Arbeid og velferd

Staten har et ansvar for å legge til rette for at alle har tilgang til arbeidslivet og et rimelig velferdsnivå.

Arbeid og velferd

Retten til arbeid og rettigheter i arbeidslivet
Retten til sosial trygghet
Retten til en tilfredsstillende levestandard

Retten til arbeid og rettigheter i arbeidslivet

Etter Grunnloven § 110 skal statens myndigheter legge til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Retten til arbeid er også forankret i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 6. Internasjonalt arbeider også Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) for å fremme retten til arbeid, og Norge er tilsluttet en rekke konvensjoner fra ILO som beskytter arbeidernes rettigheter.

Retten til arbeid gir ikke enkeltindivider krav på å få eller ha et arbeid. Myndighetene skal legge til rette for dette, men den enkeltes muligheter for å komme i arbeid vil avhenge av både generelle arbeidsmarkedsforhold og den enkeltes kvalifikasjoner.  Som de fleste andre forpliktelsene etter ØSK, er retten til arbeid primært en såkalt innsatsforpliktelse for staten.  Dette betyr at staten kan oppfylle forpliktelsen gradvis, avhengig av hvilke ressurser den har tilgjengelig. Staten må vise at den gjør hva som er mulig innenfor sine økonomiske rammer.

Etter ØSK artikkel 7 har man rett til rettferdige og gode arbeidsvilkår som sikrer rettferdige lønninger og trygge og sunne arbeidsforhold. I norsk rett er kravene til arbeidsmiljøet regulert i arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at loven blir overholdt.

En annen viktig rettighet i arbeidslivet er retten til å organisere seg i fagforeninger. Denne rettigheten er beskyttet både av Grunnloven § 101, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 11 og ILO-konvensjon nr. 87. I tillegg er det en del alminnelige menneskerettigheter, herunder vern mot diskriminering, som er viktige i arbeidsforhold. For eksempel følger det av arbeidsmiljøloven kapittel 13 at diskriminering i arbeidslivet er forbudt.

 

Retten til sosial trygghet

Grunnloven § 110 annet punktum slår fast at den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige. Retten til sosial trygghet er også forankret i ØSK artikkel 9. Staten har stor frihet til å bestemme hvordan denne retten til sosial trygghet skal sikres til enhver tid. Hvordan trygde- og støttesystemet skal innrettes er først og fremst et politisk spørsmål, som bestemmes gjennom den alminnelige lovgivningen. Relevante lover på dette området er folketrygdloven og sosialtjenesteloven.

Retten til en tilfredsstillende levestandard

Etter ØSK artikkel 11 har man en rett til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie. Rettigheten innebærer særlig en rett til tilfredsstillende mat, klær og bolig. Ifølge bestemmelsen skal staten treffe nødvendige tiltak for å realisere denne rettigheten. Også innrettingen og realiseringen av denne rettigheten er primært et politisk, og ikke et juridisk spørsmål.

Retten til en tilfredsstillende levestandard er, til forskjell fra retten til arbeid og sosial trygghet, ikke grunnlovsfestet. Barn har imidlertid en grunnlovfestet rett til en tilfredsstillende levestandard. Det følger av Grunnloven § 104 at statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling og sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet. Også FNs barnekonvensjon artikkel 27 har en egen bestemmelse om retten til en tilfredsstillende levestandard. Begge bestemmelsene har betydning som rettslig ramme for utforming av offentlige støtteordninger og tjenestetilbud til barn.