9. Urfolk

9.1 Innledning

Urfolk omfattes av de alminnelige reglene som beskytter mot diskriminering på etnisk eller språklig grunnlag. I tillegg har urfolk rettigheter som omfattes av statens menneskerettslige sikringsplikt på samme måte som alle andre.

Kapitlet om diskrimineringsvernet i denne veilederen (kapittel 6) vil derfor måtte anvendes i saker om diskrimineringsvernet for både urfolk, nasjonale minoriteter (jøder, kvener/norskfinner, romer, skogfinner, romani/tatere) samt andre minoritetsgrupper.⁴⁶⁴

Forbudet mot diskriminering på grunn av noens urfolks- eller minoritetsstatus drøftes derfor ikke videre her.

I dette kapitlet viser vi kort til noen særlige forpliktelser, utover diskrimineringsvernet, som følger av Grunnloven og internasjonale konvensjoner om urfolk. Det er allmenn enighet om at samene i folkerettslig forstand er både et «folk» og «urfolk», slik det legges til grunn i Grunnloven § 108.⁴⁶⁵

Urfolksrettighetene er forpliktelser som baserer seg på en anerkjennelse både av urfolks status som ett av folkene staten utgår fra, og det særskilte ansvaret staten da har for vern av deres kulturutøvelse, inklusiv næringsvirksomhet. Myndigheter på alle nivåer, inklusive kommunene, må vurdere vedtak som angår urfolksrettigheter opp mot de forpliktelsene som gjennomgås i dette kapitlet.

9.2 Hvor finner vi urfolksrettigheter

9.2.1 Grunnloven § 108

I saker som angår urfolks rettigheter, og særlig i inngrepssaker i samiske bruksområder, er det nødvendig å foreta vurderinger av urfolksrettigheter som er beskyttet av Grunnlovens § 108 og internasjonale konvensjoner.

Grunnloven §108 fastslår at «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Bestemmelsen har betydning ved tolkingen av lover og ved anvendelse av sedvanerettslige regler i saker om samiske forhold. Dette ble understreket av Høyesterett i Fosen-dommen, hvor det ble sagt at bestemmelsen «kan være et selvstendig rettsgrunnlag der andre rettskilder ikke gir noe svar».⁴⁶⁶ Grunnloven §108 er særlig basert på SP artikkel 27 og det er en nær kobling mellom bestemmelsene.

Bestemmelsen ble endret i 2023 til å spesifisere at samene er et «urfolk» og et «folk». Ordlyden stammer fra en betenkning av Carsten Smith i 2015, som klargjør at «folk» er ment å speile begrepet i SP og ØSK artikkel 1, og at «urfolk» særlig sikter til ILO-konvensjonen.⁴⁶⁷ Samtidig var det forutsatt at endringene ikke skulle ha rettslig betydning. ⁴⁶⁸ Likevel tilsier den nye ordlyden at det til en viss grad kan være grunn til å se også til de særskilte urfolksrettighetene i ILO-konvensjon nr. 169, og kanskje de rettigheter folk er gitt i SP og ØSK artikkel 1, ved tolkning av § 108.⁴⁶⁹

9.2.2 SP artikkel 27

For å sikre at urfolksrettigheter blir ivaretatt, må myndighetene anvende både internasjonale og nasjonale regler. Den viktigste internasjonale regelen er artikkel 27 i SP, som også er gjort til norsk rett gjennom menneskerettsloven, med forrang. Bestemmelsen sier at minoriteter «shall not be denied the right […] to enjoy their own culture […]”.

Selv om bestemmelsen etter ordlyd og formål primært er et minoritetsvern og en plikt til å avstå fra å gripe inn i rettigheter, så tolkes den på en måte som også pålegger statene positive forpliktelser, og den har i praksis blitt en sentral bestemmelse for beskyttelse av urfolk.

Bestemmelsen tolkes særlig av Menneskerettighetskomiteen,⁴⁷⁰ og i Norge av Høyesterett.⁴⁷¹ Begrepet «kulturutøvelse» («their own culture») har blitt tolket til å omfatte tradisjonell næringsutøvelse,⁴⁷² som for eksempel reindrift,⁴⁷³ inkludert med moderniserte metoder.⁴⁷⁴ I alle saker som handler om mulige inngrep i samers kulturutøvelse, er det derfor viktig å ha god kunnskap om innholdet og rekkevidden av SP artikkel 27.

