7. Vurdering av en hovedregel om at det ikke skal være samvær der det har vært vold

7.1 Innledning

Etter NIMs vurdering ligger det innenfor det menneskerettslige handlingsrommet å innføre en hovedregel om at det ikke skal være samvær der en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen. Dette forutsetter at regelen åpner for en konkret og individuell vurdering av barnets beste, fremtidig risiko og om mindre inngripende tiltak kan gi barnet tilstrekkelig beskyttelse og forholdsmessigheten av inngrepet

Anmodningsvedtaket bruker formuleringen «barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder». NIM forstår vedtaket slik at hovedregelen kan gjelde to situasjoner: der en forelder er domfelt for vold, og der retten i en sak etter barneloven finner det sannsynliggjort at en forelder har utøvd vold.

En tredje situasjon er der vold ikke er bevist med alminnelig sannsynlighetsovervekt (kapittel 4). I slike tilfeller vil retten likevel kunne legge vekt på risikofaktorer for fremtidig vold, selv om det ikke er sannsynliggjort at en forelder har utøvd vold. NIM forstår anmodningsvedtaket slik at hovedregelen ikke skal gjelde disse tilfellene. Det betyr at disse tilfellene, dersom NIMs skisse til endringer i barneloven gjennomføres, vil følge det alminnelige sporet for samværsbeslutninger etter barneloven.

I det følgende beskriver vi først de menneskerettslige rammene for en hovedregel (7.2). Deretter drøfter vi hva slags vold som bør utløse hovedregelen (7.3). Etter dette skisserer vi først hvordan en hovedregel kan se ut der det foreligger en straffedom for vold, og deretter når retten i en sak etter barneloven kommer til at vold er sannsynliggjort (7.4 og 7.5). Underbygde opplysninger om vold behandles i 7.6. Det generelle kravet til risikovurderinger omtales i punkt 7.7.

7.2 Menneskerettslig handlingsrom

7.2.1 Adgang til å innføre en hovedregel

En hovedregel om at et barn ikke skal ha samvær med en forelder som har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen kan ses som en presisering av barnelovens eksisterende utgangspunkt om at barnet og foreldrene har rett til samvær, med mindre samvær ikke er til barnets beste.

Som vist i kapittel 6, krever både EMK, barnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen at tidligere vold gis en sentral plass i samværsvurderingen.

EMD har ikke tatt direkte stilling til en hovedregel som den Stortinget ber om. Domstolens praksis viser likevel at det ligger innenfor statens handlingsrom å knytte svært inngripende konsekvenser for foreldres rettigheter til domfellelse for nærmere bestemte alvorlige lovbrudd mot barnet, jf. punkt 6.7.7.

EMD har riktignok i Nazarenko mot Russland (2015) uttalt at domstolen ikke var overbevist om at barnets beste i samværsspørsmål «can be truly determined by a general legal presumption». Uttalelsen kan isolert sett tale mot bruk av presumsjoner i samværssaker. Den må imidlertid leses i lys av sakens konkrete bakgrunn. Saken gjaldt en absolutt og uttømmende lovregel som automatisk avskar en tidligere juridisk far fra kontakt med barnet, uten adgang til å vurdere om kontakt likevel var til barnets beste. EMD konstaterte krenkelse fordi nasjonale myndigheter ikke hadde foretatt noen konkret vurdering, til tross for at barnet og klageren hadde hatt en nær tilknytning. Dommen er derfor etter NIMs vurdering ikke til hinder for en hovedregel om at det ikke skal være samvær ved vold, så lenge regelen åpner for en konkret vurdering av barnets beste, risikoen for barnets helse og utvikling, og om mindre inngripende tiltak kan gi tilstrekkelig beskyttelse.

På denne bakgrunn er NIMs vurdering at menneskerettighetene ikke er til hinder for en hovedregel om at det ikke skal være samvær der en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen.

7.2.2 Krav til hovedregelen

EMK artikkel 8 setter klare rammer for hvordan en hovedregel kan utformes.

