of the Child, avsn. 26. Samtidig gir også flere av menneskerettighetsforpliktelsene mer spesifikke plikter, enten etter sin ordlyd, eller etter en nærmere tolkning av bestemmelsen.

En viktig menneskerettighetsforpliktelse er statenes forpliktelse til å gi lover som sikrer menneskerettighetene. I ulike konvensjoner blir det vist til lovgivning som en særlig forpliktelse for statene. I ØSK artikkel 2 nr. 1 heter det at rettighetene skal gjennomføres gradvis med alle egnede midler, «og da særlig ved lovgivningstiltak». Den parallelle bestemmelsen i SP artikkel 2 nr. 2 forplikter partene til «å treffe slike lovgivningsmessige eller andre tiltak som vil være nødvendige» for å gjennomføre rettighetene i konvensjonen. Barnekonvensjonen peker på både «lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak» i artikkel 4. CRPD artikkel 4 om generelle gjennomføringsforpliktelser nevner også lovgivningsforpliktelser spesifikt. EMK artikkel 1 sier som nevnt at menneskerettighetene i konvensjonen skal sikres for enhver innenfor statens myndighetsområde.

I tillegg til at det pekes på lovgivningsforpliktelser i de generelle gjennomføringsforpliktelsene, er det også flere konvensjonsbestemmelser som angir dette særskilt. Et eksempel er SP artikkel 17 om rett til beskyttelse mot inngrep blant annet i privat- og familieliv, som gir «enhver» krav på «lovens beskyttelse».

En særskilt type lovgivningsforpliktelser er kriminaliseringsforpliktelser. De følger av en rekke menneskerettighetsbestemmelser, både implisitt og eksplisitt. Som eksempel kan det nevnes at Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) gjentatte ganger har sagt at en sentral del av forpliktelsene for statene er å sørge for effektiv lovgivning, herunder straffebestemmelser, som beskytter individene mot krenkelser av deres fysiske og psykiske integritet.⁵⁰X and Others v. Bulgaria [GC] (22457/16), avsn. 179. I Istanbul- og Lanzarotekonvensjonen er det inntatt eksplisitte bestemmelser om hva partene skal kriminalisere. Kravet om å kriminalisere enkelte handlinger følger også av også andre konvensjoner, for eksempel rasediskrimineringskonvensjonen og torturkonvensjonen.⁵¹RDK art. 4 og TK art. 4.

I arbeidet med kriminaliseringsforpliktelsene må lovgiver også ta hensyn til andres beskyttede interesser. Lovgivningen må være tilstrekkelig presis og forutberegnelig i tråd med kravet om klarhet på strafferettens område.

I forbindelse med ratifikasjonsprosesser gjennomgår myndighetene nasjonal lovgivning for å sørge for at den er i samsvar med konvensjonene vi skal slutte oss til. Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på at både endrede faktiske forhold, og endringer i rettighetsvernet etter ny rettspraksis, særlig fra EMD i tråd med doktrinen om dynamisk fortolkning (se kapittel 4.2.3.3), kan kreve at lovgivningen oppdateres på ulike områder. Det kan også bli behov for fornyet vurdering fordi lovgiver kan ha oversett eller ikke vært klar over særlige problemstillinger ved tiltredelse til konvensjonen.

3.1.2.2 Regionale statsenheter (kommuner)

Det går et skille mellom hvilke statlige myndigheter som er forpliktet folkerettslig og hvilke som er forpliktet internrettslig.⁵²Se HR-2022-401-A (Tolga), avsn. 36-49. Kun statene er part i konvensjonene og har dermed ansvar internasjonalt, men også andre offentlige myndigheter kan være forpliktet til å sikre menneskerettighetene etter intern rett: Av Grunnloven § 92 følger det at «[s]tatens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i dennegrunnlovog i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.» Denne retter seg mot statens myndigheter i «videste forstand» og både Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene omfattes.⁵³HR-2022-401-A, avsn. 46. Det vil si at en folkerettslig forpliktelse staten har påtatt seg kan være plassert hos kommuner.

