Menneskerettigheter i Høyesterett i 2021

I 2021 behandlet Høyesterett 88 saker i avdeling, to i storkammer og én i plenum. De 91 sakene fordelte seg på 61 sivile saker og 30 straffesaker.1Se Høyesteretts årsmelding for 2021 s. 34.

I likhet med i tidligere årsmeldinger har NIM sett på hvor stor andel av sakene som handler om menneskerettigheter, og hvilke typer spørsmål som ble behandlet.

I mange saker vil menneskerettighetene ha betydning for rettstilstanden som legges til grunn i saken og for utfallet, for eksempel gjennom at tidligere relevant praksis har bygget på menneskerettslige standarder, eller at lovregler, lovarbeider eller andre kilder gjør det. Menneskerettighetene kan også få betydning ved at avgjørelsene bygger på viktige hensyn som er forankret i menneskerettighetene. NIMs gjennomgang dekker saker der Høyesterett har gått nærmere inn på, og i en viss grad drøftet, innholdet i menneskerettslige regler. Det er i samsvar med NIMs tilnærming i tidligere årsmeldinger.2Oversikten er basert på en gjennomgang av avgjørelsene på Høyesteretts nettsider, kontrollert mot Lovdatas database. I Lovdata var søk filtrert på avgjørelser fra Høyesterett i avdeling for 2021 og søkeordene «menneskerett*», «grunnlov*», «flykt*», «charter*», «ILO*», «sosialpakt*» og «konvensjon*», utvidet med synonymer. I utvelgelsen av menneskerettighetssaker er det inkludert avgjørelser der Høyesteretts flertall i sitt votum har vist til menneskerettighetene i Grunnloven, EMK, SP eller andre internasjonale konvensjoner, ev. praksis fra internasjonale overvåkningsorganer, og der innholdet i rettighetene er drøftet i en viss grad. I denne årsmeldingen inkluderes også saker der menneskerettighetene bare er kort referert, men der forståelsen av menneskerettighetene ut fra sammenhengen synes å ha hatt vesentlig betydning for den konkrete rettsanvendelsen, og avgjørelsen synes å innebære en viss rettsavklaring eller rettsutvikling. Disse sakene er tatt med fordi de gir et innblikk i rettsutviklingen Høyesterett har stått for på menneskerettighetsfeltet i 2021. Det er også tatt med saker der rettsreglene er tolket på en måte som bidrar til et betryggende regelverk for oppfyllelsen av menneskerettighetene, selv om en slik tolkning ikke nødvendigvis er påkrevd for å oppfylle menneskerettighetene.

NIMs utvelgelseskriterier har et element av skjønn i seg.3Eksempler på avgjørelser som ikke er inkludert etter vår klassifikasjon, er HR-2021-203-A, HR-2021-1209-A, HR-2021-1345-A, HR-2021-2145-A og HR-2021-2481-A. Avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg faller utenfor gjennomgangen, slik som ved tidligere årsmeldinger.4Ankeutvalgets avgjørelser kan likevel reise prinsipielle spørsmål om menneskerettigheter, se til illustrasjon HR-2021-1913-U. Der behandlet Høyesteretts ankeutvalg spørsmålet om hvorvidt bruk av russisk tolk for en siktet med georgisk som morsmål var i strid med retten til en rettferdig rettergang, jf. EMK art. 6. Ankeutvalget viste til at det ble brukt vekselsvis russisk og georgisk tolk på etterforskningsstadiet, og det var ingen holdepunkter for at dette hadde skapt problemer. Høyesterett kom til at det ikke forelå brudd på EMK art. 6. Se også HR-2021-2080-U, der Høyesteretts ankeutvalg behandlet spørsmålet om hvorvidt lagmannsrettens saksbehandling hadde ivaretatt retten til kontradiksjon i en barnevernssak etter tvisteloven § 1-1 andre ledd sammenholdt med Grunnloven § 95 og EMK art. 6. Ankeutvalget konkluderte med brudd, og lagmannsrettens beslutning ble opphevet.

En gjennomgang av høyesterettspraksis – basert på NIMs utvelgelseskriterier – kan bidra til å gi et mer utfyllende kunnskapsgrunnlag for diskusjoner om menneskerettighetenes betydning for norsk rett, særlig når tallene ses over tid. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at det er få saker som ender i Høyesterett. En gjennomgang av høyesterettsavgjørelser gir ikke nødvendigvis et dekkende bilde av i hvilken grad menneskerettighetsspørsmål behandles i lavere domstoler.