SP artikkel 27, som har forrang foran annen lovgivning gjennom sin status i menneskerettsloven,⁴⁷⁵ er bygget opp som en terskelbestemmelse. Etter ordlyden er det en relativt høy terskel for krenkelse, og en avgjørelse må bero på en samlet helhetsvurdering av flere momenter, både av prosessen og deltakelsen, samt inngrepets karakter og virkning. Vi går nærmere gjennom vurderingen i inngrepstilfeller under i kapittel 9.4.

SP artikkel 27 kan tolkes og leses systemisk i sammenheng med andre bestemmelser, særlig aktuelt er artikkel 25 om politisk deltakelse og artikkel 1 om selvbestemmelse.⁴⁷⁶

9.2.3 ILO-konvensjon nr. 169

Det mest omfattende – og eneste – internasjonale instrumentet som spesifikt handler om urfolks rettigheter er ILOs Konvensjon nr. 169.⁴⁷⁷ Denne konvensjonen stadfester at urfolk har rett til vern om sine tradisjonelle områder og sin kulturutøvelse. I motsetning til SP artikkel 27, som er en kort og generell tekst, hvis innhold er utviklet gjennom praksis, inneholder ILO-konvensjon 169 mange og detaljerte bestemmelser.⁴⁷⁸ NIM har skrevet mer om hva ILO-konvensjon 169 krever, særlig i konsultasjonssammenheng.⁴⁷⁹ Konvensjonen overvåkes av en ekspertkomite, Committee of Experts on the Application of Conventions and Recommendations (CEACR).⁴⁸⁰

En av grunnene til at SP artikkel 27 likevel har hatt større praktisk betydning i norsk rett er at ILO-konvensjon 169 ikke er inkorporert i sin helhet.⁴⁸¹ Den er delvis inkorporert som begrensning på visse lover,⁴⁸² og kan være et relevant instrument for sektormonistiske lover som direkte står tilbake for folkeretten.⁴⁸³ Ut over det kan den ha betydning i domstolene ved tolkning av lover (presumsjonsprinsippet). Uavhengig av statusen i norsk rett i dag er Norge og statens myndigheter uansett pliktig til å gjennomføre pliktene etter ILO-konvensjon 169.

9.2.4 FNs urfolkserklæring

FNs urfolkserklæring (UNDRIP) ble vedtatt i 2007. Det er anerkjent av statene at den i stor grad reflekterer rettslig bindende folkerettslige bestemmelser samt bindende praksis og sedvaner.

Erklæringen har flere bestemmelser som gjelder rett til land og naturressurser og som gjelder myndighetenes plikter i prosesser som omhandler urfolks rettigheter, særlig om hva som kreves av konsultasjoner, altså urfolks effektive deltakelse i beslutningsprosesser. Erklæringen sier at statene skal konsultere vedkommende urfolk med formål om å oppnå «deres frie og informerte forhåndssamtykke før det eventuelt gis tillatelse til prosjekter som berører deres landområder eller territorier og andre ressurser, særlig ved utbygging, utnyttelse eller utvinning av mineral-, vann- eller andre ressurser». Hva som ligger i dette drøftes nedenfor (kapittel 9.5).

9.2.5 Andre bestemmelser

Det finnes en rekke øvrige instrumenter og rettigheter som er praktisk viktige for utredning av spørsmål som berører urfolk. Her kan det særlig vises til barnekonvensjonen. Artikkel 8 gir barn en rett til å bevare sin identitet, og artikkel 30 gir et særlig vern av barns rett til språk og kultur. Disse har i flere tilfeller blitt anvendt og tolket av barnekomiteen i en urfolkskontekst.⁴⁸⁴ Både rasediskrimineringskonvensjonen og ØSK-konvensjonen inneholder også rettigheter som kan være relevante for, og i praksis anvendes i, en urfolkskontekst.⁴⁸⁵

I tillegg har man FNs urfolkserklæring (UNDRIP), som ble vedtatt i 2007. Det er anerkjent av statene at den i stor grad reflekterer rettslig bindende folkerettslige bestemmelser samt bindende praksis og sedvaner.

