1. Innledning

1.1 Bakgrunn

Stortinget fattet våren 2025 flere anmodningsvedtak som gjelder barns beskyttelse i foreldretvister og samværssaker. Vedtakene gjelder særlig bedre beskyttelse av barn mot vold, men også tiltak mot samværshindring. Seks av anmodningsvedtakene ble fattet i forbindelse med behandlingen av ny barnelov i juni 2025.

Barne- og familiedepartementet ba i brev 25. november 2025 Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) om bistand til å utrede det menneskerettslige handlingsrommet for oppfølgingen av de anmodningsvedtakene som gjelder begrensninger av samvær etter barneloven, og eventuelt etter barnevernsloven. NIM og departementet drøftet problemstillingene i møte 9. januar 2026. I svarbrev til departementet 15. januar 2026 bekreftet NIM at vi ville gjøre en utredning av det menneskerettslige handlingsrommet, og fant det hensiktsmessig å konsentrere utredningen om anmodningsvedtak nr. 1013:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendringer som sikrer at barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder, i utgangspunktet ikke skal ha samvær med den voldsutøvende forelderen. Barn gis rett til å midlertidig stanse samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende.»

I arbeidet med utredningen har NIM fått innspill fra enkelte fagpersoner og organisasjoner. Vi takker tingrettsdommer Rikke Lassen ved Oslo tingrett, stipendiat Jannicke Stav ved OsloMet, Stine Sofies Stiftelse, stipendiat Iram Shamim Ahmad Ali ved Universitetet i Oslo, universitetslektor Nils Gunnar Skretting ved Universitet i Oslo, Barneombudet, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og professor Margunn Bjørnholt ved VID vitenskapelige høgskole, for nyttige innspill. Vurderingene og konklusjonene i utredningen står fullt ut for NIMs regning.

1.2 Utredningens hovedspørsmål

Formålet med utredningen er å vurdere hvilke menneskerettslige rammer som gjelder for oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 1013.

Utredningen vurderer særlig:

  • om det er adgang etter menneskerettighetene til å innføre en hovedregel om at barn som har vært utsatt for eller vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder, i utgangspunktet ikke skal ha samvær med den voldsutøvende forelderen,
  • hvordan en slik hovedregel eventuelt må utformes for å være forenlig med EMK artikkel 8, barnekonvensjonen, Grunnloven, Lanzarotekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen,
  • hvilken betydning det har om volden er fastslått ved straffedom, eller om den konstateres i en sivil sak etter barneloven,
  • hvilke krav menneskerettighetene stiller til risikovurderinger, begrunnelse, kontradiksjon og barnets medvirkning i foreldretvister med voldstema,
  • om barn kan gis en selvstendig rett til midlertidig å stanse samvær, og hvilke prosessuelle eller institusjonelle rammer som i så fall kreves,
  • hvilke supplerende prosessuelle tiltak som kan være nødvendige for at barns rett til beskyttelse blir reell i praksis.

Utredningen vurderer dermed både materielle regler om når samvær kan eller bør nektes, og prosessuelle ordninger som kan sikre at risiko for vold og skade faktisk fanges opp og vurderes.

1.3 Utredningens hovedkonklusjoner

Utredningen konkluderer med at menneskerettighetene åpner for en fravikelig hovedregel om at det ikke skal være samvær når en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen. Menneskerettighetene stiller imidlertid klare krav til blant annet risikovurderinger og vurderinger av mindre inngripende tiltak.

En ubetinget stansningsrett for barnet er derimot vanskelig å forene med menneskerettighetene. Imidlertid finnes flere andre tiltak som kan bidra til å oppfylle anmodningsvedtakets intensjon. Ett av dem er en prosessuell initiativrett for barnet til å få samværet vurdert på nytt.

I kapittel 10 oppsummerer vi de konkrete hovedkonklusjonene og anbefalingene.

1.4 Avgrensninger

Utredningens avgrensning til anmodningsvedtak nr. 1013 ble, som nevnt, avklart i NIMs svarbrev til departementet 15. januar 2026. Utredningen behandler derfor ikke de øvrige anmodningsvedtakene selvstendig.

