2. Hva sier forskningen om opplevd stigma og diskriminering av rusavhengige?

Eksisterende litteratur og rapporter om stigmatisering og forskjellsbehandling av rusavhengige har en relativt bred tilnærming til tematikken. En del litteratur undersøker selvopplevd stigma eller diskriminering og mulige årsaker som kan bidra til å forklare slike opplevelser. Annen forskning undersøker befolkningens holdninger til rusavhengige.

Begrepsbruken i forskningen er varierende, og det skilles ikke alltid mellom stigma- og diskrimineringsopplevelser som skjer i formelle situasjoner og opplevelser som foregår i uformelle sammenhenger. Det skilles heller ikke alltid klart mellom diskriminering og stigmatisering på den ene siden og mer strukturelle forhold som kan bidra til utenforskap på den andre siden. Dette skyldes sannsynligvis at diskriminering og stigmatisering som tidligere nevnt er fenomener som er vanskelige å måle presist, blant annet fordi de forstås ulikt av ulike mennesker.

I det følgende gis en gjennomgang av relevant forskning på dette området. Dette er ikke ment som en komplett oversikt over forskningslitteraturen.

Internasjonal forskning

En rekke internasjonale studier finner at den generelle befolkningen i ulike land har gjennomgående negative holdninger til personer med rusavhengighet. En litteraturgjennomgang fra 2017 av 20 studier fra hovedsakelig vestlige land, fant at rusavhengige ofte ses på som farlige, uforutsigbare, uegnet til å ta egne valg, og at de selv har skylden for sitt eget rusproblem. Frykt, sinne og medlidenhet er eksempler på følelser som ofte er knyttet til rusavhengighet.⁴¹Lawrence Yang m.fl., «Stigma and substance use disorders: An international phenomenon», Current Opinion in Psychiatry 30, nr. 5 (2017), s. 378-388.

Sammenhengen mellom holdninger og hvordan de uttrykkes, er komplisert. Ikke alle som har negative holdninger til rusavhengige vil foreta krenkende eller diskriminerende handlinger mot gruppen. Negative holdninger til rusavhengige kan imidlertid bidra til høy villighet til å ta i bruk tvangsbehandling og innføre sosiale restriksjoner, ønske om sosial avstand og lav villighet til å hjelpe.⁴²Ibid. Holdninger kan med andre ord tidvis materialisere seg i handlinger.⁴³For mer om forskningen knyttet til sammenhengen mellom fordommer og deres uttrykkelse, se NIMs rapport Stille i møte med hets (2023), kap. 2.

Flere internasjonale studier dokumenterer at rusavhengige kan oppleve å bli stigmatisert og diskriminert på flere samfunnsområder, for eksempel i møte med politiet, boligmarkedet, sosialtjenester og helsevesenet.⁴⁴Se f.eks. Camila Couto E Cruz m.fl., «Social domains of discrimination against people who inject drugs: Links with health and wellbeing», International Journal of Drug Policy 77 (2020). Forskningen har særlig sett på hvordan rusavhengige møtes i helsevesenet. En litteraturgjennomgang av 28 studier fra 2013 fant at også en del helsepersonell har negative holdninger til pasienter med rusavhengighet, og at dette kan gå ut over gruppens behandlingstilbud.⁴⁵Leonieke van Boekel m.fl., «Stigma among health professionals towards patients with substance use disorders and its consequences for healthcare delivery: Systematic review», Drug Alcohol Dependence 131, nr. 1-2 (2013), s. 23-35. Flere kvalitative studier dokumenterer også tilfeller av opplevd stigmatisering i møte med helsepersonell. ⁴⁶Se f.eks. Lars Garpenhag og Disa Dahlman, «Perceived healthcare stigma among patients in opioid substitution treatment: a qualitative study», Substance Abuse Treatment, Prevention, and Policy 16, nr. 1 (2021). Videre peker en rekke studier på at personer med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser (ROP) mottar et dårligere somatisk helsetilbud enn resten av befolkningen. Pasienter med alvorlige ROP-lidelser lever rundt 15 år kortere sammenlignet med den øvrige befolkningen, og den viktigste årsaken til dette er somatisk sykdom. Dette kan blant annet forklares med at helsevesenet i mindre grad undersøker og behandler personer med ROP-lidelser for somatiske plager enn andre.⁴⁷Anne Høye og Lars Lien, «Somatisk sykdom og levevaner» i Lien og Lie (red.), Sammensatte problemer, sammenvevde tiltak: Integrert behandling av rus og psykiske lidelser, 1. utg. (Bergen: Fagbokforlaget, 2022), s. 135 og s. 138. Negative holdninger trekkes også frem i forskningen som en medvirkende faktor til at sykepleiere ikke gir god nok smertelindring til pasienter med rusavhengighet.⁴⁸Janet Ververda, Oline Hansen og Camilla Larsen, «Rusmiddelavhengighet: Sykepleieres holdninger påvirker smertebehandling», Sykepleien 106, nr. 70402 (2018).