9.3 Beskyttelse av kultur og samfunnsliv

En rekke bestemmelser gir særskilt beskyttelse av urfolks kultur, språk og samfunnsliv. Ved utredning av spørsmål som griper inn i utøvelsen av kultur, og da særlig samisk språk, må disse inngå i vurderingsgrunnlaget. Tiltak eller reguleringer som berører samisk språkutøvelse skal som hovedregel også være gjenstand for konsultasjoner.⁴⁸⁶

Den viktigste bestemmelsen er Grunnloven § 108, som skal sikre at det samiske folk «kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Etter ordlyden har språk et eget og særskilt vern i tillegg til den øvrige kulturen. Andre instrumenter gir også et viktig vern av språk. Barnekonvensjonen artikkel 29(1)(c) og artikkel 30 krever respekt for, opplæring i, og retten til å bruke sitt eget språk. ILO-169 artikkel 28(1) krever at urfolksbarn gis opplæring i sitt språk og 28(3) krever at statene tilrettelegger for utvikling og praktisering av språk. I Norge er dette reflektert blant annet i Sameloven, der § 1-5 som anerkjenner de samiske språkene som likeverdige språk, og som oppretter forvaltningsområdet for samiske språk for å sikre et rammeverk for offentlig bruk av språkene.

At ordlyden i § 108 inkluderer både «kultur» og «samfunnsliv» klargjør at det er snakk om kultur i bred forstand. Dette kommer også klart frem for eksempel i ILO-konvensjon 169 der kultur nevnes og beskyttes i en rekke sammenhenger, både knyttet til land, tradisjonelle aktiviteter og arbeid.⁴⁸⁷

At kultur vernes i bred forstand er også klart av SP artikkel 27, som er gjennomgått over og som beskytter kulturutøvelse generelt sett. Som diskutert over er «kultur» tolket til blant annet å inkludere tradisjonell økonomisk aktivitet – inkludert der metodene er modernisert.⁴⁸⁸

9.4 Inngrep i samiske områder

Ved utredning av inngrep som kan skade, begrense eller på andre måter påvirke urfolks kultur, samfunnsliv, økonomi og tradisjonelle landområder, vil særlig SP artikkel 27 stå sentralt. Også Grunnloven § 108 vil kunne stå i veien for inngrep som vil stride med de rettighetene den fastsetter, og som nevnt over bygger den i stor grad på SP artikkel 27.⁴⁸⁹

Dette er den praktisk viktigste bestemmelsen for inngrep i samiske bruksområder, i stor grad fordi den er aktivt brukt og utviklet både i FNs menneskerettskomité og tolket av Høyesterett.⁴⁹⁰ Under artikkel 27 vil et inngrep være forbudt hvis det har som konserves at kulturutøvelsen må antas å ikke lenger kunne foregå. Terskelen er høy, men det kreves ikke total terminering av kulturutøvelsen.⁴⁹¹ Hvorvidt SP artikkel 27 er overtrådt ved et inngrep vil bero på en samlet helhetsvurdering av flere momenter: for det første om deltakelsen fra den berørte minoriteten i beslutning om inngrep har vært effektiv, det vil si om regler om konsultasjoner har vært fulgt.⁴⁹² For det andre må de samlede virkningene av det aktuelle inngrepet, sammen med tidligere og fremtidige inngrep, vurderes. Det er særlig summen av flere inngrep over tid, inklusive tidligere og planlagte inngrep, som må vurderes her. Har kommunen planlagt et hyttefelt i et reinbeiteområde, kan dette legge begrensinger på senere planlagte tiltak som veier, gruvedrift eller vindkraft. For det tredje må eventuelle avbøtende tiltak tas i betraktning. Slike avbøtende tiltak kan føre til at bestemmelsen likevel ikke er krenket.⁴⁹³ I Fosen-dommen kom Høyesterett til at avbøtende tiltak i form av vinterforing i innhegning ikke var tilstrekkelig til å hindre at SP artikkel 27 var brutt.⁴⁹⁴

