Migrasjon og statsborgerskap

Norge er forpliktet til å gi beskyttelse til mennesker med et beskyttelsesbehov. Utover dette er statens handlingsrom stort på utlendingsfeltet. Men det er likevel noen grunnleggende menneskerettigheter som danner en ytre ramme for hva myndighetene kan foreta seg også på dette området.

Migrasjon og statsborgerskap

Bruken av midlertidige oppholdstillatelser for enslige mindreårige asylsøkere vekker sterk debatt i Norge. Disse guttene ved et mottak i Lyngdal deler leilighet. Foto: Åshild Eidem

Mennesker på flukt
Familieinnvandring
Statsborgerskap

Mennesker på flukt

Det er til enhver tid et stort antall mennesker i verden som er på flukt, og noen av disse kommer til Norge for å søke beskyttelse. Staten kan selv bestemme hvem som skal få reise inn i og oppholde seg i landet og ikke. Dette er en viktig del av statenes suverenitet. Det betyr at staten har et forholdsvis stort handlingsrom – også kalt skjønnsmargin – i sitt valg av virkemidler og tiltak for å sikre sin suverenitet, så lenge den holder seg innenfor de rammene som følger av menneskerettighetene og folkeretten for øvrig. Noen grunnleggende rettigheter begrenser myndighetenes handlingsrom på dette området.

For eksempel fastslår FNs flyktningkonvensjon (flyktningkonvensjonen) at flyktninger har rett til å bli beskyttet mot forfølgelse. Ifølge konvensjonen er en flyktning en person som har flyktet fra hjemlandet sitt, og som har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. I praksis gir flyktningkonvensjonen en person som søker beskyttelse (asylsøker) rett til å få prøvd sin asylsøknad, og til å bli anerkjent som flyktning og få asyl dersom han eller hun oppfyller vilkårene for dette.

I norsk rett er retten til beskyttelse etter flyktningkonvensjonen inntatt i utlendingsloven § 28 bokstav a.  Etter utlendingsloven § 28 bokstav b skal det også gis asyl til personer som «står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet». Denne bestemmelsen omfatter personer Norge ikke kan sende tilbake til hjemlandet blant annet grunnet forbudet mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling i Grunnloven § 93 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3.

Personer som ikke har krav på beskyttelse i Norge, kan utvises fra landet. Retten til familieliv, som er nedfelt blant annet i EMK artikkel 8, FNs barnekonvensjon artikkel 16 og Grunnloven § 102, medfører i enkelte tilfeller at personer som har oppholdt seg lenge i landet ikke kan utvises. Dersom den utviste har barn, vil hensynet til barnets beste, som er nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 3 og Grunnloven § 104, under visse omstendigheter også kunne tilsi at en utlending som risikerer utvisning likevel ikke kan utvises. For eksempel ble Norge dømt for brudd på EMK artikkel 8 i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i saken Nunez v. Norge fordi norske myndigheter ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på konsekvensene en utvisning av en mor hadde for hennes to barn. Dommen viser at i enkelte tilfeller, veier hensynet til barnets beste så tungt at foreldre som ellers ville blitt utvist likevel ikke kan det.

Dersom det er fattet et endelig vedtak om utvisning, plikter vedkommende å forlate Norge. For personer som ikke forlater Norge frivillig, kan det oppstå menneskerettslige problemstillinger knyttet til tvangsretur. Personer som skal returneres med tvang, blir ofte fengslet på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet har ved flere anledninger meldt om at innsatte på Trandum risikerer å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. NIM har arbeidet særlig med menneskerettslige utfordringer knyttet til barnefamilier på Trandum. Praksis fra EMD viser at barn kun kan berøves friheten i fengselspregete utlendingsinternater i svært kort tid. Du kan lese mer om dette, og om barn på flukt, i fanen «Barn og familie».

I Norge finnes egne mottak for enslige mindreårige asylsøkere. Foto: Åshild Eidem.

Familieinnvandring

Utlendinger som kommer til Norge uten familie og får lovlig opphold, har mulighet til å søke om at familiemedlemmer skal få komme til Norge. Dette kalles familiegjenforening. Familiegjenforening er i norsk rett regulert i utlendingsloven kapittel 6.

Retten til familieliv kan sette skranker for hvilke vilkår staten kan stille for familieinnvandring. Det følger av praksis fra EMD at EMK artikkel 8 ikke innebærer en forpliktelse for statene til å respektere immigranters valg av oppholdsland og til å gi tillatelse til familieinnvandring. Statene har på dette området et stort handlingsrom. Ifølge praksis fra EMD må det imidlertid foretas en rimelig avveining mellom individets interesser og samfunnet som helhet i disse sakene. Relevante momenter i denne vurderingen er om familielivet faktisk vil bli brutt, tilknytningen til Norge, om det er uoverkommelige hindringer for at familielivet kan utøves i hjemlandet, og om innvandringsregulerende hensyn eller hensynet til offentlig orden taler mot å innvilge familieinnvandring.

Statsborgerskap

FNs høykommissær for flyktninger har anslått at det finnes rundt 10 millioner statsløse mennesker i verden. Norge er tilsluttet flere internasjonale konvensjoner som regulerer statsløses stilling. I tillegg fastslår FNs verdenserklæring om menneskerettigheter at alle har rett til et statsborgerskap. Det samme fremgår av FNs barnekonvensjon, som inneholder en egen bestemmelse om barns rett til statsborgerskap. På europeisk plan har statene blitt enige om felles prinsipper for erverv av statsborgerskap gjennom Den europeiske konvensjon om statsborgerskap, herunder hvilke vilkår som kan stilles for å gi statsborgerskap til statsløse barn født på konvensjonspartenes territorium.

FNs konvensjon om statsløses stilling av 1961 har som formål å redusere statsløshet, og gir nærmere regler om i hvilke tilfeller statene plikter å gi statsborgerskap til statsløse født på norsk territorium. De internasjonale forpliktelsene på området setter viktige begrensninger for hvilke vilkår norske myndigheter kan stille for å gi statsløse i Norge norsk statsborgerskap. UNHCR har foretatt en kartlegging av statsløses stilling i Norge, og gitt flere anbefalinger om hvordan det norske regelverket kan forbedres for å være bedre i samsvar med de internasjonale forpliktelsene. Også NIM har anbefalt at de folkerettslige forpliktelsene bør fremgå av lov eller forskrift.

Den europeiske konvensjon om statsborgerskap inneholder også en bestemmelse som angir i hvilke tilfeller statene kan frata en person statsborgerskapet. Norske myndigheter kan derfor ikke frata personer norsk statsborgerskap i flere tilfeller enn de som fremgår av denne konvensjonen. Samtidig kan statene i stor utstrekning selv bestemme hvilke vilkår som må være oppfylt for å få statsborgerskap i hvert enkelt land. I norsk rett fremgår vilkårene for norsk statsborgerskap av statsborgerloven. Loven må tolkes i lys av de internasjonale forpliktelsene Norge er tilsluttet på dette området. Ved motstrid går disse foran loven.

Retten til å erverve statsborgerskap er ikke beskyttet av EMK. EMD har likevel uttalt at nektelse av statsborgerskap i visse tilfeller vil kunne medføre brudd på retten til privatliv etter EMK artikkel 8.

Du kan lese mer om NIMs arbeid knyttet til migrasjon og statsborgerskap her. Vi omtaler også temaet i våre årsmeldinger for 2016 og 2017.