Sammendrag

Denne rapporten handler om utfordringer knyttet til funksjonshemmedes ytringsfrihet.

Funksjonshemmede har, som alle andre, ytrings- og informasjonsfrihet etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. I tillegg har de et viktig menneskerettslig vern i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen er ratifisert av Norge, og er derfor rettslig bindende for Norge. CRPD inneholder bestemmelser om ytringsfrihet og tilgang på informasjon. Konvensjonen gir også blant annet rett til å ta del i det politiske og offentlige liv, rett til å leve frie og selvstendige liv og til å være en del av samfunnet. I tillegg til å være selvstendige rettigheter, er disse bestemmelsene også viktige for ytringsfriheten til funksjonshemmede.

Beskyttelsen av ytringsfriheten oppfattes ofte som en beskyttelse mot inngrep i ytringsfriheten. Denne beskyttelsen omtales som en negativ plikt. Men myndighetenes forpliktelser strekker seg lengre enn dette, de har også positive plikter til å fremme ytringsfrihet. Etter Grunnloven § 100 skal staten legge til rette for en åpen og opplyst samtale. CRPD artikkel 21 gir regler om funksjonshemmedes ytringsfrihet. Flere andre av bestemmelsene i CRPD er også på mange måter et utslag av en slik positiv plikt til å fremme deltakelse og ytringsfrihet, basert på et grunnleggende likhetsprinsipp. Alle mennesker skal reelt ha den samme ytringsfriheten, og staten har et ansvar for å legge til rette for dette. Denne innfallsvinkelen vil man også finne igjen i denne rapporten.

I rapporten presenteres funn fra en undersøkelse om funksjonshemmedes ytringsfrihet, som NIM gjennomførte i 2021. Gjennom dybdeintervjuer søkte vi å få kunnskap om hvilke utfordringer gruppen møter når de ønsker å tilegne seg informasjon og å ytre seg. Undersøkelsen baserer seg på tidligere forskning og det menneskerettslige rammeverket etter Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og CRPD. I rapporten har NIM valgt å presentere funnene i form av åtte utfordringer for funksjonshemmedes ytringsfrihet:

Den første utfordringen er manglende tilgang til informasjon. Tilgjengelig informasjon er en forutsetning for å kunne benytte seg av ytringsfriheten. CRPD artikkel 9 og 21 forplikter myndighetene til å sikre funksjonshemmede samme tilgang på informasjon som andre har. I norsk lovgivning er forpliktelsen operasjonalisert særlig i likestillings- og diskrimineringsloven. NIMs funn viser at mange informanter opplever utfordringer med å få tilgang til informasjon. For eksempel opplever de med synsnedsettelse, hørselsnedsettelse og dysleksi digitale barrierer som manglende universell utforming av nettsider, lesere, apper, podkaster og lignende. De peker på at manglende tilgjengelighet, manglende universell utforming og mangelfull individuell tilrettelegging gjør at de får mindre informasjon enn andre.

Den andre utfordringen er mangelfull fysisk tilgang til ytringsarenaer. CRPD artikkel 9 og 19 stiller krav til fysisk tilgjengelighet, og gir rett til å leve et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet. I norsk rett reguleres også dette i hovedsak av likestillings- og diskrimineringsloven. Undersøkelsen viser at manglende universell utforming og manglende individuell tilrettelegging av ytringsarenaer, for eksempel debatter, kulturarrangementer og lignende, gjør at flere av informantene ikke har mulighet til å delta. Lite universell utforming av lokaler, manglende tilgang på teleslynge eller tolketjenester, og manglende anledning til å ta med seg assistenter bidrar til dette. Også kollektivtransport ble løftet fram som en utfordring. Flere informanter fortalte at de møter utfordringer med å komme seg til og fra arrangementer.

Den tredje utfordringen er hets, trakassering og hatefulle ytringer. Hatefulle ytringer på grunn av funksjonsnedsettelser er forbudt etter straffeloven § 185, mens trakassering er forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven. Særlig de yngre informantene i undersøkelsen oppgir at de har opplevd hets og trakassering, særlig på nett. Dette gjør at flere vegrer seg for å ta del i det offentlige ordskiftet, og på annen måte benytte seg av ytringsfriheten sin.

