Forord

«Du har ikke noe her å gjøre». Det forteller en kvinne NIM har intervjuet at hun ble møtt med da hun oppsøkte helsehjelp på sykehus. Deretter ble hun angivelig kastet ut av sykehuset midt på natten, uten videre forklaring. Kvinnen opplevde at utkastelsen skjedde etter at det ble kjent at hun var rusavhengig gjennom pasientjournalen.

Dette er bare en av mange personlige historier NIM har innhentet i forbindelse med denne undersøkelsen. Rapporten tar utgangspunkt i NIMs rapport «Rus og menneskerettigheter» fra 2022, som viser at det er risiko for at rusavhengige kan møte stigmatisering og diskriminering i møte med offentlige tjenester. Samtidig mangler det systematisk kunnskap om tematikken. Formålet med denne rapporten er å bidra til å fylle dette kunnskapshullet.

Med denne rapporten ønsker NIM å undersøke fire problemstillinger:

I hvilken grad preger selvopplevd diskriminering og stigmatisering rusavhengiges møte med offentlige tjenester?
Hvordan kan rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigmatisering arte seg, og hvilke konsekvenser kan dette få for den enkelte?
Hvorfor oppstår slike opplevelser?
Hvordan står disse funnene seg opp mot Norges menneskerettighetsforpliktelser?

Rapporten baserer seg på funn fra kvalitative dybdeintervjuer med 17 personer med nåværende eller tidligere rusavhengighet. Dette er supplert med fokusgruppeintervjuer med brukerorganisasjoner, politiansatte og helsepersonell. I tillegg er det gjort en gjennomgang av det rettslige rammeverket og eksisterende litteratur. Rapportens metodebruk gir ikke mulighet til å generalisere funnene. Fordi undersøkelsen undersøker informantenes subjektive opplevelser, er det heller ikke mulig å vurdere hvorvidt hver enkelt erfaring er en presis gjengivelse av hendelsene eller om den utgjør diskriminering i rettslig forstand.¹ Dette er heller ikke formålet med undersøkelsen. For NIM har det en selvstendig verdi å innhente perspektiver fra grupper som sjelden får sin stemme hørt i samfunnet.

Det er flere utfordringer og dilemmaer knyttet til det å presentere slike funn. For det første er diskriminering og stigmatisering fenomener som er vanskelig å måle i kvalitative undersøkelser, fordi de forstås ulikt av ulike mennesker.² For det andre har problematisk bruk av rusmidler en rekke ulike helsemessige og sosiale skader som det er legitimt å forhindre. For det tredje setter valget av tema søkelys på de negative erfaringene. Det er viktig å understreke at rapporten ikke er ment å innebære noen desavuering av alt arbeidet som gjøres innenfor ulike tjenester for å gi rusavhengige god hjelp. Samtidig er kunnskap om negative erfaringer en nødvendig forutsetning for å jobbe for forbedringer på rusfeltet.

Menneskerettighetene bygger på at alle mennesker er like mye verdt, og at alle skal ha like rettigheter og muligheter.³ Forbudet mot diskriminering er en naturlig følge av denne tanken, og skal ivareta alle menneskers iboende verdighet.

Flere av funnene i denne rapporten gir grunn til bekymring om hvor godt dette diskrimineringsvernet ivaretas ovenfor rusavhengige. Enkelte av opplevelsene som omtales i rapporten er alvorlige, og kan bidra til å undergrave rusavhengiges følelse av menneskeverd. NIM håper rapporten kan bidra til styrket realisering av rusavhengiges menneskerettslige vern mot diskriminering, og belyse om det er behov for tiltak for å forhindre usaklig forskjellsbehandling mot denne gruppen.