9. Barns selvstendige stansningsrett

Anmodningsvedtaket omfatter å gi barn en rett til midlertidig å stanse samvær «dersom de opplever det som utrygt eller belastende». NIM forstår denne delen av anmodningsvedtaket som en generell regel som ikke er knyttet til om barnet har vært utsatt for vold.

Barns stansningsrett kan ha både en materiell og en prosessuell side. Den materielle siden knytter seg til om barnets opplevelse av utrygghet eller belastning i seg selv skal medføre stans i samvær. Den prosessuelle siden knytter seg til om barnet selv skal kunne utløse en prosess som kan føre til at samvær stanses eller vurderes på nytt. Dette kan forstås som å ligge i ordet «stanse».

Den materielle siden reiser krevende menneskerettslige spørsmål. Barns meninger og reaksjoner på samvær er et viktig moment, og kan noen ganger være utslagsgivende i vurderingen av om det skal være samvær, jf. gjennomgangen i punkt 6.7.8. Barnets motstand kan være uttrykk for reell frykt, voldserfaringer, traumer eller annen alvorlig belastning. I slike tilfeller kan barnets syn være avgjørende i den konkrete vurderingen.

Samtidig er det vanskelig å forene EMK artikkel 8 med en ubetinget materiell stansningsrett, dersom det innebærer at barnets egen opplevelse alene avgjør at samvær faller bort, uten at familiesituasjonen vurderes helhetlig og uten at årsakene til barnets motstand undersøkes. En slik ordning vil i realiteten gi barnet en vetorett. EMD har understreket at barns motstand mot samvær ikke kan forstås som en «unconditional power of veto».¹⁶⁶Luca mot Moldova (2023), avsn. 89 Det menneskerettslige problemet oppstår altså ikke ved at barnets mening tillegges stor eller avgjørende vekt, men dersom barnets mening automatisk blir avgjørende uten en betryggende prosess og uten en konkret vurdering av barnets beste.

Luca mot Moldova (2023), som er omtalt i punkt 6.7.8, illustrerer hvorfor dette er viktig. Saken viser at barnets uttrykte mening ikke alltid kan brukes som en sikker indikator på barnets beskyttelsesbehov. Barn kan også ønske å bo hos og ha kontakt med en forelder som har utøvd vold mot den andre forelderen. I denne saken ønsket barna å være hos faren og motsatte seg kontakt med moren, samtidig som faren senere ble domfelt for vold mot mor. EMDs kritikk var at myndighetene ikke undersøkte årsakene til barnas motstand mot moren, herunder om den kunne ha sammenheng med at de hadde vært vitne til vold eller med virkningen av å bo hos voldsutøveren.

Faglitteraturen peker videre på at barnets uttalelser i utrygge eller konfliktfylte familiesituasjoner kan være formet av blant annet frykt, lojalitet, omsorg for en forelder, avhengighet eller påvirkning.¹⁶⁷Jartrud Sofie Frafjord og Judith van der Weele, «Tunnelsyn og feilvurderinger I foreldretvister», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, årgang 23, nr. 4, 2025.

På denne bakgrunn er NIMs vurdering at en ubetinget materiell stansningsrett for barnet vanskelig kan gjennomføres på en menneskerettslig forsvarlig måte.

Det menneskerettighetene derimot åpner for, er prosessuelle virkemidler som gir barnet en reell adgang til å få samværet vurdert på nytt, og som etter omstendighetene kan føre til midlertidig stans. Dersom barnet bare kan utøve retten gjennom den forelderen barnet oppholder seg hos, kan ordningen i realiteten bli en foreldrestyrt adgang til å holde barnet tilbake. Skal retten være barnets egen, måtte den derfor kobles til en uavhengig representant eller annen ansvarlig instans.