Høyesterett avklarte i den såkalte Tolga-dommen at kommuner kan bli direkte erstatningsansvarlige ved menneskerettighetsbrudd.⁵⁴Se HR-2022-401-A (Tolga). Kommuners menneskerettighetsansvar er nærmere omtalt i NIMs rapport om kommuner og menneskerettigheter.⁵⁵Kommuner og menneskerettigheter, NIM nov. 2021, oppdatert apr. 2022. Se rapporten og NIMs arbeid med kommuner og menneskerettigheter her: https://www.nhri.no/temaer/kommuner/.

3.1.2.3 Private aktører (sikringsplikt og horisontale plikter)

Etter internasjonale konvensjoner er det bare stater som er pliktsubjekter. Dette gjelder også – i hovedsak – for rettigheter i det nasjonale rettssystemet, eksemplifisert ved Grunnloven § 92 som sier at det er «[s]tatens myndigheter» som skal respektere og sikre menneskerettighetene. Der private aktører opptrer på vegne av offentlige myndigheter vil disse ofte regnes som en del av «statens myndigheter».

Dette utgangspunktet har likevel visse nyanser, for det første kan menneskerettigheter tidvis påberopes i saker mellom private med påstand om at en lov eller regel er vedtatt i strid med statens menneskerettighetsplikter og dermed er i strid med regler av høyere rang og må tilsidesettes. For det andre må myndighetene treffe tiltak for å hindre at private aktører krenker hverandres rettigheter selv om det bare er offentlige myndigheter som er pliktsubjekter etter konvensjonene.⁵⁶Se f.eks. Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter, 5. utgave, Fagbokforlaget, 2018, s. 58 flg. Dette omtales gjerne som statens sikringsplikt. Staten kan måtte regulere adferd mellom private (for eksempel gjøre det ulovlig å diskriminere eller utøve vold) for å oppfylle sine menneskerettighetsforpliktelser. For det tredje kan visse rettigheter i det nasjonale og europeiske rettssystemet helt unntaksvis skape horisontale forpliktelser direkte for private, som selskaper.

Statenes sikringsplikt innebærer at statene har ansvar for å gjøre det som er mulig for å hindre at private aktører, som enkeltpersoner, selskaper, foreninger eller lignende, krenker andre privates rettigheter. En person som mishandler partneren sin bryter ikke menneskerettighetene, men mishandlingen kan være et menneskerettighetsbrudd dersom staten ikke har oppfylt nærmere forpliktelser til å beskytte individer mot slik voldsutøvelse, for eksempel gjennom forebygging, kriminalisering av handlingen og etterforskning og straffeforfølgning av den.

En dom fra Høyesterett i 2013 handlet om langvarig manglende oppfølging fra politiets side av blant annet besøksforbud og anmeldte trusler mot en kvinne. Høyesterett sier om EMKs krav til statene (i henhold til EMDs praksis):

Konvensjonen krever ikke det umulige eller uforholdsmessige. Og staten forventes ikke å avverge enhver fare for krenkelser begått av private. Men det må reageres mot reell og umiddelbar risiko som myndighetene er kjent med, eller burde være kjent med, med de tiltak som det ut fra situasjonen er rimelig å forvente.⁵⁷Rt. 2013 s. 588 (Stalker), avsn. 46.

Staten ble dømt for brudd på sikringsplikten i denne saken.⁵⁸I domsslutningen heter det: «Staten har ikke oppfylt sin plikt etter EMK til å sikre NN mot forfølgelse fra A.», avsn. 66.

Statens sikringsplikt kan også omfatte lovgivning som gjelder selskaper eller andre juridiske personer. I norsk rett var vedtakelsen av åpenhetsloven, som trådte i kraft i juli 2022, et ledd i gjennomføringen av denne plikten, se nedenfor om næringslivets menneskerettighetsansvar.⁵⁹Se kap. 3.1.2.4.

