2. Hva er hatprat og hets?
I denne rapporten bruker vi en bredere definisjon på hatprat og hets enn det som følger av lovverket. Når vi bruker begrepene «hatprat» og «hets», refererer vi til ytringer som er nedverdigende, trakasserende, truende eller stigmatiserende, og er rettet mot et individ eller en gruppe på grunnlag av gruppekarakteristikker (som for eksempel etnisitet). Dette kan omfatte støtende ytringer som er lovlige, samt ytringer som utgjør «hatefulle ytringer» etter straffeloven § 185 eller «trakassering» etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13.
Det er flere grunner til at vi har valgt å bruke en slik bred definisjon. En grunn er at lovens definisjoner er kompliserte og dermed vanskelige å bruke i en undersøkelse som den vi har gjennomført og presenterer i kapittel 4. En annen grunn er at både lovlig og ulovlig hatprat/hets kan være skadelig både på individ- og samfunnsnivå. I kampanjen som denne rapporten er en del av, ønsker vi å rette oppmerksomheten mot både lovlig og ulovlig hatprat/hets.
Hatprat/hets, hatefulle ytringer og diskriminering er tre overlappende begreper som kan defineres på ulike måter. Det kan derfor være nyttig å se på hvordan de henger sammen som ulike former og manifestasjoner av det underliggende hovedproblemet – fordommer. Fordommer er negative holdninger rettet mot andre basert på deres antatte gruppetilhørighet.
En mulig måte å forklare denne sammenhengen på, er gjennom fordomspyramiden (figur 1). NIM har utviklet denne modellen for å illustrere hvordan manifestasjoner av fordommer mot ulike grupper kan eskalere fra mer subtile holdninger, kommentarer og atferd til mer alvorlige former for diskriminering, hatefulle ytringer og i ytterste konsekvens vold, og hvordan statens menneskerettslige forpliktelser varierer deretter. Fordomspyramiden er basert på «fordomsskalaen» utviklet av den amerikanske psykologen Gordon Allport i 1954 og lignende modeller fra sivilsamfunnsorganisasjoner i USA og Storbritannia, og tilpasset norsk kontekst.2Gordan Allport, The Nature of Prejudice (Addison-Wesley, 1954); Anti-Defamation League, «Pyramid of hate», 2018, hentet 09.08.2023 fra https://www.adl.org/sites/default/files/documents/pyramid-of-hate.pdf; Article 19, «Hate speech explained: A summary», 2020, hentet 09.08.2023 fra https://www.article19.org/resources/hate-speech-explained-a-summary/.
Hvert nivå i pyramiden representerer en gradvis mer alvorlig manifestasjon av fordommer, som bygger på og legitimeres av holdninger og atferd på nivåene under. Hvert nytt nivå i pyramiden krever kraftigere politiske og juridiske reaksjoner fra staten. Når terskelen for ulovlige ytringer eller handlinger er overskredet, får det rettslige konsekvenser for avsenderen.
De tre nederste nivåene i pyramiden representerer holdninger, ytringer og handlinger som er beskyttet av tanke- og ytringsfrihet, men hvor staten likevel generelt kan ha en plikt til å forebygge gjennom politiske tiltak. De tre øverste nivåene av pyramiden representerer ytringer og handlinger som ikke er beskyttet av tanke- og ytringsfriheten, og som staten har plikt til å reagere på med rettslige virkemidler.
Begrepene hatprat og hets brukes gjennomgående i denne rapporten, og omfatter trinnene «støtende kommentarer og atferd», «trakassering» og «hatefulle ytringer».
Til høyre for pyramiden ligger de ulovlige grunnlagene for diskriminering, hatefulle ytringer og hatmotivert vold og trusler, samt rettskildene for statens forpliktelser tilsvarende hvert nivå i pyramiden.
Det finnes andre relevante begreper som ikke er eksplisitt nevnt i pyramiden, men som er representert i disse ulovlige grunnlagene. Rasisme for eksempel er et samlebegrep for å beskrive alle former og manifestasjoner av fordommer basert på etnisitet, nasjonalitet eller hudfarge.3Det samme gjelder former for fordommer basert på kjønn (sexisme), seksuell orientering (homofobi), funksjonshemming (ableisme) og alder (alderisme), eller rettet mot jøder (antisemittisme), muslimer (islamofobi) eller romer (antisiganisme).
