Barn og familie

Statens myndigheter plikter både å legge til rette for at barn kan få en god utvikling og å respektere retten til familieliv. Staten har også en plikt til å forebygge, beskytte mot og etterforske vold og overgrep.od utvikling og å respektere retten til familieliv. Staten har også en plikt til å forebygge, beskytte mot og etterforske vold i nære relasjoner.

Barn og familie

Retten til familieliv er beskyttet i Grunnloven og en rekke internasjonale konvensjoner. Foto: Åshild Eidem

Barns rettigheter
Barn på flukt
Retten til familieliv – barnevern
Vold og overgrep

Barns rettigheter

Barn er, som alle andre mennesker, beskyttet av de alminnelige menneskerettighetene. Samtidig er de en sårbar og utsatt gruppe, og det er derfor flere konvensjoner som inneholder særskilte regler for barn. Den viktigste av disse er FNs barnekonvensjon (barnekonvensjonen). Den understreker hvilke særlige behov barn har for omsorg og beskyttelse.

Barnekonvensjonen er omfattende og inneholder blant annet sivile rettigheter som retten til navn, statsborgerskap og identitet, retten til ytrings-, tanke- og religionsfrihet og retten til privatliv. Konvensjonen gir også barn rett til nødvendig omsorg, fortrinnsvis i egen familie, og inneholder bestemmelser om barnets rett til familieliv. Konvensjonen pålegger videre statene å treffe alle egnede tiltak for å beskytte barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold, mishandling, misbruk eller vanskjøtsel. Også retten til utdanning og til en høyest oppnåelig helsestandard er omfattet av konvensjonen. I tillegg er det bestemmelser om rettighetene til barn med funksjonshemming, asylsøkende barns rettigheter og rettighetene til barn av urfolk og minoriteter.

Konvensjonen bygger på fire generelle prinsipper; hensynet til barnets beste, retten til ikke-diskriminering, retten til liv, overlevelse og utvikling, og retten til å bli hørt. Disse prinsippene er kjerneverdier i konvensjonen, og har betydning for tolkningen av de andre bestemmelsene i konvensjonen.

I Norge er barns rettigheter også vernet av Grunnloven § 104. Denne bestemmelsen leses i lys av barnekonvensjonen, og fastslår at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. Det fremgår også at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i handlinger og avgjørelser som berører barn, og at myndighetene skal legge forholdene til rette for barnets utvikling. Grunnlovsbestemmelsen gir også barn vern mot omsorgssvikt.

I norsk rett er det videre flere lover som inneholder bestemmelser om barns rettigheter på spesifikke områder. Eksempler på slike lover er barneloven, barnevernloven og utlendingsloven.

Barneombudet skal være barns talsperson i Norge og sikre at barns rettigheter blir respektert i praksis. Barneombudet kan ikke behandle klager fra barn i enkeltsaker.

Det er utarbeidet en protokoll til barnekonvensjonen som gir barn mulighet til å klage til FNs barnekomité dersom de mener at menneskerettighetene deres har blitt krenket i en enkeltsak. Så langt har verken regjeringen eller Stortinget ønsket at Norge skal bli en del av denne ordningen.   NIM har anbefalt at norske myndigheter slutter seg til klageordningen til FNs barnekomité.

Barnekonvensjonen er den viktigste av flere internasjonale konvensjoner som beskytter barn. Den gir alle barn rett til å bli hørt i spørsmål som angår dem selv. Foto: Åshild Eidem

Barn på flukt

En særlig sårbar gruppe er barn som har flyktet, enten alene eller sammen med foreldre sine eller andre omsorgspersoner. Barn på flukt er først og fremst barn. De har de samme rettigheter etter barnekonvensjonen som andre barn som befinner seg på norsk territorium. Dette innebærer at de i utgangspunktet har krav på for eksempel omsorg og beskyttelse, skolegang, helsetjenester og vern mot umenneskelig og nedverdigende behandling på lik linje med andre barn i Norge. Likevel kommer ofte disse barnas rettigheter i konflikt med andre hensyn, for eksempel innvandringsregulerende hensyn. Da oppstår spørsmålet om hvordan myndighetene skal balansere disse motstridende interessene.

I 2017 publiserte NIM temarapporten «Omsorg for enslige mindreårige asylsøkere». I rapporten konkluderer vi med at enslige mindreårige asylsøkere over 15 år får et dårligere omsorgstilbud enn yngre asylbarn, og enn andre barnevernsbarn. Vi mener myndighetene ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor omsorgsansvaret er innrettet så ulikt, og at forskjellsbehandlingen derfor er i strid med barnekonvensjonen.

NIM har også arbeidet med problemstillinger knyttet til fengsling av barnefamilier på Trandum i forbindelse med tvangsretur. Fengsling av barn er aldri ønskelig. I forbindelse med tvangsretur kan slik fengsling bare skje som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Dette innebærer at dersom tvangsreturen kan gjennomføres med mindre inngripende alternativer, som for eksempel meldeplikt og pålegg om bestemt oppholdssted, kan barn ikke fengsles. Fengsling av barn kommer også lett i strid med forbudet mot umenneskelig behandling i Grunnloven § 93, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 og barnekonvensjonen artikkel 37. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser at barn kun kan berøves friheten i fengselspregete utlendingsinternater i svært kort tid. I en dom fra 2017 konkluderte også Borgarting lagmannsrett med at myndighetene hadde brutt blant annet forbudet mot umenneskelig behandling. Forskning viser at fengsling er skadelig for barn, og FNs barnekomité og flere internasjonale organisasjoner har tatt til orde for at fengsling av barn grunnet innvandringsstatus bør forbys.

