Butt mot Norge

About the ruling

Klagerne, to pakistanske brødre, kom til Norge med sin mor og ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i 1989. Fordi familien dro tilbake og bodde i Pakistan i tre år, noe myndighetene ble kjent med i 1996, ble oppholdstillatelsen deres trukket tilbake i 1999. I 2003 ble den ene av guttene dømt for uprovosert vold, og UNE besluttet utvisning av ham i 2005, i henhold til utlendingsloven 1988 § 29 (1) c. I 2007 fremsatte klagerne ny begjæring til UNE om omgjøring av vedtaket om oppholdsnektelse fra 1999 og av utvisningsvedtaket fra 2005. Begjæringene ble ikke tatt til følge. Klagerne anførte at en utvisning til Pakistan ville medføre en krenkelse av deres rettigheter etter artikkel 8.

Domstolens vurdering

Barnas rett til familieliv og hensynet til barnas beste ble utslagsgivende, hensett til «exceptional circumstances». Domstolen uttalte at til tross for at det forelå visse bånd til Pakistan, og at det ikke syntes uoverkommelig for klagerne å returnere til landet, kunne de komme til å møte både sosiale og profesjonelle utfordringer der. At den ene klageren kun hadde begått én grov legemsbeskadigelse, og at det var lenge siden, gjorde at forholdet ikke kunne få nevneverdig vekt i vurderingen. Staten hadde ikke handlet innenfor sin skjønnsmargin, og inngrepet var derfor ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn»