Et bilde kan si – og såre? – mer enn tusen ord

Av spesialrådgiver Anine Kierulf

I år har karikaturdebatten fått ny aktualitet, denne gangen i en ny kontekst.

I 2020 er det 15 år siden den danske avisen Jyllands-posten trykket tegningene av profeten Mohammed. Publiseringen foranlediget det som er blitt hetende Karikaturstriden og den førte til opptøyer i store deler av den muslimske verden. Over 150 mennesker mistet livet som følge av opptøyene. Det er også fem år siden islamistiske terrorister drepte tolv og såret elleve medarbeidere i satiremagasinet Charlie Hebdo fordi de blant sine karikaturer av ulike religiøse ledere også hadde karikert Mohammed.

I år har karikaturdebatten fått ny aktualitet, denne gangen i en ny kontekst. Snarere enn å dreie seg om avisers eller satiremagasiners publisering av karikaturer, handler diskusjonen nå om hva lærere kan og bør videreformidle i sin undervisning i skolen.

Formålet med å undervise et barn er å gjøre det i stand til å klare seg uten sin lærer, skrev den amerikanske forfatteren og filosofen Elbert Hubbard. Lærere har et stort ansvar: de skal forberede barn og ungdom på den verden de etter hvert skal ut i, som unge voksne. Dette ansvaret tok den franske geografi- og historielæreren Samuel Paty på alvor. Han viste frem karikaturtegningene av Charlie Hebdo i en time om ytringsfrihet som han holdt for sine ungdomsskoleelever. Paty gjorde fremvisningen av tegningene – som virker støtende for enkelte – på en måte som viste forståelse, respekt og empati for alle elevene. De som ble ille berørt av tegningene, kunne gå ut under fremvisningen. Det hjalp ikke. Paty ble myrdet fordi han forsøkte å forberede sine elever på den verden de skulle ut i – ved hjelp av skånsomt fremsatte ytringer.

Hva skal lærere utsette elevene sine for?

I kjølvannet av drapet på Samuel Paty har vi også i Norge diskutert problemstillingen: Hvordan skal lærere undervise om det som skjedde? Om karikaturstridene mer generelt? Hva skal de utsette elevene sine for? Bør de vise frem karikaturtegninger av profeten i undervisningen? Enkelte lærere har tatt til orde for at de ikke vil støte sine elever ved å vise frem karikaturtegningene, andre har fremholdt at slik fremvisning er riktig og viktig.

En undersøkelse gjort av Utdanningsforbundet viser at én av tre lærere er redde for å vise akkurat disse karikaturene i undervisningen. Slik frykt er forståelig. PST skjerpet i slutten av oktober sin trusselvurdering av ekstrem islamisme. En sentral grunn var drapet på Paty, Frankrikes svar på det og de bidrag dette kan gi til å inspirere personer også her i landet til terror. Ut over vanlige symbolmål, mener PST at også de som formidler menneskerettigheter og ytringsfrihet kan rammes.

Velger man å undervise uten tegningene av pedagogiske grunner er ingen skade skjedd. Endrer man et undervisningsopplegg man før mente var pedagogisk velbegrunnet basert på frykt for konsekvensene, er det verre. Fryktstyring av ytringer er et demokratisk problem.

Grunnlovens § 109 fastsetter at enhver har rett til utdanning, og at «[o]pplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Demokrati- og menneskerettighetsopplæring er avgjørende for både forståelsen av hvorfor reglene er som de er i Norge, og for å bevare legitimiteten til og respekten for grunnleggende verdier den norske rettsstat er bygget på.

Ytringsfrihet handler ikke bare om min rett til å si det jeg mener, men også om min – og din, og alles – rett til å la seg informere om det andre mener og sier. For demokratiet vårt kan ikke styres ovenfra. Det er noe vi må bygge nedenfra, hver og en av oss, hver dag. Og skal vi klare det, må vi vite hva de rundt oss mener. Hvordan kan vi ellers heie synspunkter frem – eller mobilisere mot dem? Ytringsfriheten er ikke absolutt. Men den beskytter også ytringer som sjokkerer, sårer eller opprører oss. Den er nødvendig for at vi skal kunne danne oss som mennesker, for at vi skal komme nærmere sannheten, og for at vi skal kunne ha en vedvarende åpen og opplyst demokratisk samtale.

Maktkritikk og religionskritikk ligger i kjernen av ytringsfrihetsvernet. Vår demokratisk sivilisasjon har oppstått nettopp gjennom slik kritikk – av konger, av kirken, av repressive politikere.

Skolen skal møte elever med tillit, respekt og krav. Den skal gi dem utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst. Krenkelse av personer er aldri et mål i seg selv. For de fleste lærere er det helt selvsagt.

Å formidle et tema på en så respektfull og anstendig måte som mulig, er noe vi alle bør tilstrebe. Men fordi vi mennesker kan ha helt ulike, subjektive oppfatninger av hva som er krenkende akkurat for oss, har lærerne en tilnærmet umulig oppgave dersom de skal undervise uten at noen blir negativt følelsesmessig påvirket overhodet. Noen blir støtt av å se karikaturer av en profet de holder hellig. Andre av å se bilder av jøder i konsentrasjonsleirer. For noen kan det være vondt å snakke om sykdom eller selvmord, for andre, dypt religiøse, å høre om Darwins utviklingslære. Skulle undervisningen styres av et ønske om ikke å støte noen, ville mange av dagens læringsmål være vanskelige å innfri.

Skolen skal bidra til en åpen og opplyst offentlighet

Statens organer – skolen er et slikt – har et grunnlovfestet ansvar for å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlighet. Opplæring i skolen skal være et supplement til opplæringen barn og ungdom får hjemme. Den skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring. Opplæring i ytringsfrihet og demokrati handler ikke bare om å lære elever hvilke begrunnelser og begrensninger ytringsfriheten har, juridisk eller moralsk. Skal unge mennesker rustes til å bli ansvarlige samfunnsborgere, må de på sin vei lære å tåle kunnskap, innsikter og ytringer de kan synes er vanskelige og vonde. For å fungere som demokrati må vi alle vedvarende forholde oss til skarp uenighet og opprørende og annerledes syn på ulike samfunnsspørsmål – med ord.

Ytringsfriheten bevares ikke ved å stå i en grunnlov eller ved å læres en gang for alle. Skal dens begrunnelser i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse realiseres, må den brukes – på retta og på vranga – hver dag. Derfor er nok en av de vanskelige oppgavene lærere har å utsette elever for ytringer som kan oppleves som støtende for enkelte. Og forklare hvorfor det er slik at vi må tåle enkelte ytringer, selv om de fremstår helt håpløse. Selv om det er vanskelig å se hvordan akkurat de ytringene vi selv opprøres av egentlig fører verden videre. Skolen er den eneste felles arenaen vi har der vi sammen kan lære ikke bare modig å si hva vi mener, men også å høre alt det flotte, rare, uforståelige og fæle de andre mener. Og å ta til motmæle mot det vi reagerer på med ord, på en måte som også realiserer ytringsfrihetens formål.