For det første kan ikke regelen virke automatisk. Samvær mellom barn og familie er et beskyttet familieliv etter EMK, barnekonvensjonen og Grunnloven. Nektelse av samvær er et inngripende tiltak som må bygge på relevante og tilstrekkelige grunner. Praksis fra EMD viser at EMK krever at myndighetene foretar en konkret og individuell vurdering av inngrepet og hensynet til barnets beste. Det innebærer at momenter som risikoen for skade, barnets situasjon og relasjon til foreldrene må inngå. En hovedregel kan derfor angi utgangspunktet for vurderingen, men ikke erstatte den konkrete forholdsmessighetsvurderingen.

For det andre må loven åpne for at domstolene vurderer om barnets behov for beskyttelse kan ivaretas gjennom mindre inngripende tiltak enn full nektelse av samvær. Det kan for eksempel være begrenset samvær, samvær med tilsyn eller andre vilkår, dersom de er tilstrekkelige til å beskytte barnet og den andre forelderen. I Bîzdîga mot Moldova (2023) kritiserte EMD blant annet at nasjonale myndigheter ikke hadde foretatt en risikovurdering eller vurdert tiltak «such as supervised contact or other forms of contact» som kunne opprettholde kontakten uten å sette barnet eller moren i fare. Det innebærer at også om en hovedregel innføres, må retten vurdere om trygg kontakt likevel er mulig.

For det tredje må lovgiver avklare hva som menes med «vold», eventuelt hvilke straffebestemmelser eller handlinger regelen skal omfatte. Avgrensningen er viktig fordi total samværsnekt er et særlig inngripende tiltak som bare kan rettferdiggjøres i «exceptional circumstances», og fordi EMD har lagt vekt på om lovbruddets art har sammenheng med risikoen for barnet, jf. punkt 6.7.3 og 6.7.7. Etter NIMs syn tilsier dette at departementet bør vurdere om hovedregelen særlig skal rette seg mot vold som på generelt grunnlag gir forhøyet risiko for barnets helse og utvikling.¹⁴¹Se Frafjord og van der Weele, «Tunnelsyn og feilvurderinger I foreldretvister», s. 282 under overskriften «Behovet for å differensiere vold» der forfatterne for eksempel peker på situasjonsbestemte avvik fra foreldrefungering, for eksempel at en forelder roper noe i sinne som vedkommende ikke skulle ha sagt. De skriver: «Det kan være skremmende og forvirrende for barn å oppleve slike endringer hos foreldrene. Nettopp fordi det er så sjokkerende å oppleve at en forelder agerer mer i affekt enn normalt, kan også fortellingen om det som hendte, preges av sterke emosjoner hos barnet. Det betyr ikke nødvendigvis at barnet er i behov av stanset samvær og brudd i relasjonen.»

7.3 Hva slags vold bør utløse hovedregelen?

Som redegjort for i punkt 6.9 bygger menneskerettighetene på et bredt voldsbegrep. Det innebærer at også mindre alvorlige krenkelser kan være relevante for vurderingen av samvær. Spørsmålet er imidlertid om alle typer voldshendelser bør utløse en hovedregel om at det ikke skal være samvær.

Etter NIMs syn bør departementet vurdere om hovedregelen bør gjelde vold som etter art, alvor, gjentakelse, kontekst eller skadepotensial gir en klar indikasjon på at samvær ikke er til det beste for barnet. Det kan for eksempel være grove eller gjentatte voldshandlinger, mishandling i nære relasjoner, seksuelle overgrep, alvorlige trusler eller vold som inngår i et mønster av kontroll.

Dersom hovedregelen knyttes til bestemte straffebestemmelser, må det tas høyde for at flere aktuelle straffebestemmelser omfatter et bredt spekter av situasjoner, fra svært alvorlig vold til vold i det nedre sjiktet. En hovedregel som knyttes til enhver overtredelse av slike straffebud, kan derfor få et større nedslagsfelt enn tilsiktet. Danmark har for eksempel utformet sin regel til forhold som medfører ubetinget fengselsstraff.

Dette innebærer ikke at mindre kvalifiserte og enkeltstående voldshendelser er uten betydning. Disse vil uansett inngå i den alminnelige vurderingen av om samvær er til barnets beste. NIM har ikke innenfor rammene av denne utredningen foretatt en gjennomgang av hvilke straffebestemmelser som eventuelt bør omfattes. Det synes likevel klart at enkelte alvorlige lovbrudd i alle fall må vurderes som kjerneområdet for en slik regulering.