Disse momentene inngår i vurderingen av om inngrepet har «vesentlig negativ innvirkning» på kulturutøvelsen. Det kreves ikke at kulturutøvelsen må nektes/termineres helt, men risikoen for at dette kunne skje var det Høyesterett la mest vekt på i Fosen-saken.⁴⁹⁵

Hvis en samlet vurdering tilsier at terskelen for vesentlig negativ påvirkning er nådd, eller man er like opp under terskelen for brudd, er myndighetenes spillerom til å la andre interesser gå foran urfolkets rettigheter, svært begrenset. SP artikkel 27 har ingen inngreps- eller begrensningsadgang og fremstår derfor som «absolutt».⁴⁹⁶ Statlige og kommunale myndigheter er derfor nødt til å se inngrepsplaner i et område under ett, slik at der en må velge mellom for eksempel urfolksrettigheter og næringsinteresser, så skal urfolksrettigheter gå foran.

Fosen-dommen spesifiserte at selv om artikkel 27 ikke åpner for inngrep, vil en avveiing mellom ulike konvensjonsrettigheter kunne tenkes å føre til innskrenkninger i vernet etter bestemmelsen. Høyesterett viste i denne forbindelse til andre grunnleggende rettigheter, som retten til miljø.⁴⁹⁷ I slike tilfeller vil de samme personenes ulike rettigheter kunne «kollidere», slik at det ikke nødvendigvis er ulike gruppers rettigheter som står mot hverandre.

I tillegg til SP artikkel 27, pålegger også ILO-konvensjon 169 statene å konsultere urfolk ved inngrep. Det generelle konsultasjonskravet er nedfelt i artikkel 6 mens artikkel 7(3) inneholder et generelt krav om at det må vurderes hvilke konsekvenser planer og aktiviteter vil ha for urfolks kultur, økonomi og samfunnsliv.

Konsultasjonskravet må ses i sammenheng med konvensjonens materielle bestemmelser om landrettigheter, særlig i artikkel 14 om at statene må respektere og anerkjenne urfolks eierskap til tradisjonelle landområder, og til å beskytte historiske bruksrettigheter,⁴⁹⁸ og artikkel 15 som anerkjenner det samme for naturressurser. Begrepet “landområder” må her antakeligvis tolkes vidt:

the Committee has noted that the use of the term “lands” in the Convention covers the total environment of the areas which the peoples concerned occupy or otherwise use (for example, for hunting, fishing or religious and cultural rituals).⁴⁹⁹

Andre rettigheter kan også påvirke inngrep i landområder. ØSK-konvensjonen (samt SP) artikkel 1 gir rett til selvbestemmelse, artikkel 11 gir rett til adekvat levestandard, artikkel 12 til helse og artikkel 15 til kulturliv. Innholdet og utøvelsen av disse rettighetene kan måtte hensynta urfolkskonteksten og dermed gi en slags rett til å fortsette sitt eget samfunns og kulturliv på en måte som sikrer adekvat levestandard og helse.⁵⁰⁰

9.5 Konsultasjon og samtykkekrav (FPIC)

Som gjennomgått i kapittel 9.2. krever flere instrumenter, herunder SP artikkel 27 og ILO-konvensjon 169, at det gjennomføres konsultasjoner ved blant annet inngrep.

Kapittel 4 i sameloven gir detaljerte regler om forvaltningens konsultasjonsplikt. Lovbestemmelsene innebærer at konsultasjonsplikten gjelder saker som kan få direkte betydning for samiske forhold, også for eksempel om språk og utdanning, i tillegg til inngrepssaker. Lovgivning, forskrifter, enkeltvedtak og andre beslutninger eller tiltak som vil kunne påvirke samiske interesser direkte, omfattes av konsultasjonsreglene. Reglene gjelder ikke for saker «av generell karakter som må antas å ville påvirke hele samfunnet på samme måte».⁵⁰¹ Plikten til å konsultere gjelder primært for statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, men kan også gjelde statsforetak og private rettssubjekter når de utøver myndighet på vegne av staten.