Horisontal anvendelse av menneskerettigheter innebærer at rettighetene skaper plikter direkte for private parter. I de internasjonale konvensjonene er dette utelukket, fordi de etter sin natur bare binder stater. Plikter for private skapes eventuelt først ved den nasjonale gjennomføringen.

I det norske rettssystemet er man derimot ikke helt ukjent med horisontal anvendelse. Det har lenge vært akseptert at Grunnloven § 100, om ytringsfrihet, kan skape plikter ikke bare for staten, men også for private.⁶⁰Det kommer klart frem for eksempel i forarbeidene om endring i Grl. § 100 fra 2004, se St. meld. nr. 26 (2003-2004), om endring av Grunnloven § 100, s. 14, som peker på at «den nye bestemmelsen også omfatter vern mot privates inngrep i ytringsfriheten, for eksempel arbeidsgivers innskrenkning av ytringsfriheten overfor sine arbeidstakere», se mer detaljert i meldingens punkt 4.2.3. En slik tolkning er lagt til grunn også i senere lovarbeid, se Ot.prp.nr. 84 (2005-2006) om lov om endringer i arbeidsmiljøloven (varsling), punkt 4.1. Det anvendes også klart slik i praksis, der domstoler kategorisk uttaler at ytringsfriheten «verner ansattes ytringsfrihet», også i saker med private arbeidsgivere, se blant annet LB-2021-164489. Andre rettigheter kan også tenkes å ha en horisontal anvendelse. Allerede i den gamle to mistenkelige personer-dommen la Høyesterett til grunn at det «alminnelige rettsvern for personligheten» (som da ikke var inntatt i Grunnloven) kunne pålegge et privat filmselskap en plikt til å ikke fremvise filmen ‘to mistenkelige personer’.⁶¹Rt. 1952 s. 1217 (to mistenkelige personer), s. 1218–1222.

Menneskerettighetsutvalget⁶²Menneskerettighetsutvalget (Lønning-utvalget) leverte forslag til et nytt kapittel E i Grunnloven om menneskerettigheter, Dok. 16 (2011-2012). drøfter spørsmålet om private som pliktsubjekt kort flere steder. De peker generelt på at flere bestemmelser allerede brukes for å løse private rettstvister, særlig §§ 97, 100 og 105.⁶³Dokument 16 (2011-2012), Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, punkt 9.3.6. Det vises blant annet til Rt. 2007 s. 1281 (Øvre Ullern) for § 97, men der var spørsmålet bare om rettighet i lov var i strid med § 97, slik at det ikke er snakk om noen egentlig horisontal anvendelse, men heller en sikringsplikt. Det vises til Rt. 2007 s. 1308 (Sørheim) for § 105, men også det virker å være spørsmål om hvorvidt en rettighet eller utregningsmetode i lov er i strid med § 105, slik at det ikke er snakk om noen egentlig horisontal anvendelse, men heller en sikringsplikt. Sakene viser likevel at rettighetene kan anvendes i saker mellom private, selv om private i disse sakene ikke pålegges selvstendige plikter. For øvrige rettigheter uttaler de at det «i den forbindelse ikke utelukkes at krenkelse av andres menneskerettigheter vil påføre private personer et erstatningsansvar i henhold til de ulovfestede erstatningsrettslige regler» – som i så fall forutsetter at private kan ha visse plikter i henhold til Grunnloven, alternativt at disse kan innfortolkes i erstatningsrettens aktsomhetsnorm.

