Arrest og fengsel

Frihetsberøvelse er et av de mest inngripende virkemidlene staten kan ta i bruk overfor sine borgere. Ulike former for frihetsberøvelse på straffeprosessens og strafferettens område er pågripelse, varetektsfengsling og soning av fengselsstraff.

Arrest og fengsel

Foto: Åshild Eidem

Menneskerettighetene oppstiller en rekke krav til frihetsberøvelse. Disse rettighetene er i hovedsak gjennomført i norsk rett ved detaljerte bestemmelser i ordinær lovgivning, særlig straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven.

Grunnloven § 94, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5 og FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter artikkel 9 stiller krav om at frihetsberøvelse må ha grunnlag i lov og være underlagt domstolkontroll. Det er også et krav om at frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep. I Grunnloven § 96 og EMK artikkel 6 og 7 er det fastsatt at straff kun kan idømmes av en domstol og i henhold til lov. Disse bestemmelsene beskytter borgerne mot vilkårlig fengsling.

Menneskerettighetene stiller også krav til tvangsinngrep utover selve frihetsberøvelsen, for eksempel begrensninger i adgangen til sosial kontakt med andre innsatte eller utenforstående. Slik tvangsbruk kan ha ulike grunner. Overfor mennesker i varetektsfengsel kan begrensningen skyldes for eksempel fare for bevisforspillelse, overfor mennesker som soner idømte fengselsstraffer kan tvangen for eksempel skyldes hensynet til den innsattes eller medinnsattes sikkerhet.

Slike begrensninger vil være et inngrep i retten til privat- og familieliv, som er beskyttet av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Vilkårene for slike inngrep er at de har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er nødvendige (forholdsmessige) sett hen til dette formålet. Begrensninger i den sosiale kontakten, herunder isolasjon, må derfor være strengt nødvendig og særskilt begrunnet for å være lovlig.

I vår årsmelding for 2015 fremmet vi en rekke anbefalinger om tiltak for å sikre at personer i politiarrest og varetekt ikke isoleres og nektes sosial kontakt i større utstrekning enn det som er strengt nødvendig, slik menneskerettighetene krever. Det er NIMs syn at det gjeldende regelverk i Norge ikke ivaretar våre menneskerettslige forpliktelser på en tilstrekkelig måte. Vi anbefalte derfor å endre både regelverk og praksis ved bruk av politiarrest og rettsbesluttet isolasjon i varetekt.

I tillegg til de krav som må være oppfylt for bruk av tvang, finnes minstestandarder som sikrer at den som er frihetsberøvet får en human behandling mer generelt.  Grunnloven § 93 og EMK artikkel 3 oppstiller et absolutt forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling. Disse bestemmelsene setter yttergrensen for hvordan personer som er frihetsberøvet kan behandles.

Personer med psykiske lidelser er særlig sårbare i fengsel. Det å gi dem tilfredsstillende soningsforhold krever ressurser. Ressursmangel er i seg selv aldri en god nok grunn til ikke å gi innsatte de soningsforhold minstestandardene tilsier. Blant annet på bakgrunn av beskrivelsene i Sivilombudsmannens besøksrapport fra 2017 er det grunn til å stille spørsmål ved om soningsforholdene for enkelte innsatte med alvorlige psykiske symptomer ved Ila fengsel og forvaringsanstalt innebærer krenkelse av det menneskerettslige forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. NIM har anbefalt at myndighetene må sikre at disse innsatte får et behandlingstilbud og at de ikke isoleres.

Du kan lese mer om NIMs arbeid knyttet til arrest og fengsel her. Vi omtaler også temaet i våre årsmeldinger for 2015, 2016 og 2017.