Alle seks nivåene i pyramiden diskuteres nedenfor.
2.1 Manglende kunnskap, relasjoner, tillit og empati
Det nederste nivået av pyramiden er «manglende kunnskap, kontakt, tillit og empati». Dette trenger selvsagt ikke lede til fordommer, men det kan gjøre det – og det er disse utslagene vi er opptatt av her. I motsetning til de andre nivåene i pyramiden, som representerer manifestasjoner av fordommer, regnes disse som underliggende årsaker som kan bidra til fordommer.4Thomas F. Pettigrew og Linda R. Tropp, When groups meet: The dynamics of intergroup contact (Hove: Psychology Press, 2013); Graham Thornicroft m.fl., «Stigma: ignorance, prejudice or discrimination?» The British Journal of Psychiatry 190, nr. 3 (2007); Courtney M. Bonam, «Ignoring History, Denying Racism: Mounting Evidence for the Marley Hypothesis and Epistemologies of Ignorance» Social Psychological and Personality Science 10, nr. 2 (2018); Beatrice Bobba og Elisabetta Crocetti, «I Feel You!: The Role of Empathic Competences in Reducing Ethnic Prejudice Among Adolescents» Journal of Youth and Adolescence 51 (2022); Aleyna Önal m.fl., «Empathy and the ability to experience one’s own emotions modify the expression of blatant and subtle prejudice among young male adults» Journal of Psychiatric Research 137 (2021); Tufan Ekici and Deniz Yucel, “What determines religious and racial prejudice in Europe? The effects of religiosity and trust” Social Indicators Research 122 (2015). Tiltak som fremmer kunnskap, kontakt og empati mellom gruppene kan forebygge og redusere fordommer.5Ulrich Wagner og Miles Hewstone, «Intergroup contact» i The Oxford Handbook of Intergroup Conflict, Linda R. Tropp, red., (Oxford: Oxford Library of Psychology, 2012); Dominic Abrams og Anja Eller, «A temporally integrated model of intergroup contact and threat» i Intergroup Contact Theory: Recent Developments and Future, Loris Vezzalis og Sofia Stathi, red. (Abingdon: Routledge, 2016); Maureen McBride, What works to reduce prejudice and discrimination? – A review of the evidence (Scottish Centre for Crime and Justice Research, 2015); Marta Miklikowska, «Empathy trumps prejudice: The longitudinal relation between empathy and anti-immigrant attitudes in adolescence». Developmental Psychology 54, nr. 4 (2018).
Sammenhengen mellom disse faktorene og fordommer er imidlertid kompleks. Effekten av tiltak som fremmer kunnskap og kontakt kan variere sterkt med tilnærmingen som brukes.
2.2 Stereotypier, partiskhet og fordommer
Det andre nivået er «stereotypier, partiskhet og fordommer». Dette er altså meninger som ikke har blitt uttrykt gjennom ytringer eller handlinger. Tankefriheten beskytter synspunkter og meninger, og ikke alle som har negative holdninger til minoriteter vil si eller gjøre noe diskriminerende eller hatefullt mot disse gruppene. Men forskning tyder på at slike holdninger vanligvis er en av flere årsaker til diskriminering og hatefulle ytringer. Derfor kan tiltak for å endre holdninger bidra til å redusere problemet.6Mark Walters m.fl., Causes and Motivations of Hate Crime (London: Equality and Human Rights Commission, rapport nr. 102, 2016), s. 25; Neil Chakraborti og Jon Garland, Hate Crime: Impact, Causes & Responses, 2. utg. (SAGE Publications, 2015); Colin Roberts m.fl., Understanding who commits hate crime and why they do it (Cardiff: Welsh Government Social Research, 2013), s. 32; Dylan Glover m.fl., «Discrimination as a Self-Fulfilling Prophecy: Evidence from French Grocery Stores» Quarterly Journal of Economics 132, nr. 3 (2017); J. Aislinn Bohren m.fl., The Dynamics of Discrimination: Theory and Evidence (Philadelphia: Penn Institute for Economic Research, rapport nr. 18-016, 2018); Claudia Lenz m.fl., Tiltak mot hatefulle ytringer: Kunnskaps- og tiltaksoversikt (Oslo: Holocaust-senteret, 2018); McBride, What works to reduce prejudice and discrimination? – A review of the evidence.