Utvalget kommenterte visse rettigheter nærmere. For § 98 om usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling forutsatte menneskerettighetsutvalget at det bare var det offentlige som skulle være pliktsubjekt.⁶⁴Dokument 16 (2011-2012), Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, punkt 26.6.2.4. For § 102 om privatlivet synes utvalget derimot å åpne for at private kan være pliktsubjekt, ⁶⁵Dokument 16 (2011-2012), Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, punkt 30.6.6.3. men det ble diskutert i relasjon til et lovkrav for innhenting av personopplysninger som ikke ble inntatt i den endelige bestemmelsen. For § 104 om barnets beste og barns rett til å bli hørt er utvalget klare på at det pålegger en plikt også for foreldre og andre private personer.⁶⁶Dokument 16 (2011-2012), Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, punkt 32.5.3 og punkt 32.5.4.

Det er få, om noen, prinsipielle vurderinger i rettspraksis eller litteratur av horisontal anvendelse. Det er derfor vanskelig å si noe konkret om hva, hvor og når Grunnloven kan skape slike plikter.

I EU-retten er horisontal anvendelse et mer kjent fenomen, først og fremst under de markedsmessige frihetene,⁶⁷Se for eksempel storkammersakene Royal Antwerp Footbal Club, C-680/21, EU:C:2023:1010, avsnitt 136–150 og European Superleague Company, C-333/21, EU:C:2023:1011, avsnitt 242 – 257, der fotballforbund pålegges plikter til å ikke vedta regler som gjør det mindre attraktivt for fotballspillere å utøve sin frie bevegelsesrett og tjenestefrihet under art. 45 og 57 TEUV. men også under de grunnleggende rettighetene.⁶⁸Se nærmere om dette: Romain Tinière og Claire Vial (Bruylant, 2023) Droit de l’Union européenne des droits fondamentaux, s. 251–259, punkt 249–261; Millie Polimac ‘Horizontal Application of Fundamental Rights’ i Michael-James Clifton m.fl. (red.) Building Bridges in European and Human Rights Law – Essays in Honour and Memory of Paul Heim CMG, Hart Publishing 2024, s. 27; Maciej Spuznar ‘Horizontality of the Charter: Imposing Rights on Individuals and Making Directives Directly Applicable?’ i Catherine Barnard m.fl. (red.) Pursuit of Legal Harmony in a Turbulent Europe – Essays in Honour of Elanor Sharpston, Hart Publishing 2024, s. 385.

At slike selvstendige (horisontale) menneskerettslige plikter for private var mulig ble tidlig slått fast av EU-domstolen under diskrimineringsretten,⁶⁹Se saken Defrenne v SABENA, Case 43-75, EU:C:1976:56, særlig avsnittene 4–40, som gjaldt likelønn. og er senere bekreftet og gjentatt under det generelle diskrimineringsforbudet som nå finnes i EU-charteret.⁷⁰Se Egenberger, C-414/16, EU:C:2018:257, avsn. 70–82, særlig avsn. 77. Saken gjaldt teknisk sett bare tilsidesettelse av nasjonal rett, men domstolens uttalelser virker å gå lengre. I Cresco Investigation, C-193/17, EU:C:2019:43 ble domstolen konfrontert med en lov som gav visse kristne rett til en helligdag eller ekstra betaling, der en arbeidstaker som ikke var kristen hadde, av sin arbeidsgiver, krevd samme betaling. Domstolen sa klart at en slik lov måtte tilsidesettes i strid med art. 21, men i tillegg at så lenge lovgiver ikke hadde vedtatt regler som sikrer likebehandling så faller plikten på arbeidsgivere, som enn så lenge måtte gi alle ansatte en slik helligdag eller ekstra betaling. Her pålegges altså arbeidsgiveren plikter går lengre enn plikten i nasjonal lov, utelukkende på bakgrunn av charteret. Domstolen har bekreftet at også andre bestemmelser kan anvendes horisontalt,⁷¹Se Bauer, Joined Cases C-569/16 and C-570/16, EU:C:2018:871, avsn. 90, jf. også 85 og 86, om art. 31(2) om rett til betalt ferie. og uttalt mer generelt at «the fact that certain provisions of primary law are addressed principally to the Member States does not preclude their application to relations between individuals».⁷²Bauer, Joined Cases C-569/16 and C-570/16, EU:C:2018:871, avsn. 88.