Aktuelle bestemmelser innenfor kjerneområdet for voldsovertredelser er grov kroppsskade etter straffeloven § 273, mishandling i nære relasjoner mot barnet etter §§ 282 og 283, grov mishandling i nære relasjoner også overfor den andre forelderen etter § 283, kjønnslemlestelse etter §§ 284 og 285, menneskehandel etter straffeloven §§ 257 og 258 samt drap etter § 275. Grove trusler etter § 264 bør også vurderes som en del av kjerneområdet.

Aktuelle bestemmelser innenfor kjerneområdet for seksualovertredelser er voldtekt etter §§ 291 og 293, voldtekt av barn under 14 år etter § 299, voldtekt til samleie av barn etter §§ 300 og 301, seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år etter straffeloven § 302, incest etter straffeloven § 312, seksuell handling med barn under 16 år etter straffeloven § 304 og seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år etter straffeloven § 305.

Ved utforming av hovedregelen bør det også tas høyde for ulike typetilfeller der hovedregelen ikke bør komme til anvendelse, for eksempel vold utøvd i selvforsvar (nødverge) som likevel er straffbar.¹⁴²Se straffeloven § 19 om nødverge, se første ledd bokstav b og c.

7.4 Hovedregelen ved straffedom

Det første typetilfellet er saker der det ved rettskraftig straffedom er fastslått at en forelder har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen.

En hovedregel som gjelder disse tilfellene er rettsteknisk den enkleste modellen, og den løsningen Danmark har valgt. Som vist i punkt 6.7.7, må lovbruddene som omfattes, ha tilstrekkelig sammenheng med risikoen ved samvær.

En regel kan for eksempel utformes slik:

Ved dom for [sett inn bestemmelser i straffeloven] mot barnet eller den andre forelderen, skal det som hovudregel ikkje fastsetjast samvær.

Retten kan berre gjere unntak dersom retten finn at samvær ikkje utset barnet for skade eller fare og er til det beste for barnet.

Den konkrete vurderingen må bygge på de menneskerettslige kravene som er gjennomgått i kapittel 6, blant annet voldens art og alvor, risikoen for ny vold eller psykisk skade ved samvær, og om tilsyn eller andre tiltak kan gjære samværet trygt.

Etter NIMs syn bør forsøk, jf. straffeloven § 16, omfattes. Hvorvidt all medvirkning til overtredelse etter straffeloven § 15 skal omfattes, er mer usikkert, fordi det kan omfatte en rekke ulike tilfeller. Det kan for eksempel omfatte foreldre som har forsøkt å stanse volden, men likevel ikke har gjort nok.¹⁴³Se her saksforholdet i Høyesteretts dom i HR-2019-561-A.

Der tiltalte har overtrådt straffebestemmelsen, men frifinnes på grunn av utilregnelighet, jf. straffeloven § 20, bør hovedregelen også gjelde. Eventuelt kan den begrenses til tilfeller der gjerningspersonen idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. henholdsvis straffeloven §§ 62 til 63.

Utenlandske straffedommer som er anerkjent i Norge bør også omfattes.

Anmodningsvedtaket gjelder kun samvær. NIM antar at bestemmelsen også bør omfatte foreldreansvar og daglig myndighet, men vi har ikke utredet dette. NIM har heller ikke vurdert alvorlige straffbare forhold som er begått mot andre enn barnet og den andre forelderen fordi det ligger utenfor anmodningsvedtakets ordlyd.

7.5 Hovedregel der vold er sannsynliggjort

Som vist i punkt 6.10 er det etter NIMs vurdering innenfor det menneskerettslige handlingsrommet å innføre en hovedregel om at det ikke skal være samvær også i tilfeller der vold er bevist etter det sivilrettslige kravet i barnelovssaker.

Bestemmelsen kunne for eksempel utformes som et tillegg i § 8-2 slik:

«§ 8-2 Omfanget av samværet

Foreldra avtaler seg imellom kor mykje samvær det skal vere mellom barnet og forelderen. Er foreldra ueinige, avgjer retten om det skal vere samvær, og i så fall kor mykje.

Når det er sett fram påstandar eller opplysningar om vald eller andre krenkingar, skal retten særskilt vurdere kva dei har å seie for risikoen ved samvær.