Et spørsmål som ofte kommer opp ved konsultasjoner om inngrep er spørsmål om det gjelder et samtykkekrav, på engelsk ofte kalt free, prior and informed consent (FPIC). Den generelle konsultasjonsbestemmelsen i ILO-konvensjon 169 artikkel 6 krever at det gjøres konsultasjoner og at konsultasjonene gjennomføres «with the objective of achieving agreement or consent to the proposed measures» (vår utheving). Den generelle konsultasjonsbestemmelsen i UNDRIP artikkel 16 er formulert på en lignende måte «shall consult (…) in order to obtain their free, prior and informed consent» (vår utheving). Begge formulerer samtykke som et sentralt mål med forhandlinger, men ikke et absolutt krav.

I visse tilfeller er det likevel nødvendig med samtykke. ILO-konvensjon 169 artikkel 16 inneholder et samtykkekrav for inngrep som vil føre til at urfolket må flytte («relocation»), og avslutte kulturutøvelsen («relocation») og det samme gjelder UNDRIP artikkel 10. ILO-konvensjon 169 artikkel 16 fastslår at urfolk ikke skal flyttes fra sine områder. Bestemmelsen sier videre at hvis «relocation» av slike folk likevel er ansett strengt nødvendig, kan dette bare skje med gruppens frie og informerte forhåndssamtykke. Hvis slikt samtykke ikke kan oppnås, kan «relocation» bare skje dersom urfolket blir gitt «effective representation» i prosessen. Et ytterligere krav er at folket skal ha rett til å flytte tilbake til sine landområder, eller hvor dette ikke er mulig, tilkjennes landområder av minst samme kvalitet og rettslig status som det området som er gått tapt, eller hvis de foretrekker, få kompensasjon i form av penger.

Artikkel 10 i UNDRIP bekrefter at urfolk ikke skal flyttes fra sine områder eller territorier. Enhver gjenbosetting skal skje med fritt og informert forhåndssamtykke fra det berørte urfolket, i henhold til avtale om kompensasjon, og hvis mulig skal gruppen få returnere. Denne bestemmelsen i UNDRIP krever altså fritt og informert forhåndssamtykke ved tiltak som fører til «relocation», og dersom urfolket sier nei til å flytte, så skal det respekteres.

Ingen av disse bestemmelsene uttrykker et generelt krav om fritt og informert forhåndssamtykke i alle inngrepssaker eller andre saker som berører urfolk, men i saker hvor inngrepet vil føre til at urfolket må flytte vekk fra området.

NIM sin gjennomgang av praksis blant annet fra FNs menneskerettskomité støtter opp under at SP artikkel 27 også inneholder et krav om konsultasjoner, selv om bestemmelsen ikke uttrykker dette eksplisitt.⁵⁰²

At det ikke gjelder noe absolutt samtykkekrav for konsultasjon i de fleste tilfeller betyr ikke at det derfor bare er snakk om et rent prosessuelt krav til å holde konsultasjoner. I forarbeidene til ILO-konvensjon 169 artikkel 6 er det gjennomgående understreket at konsultasjonene må være effektive og mer enn bare en formalitet – urfolk må gis mulighet til å påvirke resultatet.⁵⁰³ ILOs ekspertkomité har forklart det slik i en generell kommentar i 2008:

The form and content of consultation procedures and mechanisms need to allow the full expression of the viewpoints of the peoples concerned, in a timely manner and based on their full understanding of the issues involved, so that they may be able to affect the outcome, and a consensus could be achieved, and be undertaken in a manner that is acceptable to all parties.⁵⁰⁴

Det er altså ikke et helt enten/eller der konsultasjoner enten er helt prosessuelt, eller et absolutt samtykkekrav. I de fleste tilfeller kreves det at urfolk har blitt konsultert på en måte der de har kunnet påvirke resultatet, som er et krav som har materielle elementer.⁵⁰⁵