Det er likevel bare et fåtall saker i EU-retten som direkte og selvstendig bruker grunnleggende rettigheter til å pålegge private plikter, og det er ikke avklart prinsipielt når slik anvendelse er aktuelt eller hvilke rettigheter som kan anvendes slik. Fordi slik anvendelse ikke bare gir private rettigheter, men også plikter, bør det anvendes med stor forsiktighet, og ses i lys av begrunnelsen og formålene – særlig maktforskjellen – som typisk begrunner at individer eller grupper gis rettigheter.⁷³For et kritisk blikk og forsøk på innramming, se Maciej Spuznar ‘Horizontality of the Charter: Imposing Rights on Individuals and Making Directives Directly Applicable?’ i Catherine Barnard m.fl. (red.) Pursuit of Legal Harmony in a Turbulent Europe – Essays in Honour of Elanor Sharpston, Hart Publishing 2024, s. 385 flg., på s. 390–394.

Spørsmål om horisontal anvendelse har ikke vært avklart av EFTA-domstolen, men EØS-retten inneholder som diskutert i kapittel 2.1.3 også grunnleggende rettigheter, som tolkes på bakgrunn av blant annet rettighetene i EU. Det er altså ingen grunn til å tro at det skulle være en forskjell mellom EU- og EØS-retten i hvem som kan være pliktsubjekter.

3.1.2.4 Nærmere om næringslivets menneskerettighetsansvar

Statene har som nevnt over en plikt til å lovregulere selskapers aktivitet slik at de ikke bryter med menneskerettigheter (sikringsplikten). Stater, og ikke selskaper, har plikter etter de internasjonale menneskerettighetene. Derfor har en rekke internasjonale aktører, deriblant FN og OECD, de senere tiårene forsøkt å «bygge broer» over dette «gapet» gjennom å utgi ulike retningslinjer og anbefalinger om hvordan selskaper kan unngå å medvirke til blant annet menneskerettighetsbrudd.⁷⁴UNGP implementing the United Nations “Protect, Respect and Remedy” Framework, 2011, se https://www. ohchr.org/sites/default/files/Documents/Publications/GuidingPrinciplesBusinessHR_EN.pdf og OECD guidelines for multinational enterprises on responsible business conduct, revidert 2023. Slike retningslinjer er ikke rettslig bindende, men mange selskaper forholder likevel seg til dem.

Den norske åpenhetsloven av 2022⁷⁵Se Ola Mestad, Kristel Tronstad og Erlend Methi, Åpenhetsloven – Lovkommmentar, Universitetsforlaget 2024. og EUs aktsomhetsdirektiv av 2024⁷⁶Directive on corporate sustainability due diligence etc. (CSDDD), (EU) 2024/1760. går ett skritt videre og gjør deler av disse anbefalingene til rettslige plikter for selskaper. Selskaper har gjennom disse instrumentene fått en rettslig plikt til å foreta aktsomhetsvurderinger med henblikk på å forhindre menneskerettighetsbrudd i virksomheten. Slike aktsomhetsvurderinger forutsetter at selskapene har, eller skaffer seg, god kjennskap til potensielle menneskerettighetsutfordringer i tilknytning til virksomheten eller forretningspartnere.⁷⁷Aktsomhetsplikten i åpenhetsloven er utformet på bakgrunn av FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper. Dette gjelder både private og offentlige selskaper. Selskapene har også en plikt til å rapportere om hvordan de utfører denne vurderingen.⁷⁸Se nærmere om aktsomhetsplikten i NIMs rapport Forholdet mellom konsultasjoner og interessentdialog, 2025. Forbrukertilsynet har ansvar for å følge opp selskapenes aktiviteter etter denne loven, og for å veilede selskaper om hvordan de skal gå frem for å oppfylle lovens krav.