I forskningen identifiseres det flere negative følger av hvordan opplevelser av stigmatisering og diskriminering kan påvirke rusavhengige. Gjentakende i litteraturen er at stigma- og diskrimineringsopplevelser går negativt utover den enkeltes hjelpesøkende atferd, og at det kan bidra til utvikling av strategier for å unngå de ubehagelige møtene. Det kan være å unngå eller utsette å oppsøke helsehjelp, skjule rusbruk, underdrive smerter eller oppsøke hjelp andre steder.⁴⁹Dea L. Biancarelli m.fl., «Strategies used by people who inject drugs to avoid stigma in healthcare settings», Drug and Alcohol Dependence 198 (2019), s. 80-86; Sara Wallhed Finn, Anna Mejldal og Anette Søgaard Nielsen, «Perceived barriers to seeking treatment for alcohol use disorders among the general Danish population – a cross sectional study on the role of severity of alcohol use and gender», Archives of Public Health 81, nr. 65 (2023). En litteraturgjennomgang tyder også på at opplevd stigma kan redusere behandlingsresultater, selv om funnene her er noe mindre klare.⁵⁰Kathleen Crapanzo m.fl., «The association between perceived stigma and substance use disorder treatment outcomes: a review», Substance Abuse and Rehabilitation 10 (2019), s. 1-12. Opplevd stigma og diskriminering er også assosiert med forverret helsetilstand, i form av blant annet økt risiko for overdoser, skadelig rusbruk, depresjon, lavere selvtillit og dårligere søvn.⁵¹Michèle D. Birtel, Lisa Wood og Nancy J. Kempa, «Stigma and social support in substance abuse: Implications for mental health and well-being», Psychiatry Research 252 (2017), s. 1-8; Camila Couto E Cruz, m.fl., «Frequent experience of discrimination among people who inject drugs: Links with health and wellbeing», Drug and Alcohol Dependence 190 (2018), s. 188-194. Rusavhengige kan også ende opp med å internalisere samfunnets stigmatiserende holdninger, en prosess som gjerne omtales som selvstigma.⁵² Elena Cama, m.fl., «Internalized Stigma Among People Who Inject Drugs», Substance Use & Misuse 51, nr. 12, (2016), s.1664-1668.

Norsk forskning

Mengden forskning om norske forhold er mer begrenset. Den litteraturen som finnes, indikerer imidlertid at negative holdninger til rusavhengige er en utfordring også i Norge, og at gruppen kan oppleve stigmatisering og diskriminering i ulike sammenhenger.

Det er gjort enkelte studier av nordmenns holdninger til rusavhengige. En studie fra 2014 fant at respondentene i hovedsak plasserte årsak og ansvar for ulike former for avhengighet hos den avhengige selv. Deltakerne hadde heller ikke mye sympati for avhengige personer, men mente i stor grad at de fortjente hjelp.⁵³Jostein Rise m.fl., «The distribution and role of causal beliefs, inferences of responsibility, and moral emotions on willingness to help addicts among Norwegian adults», Addiction Research and Theory 22, nr. 2 (2014), s. 117-125. Avhengighet til snus og sigaretter utløste i størst grad synspunkter om individuelt ansvar og minst grad av sympati og villighet til å hjelpe. Avhengighet til beroligende midler er på den andre enden av skalaen, mens hardere rusmidler er i en midtposisjon mellom disse. En annen undersøkelse fra samme år kartla nordmenns stereotypier mot ulike samfunnsgrupper langs to dimensjoner: Varme og kompetanse. «Rusmisbrukere» er blant gruppene som ble ansett som kalde og inkompetente, sammen med tiggere og romer.⁵⁴Hege H. Bye m.fl., «Stereotypes of Norwegian Social Groups», Scandinavian Journal of Psychology 55, nr. 5 (2014), s. 469-476; Hege H. Bye, «Norske stereotypier», Tidsskrift for Norsk psykologforening 52, nr. 11 (2015), s. 952-954. Ifølge forfatterne kan slike stereotypier bidra til trakassering, ekskludering og diskriminering.

Rusreformutvalget gjennomgikk i 2019 eksisterende norsk forskning på stigmaopplevelser tilknyttet strafferettslige reaksjoner på narkotikafeltet. Utvalgets gjennomgang tyder på at strafferettslige tiltak i flere tilfeller kan bidra til stigmatisering av rusbrukere.⁵⁵NOU 2019: 26, s. 250–254. Opplevelser knyttet til kontroll, pågripelse og ransaking fra politiet trekkes frem som et spesielt stigmasensitivt område i forskningen. Særlig problembrukere og utsatt ungdom kan oppleve å bli stigmatisert når de gjentatte ganger havner i politiets søkelys for narkotikakriminalitet.⁵⁶Ibid., s. 252. Utvalget viser også til forskning som konkluderer med at straffeforfølgning på narkotikafeltet rammer sosialt skjevt, og at allerede vanskeligstilte brukere blir mer skadelidende enn andre.⁵⁷Ibid., s. 253. Stigmaprosesser knyttet til soning er også godt dokumentert i forskningen. Innsatte med rusproblemer er særlig utsatt for å oppleve stigma, både under soningen og i etterkant.⁵⁸Ibid., s. 253-254.