Slike virkemidler kan utformes med ulik styrke og på ulike stadier. I tvangsfullbyrdelsessporet kan barnets motstand gis klarere betydning for om staten skal bruke tvangsmidler for å gjennomføre samvær, jf. punkt 9.2. I tilsynssporet kan tilsynspersonens plikt til å stanse samvær tydeliggjøres der barnets reaksjoner tilsier at videre gjennomføring ikke er forsvarlig, jf. punkt 9.3. Videre kan barnets medvirkning styrkes gjennom bedre regler om hvordan barns syn, reaksjoner og opplevelse av trygghet skal fanges opp, jf. punkt 9.4.

En mer vidtgående modell er å bygge ut Barnelovutvalgets forslag om barns initiativrett til familievernet. Barnet kunne da gis adgang til å be familievernet kalle inn foreldrene til samtale om samværet, og eventuelt – dersom saken ikke lar seg løse – utløse en prosess som bringer spørsmålet inn for retten. Dette drøftes i punkt 9.6.

9.1 Tiltak i tvangsfullbyrdelsessporet

En mulig oppfølging, som i praksis vil innebære en større rett for barnet til å stanse samvær, er å justere tvangsfullbyrdelsesreglene. I dag kan samvær ikke tvangsfullbyrdes dersom det er «umogleg». Tvangsfullbyrdelse skal «heller» ikke skje når barnet «set seg imot tvangsfullføring» og det ikke er nødvendig av hensyn til barnet. I samværssaker skjer tvangsfullbyrdelse ved tvangsbot overfor bostedsforelderen. Det er ikke aktuelt med fysisk avhenting i disse sakene.

En mulighet kan være å snu på utgangspunktet i regelen for tvangsfullbyrdelse i barneloven: der barnet motsetter seg det, skal tvangsfullbyrdelse bare gjennomføres der det er nødvendig av hensyn til barnet. For eksempel har Finland en regel om at tvangsfullbyrdelse ikke skal skje mot barnets vilje dersom barnet er 12 år eller eldre. Det samme gjelder yngre barn som er så modne at deres vilje kan tillegges betydning. Ved vurderingen skal det særlig ses hen til barnets begrunnelse og om motstanden bygger på barnets selvstendige vilje, jf. 2 § i loven om fullbyrdelse av avgjørelser om barns omsorg og samværsrett.¹⁶⁸Finsk lov om fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og samværsrett, https://www.finlex.fi/sv/lagstiftning/1996/619 Den skisserte regelen gir ikke barnet alene kompetanse til å oppheve eller endre samværsordningen, men den gjør at tvangsfullbyrdelse må begrunnes positivt som nødvendig av hensyn til barnet.

I en slik vurdering blir det viktig å undersøke hva som ligger bak barnets motstand, og det bør gis gode retningslinjer for dette i forarbeidene. EMD har fremhevet at myndighetene må søke å klarlegge årsakene til barnets motstand mot samvær. Det at årsaken til motstanden skal vurderes, betyr likevel ikke at årsaken alltid bør være avgjørende. Dersom motstanden skyldes påvirkning fra en forelder, kan det redusere vekten av barnets syn som uttrykk for barnets selvstendige vilje. Retten må likevel fortsatt vurdere den faktiske belastningen en tvangsfullbyrdelse vil påføre barnet.

Etter NIMs syn kan disse føringene utledes fra både barnekonvensjonen og EMK.

Barnekonvensjonen artikkel 12 sier at barnets synspunkter skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Barnekomiteen beskriver modenhet som barnets kapasitet til å uttrykke sitt syn på en «reasonable and independent manner».¹⁶⁹Generell kommentar nr. 12 (2009), barnekomiteen, avsn. 30. Der barnet gjør det, må beslutningstakeren ta hensyn til barnets syn som en «significant factor».¹⁷⁰Ibid., avsn. 44. Uavhengig av om barnets mening kan få mindre vekt fordi den ikke fullt ut anses som selvstendig, må retten foreta en egen vurdering av konsekvensene av å tvangsfullbyrde. Dette følger av barnekonvensjonen artikkel 3 om plikt til å vektlegge barnets beste som et grunnleggende hensyn. I denne vurderingen inngår både ivaretakelse av barnets familieliv, og barnets emosjonelle behov og sikkerhet.¹⁷¹Generell kommentar nr. 14 (2013), barnekomiteen, avsn. 58-70, 71-74 og 80-84.