Det følger av artikkel 7 i FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD) at statene er forpliktet til å iverksette effektive tiltak for å bekjempe holdninger som fører til diskriminering og hatefulle ytringer, og til å fremme forståelse og toleranse blant etniske grupper, særlig gjennom utdanning, kultur og holdningskampanjer. FNs rasediskrimineringskomite har formulert dette som en positiv forpliktelse for statene til å motvirke de grunnleggende årsakene til diskriminering og hatefulle ytringer gjennom hensiktsmessige virkemidler. Komiteen gir også flere eksempler på tiltak som stater bør vedta og støtte, som for eksempel kampanjer, opplæringsprogrammer og utdanningsmateriell.7FNs komité mot rasediskriminering, General Recommendation 35, Combating racist hate speech, UN Doc. CERD/C/GC/35, 26.09.2013, avsn. 10 og 30.
2.3 Støtende kommentarer og atferd
Det tredje nivået er «støtende kommentarer og atferd». Dette omfatter ytringer og handlinger som kan oppleves som belastende, men som likevel ikke når opp til terskelen for hatefulle ytringer, diskriminering eller vold, som er ulovlig.
Slike skadelige ytringer har ulik alvorlighetsgrad, og kan kreve ulike politiske og/eller juridiske tiltak.8FNs generalforsamling, Rabat Plan of Action on the prohibition of advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence, UN Doc. A/HRC/22/17/Add.4, 11.01.2013, avsn. 35. Balansen mellom ytringsfriheten og diskrimineringsvernet – og følgelig hvor grensen går for når en ytring er straffbar – er et tilbakevendende spørsmål både i samfunnsdebatten og i rettsapparatet. Både tolkningen av ytringene og lovtolkningen kan være krevende. Selv om det ikke skal gripes inn mot lovlige ytringer har myndighetene en plikt til å tilrettelegge for en bedre og inkluderende offentlig samtale.9Grunnlovens infrastrukturkrav i § 100 sjette ledd.
2.4 Diskriminering (direkte, indirekte og trakassering)
Det fjerde nivået er «diskriminering». Flere menneskerettighetskonvensjoner forplikter statene til å både forby diskriminering og til å iverksette politiske tiltak for å eliminere diskriminering.10FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK), 66 UNTS 195 (21.12.1965, trådte i kraft 04.01.1969) arts. 2, 5, 1(4), 2(2); FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), 999 UNTS 171 (16.12.1966, trådte i kraft 23.03.1976) arts. 2(1), 26, 27; FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), 993 UNTS 3 (16.12.1966, trådte i kraft 3.01.1976) art. 2(2); FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK), 1577 UNTS 3 (20.11.1989, trådte i kraft 02.09.1990) art. 2; FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), 2515 UNTS 3 (13.12.2006, trådte i kraft 03.05.2008) art. 5; FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner (KDK), 1249 UNTS 13 (01.03.1980, trådte i kraft 03.09.1981) arts. 2, 5; Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), CETS No. 005 (04.11.1950, trådte i kraft 03.09.1953) art. 14. I Norge er disse forpliktelsene innarbeidet i likestillings- og diskrimineringsloven, samt gjennom inkorporering av flere menneskerettighetskonvensjoner med forrang i norsk rett.11Menneskerettsloven § 2.