Ekskludering av rusavhengige fra offentlig rom er også noe som har vært gjenstand for forskning i Norge. En doktoravhandling fra 2005 avdekket at videoovervåkning på offentlig sted i Oslo sentrum i flere tilfeller ble brukt til å bortvise uønskede personer, som rusavhengige, på grunn av utseende.⁵⁹Heidi Mork Lomell, Det selektive overblikk. En studie av videoovervåkningspraksis (Oslo: Universitetet i Oslo, 2005). En annen avhandling fra 2013 fant at rusbrukere opplever strukturelle hindre og ekskludering i møte med offentlige rom som resten av befolkningen har tilgang til. Avhandlingen finner at dette henger sammen med samfunnets syn på rusbrukere som kriminelle og uønskede personer.⁶⁰Ida Nafstad, Et anstendig menneske. Møter mellom rusbrukere og det offentlige rom i Oslo (Oslo: Universitetet i Oslo, 2013).

Enkelte norske studier bekrefter den ovennevnte utfordringen med underdiagnostisering og –behandling av personer med rus- og psykiske lidelser i helsevesenet, for eksempel ved kardiovaskulær sykdom.⁶¹Anne Høye og Lars Lien, «Somatisk sykdom og levevaner» i Lien og Lie (red.), Sammensatte problemer, sammenvevde tiltak: Integrert behandling av rus og psykiske lidelser, 1. utg. (Bergen: Fagbokforlaget, 2022), s. 138. I to landsomfattende tilsyn i 2017-2018 avdekket også Helsetilsynet betydelige lovbrudd ved tjenesteytingen til personer med ROP-lidelser. Tilsynet fant at tjenestene til denne gruppen er preget av mangelfull styring, lite samordnede tjenester, mangelfull utredning og manglende oppmerksomhet om somatisk helsetilstand, både i kommunene og spesialisthelsetjenesten.⁶²Helsetilsynet, Sammenfatning av funn fra to landsomfattende tilsyn i 2017-2018 med tjenester til personer med psykisk lidelse og samtidig rusmiddelproblem – eller mulig samtidig ruslidelse (Oslo: Helsetilsynet, rapport nr. 7, 2019).

En systematisk oversikt fra Folkehelseinstituttet finner også at mange pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) opplever seg stigmatisert i møte med LAR-systemet.⁶³Steiro, Asbjørn m.fl., Erfaringer blant pasienter og helsepersonell med legemiddelassistert rehabilitering (LAR): En systematisk oversikt over kvalitative studier (Oslo: FHI, 2020). Gjennomgangen baserer seg både på norsk og internasjonal litteratur. LAR-systemet beskrives i flere studier som en kilde til stigma i seg selv, både av pasienter og helsepersonell. Stigma fra personer utenfor LAR beskrives i flere av studiene også som en barriere for å oppsøke og forbli i LAR-behandling.

Flere rapporter har de senere årene også pekt på at rusbrukere ulike steder i landet har et dårligere krisesentertilbud enn andre voldsutsatte.⁶⁴Varde Hartmark, Prosjektrapport: Sentrale funn og anbefalinger. Utviklingsprosjekt for å styrke krisesentertilbudet i kommunene til voldsutsatte med alvorlig problematikk knyttet til rus, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelse (Oslo: Varde Hartmark, 2017); Trond Bliksvær m.fl., Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt (Bodø: Nordlandsforskning, rapport nr. 13, 2019). Dette bildet bekreftes av krisesenterstatistikken for 2022, som viser at krisesentrene sjeldnere gir et botilbud til personer med kjent rusproblematikk. Kun 23 prosent (10 av 43) av krisesentrene med tilbud til kvinner og 21 prosent (9 av 42) av sentrene med tilbud til menn, oppgir at de har et tilbud til denne gruppen.⁶⁵Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Krisesentertilbudet i norske kommuner: Tilgjengelighet. Blant de resterende krisesentrene svarer flesteparten at de vurderer hvert enkelt tilfelle. Tre sentre med tilbud til kvinner og syv sentre med tilbud til menn rapporterer at de ikke gir tilbud til denne gruppen.

Oppsummering

Samlet sett tyder forskningen på at negative holdninger til rusavhengige er vanlig i flere ulike land, og at gruppen kan oppleve stigmatisering og diskriminering på ulike samfunnsområder. Stigma- og diskrimineringsopplevelser kan blant annet føre til redusert hjelpesøkende atferd, forverret helsetilstand og selvstigmatisering. Samtidig er det verdt å gjenta at forskningen i mange tilfeller har en relativt bred tilnærming til tematikken, og ikke alltid skiller tydelig mellom diskriminering og stigmatisering på den ene siden og levekårsutfordringer på den andre siden.

Det er også gjennomgående mangel på empiriske undersøkelser om denne tematikken, særlig i norsk kontekst. Det er med andre ord et stort behov for mer kunnskap om hvorvidt selvopplevd stigmatisering og diskriminering av rusavhengige er en utfordring i Norge, og hvordan det eventuelt kan arte seg. Denne rapporten er ment som et bidrag til å tette dette kunnskapshullet.