Disse gjelder blant annet informasjonsdeling mellom barnevern, domstoler og sakkyndige, søksmålskompetanse for andre enn foreldre (f.eks. barnevernet), undersøkelse av domstolenes behandling av opplysninger om vold og overgrep, tiltak mot samværshindring, samvær for barn på krisesenter, samarbeid mellom tjenester og tverrfaglige vurderinger i risikosaker.111. juni 2025, nr. 1007, nr. 1012, nr. 1014, nr. 1015, nr. 1016. 18. mars 2025, nr. 514, nr. 515 og nr. 516.

Utredningen gjelder i hovedsak samvær etter barneloven. Utredningen bygger på den overordnede organiseringen av barnelovens system slik det er i dag: Foreldre har som utgangspunkt avtalefrihet, og domstolene avgjør spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær dersom foreldrene er uenige.

Anmodningsvedtaket kunne også vært fulgt opp gjennom større reformer. Det kunne for eksempel vært vurdert sterkere begrensninger i foreldres avtalefrihet i saker med voldshistorikk, eller større innslag av forvaltningsspor etter modell fra Sverige.2I Sverige gjelder foreldrenes avtale om omsorg, bosted og samvær bare dersom den er skriftlig og godkjent av sosialnemnden. Systemet innebærer en omfattende vurdering av om foreldrenes avtale er til barnets beste. Blant annet er spørsmål om vold og overgrep bygget inn i selve godkjenningssamtalen. https://mfof.se/vardnad-boende-och-umgange/informationssida-allmanna-rad-om-vbu Slike modeller reiser spørsmål om større systemendringer og utredes derfor ikke her.

Utredningen avgrenser også mot en generell behandling og vurdering av meklingsordningen ved familievernkontorene.

1.5 Praksisgjennomgang og forskning

Som ledd i denne utredningen har NIM gjennomgått et utvalg publiserte avgjørelser fra Gulating og Borgarting lagmannsrett i perioden 2020-2025. Sakene gjelder samvær der vold har vært et tema. Formålet var å få innblikk i hvilke vurderingstemaer som oppstår i domstolenes behandling av disse sakene samt å identifisere mulige rettslige og praktiske utfordringer. Gjennomgangen er ikke uttømmende. Avgjørelser vi mener er relevante, trekkes frem løpende i denne utredningen.

Denne utredningen er menneskerettslig. NIM har ikke foretatt en systematisk gjennomgang av forskning om temaene denne utredningen reiser, for eksempel voldens virkninger for barn, betydningen av tidligere vold for fremtidig risiko eller årsakene til barnets motstand mot samvær. Omtalen nedenfor er begrenset til enkelte bidrag som belyser dette. Annen relevant forskning kan nyansere bildet.

Det er flere pågående forskningsprosjekter som gjelder utredningens problemstillinger direkte. Ved OsloMet undersøker prosjektet «Synlige barn – profesjonelt skjønn i foreldretvister» dommeres og sakkyndiges skjønnsutøvelse i foreldretvister, med delprosjekter om vold og sikkerhet og om barns medvirkning.3OsloMet, «Synlige barn – Profesjonelt skjønn i foreldretvistsaker i domstolen», (2023-2029); Ved Universitetet i Oslo pågår doktorgradsprosjektet «Samværsbegrensninger i foreldretvister der det er påstander om vold eller overgrep – belyst ved barnets stilling».4Prosjektet gjennomføres av stipendiat Iram Shamim Ahmad Ali ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo: https://www.jus.uio.no/ifp/forskning/phd/irams/

Det finnes også publisert forskning og rapporter av betydning for utredningens problemstillinger.