Du kan lese mer om mennesker på flukt under fanen «Migrasjon og statsborgerskap».

Retten til familieliv – barnevern

Familien blir gjerne sett på som en grunnleggende enhet i samfunnet. Retten til familieliv er beskyttet i Grunnloven § 102 og av en rekke internasjonale konvensjoner, blant annet EMK artikkel 8. I kjernen av begrepet familieliv ligger typisk forholdet mellom ektefeller eller personer som har vært samboere over en viss tid, samt forholdet mellom foreldre og barn. Men også forholdet mellom søsken, og mellom barn og besteforeldre, kan være omfattet av denne rettigheten.

Selv om retten til respekt for familielivet er viktig, er det ikke en absolutt rettighet. Det vil si at myndighetene kan gripe inn i familielivet. Vilkårene for inngrep kan oppsummeres som en vurdering av om inngrepet, i tillegg til å ha hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og om inngrepet er nødvendig (forholdsmessig) sett hen til dette formålet. Et eksempel på inngrep i familielivet er tilfeller hvor utlendingsmyndighetene nekter en person som har lovlig opphold i Norge å få sin ektefelle eller sine barn til Norge, såkalt familiegjenforening.

Et annet eksempel er barnevernssaker. Barn har etter menneskerettighetene et vern mot omsorgssvikt, vold og overgrep, og staten har på den andre siden en plikt til å sikre at barn ikke utsettes for slike handlinger. Barneverntjenesten har en grunnleggende rolle i å sikre disse rettighetene til barn i Norge. Dette innebærer at barnevernet i enkelte tilfeller må frata foreldrene omsorgen for barnet for å sikre barnets rettigheter. Barnevernloven gir norske myndigheter den nødvendige nasjonale lovhjemmel for et slikt inngrep. Ettersom slike inngrep kun kan foretas dersom det er forholdsmessig, kan barnevernet likevel ikke overta omsorgen for et barn mot foreldrenes vilje dersom det finnes andre måter å sikre barnet på som er mindre inngripende. Hensynet til barnets beste skal videre være et grunnleggende hensyn i alle tiltak barnevernet iverksetter.

I tilfeller hvor barnevernet overtar omsorgen for et barn, har barn og foreldre som hovedregel rett til samvær med hverandre. Dersom myndighetene begrenser samværet mellom foreldre og barn, vil dette være et ytterligere inngrep i retten til familieliv. Det samme gjelder dersom foreldrene fratas foreldreansvaret for barnet, eller dersom barnet adopteres bort mot foreldrenes vilje. Retten til familieliv må i slike tilfeller avveies opp mot hensynet til barnets beste.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har for tiden flere norske barnevernssaker til behandling. NIM følger med på utfallet av disse sakene for å vurdere om vi skal anbefale endringer i norsk regelverk eller praksis på dette området.

Vold og overgrep

Staten har en positiv forpliktelse til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep mellom enkeltpersoner. Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale konvensjoner som slår fast at norske myndigheter har et slikt ansvar. Både barnekonvensjonen, EMK, FNs kvinnekonvensjon og den såkalte Istanbulkonvensjonen er viktige menneskerettighetsinstrumenter for å beskytte mennesker mot vold og overgrep.

Forpliktelsene innebærer for det første krav til hvordan rettshåndhevelsesapparatet skal ivareta personer som utsettes for vold fra andre. Dette omfatter både krav til effektiv etterforskning og rettergang, og krav om at politiet gir adekvat og effektiv beskyttelse til personer som risikerer å utsettes for vold. For det andre, er statene forpliktet til å sikre at annet hjelpeapparat bruker effektive tiltak for å beskytte personer mot å utsettes for vold, herunder tiltak for å forhindre at barn utsettes for vold og overgrep fra sine nærmeste. Dette betyr at politiet for eksempel må kunne beskytte en kvinne som trues av sin eksmann, skoler må ha rutiner for å oppdage seksuelle overgrep, og barnevernet og politiet må sikre at informasjonsflyten mellom dem er effektiv. Samtidig har ikke staten et ansvar for å avverge alle voldshandlinger utført av privatpersoner. Den må imidlertid ha et effektivt system på plass, som kan reagere adekvat og forholdsmessig ved risiko for vold og overgrep, der politiet eller hjelpeapparatet kjente til eller burde ha kjent til denne risikoen.

Norske myndigheter har allerede iverksatt mange tiltak for å forebygge og forhindre vold og overgrep. Til tross for dette, har FNs kvinnekomité i sine konkluderende merknader fra Norges eksaminasjon i 2017 uttrykt bekymring for en rekke forhold knyttet til vold og overgrep. Komiteen peker blant annet på det høye antallet av kvinner som blir utsatt for både vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep i Norge. Komiteen ga norske myndigheter flere anbefalinger, herunder at myndighetene må styrke sin innsats i forebyggingsarbeidet mot vold og overgrep, særlig ved vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. NIM deler komiteens bekymringer og anbefalinger. Andre rapporter viser også at det er behov for oppmerksomhet overfor flere sårbare grupper som barn, urfolk og eldre.

Du kan lese mer om NIMs arbeid knyttet til barn og familie her. Vi omtaler også temaet i våre årsmeldinger for 2016 og 2017.