3. Menneskerettighetsforpliktelsene er teknologinøytrale

Menneskerettighetene gir et internasjonalt, legitimt og nyttig rammeverk for å forutse, forhindre og adressere en del av risikoene og farene ved kunstig intelligens, maskinlæring og digitalisering.

«En stat som inntar en pionerrolle i utviklingen av ny teknologi bærer et spesielt ansvar for å finne en god balanse mellom retten til privatliv og andre menneskerettigheter.»
Den europeiske menneskerettsdomstolen, 2008

Norge har en av de mest digitaliserte offentlige sektorene i verden. Vi har en offensiv strategi om digitalisering og bruk av kunstig intelligens i offentlig forvaltning, og stadig mer av myndighetenes samhandling med borgerne preges av ny teknologi.¹ Menneskerettighetene regulerer forholdet mellom hver stat og de individene som befinner seg under statens jurisdiksjon. I likhet med andre konvensjoner og traktater er menneskerettighetskonvensjoner rettslig bindende avtaler mellom de statene som velger å slutte seg til dem. Myndighetene er forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene, uavhengig av hvilken teknologi som benyttes. Menneskerettighetsforpliktelsene er teknologinøytrale.

Grunnlovens § 92 sier at «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Det er altså offentlige myndigheter på alle nivåer, både statlig og kommunalt, som er forpliktet av menneskerettighetene. EMK, SP og ØSK beskytter de rettighetene som er særlig aktuelle i møte med nye teknologier, som retten til privatliv, ytringsfrihet og ikke-diskriminering. Alle tre konvensjonene er inkorporert i menneskerettsloven.² Lovens § 3 gir menneskerettighetene forrang foran annen norsk lovgivning hvis det skulle oppstå regelkonflikt.

Når oppgaver som tidligere ble forvaltet av mennesker, delegeres eller settes bort til maskiner, oppstår nye utfordringer rundt oversikt, innsyn og etterprøvbarhet. Mange systemer, for eksempel innenfor helsevesenet eller Nav, er per i dag utviklet av algoritmer som lages av mennesker. Man taler gjerne om algoritmebaserte beslutninger, hvor beslutninger foretas av mennesker, men de er basert på informasjon som er generert av eller støttet av algoritmeberegninger. En annen type beslutninger er algoritmefremskaffede beslutninger, hvor beslutningene hviler på menneskelige vedtak basert på valgmuligheter som er fremlagt av maskingenerert informasjon, men hvor det er lagt inn et visst handlingsrom for menneskelig skjønn. Endelig har man algoritmedeterminerte beslutninger, hvor det er maskinbaserte systemer som «fatter» beslutningen. Etter hvert som maskinlæring og selvlærende, autonome systemer blir mer utbredt, vil dette gjøre oversikt, innsyn og etterprøvbarhet stadig mer krevende. Jo mer komplekse selvlærende maskiner blir, desto vanskeligere (eller umulig) blir det for mennesker å etterprøve hvordan et system har kommet til et resultat.

Tiltak som griper inn i menneskerettighetene (inngrep) kan være lovlige dersom de er tillatt etter de internasjonale menneskerettighetsbestemmelsene. Det innebærer at et inngrep må ivareta et legitimt formål, være forholdsmessig og ha hjemmel i lov. Dersom disse vilkårene er innfridd, har stater anledning til å begrense enkelte menneskerettigheter med formål om for eksempel å beskytte andre rettigheter, ivareta nasjonal sikkerhet eller opprettholde offentlig ro og orden. Dersom en statlig myndighet får tilgang på de elektroniske helsedataene til innbyggerne, må denne tilgangen (inngrepet) være basert på en begrensning i retten til privatliv som tilfredsstiller vilkårene om legitimt formål, forholdsmessighet og lovhjemmel. Masseinnsamling og lagring av elektroniske data anses å utgjøre et inngrep i retten til privatliv selv om innsamlingen ikke er knyttet til enkeltindivider.³ Slik masseinnsamling er kun tillatt dersom overvåkningen er i tråd med de begrensningene i retten til privatliv som menneskerettighetene tillater.⁴

Når ny teknologi tas i bruk som påvirker forholdet mellom staten og individene, kan dette føre til tilsiktede eller utilsiktede menneskerettighetsbrudd fra myndighetene. Rollen til de internasjonale menneskerettighetene i møte med ny teknologi, er slik sett å være rettesnor for myndighetenes handlinger, og bidra til at ny teknologi blir mer til nytte enn til skade for samfunnet og den enkelte.