Forord

Ytringsfrihetskommisjonen viser til at forekomsten av hatprat og hets er en utfordring for ytringsfriheten i Norge. Gjennomgående viser studier og undersøkelser at det er minoriteter som er hardest utsatt, og at hets og sjikane øker når saker som kan assosieres med disse gruppene diskuteres i mediene. På individnivå kan dette ha direkte, skadelige konsekvenser for både psykisk og fysisk helse. Dersom dette fører til at enkelte stemmer og perspektiver systematisk støtes ut, vil det også undergrave den åpne og opplyste offentlige samtalen.

Det er nå åtte år siden regjeringen vedtok sin første strategi mot hatytringer, og det har vært iverksatt en rekke tiltak for å adressere denne utfordringen.

Hatprat er et vidt begrep som omfatter både ytringer som er straffbare, og ytringer som ikke er det. Rettslig sett er det begrenset hvilke ytringer som er så alvorlige at de er straffbare. Det er heller ikke mulig å straffeforfølge alle som faktisk er over terskelen, og man vet heller ikke mye om hvor godt straffens preventive funksjon virker på dette området.

Selv om det er avgjørende med gode og systematiske tiltak fra myndighetene for å begrense og motvirke hat og hets, er det samtidig en nødvendig erkjennelse at dette er et samfunnsproblem som det ikke er mulig å få helt bukt med, og som staten ikke kan løse alene, for eksempel gjennom bruk av straff. Den største andelen hatprat og hets må vi derfor håndtere selv.

Vi ønsket derfor å stille spørsmålene: I hvilken grad griper vi inn når vi er vitne til hatprat og hets, og hva er årsakene til at vi eventuelt ikke gjør det? Og har det betydning?

Vi gjennomførte en undersøkelse som viser at 56 % av de som observerer hets ikke foretar seg noe for å gripe inn. Samtidig viser samme undersøkelse at 84 % av befolkningen mener at tilskuere bør gjøre noe for å hjelpe dem som blir utsatt for hets dersom det er trygt å gjøre det.

Vi kartla deretter forskning som viser at tilskuerintervensjon kan ha stor verdi. Den kan redusere risikoen for eskalering av en uønsket situasjon, forebygge fysiske, psykiske og sosiale skader, og redusere sannsynligheten for passivitet i lignende situasjoner i fremtiden.

Samlet dannet dette utgangspunktet for en større kampanje vi har valgt å kalle «Stillhet sårer». Kampanjen er et felles prosjekt mellom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Amnesty International Norge og Catalysts. Denne rapporten gir kunnskapsgrunnlaget for arbeidet, oppsummerer de funnene kampanjen bygger på og beskriver en rekke strategier for tilskuerintervensjon, fordi vi tror at en større bevissthet og kunnskap om betydningen av dette, kan øke sannsynligheten for at vi foretar oss noe.

Vi håper rapporten kan gi et konstruktivt bidrag til de stadig tilbakevendende diskusjonene om hvordan vi som samfunn håndterer hatprat og hets.

Kjernen i ytringsfriheten er nettopp vi må ta til motmæle mot det vi mener er feil. Tilskuerintervensjon handler dypest sett om å bidra til at flere av oss tar ansvar for vår felles offentlighet – som vi alle er avhengige av i demokratiet vårt.