Grovt sett kan konsultasjonskravet derfor formuleres mer som en skala enn et spørsmål om samtykke- eller ikke samtykke. Høyesterett påpekte i Fosen-saken at en ikke kunne konsultere seg bort fra materielle plikter: «Er konsekvensene av inngrepet store nok, hindrer det ikke krenkelse at konsultasjoner er gjennomført.»⁵⁰⁶ Et tilsvarende syn ble uttrykt i Canadisk høyesterett, der de i saken Haida Nation v. British Columbia uttalte at plikten til å konsultere varierte

with the circumstances: from a minimum “duty to discuss important decisions” where the “breach is less serious or relatively minor”; through the “significantly deeper than mere consultation” that is required in “most cases”; to “full consent of [the] aboriginal nation” on very serious issues.⁵⁰⁷

Dette synspunktet kan gjenfinnes i Menneskerettighetskomiteens avgjørelse i Poma Poma-saken.⁵⁰⁸ Både SP artikkel 27, ILO 169 og UNDRIP innebærer at kravet om å innhente fritt og informert forhåndssamtykke gjelder i saker hvor inngrep vil føre til flytting eller annen terminering av kulturutøvelsen.

Fotnoter:

¹Personer som tilhører minoriteter beskyttes av diskrimineringslovens alminnelige forbud mot å diskriminere noen på grunnlag av deres etnisitet (blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk). Det samme gjelder diskrimineringsgrunnlag som religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, jf. diskrimineringslovens § 6.
²At samene er et urfolk er lagt til grunn også av en rekke FN-komiteer. Se fra MR-komiteen: i Jovsset Ante Sara v. Norge, Comm No. 3588/2019, CCPR/C/141/D/3588/2019; Sanila-Aikio v Finland, Comm No. 2668/2015, CCPR/C/124/D/2668/2015 og Käkkäläjärvi m.fl. [korrekt navn er Näkkäläjärvi] v. Finland, Comm No. 2950/2017, CCPR/C/124/D/2950/2017. Se fra ØSK-komiteen: J.T. and Others v. Finland, 9 December 2024, UN Doc E/C.12/76/D/251/2022. Se fra Barnekomiteen: M.E.V. and Others v. Finland, CRC/C/97/D/172/2022.
³HR-2021-1975-S (Fosen), avsn. 99.
⁴Carsten Smith (2015) Betenkning om endring av Grunnloven § 108 og om Grunnloven på samisk, særlig punkt 3.2, 4, 6.2 og 6.3.
⁵Se Carsten Smith (2015) Betenkning om endring av Grunnloven § 108 og om Grunnloven på samisk, s. 3; Grunnlovsforslag 10 (2019–2020), Grunnlovsforslag fra Dag Terje Andersen m.fl. om endring i § 108 (samene som urfolk) s. 1; Innst. 331 S (2022-2023) Innstilling fra kontroll og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Dag Terje Andersen m.fl. om endring i § 108 (samene som urfolk), s. 2.
⁶Carsten Smith (2015) Betenkning om endring av Grunnloven § 108 og om Grunnloven på samisk, s. 16 peker på at «[d]ette spørsmålet om hva som er innholdet i et ikke-statsbyggende folks rett til selvbestemmelse, er ikke tema for denne betenkningen. Men det er viktig at spørsmålet om det nærmere innholdet i samenes rett – som kommer til å pågå i atskillig tid – ikke skygger for at samene må anses som folk», og at grunnlovfesting «kan aktualisere spørsmålet om betydningen av bestemmelsene i SP og ØSK felles art. 1 om folkenes rett til selvbestemmelse». Sistnevnte var også antatt av Lønning-utvalget, se Dok. 16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, s. 217, men de la samtidig til grunn at § 108 ikke egentlig gjelder «rett til selvbestemmelse, men til vern om og utvikling av språk, kultur og samfunnsliv», og at man uansett antakeligvis oppfylte en plikt som måtte følge av SP og ØSK art. 1.
⁷Menneskerettighetskomiteen er SPs «traktatorgan». Se for den rettskildemessige betydningen av deres uttalelser, punkt 4.2.4.