3.1.2.5 Menneskerettighetsvurderinger i forbindelse med offentlige anskaffelser

Offentlige myndigheter kan ha en plikt til å vurdere menneskerettigheter i forbindelse med sine anskaffelser. De må følge reglene om dette i anskaffelsesloven.⁷⁹Lov om offentlige anskaffelser, LOV-2016-06-17-73. Loven gjelder for blant annet statlige myndigheter, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og andre offentligrettslige organer. Lovens § 5 fastsetter at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og andre forvaltningsorganer skal ha «egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentligeanskaffelserder det er en risiko for brudd på slike rettigheter». Loven gir ikke nærmere anvisning på hvordan dette skal gjøres i praksis eller om hvordan slik risiko vurderes. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, DFØ, har en egen veileder om hvordan man skal fremme grunnleggende menneskerettigheter ved høyrisikoanskaffelser.⁸⁰Rutiner for å fremme grunnleggende menneskerettigheter ved høyrisikoanskaffelser, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ).

3.2 Hvor gjelder menneskerettighetene?

3.2.1 Jurisdiksjon eller myndighetsområde

Ettersom det er stater som er part i konvensjonene, vil forpliktelsene i hver konvensjon gjelde for hver statspart i konvensjonen. EMK artikkel 1 viser til at statene har menneskerettighetsansvar i sitt myndighetsområde («jurisdiction» på engelsk). SP artikkel 2 viser til statens jurisdiksjon og territorium.⁸¹Tolkningen av denne bestemmelsen er omstridt. FNs menneskerettighetskomité har uttalt at jurisdiksjon og territorium er alternative vilkår, slik at det er tilstrekkelig at ett av dem er oppfylt, se MR-komiteen, General Comment no. 31. Denne tolkningen støttes av ICJ i Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, Advisory Opinion, I.C.J. Reports 2004, p. 136, avsn. 109. Enkelte stater, blant annet USA, har sagt seg uenige i denne tolkningen. ØSK har ikke en spesifikk henvisning til jurisdiksjon, men Den internasjonale domstolen (ICJ) har uttalt at dette er fordi ØSK-rettigheter av natur er territorielle, men at de likevel kan gjelde ut over det, forutsatt at staten har jurisdiksjon.⁸²Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, Advisory Opinion, I.C.J. Reports 2004, p. 136, avsn. 112; gjentatt i Legal Consequences arising from the Policies and Practices of Israel in the Occupied Palestinian Territory, including East Jerusalem, Advisory Opinion, General List No. 186, avsn. 99–100. Barnekonvensjonen viser i artikkel 2 nr. 1 bare til statens jurisdiksjon.

En forutsetning for at en stat skal ha menneskerettighetsansvar er altså at staten har en form for jurisdiksjon. Jurisdiksjonsbegrepet må i utgangspunktet tolkes i samsvar med internasjonal rett, hvor jurisdiksjon primært er territorielt.⁸³Se f.eks. Banković and Others v. Belgium and 16 Other States [GC] (52207/99), avsn. 59: «As to the «ordinary meaning» of the relevant term in Article 1 of the Convention, the Court is satisfied that, from the standpoint of public international law, the jurisdictional competence of a State is primarily territorial. While international law does not exclude a State’s exercise of jurisdiction extra-territorially, the suggested bases of such jurisdiction (including nationality, flag, diplomatic and consular relations, effect, protection, passive personality and universality) are, as a general rule, defined and limited by the sovereign territorial rights of the other relevant States.»

Grunnloven gjelder som hovedregel innenfor norsk jurisdiksjon, selv om dette ikke fremgår eksplisitt av Grunnloven selv.⁸⁴I klimasaken presiserte imidlertid Høyesterett at dersom virksomheter i utlandet som norske myndigheter har direkte innvirkning på, gjør skade i Norge, må det kunne trekkes inn ved bruken av Grunnloven § 112, for eksempel ved forbrenning av norsk olje og gass i utlandet, når det fører til skade i Norge, se HR-2020-2472-P, avsnitt 149.