Også EMD har i saker om tvangsfullbyrdelse skilt mellom årsaken til barnets motstand og spørsmålet om det likevel er forsvarlig å gjennomføre avgjørelsen med tvang. I X m.fl. mot Slovenia (2024) hadde nasjonale myndigheter kommet til at barnas motstand mot far skyldtes påvirkning fra mor. EMD uttrykte at skaden barn kan påføres gjennom «parental alienation» ikke bør undervurderes. Samtidig fremhevet EMD at en forelders opptreden, uansett hvor klanderverdig den er, ikke i seg selv kunne rettferdiggjøre tiltaket overfor barna.¹⁷²X m.fl. mot Slovenia (2024), 27746/22, avsn. 156 og 159. Saken gjaldt riktignok fysisk avhenting av barna, som er langt mer inngripende overfor barnet enn tvangsbot mot en forelder. Dommen illustrerer likevel at selv der barnets motstand skyldes påvirkning, må konsekvensene av å overvinne denne motstanden med tvang vurderes selvstendig.

Til sist nevner vi at en endring i tvangsfullbyrdelsesregelen vil ha betydning der samværsordningen er fastsatt ved dom, rettsforlik eller avtaler som kan tvangsfullbyrdes. Vi har ikke funnet statistikk over hvor mange gjeldende avtaler som til enhver tid kan tvangsfullbyrdes. Det er imidlertid klart at det store antallet samværsordninger som kan tvangsfullbyrdes, gjelder dommer og rettsforlik. Tall fra 2019 viser at 887 foreldretvistsaker ble avgjort ved dom og 1015 ved rettsforlik.¹⁷³Prop. 114 L (2020–2021) punkt 3.2.1, på side 11. Hvor mange av disse som gjaldt innvilget samvær, vet vi ikke. Når det gjelder avtaler med tvangskraft, er det svært få. Departementet viser til 11 saker i 2022 og 5 saker i 2023.¹⁷⁴Prop. 117 L (2024–2025) punkt 13.7.2, på side 223.

9.2 Tiltak i tilsynssporet

Videre er det nærliggende å justere forskriften om samvær med tilsyn. I dag plikter tilsynspersonen å stanse samværet dersom det «inntreff alvorlege hendingar i tilknytning til barnet», jf. forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 9. Dette er en høy terskel. Veilederen til forskriften nevner eksempler som at samværsforelderen er ruspåvirket, psykisk ustabil eller fremstår som skremmende eller truende.¹⁷⁵Veileder fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a, på side 10.https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/veileder1220.pdf Bestemmelsen bør etter NIMs syn også inkludere en plikt for tilsynspersonen til å midlertidig stanse samvær på bakgrunn av barnets motstand eller psykiske belastninger under samværet. Til sammenlikning gir den nye barnevernsloven § 7-7 barnevernet adgang til å stanse samvær dersom det er fare for at barnet blir skadelidende dersom samværet gjennomføres. Den kan ifølge saksbehandlingsrundskrivet omfatte tilfeller der barnet vil bli skadelidende i etterkant av samværet, som ved psykiske etterreaksjoner.¹⁷⁶https://www.bufdir.no/fagstotte/produkter/saksbehandlingsrundskrivet/Bufdir (2023) Barnevernsrundskrivet, punkt 31.3.3.

Bestemmelsen kunne for eksempel utformes slik:

«Tilsynspersonen skal stanse samværet dersom det inntreff alvorlege hendingar i tilknyting til barnet, eller dersom barnet motset seg samværet på ein måte som tilseier at vidare gjennomføring ikkje er forsvarleg av omsyn til barnet.»

9.3 Medvirkningsforskrift

En selvstendig stansningsrett som både er prosessuell og materiell (barnet utløser prosessen, og barnets syn alene fører til avskåret samvær) kan legge et stort ansvar på barnet. En mer forebyggende tilnærming kan være å styrke reglene om hvordan barns syn, reaksjoner og opplevelse av trygghet skal fanges opp før situasjonen blir så belastende at barnet selv opplever behov for å stanse samvær.