⁸Se for den rettskildemessige betydningen av nasjonale domstoler for tolkning av folkerettslige bestemmelser, punkt 4.2.2.5.
⁹General Comment No. 23 (1994), avsn. 6.1, legger til grunn at fiske og jakt er omfattet. Poma Poma v. Peru, Comm No. 1457/2006, CCPR/C/95/D/1457/2006, avsn. 7.3 legger mer generelt til grunn at tradisjonell økonomisk aktivitet kan være omfattet.
¹⁰Ilmari Länsman m.fl. mot Finland, Comm No. 511/1992, CCPR/C/52D/511/1992, avsn. 9.2.
¹¹Ilmari Länsman m.fl. mot Finland, Comm No. 511/1992, CCPR/C/52D/511/1992, avsn. 9.3; Apirana Mahuika et al. v. New Zealand, Comm No. 547/1993, CCPR/C/70/D/547/1993, avsn. 9.4.
¹²Se nærmere om urfolks rett til beskyttelse mot inngrep i rapporten Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder, NIM 2022.
¹³Se Sanila-Aikio v Finland, Comm No. 2668/2015, CCPR/C/124/D/2668/2015 og Käkkäläjärvi m.fl. [korrekt navn er Näkkäläjärvi] v. Finland, Comm No. 2950/2017, CCPR/C/124/D/2950/2017, der en samlet lesning av SP art. 1, 25 og 27 ble brukt til å argumentere for selvbestemmelse i organiseringen av representative institusjoner, og at Finland var i brudd når dette ikke ble respektert.
¹⁴Konvensjonen har riktignok en relativt lav oppslutning, med 24 ratifikasjoner, særlig i Mellom- og Sør-Amerika. I Europa er den ratifisert av Norge (1990), Danmark (1996), Nederland (1998), Luxembourg (1998), Spania (2007), og Tyskland (2021).
¹⁵Del I gjelder generelle rettigheter, særlig deltakelse, konsultasjon og kultur; del II gjelder landrettigheter; del III gjelder arbeidsrettigheter og arbeidsforhold; del IV gjelder yrkesopplæring og tradisjonelle økonomier; del V gjelder trygd og helse; del VI gjelder utdanning og språk; del VII gjelder urfolk som bor på tvers av grenser og de øvrige bestemmelsene gjelder administrasjon og gjennomføring.
¹⁶Se NIM (2025), Forholdet mellom konsultasjoner og interessentdialog – selskapers plikt til å beskytte samers menneskerettigheter i utbyggingssaker, særlig kap. 2.3 og 2.5.
¹⁷Som er sammensatt av 20 uavhengige jurister. Komiteen utgir generelle observasjoner og anbefalinger om statenes gjennomføring. Arbeidstaker- eller arbeidsgivere klage på statenes gjennomføring, og da settes det ofte opp en ad hoc komite til vurdering av saken, se ILO Constitution, art. 24. Se nærmere om rettskildevekt, kap. 4.2.4.
¹⁸SP art. 27 er derimot inkorporert i menneskerettsloven med forrang.
¹⁹Se kap. 2.1.4, for eksempel Finnmarksloven og Sameloven.
²⁰Se kap. 2.1.4. Et relevant eksempel er straffeloven, der det i flere saker har blitt anført (uten at det har vunnet frem) at straff kan være i strid med ILO 169, se blant annet flere saker om vårjakt på ender i Kautokeino: Rt. 1998 s. 337; HR-2021-863-U; HR-2023-1994-U.
²¹Barnekomiteen har en egen generell kommentar om spørsmålet: No. 11 (2009) Indigenous children and their rights under the Convention, CRC/C/GC/11. Det er også behandlet i enkeltsaker, se nylig M.E.V. and Others v. Finland, CRC/C/97/D/172/2022.
²²RDK-komiteen har en generell kommentar om spørsmålet: No. 23 (1997) on the rights of indigenous peoples. ØSK-komiteen berører spørsmålet i flere generelle kommentarer, se bla: General Comment No. 27 (2025) on economic, social and cultural rights and the environmental dimension of sustainable development, E/C.12/GC/27; General Comment No. 26 (2022) on land and economic, social and cultural rights, E/C.12/GC/26; General Comment No. 21 (2009) Right of everyone to take part in cultural life, E/C.12/GC/21. De har også enkeltsaker, se bla. J.T. and Others v. Finland, 9 December 2024, UN Doc E/C.12/76/D/251/2022.