EMD har avsagt en rekke dommer hvor EMKs anvendelsesområde har vært drøftet.⁸⁵Se Europarådets «factsheet» om EMDs saker om ekstrateritoriell jurisdiksjon: https://www.echr.coe.int/documents/d/echr/fs_extra-territorial_jurisdiction_eng Flere av FN-komiteene har utgitt generelle kommentarer om konvensjonenes anvendelsesområde.⁸⁶Se f.eks. MR-komiteen, General Comment no. 31, ØSK-komiteen, General Comment no. 3, barnekomiteen, General Comment no. 5.

3.2.2 Ekstraterritoriell jurisdiksjon i særlige tilfeller

Til tross for utgangspunktet om at statenes menneskerettighetsjurisdiksjon primært gjelder på deres territorier har internasjonale domstoler åpnet for at det kan utvides i alle fall i de tilfellene der en stat utøver jurisdiksjon utenfor sitt territorium. ICJ har i flere saker tolket jurisdiksjon slik at det gjelder også der statene utøver jurisdiksjon utenfor eget territorium,⁸⁷Se Obligations of States in Respect of Climate Change, ICJ Advisory Opinion of 23 July 2025, General List No. 187, avsn. 394–402, som godt oppsummerer praksisen, og bekrefter at det samme utgangspunktet også gjelder for klimamessige rettighetsforpliktelser. for eksempel ved okkupasjon⁸⁸Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, Advisory Opinion, I.C.J. Reports 2004, p. 136, avsn. 111, 112 og 113; i Legal Consequences arising from the Policies and Practices of Israel in the Occupied Palestinian Territory, including East Jerusalem, Advisory Opinion, General List No. 186, avsn. 99–101. eller ved kontroll over egne styrker som opererer på en annen stats territorium.⁸⁹Armed Activities on the Territory of the Congo (Democratic Republic of the Congo v. Uganda), Judgment, I.C.J. Reports 2005, p. 168, avsn. 215–216.

I EMDs praksis er dette utformet mer generelt som en doktrine om jurisdiksjon over personer som staten utøver effektiv kontroll over,⁹⁰Se en rekke storkammersaker: Loizidou v. Turkey [GC] (15318/89), avsn. 62; Ukraine and the Netherlands v. Russia [GC] (8019/16), paras 555–575; H.F. and Others v France [GC] (24384/19 og 44234/20), avsn. 184-188; Duarte Agostinho and Others v. Portugal and 32 Others [GC] (39371/20), avsn. 181–214. der de to hovedkategoriene også i EMDs praksis er (1) bruk av makt og handlinger fra statlige agenter eller styrker i, eller med konsekvenser for, et annet territorium og (2) okkupasjon og kontroll over deler av en annen stats territorium.⁹¹Se Europarådets Gudie on Article 1 of the European Convention on Human Rights, updated 28 February 2025, særlig punkt I(B)(2) og (3).

EMD har særlig lagt til grunn at en stat kan ha jurisdiksjon der hvor de har militær tilstedeværelse utenfor eget territorium.⁹²Se f.eks. Loizidou v. Turkey, Pisari v. the Republic of Moldova and Russia, Issa and Others v. Turkey, Al-Skeini and Others v. the United Kingdom. Hvis norske soldater hadde begått overgrep mot fanger i for eksempel Afghanistan, ville den norske stat kunne blitt ansvarlig for menneskerettighetsbrudd, selv om handlingene foregikk utenfor Norges grenser. EMD har også lagt til grunn at en stat kan ha menneskerettighetsansvar i situasjoner hvor den utfører myndighetshandlinger for eksempel under okkupasjonslignede forhold.⁹³Loizidou v. Turkey, avsn. 63-64.

EMD har videre påpekt at jurisdiksjonsbegrepet kan bli «divided and tailored», slik at en stat i en sak har jurisdiksjon når det kommer til behandlingen av én rettighet, men ikke alle.⁹⁴H.F. and Others v. France, avsn. 186, 189. Se også særlig avsn. 204–214.