Etter NIMs syn bør det derfor vurderes om det bør gis en egen forskrift om barns medvirkning etter barneloven, etter mønster fra forskrift om barns medvirkning i barnevernet.

Gjennom arbeidet med denne utredningen er det NIMs inntrykk at det varierer hvordan de ulike tingrettene hører barn.¹⁷⁷Basert på innspill til NIM fra aktører med erfaring fra foreldretvister for domstolene. Som påpekt i litteraturen kan det å høre barn for dommere og sakkyndige nærmest være en automatisert del av saksbehandlingen, og noe som «kan gjøres i løpet av en time».¹⁷⁸Jartrud Sofie Frafjord og Judith van der Weele, «Tunnelsyn og feilvurderinger I foreldretvister», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, årgang 23, nr. 4, 2025.

I høringsnotatet til barnevernslovens medvirkningsforskrift fremhevet departementet blant annet at barn trenger tilpasset informasjon, trygge rammer og tillit til den voksne som mottar informasjonen, for å kunne uttale seg fritt. ¹⁷⁹Barne- og familiedepartementet (2022) Høringsnotat: Forskrift om barns medvirkning i barnevernet, på side 7. Tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende i foreldretvister etter barneloven. En forskrift kan bidra til å gjøre medvirkningen mer systematisk, blant annet gjennom regler om informasjon til barnet, hvem som skal høre barnet og dokumentasjon av barnets syn. Det kan bidra til at bekymringer knyttet til samvær fanges opp ved selve avgjørelsen og behandles på en mer systematisk måte.

9.4 Styrke bruk av uavhengig representant

Et mulig tiltak er å styrke bruken av uavhengig representasjon for barnet i foreldretvister med voldstema. Barneloven åpner allerede for at retten kan oppnevne advokat eller annen representant for barnet¹⁸⁰Se gjeldende barnelov § 61 første ledd nr. 5. Ordningen er videreført i ny barnelov § 12-11, der første ledd lyder «Dersom særlege høve taler for det, kan retten nemne opp ein advokat eller ein annan person som kan vere representant for barnet. Representanten skal ta vare på interessene til barnet i samband med saka og gi informasjon og støtte.», men NIMs inntrykk fra lagmannsrettspraksis er at ordningen brukes ganske sjeldent.¹⁸¹Et søk på bestemmelsen i praksis fra Gulating lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett for perioden 2020 til 2025 i saker etter barnelova § 48 ga to treff der retten opplyser i premissene at den har oppnevnt en uavhengig representant for barnet. Disse var LB-2021-125712 og LB-2020-69617.

Barnekonvensjonen artikkel 12 og EMDs praksis gir grunn til å vurdere om ordningen bør brukes mer systematisk i saker der barnet står i en særlig utsatt posisjon, for eksempel ved alvorlige volds- eller overgrepspåstander, sterk samværsvegring, påstander om påvirkning eller lojalitetskonflikt. Som vist i punkt 6.7.8, fremhever EMD foreldretvister som eksempel på sakstyper der uavhengig representant kan være viktig.

NIM har ikke hatt kapasitet til å utrede hvordan en slik ordning bør utformes. Vi anbefaler likevel at departementet foretar en nærmere vurdering av spørsmålet. Etter NIMs syn er dette et område hvor barns rettsstilling bør vurderes særskilt, nettopp fordi sakene i så stor grad gjelder barnets egne rettigheter og livssituasjon, samtidig som barnet ikke er part i saken.

9.5 Rett for barnet til å reise sak

En mulig oppfølging av anmodningsvedtaket er videre å etablere en prosessuell initiativrett for barnet, snarere enn en materiell rett til ensidig å stanse samvær.

En slik modell kan bygge videre på den initiativretten Barnelovutvalget foreslo i NOU 2020: 14, men som ikke er vedtatt i ny barnelov. Utvalget foreslo «en helt ny adgang for barn til å be familievernet kalle inn foreldrene til ny foreldresamtale».¹⁸²NOU 2020: 14 punkt 15.3.2.5, på side 290. Forslaget innebar at barnet skulle kunne henvende seg til familievernet og be om at foreldrene ble kalt inn til en ny samtale dersom barnet ønsket endringer i bosted eller samvær.