Diskriminering vil kunne være både forskjellsbehandling av like tilfeller, eller likebehandling av ulike tilfeller. I likestillings- og diskrimineringsloven § 7 finnes forbudet mot direkte diskriminering, som forbyr dårligere behandling enn andre i en tilsvarende situasjon, uten at det er saklige grunner til dette. For eksempel, vil det være direkte diskriminering hvis en person ikke blir ansatt på grunn av hudfargen sin. Etter lovens § 8 kan indirekte diskriminering, der ulike tilfeller behandles likt, også være forbudt. For eksempel vil et uniformsreglement som forbyr bruk av hodeplagg på arbeidsplassen uten at det er saklig begrunnet, kunne utgjøre indirekte diskriminering mot muslimer som bruker hijab.
I tillegg er «trakassering» forbudt etter lovens § 13. Trakassering er definert som handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Det er derfor ikke noe krav at handlingene er foretatt med sikte på å trakassere. Vurderingen skal ta utgangspunkt i opplevelsen til den som mener seg utsatt for trakassering. Den enkeltes subjektive vurdering må likevel suppleres av en mer objektiv vurdering av hvor alvorlig forholdet er.
For at noe skal være diskriminering eller trakassering i lovens forstand må det være begrunnet i ett eller flere av grunnlagene nevnt i lovens § 6: etnisitet, nasjonalitet eller hudfarge, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder, kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver eller kombinasjoner av disse grunnlagene. Denne listen er noe lengre enn listen over grunnlagene for hatefulle ytringer. Terskelen for trakassering etter likestillings- og diskrimineringsloven er også lavere enn terskelen for hatefulle ytringer etter straffeloven.12Merk at etter ldl. § 39 første ledd bokstav b kan den som i fellesskap med minst to andre personer som grovt overtrer forbudet om å trakassere på grunn av etnisitet, religion eller livssyn straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Også gjentatte overtredelser av straffebestemmelsen kan rammes av straff, selv om den nye overtredelsen ikke er grov. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett og erstatter diskrimineringsloven om etnisitet § 26, jf. Prop. 81 L (2016-2017) s. 337–338.
Diskrimineringsforbudet gjelder i utgangspunktet på alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold. Etter diskrimineringsloven § 24 skal alle offentlige virksomheter jobbe aktivt for å fremme likestilling og hindre diskriminering og trakassering i all sin virksomhet. Etter arbeidsmiljøloven §§ 4-1 og 4-3 er arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner også forpliktet til å forebygge og søke å hindre trakassering.
Saker om diskriminering og trakassering behandles av Diskrimineringsnemnda, som har myndighet til å pålegge den som blir klaget på å stanse diskrimineringen og i noen ganger betale erstatning eller oppreisning.
2.5 Hatefulle ytringer
Det femte nivået i pyramiden er «hatefulle ytringer». Det er straffbart å fremsette ytringer som faller innenfor definisjonen av hatefulle ytringer i straffelovens § 185. Bruk av straff ut gjør et inngrep i ytringsfriheten. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, det kan gripes inn i den såframt menneskerettslige inngrepsvilkår er oppfylt, det vil si et krav om at inngrepet har hjemmel i lov, ivaretar et lovlig formål og er forholdsmessig. For eksempel sier artikkel 19 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) at ytringsfriheten kan være underlagt visse begrensninger hvis de er fastsatt ved lov og er nødvendige av hensyn til blant annet respekt for andres rettigheter eller omdømme. Det betyr at ved bruk av straff, må disse vilkårene være oppfylt.
SP artikkel 20 (2) sier at stater har en forpliktelse til ved lov å forby enhver form for nasjonalt, rasemessig eller religiøst begrunnet hat som utgjør oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold. Stater har også en forpliktelse under artikkel 4 i FNs konvensjon mot rasediskriminering til å forby spredning av ideer basert på rasemessig overlegenhet eller hat, samt oppfordring til rasediskriminering eller vold. I Norge er disse forpliktelsene gjenspeilet i de relevante bestemmelsene i straffeloven.
Straffeloven § 185 forbyr hatefulle ytringer basert på hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk og nedsatt funksjonsevne. Med hatefulle ytringer menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av noen av forholdene nevnt over. I motsetning til diskrimineringsloven er ikke alder, kjønn og graviditet/permisjon beskyttede kjennetegn. Etter straffeloven er det også et vilkår for straffbarhet at ytringen fremsettes offentlig eller i andres nærvær. Ytringer i sosiale medier, også i lukkede grupper med mer enn 20–30 personer, regnes som ytringer i det offentlige rom.13HR-2020-184-A og HR-2020-185-A.