²³Sameloven § 4-1 (1).
²⁴Se bl.a.: Art. 4(1) (generell tiltaksplikt); art. 5, 8 og 10 (plikt til å respektere kultur i gjennomføring, tiltak og sanksjoner); art. 7 (selvbestemmelse over kultur); art. 13 og del II (landrettigheter og kultur); art. 23 (tradisjonelle økonomiske aktiviteter); art. 22, 25 og 27 (kultur i yrkesopplæring, helse og utdanning); og art. 32 (samarbeid på tvers av grensene).
²⁵Se over, punkt 9.2.2.
²⁶For en innføring i det materielle innholdet i SP art. 27 slik som Høyesterett har tolket den, se NIMs rapport Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder, NIM 2022.
²⁷Se en nærmere gjennomgang i NIM sine rapporter: NIM-R-2022-001, Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder. Se også NIM-R-2024-001-EN, Canary in the Coal Mine – Sámi Rights and Climate Change in Norway.
²⁸HR-2021-1976-S (Fosen), avsn. 119 «vesentlige negative konsekvenser»; HR-2017-2247-A (Reinøya), avsn. 128 «det skal en god del til».
²⁹Se sameloven kap. 4.
³⁰HR-2021-1975-S (Fosen), avsn. 142 og 144.
³¹HR-2021-1975-S (Fosen), avsn. 145–153.
³²HR-2021-1975-S (Fosen), avsn. 135–153.
³³Se punkt 5.3, særlig 5.3.4.
³⁴HR-2021-1975-S (Fosen), avsn. 130 og 131.
³⁵ILO Report VI (2) 75^th Session (1988) s. 48-49 «purpose of this Article is to recognise that the peoples concerned have a right of land ownership, possession and use, in accordance with their own customs and traditions, even though these may be different from those prevailing for other members of national society».
³⁶CEACR, General Observation (2018), published 108^th ILC Session (2019), om ILO 169.
³⁷ØSK-komiteen har utgitt en generell kommentar om hvilke implikasjoner konvensjonen har for landrettigheter, inkludert for urfolk, General Comment No. 26 (2022) on land and economic, social and cultural rights, E/C.12/GC/26.
³⁸Sameloven § 4-1, annet ledd.
³⁹Se NIM (2025), Forholdet mellom konsultasjoner og interessentdialog – selskapers plikt til å beskytte samers menneskerettigheter i utbyggingssaker, punkt 2.5; NIM-R-2022-001, Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder, særlig kap. 3.4.4 og 3.5.1.
⁴⁰ILO Report VI (1) 75th Session (1988) side 30: «effective one, offering them an opportunity to be heard and to have an impact on the decisions taken»; ILO Report VI (2) 75th Session (1988) side 31 jf. side 106-107: «The term “effective” was proposed (…) to convey the principle that consultations should be more than proforma, and should ensure genuine involvement of and negotiation with indigenous and tribal peoples».
⁴¹General Observation (CEACR) - adopted 2008, published 98th ILC session (2009), om ILO 169.
⁴²MR-komiteens sak i Jovsset Ante Sara v. Norge, Comm No. 3588/2019, CCPR/C/141/D/3588/2019 er et eksempel på det. Staten hadde krevd at siidaen reduserte antallet rein ned til det fastsatte maksimumsantallet, men hadde ikke tatt inn en regel om skjerming av flokker under 200 dyr (som ville ført til at de større reineierne måtte ta kuttene) slik Sametinget og organisasjonene hadde ønsket. Norge kunne i liten grad begrunne hvorfor disse innspillene ikke hadde blitt fulgt opp, og ble derfor funnet å ha krenket SP art. 27. Norge ble altså i praksis ansett for å være i brudd fordi man ikke hadde noen legitim grunn til at det ikke var gitt gjennomslag i konsultasjonene.
⁴³HR-2021-1975-S, avsn. 121.
⁴⁴Haida Nation v. British Columbia (Minister of Forests), [2004] 3 SCR 511, avsn. 24 og 40. Gjentatt i Tsilhqot’in Nation v. British Columbia, [2014] 2 SCR 256, avsn. 79.
⁴⁵HRC, Angela Poma Poma mot Peru, (Communication No. 1457/2006).