Det er viktig å nevne at doktrinen om «effektiv kontroll» ikke gir statene jurisdiksjon bare fordi de har effektiv kontroll over årsaken til skade. En slik anførsel ble avvist i Duarte, der det var hevdet at europeiske staters CO₂-utslipp krenket menneskerettigheter til personer i Portugal. Her understreket domstolen at «extraterritorial jurisdiction (…) requires control over the person himself or herself rather than the person’s interests as such»,⁹⁵Duarte Agostinho and Others v. Portugal and 32 Others [GC] (39371/20), avsn. 205. og videre at «reliance on control over the person’s interests as a criterion (…) would lead to a critical lack of forseeability of the Convention’s reach».⁹⁶Duarte Agostinho and Others v. Portugal and 32 Others [GC] (39371/20), avsn. 206.

Menneskerettighetskomiteen har også lagt til grunn at SP kan gjelde for stater utenfor deres territorium, og bruker en lignende doktrine om effektiv kontroll.⁹⁷Se f.eks. MR-komiteen, General Comment no. 31 (2004), CCPR/C/21/Rev.1/Add. 13, særlig avsnitt 10; General Comment No. 36 Article 6: right to life, CCPR/C/GC/36, avsn. 63. Barnekomiteen har lagt til grunn et mer utvidet syn der barnekonvensjonen gir statene plikter både for barn som har statsborgerskap men er utenfor statens territorium så lenge staten kan foreta handlinger som beskytter rettigheter (har «the capability and the power to protect the rights»),⁹⁸L.H and Others, 30. september 2020, No. 79/2019 og 109/2019, CRC/C/85/D/79/2019 og F.B and Others v. France, 4. Februar 2021, No. 77/2019, CRC/C/86/D/R.77/2019. og tilfeller der staten har effektiv kontroll over handlinger som påvirker rettighetene til barn (uavhengig av statsborgerskap) i utlandet.⁹⁹Sacchi et al. v. Argentina, 11. november 2021, CRC/C/88/D/104/2019, para 10.7, som aksepterte at stater kunne ha jurisdiksjon over skade forårsaket i andre land på grunn av klimagassutslipp. Komiteen bygger her på IACtHR sin tolkning av ekstraterritoriell jurisdiksjon for miljøskade i sin Advisory Opinion OC-23/17 Environment and Human Rights, 15. november 2017. ØSK-komiteen har anlagt en enda mer omfattende tolkning der ØSK generelt kan anvendes ekstraterritorielt så lenge staten kan påvirke en situasjon, fordi ordlyden ikke er begrenset til territoriet eller jurisdiksjon.¹⁰⁰ØSK-komiteen, General Comment No. 24 (2017), E/C.12/GC/24, avsn. 27–28. Komiteen la seg riktignok på en forståelse som mer tilsvarer barnekomiteen sin bruk av «effektiv kontroll»-vilkåret i General Comment No. 27 (2025), E/C.12/GC/27, avsn. 30. Barnekomiteens og ØSK-komiteens tolkninger ser ikke ut til å være foretatt i tråd med Wien-konvensjonens regler om traktattolkning, og skiller seg fra hvordan begrepet jurisdiksjon ellers tolkes, blant annet av ICJ, slik at de ikke uten videre bør legges til grunn.

Det er verdt å nevne at selv om den enkelte stat i de fleste tilfeller ikke vil ha ekstraterritorielt ansvar for menneskerettighetene til borgere i andre stater, innebærer ikke det ansvarsfrihet. Stater vil kunne ha et mellomstatlig ansvar overfor en annen stat hvis det gjennomføres handlinger som skader borgere og deres rettigheter i den aktuelle staten. Statenes ansvar overfor hverandre er slik sett bredere enn statenes menneskerettslige ansvar overfor individer (eller grupper).