For at en ytring skal kunne straffes etter straffeloven § 185, må den etter rettspraksis være «kvalifisert krenkende». Det kan den være hvis den innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd, er rettet mot noen i en utsatt posisjon eller oppfordrer til vold eller integritetskrenkelser.14Vidar Strømme, «Ekspertkommentar til HR-2020-184-A og HR-2020-185-A, hatytringer på Facebook», Juridika. 15.6.2020. Hentet fra https://juridika.no/innsikt/ekspertkommentar-til-dommer-om-hatytringer-p%C3%A5-facebook; Erlend Andreas Methi og Vilde Jalleni Tennfjord, «Hatefulle ytringer – grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern – kommentar til HR-2020-2133-A», Juridika. 27.04.2021. Hentet fra https://juridika.no/innsikt/hatefulle-ytringer-grensen-mellom-ytringsfrihet-og-diskrimineringsvern-kommentar-til-hr-2020-2133-a; Jon Wessel-Aas, Audun Fladmoe og Marjan Nadim, Hatefulle ytringer. Delrapport 3: Grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og strafferettslig vern mot hatefulle ytringer (Oslo: Institutt for samfunnsforskning, rapport nr. 16, 2016) s. 29. Terskelen for straff er lavere for rene sjikanøse uttalelser enn for ytringer fremsatt som innlegg i en debatt eller i en politisk sammenheng.15HR-2012-689-A. Høyesterett har uttalt at rent sjikanøse ytringer har et begrenset vern, om noe.16Rt 2012 s. 536, avsnitt 38.
Hatefulle ytringer må være fremsatt forsettlig eller grovt uaktsomt for å kunne rammes av § 185. Kravet er altså at den som ytrer seg forstår eller burde ha forstått at ytringen var hatefull. Vurderingstemaet er «hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut fra den sammenheng det er fremsatt i».17HR-2018-674-A.
Saker om hatefulle ytringer behandles av politiet og domstolene.18Politiet bruker uttrykket hatkriminalitet ved rapportering om straffbare handlinger som helt eller delvis har bakgrunn i andres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne. Begrepet finnes ikke i straffeloven. Strafferammen er tre år. Høyesterett har uttalt at det ved enkeltovertredelser i utgangspunktet skal reageres med «betinget fengselsstraff og en følbar bot».19HR-2020-184-A, avsnitt 44.
2.6 Vold og trusler
På toppen av fordomspyramiden ligger «vold og trusler». Artikkel 4 og 5 i CERD forplikter stater til å forby hatmotivert vold på grunnlag av etnisk eller nasjonal opprinnelse. Staten har også generelt en menneskerettslig plikt til å sikre liv og helse, og dermed til å beskytte enkeltindivider fra vold og trusler fra andre private.20Se Veileder for utredning av menneskerettslige problemstillinger, NIM 2023, s. 17. I Norge er denne forpliktelsen innarbeidet i de relevante bestemmelsene i straffeloven, og gjennom menneskerettsloven.
Straffeloven § 77 (i) er en av flere bestemmelser om straffeutmåling, altså hva slags og hvor mye straff som skal gis. Bestemmelsen gjelder alle slags straffebud, for eksempel kroppskrenkelse og skadeverk. Bestemmelsen sier at hvis slike handlinger er begrunnet i grunnlagene for hatefulle ytringer i straffeloven § 185, så skal det anses som skjerpende. Det vil i praksis si at hatefullt motiverte handlinger straffes strengere. Noen straffebud er inndelt slik at man har en «grov» variant som straffes strengere og har lengre foreldelsesfrist. Om handlingen er hatefullt motivert kan dette også ha betydning for en slik klassifisering, slik som ved grove trusler etter straffeloven § 264, som straffes med fengsel inntil 3 år. Saker om hatmotivert vold og trusler behandles også av politiet og domstolene.