Den fjerde utfordringen er selvsensur og frykt for represalier. Grunnloven og EMK verner også forhold som gir en nedkjølende effekt på folks ytringer. Flere av informantene lar være å fremme kritikk eller å klage på vedtak eller lignende i frykt for å miste tjenester de er avhengige av, og flere opplever det som krevende å stå i klageprosesser. Mange frykter å bli oppfattet som vanskelige, og de opplever at det er vanlig å bli møtt med utestenging eller diskriminering, og lar derfor være å ytre kritikk.

Den femte utfordringen er barrierer mot deltakelse i det politiske og offentlige liv, inkludert deltakelse i valg.  Dette er en rettighet som følger av CRPD artikkel 29. Flere informanter peker på at manglende universell utforming også her utgjør en barriere for deltagelse. De peker også på at funksjonshemmedes medvirkningsorganer som kommunale råd blir inkludert for sent i politiske prosesser, og at det er begrenset hvilke saker de får behandle. Likevel tyder noen tall på at funksjonshemmede er like, og til dels mer, politisk aktive sammenlignet med majoritetsbefolkningen i enkelte sammenhenger, selv om de er underrepresentert i folkevalgte organer.

Den sjette utfordringen er utilstrekkelig personlig assistanse til å kunne leve fritt og til å være en del av samfunnet etter CRPD artikkel 19. Ifølge undersøkelsen opplever mange funksjonshemmede barrierer mot deltakelse i politikken, og fra å kunne delta aktivt i samfunnet ellers. Flere av informantene er avhengige av brukerstyrt personlig assistanse (BPA), og de peker på manglende BPA-timer som en årsak til denne manglende tilgangen. Det legger en begrensning på hvor aktive de kan være, blant annet i politikken, frivillig arbeid og i det offentlige ordskiftet.

Den syvende utfordringen er usynliggjøring og stigmatiserende medierepresentasjon. Informantene peker på at funksjonshemmede ofte blir usynliggjort i media, og at man møter barrierer når man prøver å fremme sakene funksjonshemmede ønsker å sette på dagsordenen. Det finnes ingen bestemmelser i CRPD som direkte gjelder synlighet i media, men det følger av CRPD artikkel 8 at myndighetene er forpliktet til å treffe tiltak for å øke bevisstgjøringen i samfunnet om funksjonshemmede, og å fremme respekt for rettighetene og verdigheten deres, blant annet gjennom media.

Den åttende utfordringen er negative holdninger mot funksjonshemmede – som i seg selv kan bidra til å svekke ytringsfriheten deres. Flere informanter forteller om nedsettende holdninger, fordommer og umyndiggjøring, og at man ikke ble tatt på alvor. Dette gjør det vanskeligere å ytre seg og å bli hørt.

Rapporten konkluderer med at det finnes utfordringer og barrierer for funksjonshemmedes ytringsfrihet i Norge. Disse blir større når man ser dem i sammenheng. Funnene i NIMs undersøkelse underbygger kritikk som har vært fremmet av funksjonshemmedes sivilsamfunnsorganisasjoner over tid. Den viser også at manglende etterlevelse av andre rettigheter enn ytringsfriheten – særlig i CRPD – også påvirker funksjonshemmedes ytringsfrihet negativt.

NIM retter på bakgrunn av det som har kommet fram i denne rapporten noen anbefalinger for videre arbeid.

Menneskerettigheter forplikter i utgangspunktet stater. På dette området er det imidlertid en rekke andre aktører som også har sentrale roller i å bidra til å sikre reell ivaretakelse av funksjonshemmedes ytrings- og informasjonsfrihet. I denne rapporten fremmer NIM derfor anbefalinger til både myndighetsaktører, politiske partier, media og kulturinstitusjoner. NIMs anbefalinger finnes i del 3 av denne rapporten.