Departementet behandlet ikke forslaget videre i Prop. 117 L (2024–2025), og fremholdt at det måtte ses i sammenheng med ny lov om familievernet.¹⁸³Prop. 117 L (2024–2025), punkt 10.1, på side 172. Denne lovproposisjonen er ennå ikke fremmet av regjeringen. Det ble imidlertid vedtatt en regel om at barnet får rett til en egen samtale med mekleren uten samtykke fra foreldrene når mekling allerede pågår, jf. ny barnelov § 10-4.

Utvalgets forslag er likevel relevant som modell for oppfølgingen av anmodningsvedtaket. Forslaget er en lavterskel mulighet for barn som opplever at en eksisterende samværsordning ikke lenger er trygg eller god. En mulig oppfølging av anmodningsvedtaket kan være å videreutvikle denne modellen. Barnet kan gis rett til å henvende seg til familievernet og be om at foreldrene kalles inn til samtale om samværet. Dersom familievernet vurderer at saken ikke lar seg løse gjennom samtale, og barnet fortsatt ønsker endring eller stans i samværet, kan det vurderes om familievernet bør kunne oversende saken til retten.

En ordning hvor familievernet kan oversende saken til retten reiser likevel institusjonelle motforestillinger. Meklerrollen i familievernet bygger på en nøytral tredjepartsrolle.¹⁸⁴NOU 2019: 20, punkt 5.8, på side 26. Dersom familievernet gis adgang eller plikt til å bringe saker videre til domstolen, kan det utfordre oppfatningen av familievernet som nøytral arena. Denne innvendingen kan avdempes dersom familievernets rolle avgrenses til å dokumentere at barnet har henvendt seg, at barnet ønsker rettslig prøving, og at saken ikke har latt seg løse gjennom samtale. Familievernkontoret skal ikke ta stilling til om samvær bør stanses. Det må være rettens oppgave.

Skal barnet selv kunne bringe spørsmålet inn for retten, må det reguleres særskilt hvilken parts- og prosesskompetanse barnet skal ha, hvordan barnet skal representeres ved interessekonflikt med foreldrene, og at barnet skal ha rett til egen advokat. Dette ville være en omfattende endring av barnelovens system, hvor foreldretvister i dag i utgangspunktet er tvister mellom foreldrene. Samtidig er det ikke ukjent i norsk rett å gi barn partsrettigheter i saker som gjelder deres omsorgssituasjon. I barnevernssaker har barn allerede partsrettigheter etter nærmere regler.¹⁸⁵Barnevernsloven § 12-3. Se også Stortingets anmodningsvedtak 1004, 11. juni 2025, om at regjeringen skal fremme lovforslag som gir barn fra 12 år partsrettigheter i barnevernssaker fra 1. januar 2028

NIM har tidligere fremhevet behovet for å styrke barns klagemuligheter i saker som angår dem. Samværssaker der barnet selv opplever samværet som utrygt eller belastende, er et eksempel på saker som angår barnet svært direkte, men hvor barnets mulighet til selv å få ordningen vurdert eller endret i dag er svak.

Menneskerettslig er det ikke noe til hinder for en slik ordning. En adgang for barnet til å initiere prøving kan understøtte retten til medvirkning og beskyttelse etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12 og 19. Ordningen må samtidig utformes slik at barnets beste og foreldrenes prosessuelle rettigheter og rett til familieliv ivaretas.

Av de tiltakene som er skissert i dette kapittelet, går dette tiltaket trolig lengst i retning av å gi barnet en reell mulighet til å stanse samvær. Den vil utløse en prosess som raskt kan føre til rettslig prøving av om samværet skal stanses eller endres. Samtidig bevares den grunnleggende rettssikkerhetsgarantien om at selve avgjørelsen om samvær treffes av retten etter en konkret vurdering av barnets beste, risiko og foreldrenes rett til kontradiksjon.