10. Samlet vurdering og anbefalinger

Anmodningsvedtaket ber regjeringen fremme forslag om to konkrete endringer i barneloven, jf. kapittel 2. For det første skal barn som har vært utsatt for eller vitne til vold i nære relasjoner fra en forelder, i utgangspunktet ikke ha samvær med denne forelderen. For det andre skal barn gis rett til midlertidig å stanse samvær dersom de opplever samværet som utrygt eller belastende.

Samlet sett er NIMs vurdering at anmodningsvedtaket langt på vei kan følges opp innenfor menneskerettighetenes rammer. NIMs fire hovedkonklusjoner og anbefalinger er:

1. Menneskerettighetene åpner for en fravikelig hovedregel om at det ikke skal være samvær når en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen.

En slik hovedregel kan gjelde både når vold er fastslått ved rettskraftig straffedom, og når retten i en sak etter barneloven har funnet volden sannsynliggjort etter alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. punkt 7.

Menneskerettighetene krever ikke at det innføres en slik hovedregel, men gir lovgiver adgang til å velge denne modellen.

Menneskerettighetene setter samtidig rammer for hvordan regelen kan utformes. Den kan ikke virke automatisk, og må åpne for en konkret forholdsmessighetsvurdering av at samvær nektes. Retten må vurdere barnets beste og fremtidig risiko, og om mindre inngripende tiltak kan gi tilstrekkelig beskyttelse. Departementet må avklare hvilke former for vold som skal utløse hovedregelen.

2. Opplysninger om vold bør utløse en særlig plikt til å vurdere risikoen ved samvær, og det bør gis tydelige føringer for risikovurderingen

Når det er påstander eller opplysninger om vold i en foreldretvist, bør retten særskilt vurdere hvilken betydning de har for den fremtidige risikoen ved samvær.

Grundige risikovurderinger er et kjernekrav etter flere konvensjoner. EMK, Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonens kontrollorgan peker alle på at myndighetene må ha ordninger som gjør at risiko for vold og skade blir identifisert, vurdert og håndtert. NIM anbefaler at plikten synliggjøres i barneloven, og at loven eller forarbeidene gir tydeligere føringer for vurderingen.

3. Prosessuelle tiltak bør innføres for å sikre at de materielle beskyttelsesreglene brukes i praksis

For enkelte særlig alvorlige straffedommer foreslår NIM en ordning der straffedomstolen kan stanse samværet midlertidig, og at tingretten deretter tar opp samværssaken av eget tiltak innen kort tid.

NIM anbefaler også at rettshjelpsordningen utvides i saker hvor en av foreldrene er under etterforskning for alvorlig vold. Videre anbefaler vi en særskilt plikt for retten til å begrunne hvorfor kontaktforbud overfor barnet ikke ilegges etter dom for alvorlig vold eller overgrep. Hvis det ilegges et kontaktforbud som åpner for samvær, bør retten ha plikt til å begrunne hvorfor samvær er trygt.

NIM anbefaler dessuten at barneloven tydeliggjør at retten ikke bør fastsette automatisk overgang fra beskyttet tilsyn til samvær uten tilsyn når videre samvær avhenger av erfaringene fra tilsynsperioden eller utviklingen i barnets situasjon.

4. En ubetinget materiell stansningsrett for barnet er vanskelig å forene med EMK, men formålet kan ivaretas gjennom andre tiltak

Barnets motstand, reaksjoner og opplevelse av utrygghet kan være avgjørende i en konkret vurdering. Menneskerettighetene er likevel vanskelig å forene med en ordning der barnets opplevelse alene og automatisk fører til at samværet faller bort.

Endringer i reglene om tvangsfullbyrdelse, tilsynsregelverket, barns medvirkning for domstolen, styrket bruk av uavhengig representant og en prosessuell initiativrett for barnet kan likevel ivareta formålet bak anmodningsvedtaket.