I Kripos’ rapport om alvorlig vold mot små barn fremheves at personer med tidligere voldshistorikk har økt sannsynlighet for å begå nye voldslovbrudd.5Politiet, «Alvorlig vold mot små barn», (2026) s. 40, tilgjengelig her; https://www.politiet.no/globalassets/tall-og-fakta/vold/alvorlig-vold-mot-sma-barn-2026.pdf Rapporten gjelder primært saker med mistanke om fysisk vold. Nesten alle de anmeldte i sakene var barnets foreldre – omtrent like mange mødre og fedre. Partnervold er ifølge rapporten en av de viktigste risikofaktorene for vold mot barn. I tillegg til vold og konflikt i hjemmet fremhever rapporten også en rekke andre sårbarhetsfaktorer hos de anmeldte: helseproblemer, psykiske helseplager og rusproblemer.

Annen forskning trekker i samme retning. Vold i parforholdet omtales som en særlig sterk risikofaktor for fortsatt vold, trusler og kontroll etter bruddet.6Kathryn J. Spearman, Jennifer L. Hardesty og Jacquelyn Campbell, «Post-separation abuse: A concept analysis», Journal of Advanced Nursing 79(4) (2023), s. 1225–1246, på s. 1229: «IPV during the relationship is the strongest predictor of post-separation abuse». https://doi.org/10.1111/jan.15310. Artikkelen er en konseptanalyse basert på en gjennomgang av litteratur publisert fra 1987 til 2021. Se også Margunn Bjørnholt, «Fortsettelsesvold etter samlivsbrudd – konsekvenser for mødres helse og livskvalitet», Tidsskrift for velferdsforskning 27(1) (2024), s. 1–15, https://doi.org/10.18261/tfv.27.1.1. Samtidig understrekes behovet for en differensiert vurdering av tidligere vold, blant annet ut fra voldens art og farlighet, om den inngår i et mønster av tvang og kontroll, og hvem som er den primære voldsutøveren.7Peter G. Jaffe, Janet R. Johnston, Claire V. Crooks og Nicholas Bala, «Custody Disputes Involving Allegations of Domestic Violence: Toward a Differentiated Approach to Parenting Plans», Family Court Review 46(3) (2008) ss. 500-522, se særlig s. 504. Forfatterne fremhever voldens «potency, pattern, and primary perpetrator», og om volden er del av et mønster av tvang og kontroll, som sentrale elementer i vurderingen av risikoen for fremtidig vold; https://doi.org/10.1111/j.1744-1617.2008.00216.x. Se også Debra Pogrund Stark, Jessica M. Choplin og Sarah Elizabeth Wellard, «Properly Accounting for Domestic Violence in Child Custody Cases: An Evidence-Based Analysis and Reform Proposal», Michigan Journal of Gender & Law 26 (2019), særlig s. 90: «There is also a likelihood that abuse will escalate after the couple separates when there has been a pattern of coercive abuse.»; https://doi.org/10.36641/mjgl.26.1.properly

En kartlegging fra FHI av nordiske kvalitative studier viser at de fleste barn ønsker å bli hørt og tatt på alvor og ha en aktiv rolle i beslutninger som påvirker dem når foreldre går fra hverandre. Enkelte barn uttrykte at de ønsket at foreldrene bare skulle velge en ordning og «fikse det».8Trine Bjerke Johansen, Tiril Cecilie Borge, Hans Bugge Bergsund, Ingeborg Beate Lidal og Gyri Hval, «Barn og unges meninger om tema som berøres i forslaget til ny barnelov: en systematisk kartleggingsoversikt over nordiske kvalitative studier», Folkehelseinstituttet (2023): https://www.fhi.no/publ/2023/barn-og-unges-meninger-om-tema-som-berores-i-forslaget-til-ny-barnelov/. Frafjord og van der Weele understreker at barns motstand mot samvær kan ha sammensatte årsaker og må undersøkes bredt, uten at man låser seg til én forklaring for tidlig eller gir barnet ansvaret for å løse situasjonen.9Jartrud Sofie Frafjord og Judith van der Weele, «Tunnelsyn og feilvurderinger I foreldretvister», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, årgang 23, nr. 4, (2025 ); https://doi.org/10.18261/fab.23.4.3.