NIMs gjennomgang viser at domstolen substansielt tok stilling til menneskerettighetsspørsmål i 27 avgjørelser i 2021. Avgjørelsene fordelte seg på 14 sivile saker og 13 straffesaker. For begge sakstypene sett under ett utgjør dette 29 prosent av det totale antallet avgjørelser. Dette er en høyere prosentandel enn tidligere år. De fire foregående årene var prosentandelen henholdsvis 25, 13, 21 og 16 prosent. Økningen i antall menneskerettighetssaker sammenliknet med gjennomgangen i tidligere årsmeldinger, kan ha sammenheng med justeringene NIM har gjort i utvelgelseskriteriene.

Som NIMs gjennomganger fra de siste fire årene har vist, er det sjelden at en privat part får medhold i Høyesterett i anførsler som bygger på menneskerettigheter.5Det avgjørende for kategoriseringen er ikke om parten vant saken eller ikke, men om de menneskerettslige anførslene førte fram. Denne trenden vedvarer i 2021, men er ikke like markant. Den private part fikk i 2021 medhold i åtte av menneskerettighetsanførslene, mens 14 anførsler ikke førte fram.6I enkelte av sakene har den private part fått delvis medhold fordi minst én av anførslene har ført fram, mens minst én ikke har det. I tillegg er det seks saker hvor menneskerettighetene er trukket inn i vurderingen av sakens rettslige side: ACER-kjennelsen (HR-2021-655P), som ble avsagt i plenum, hvor Høyesterett uttaler seg om rekkevidden av domstolskontrollen etter Grunnloven § 89, er et eksempel på dette. Ellers leverte Høyesterett i plenum en betenkning til Stortinget (HR-2021-655-P), hvor de ga uttrykk for hvilke krav Grunnloven stiller ved inngåelse av traktater som innebærer myndighetsoverføring til internasjonale organer. Ellers er HR-2021-797-A, HR-2021-1963-A og HR-2021-2151-A eksempler på dommer hvor menneskerettighetene inngår i de rettslige utgangspunktene. Til sammenlikning fikk den private part medhold i syv av menneskerettighetsanførslene i 2020, mens 20 anførsler ikke førte fram. I 2019 førte ingen av de menneskerettslige anførslene i noen av de 16 avgjørelsene fram, mens den private parten fikk medhold i fem av 22 avgjørelser i 2018.

Rettskildene Høyesterett anvendte for å fastlegge menneskerettighetenes nærmere rettslige innhold, var i hovedsak tidligere høyesterettspraksis og rettspraksis fra EMD. Disse kildene ble anvendt i majoriteten av avgjørelsene. Ellers har Høyesterett anvendt EØS-retten i fire saker. Høyesterett har også anvendt FNs barnekonvensjon i sakene som omhandler barnevern, og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 i to saker som omhandler urfolks rettigheter. Disse kildene brukes på ulik måte fra sak til sak, noen ganger tillegges de til dels stor selvstendig vekt, andre ganger brukes de mer som støtteargumenter.

Fordeling menneskerettighets­saker i Høyesterett

Sivile saker: 2021: 23 %;2020: 27 %; 2019: 16 %; 2018: 21 %; 2017: 12 %;
Straffesaker: 2021: 43 %; 2020: 21 %; 2019: 11 %; 2018: 21 %; 2017: 20 %;
Begge sakstyper: 2021: 29 %; 2020: 25 %; 2019: 13 %; 2018: 21 %; 2017: 16 %;

Temaer 2021

Sivile saker (61)

Av 61 sivile saker i 2021 tok Høyesterett stilling til
menneskerettighetsspørsmål i 14 saker.

Domstolskontroll: 1; Utlendingsrett 2; Frihetberøvelse/tvang: 1; Urfolks rettigheter 2; Uskyldspresumpsjonen: 1; Personvern: 1; Barnevern: 6;

Straffesaker (30)

Av 30 straffesaker i 2021 tok Høyesterett stilling til
menneskerettighetsspørsmål i 13 saker.

Ytringsfrihet: 1; Gjentatt straffeforfølging: 1; Privatlive/bevisavskjæring: 1; Tvang/psykisk helsevern: 1; Umenneskelig behandling/kroppsvisitasjon: 1; Bevegelsesfrihet: 1; Rettferdig rettegang/muntlig behandling: 1; Straffutmåling: 2; Klarhetskrav: 4;