Er det sannsynleggjort at barnet har vore utsett for eller vitne til vald frå den andre forelderen, kan samvær med denne forelderen berre fastsetjast dersom samværet ikkje utset barnet for skade eller fare, og er til det beste for barnet.»

Dersom hovedregelen utformes i tråd med den forståelsen av anmodningsvedtaket som er lagt til grunn i kapittel 4, bør den knyttes til tilfeller der retten finner volden sannsynliggjort etter alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Da Jämställdhetsmyndigheten kartla svenske foreldretvistsaker i 2022, var ett av funnene at opplysninger om vold ble avskrevet fordi de ikke ble ansett bevist («styrkta»), til tross for at det etter svenske forarbeider ikke er like høye beviskrav som i straffesaker.¹⁴⁴Jämställdhetsmyndigheten , «Uppgifter om våld är inget undantag: Redovisning av kartläggning av uppgifter om våld eller andra övergrepp i mål om vårdnad, boende och umgänge» (2022) s. 9 og s. 68, tilgjengelig her: https://jamstalldhetsmyndigheten.se/media/wwrjf1il/rapport-2022-1-uppgifter-om-vald-ar-inget-undantag.pdf En tilsvarende kartlegging er ikke gjort i norske foreldretvistsaker, men Norge har – på samme måte som Sverige – beviskravene i forarbeidene. Selv om det er en noe uvanlig løsning å lovfeste beviskravet, kan det være gode grunner for det.

I England og Wales har man egne prosessregler for retten hvor «alleged/admitted/other reason to believe» først utløser en plikt til å identifisere og vurdere betydningen av opplysningene for avgjørelsen.

Der volden er «admitted/proven/otherwise established» utløses en skjerpet trygghetsvurdering før samvær kan fastsettes: samvær skal bare fastsettes dersom retten er tilfreds med at barnet og bostedsforelderen sikres mot videre skade.¹⁴⁵Practice Direction 12J – Child Arrangements and Contact Orders: Domestic Abuse and Harm er en praksisretning til Family Procedure Rules, Part 12, for saker i England og Wales om bosted og kontakt med barn der vold er påstått,nsitt erkjent eller det ellers er grunn til å tro at barnet eller en part har vært utsatt for eller risikerer å bli utsatt for vold.

En løsning som skissert over vil forutsetter først at retten tar stilling om det er sannsynliggjort at barnet har vært utsatt for vold. Dersom retten kommer til at vold er sannsynliggjort, endres utgangspunktet for samværsvurderingen.

Den vil også utløse en særskilt begrunnelsesplikt: dersom samvær likevel skal fastsettes, må domstolen godtgjøre at samværet ikke vil utsette barnet for skade eller fare. Dette harmonerer godt med kravene etter EMK artikkel 8 om at ingen foreldre har rett til tiltak som vil skade barns helse og utvikling.

Regelen vil også forutsette at domstolene gjør en risikovurdering, jf. formuleringen «utset barnet for skade eller fare». Etter EMDs praksis er kravet til risikovurderinger en integrert del av saker der det foreligger eller har foreligget vold, jf. punkt 6.7.3. At regelen kobles opp mot hensynet til å beskytte mot fremtidig skade vil også bidra til å gjøre den forenlig med uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 og vernet om rykte etter retten til privatliv i EMK artikkel 8. Som vist i punkt 6.8.2 har EMD i slike tilfeller vektlagt hva som er formålet med bestemmelsen som begrenser samvær. At formålet er å beskytte barnet fra fremtidig skade – ikke å straffe en forelder – er et sentralt hensyn etter EMK.

Et særskilt spørsmål er hvordan hovedregelen bør anvendes der det pågår straffeforfølgning av en forelder for handlinger som vil kunne omfattes av regelen. En forelder kan for eksempel være siktet eller tiltalt, eller domfelt uten at dommen er rettskraftig. Departementet bør vurdere om forarbeidene bør gi nærmere veiledning om slike typetilfeller.

7.6 Underbygde opplysninger om vold

En hovedregel som bare utløses der tidligere vold er sannsynliggjort, må ikke forstås som at retten kan se bort fra opplysninger om tidligere vold som ikke når opp til alminnelig sannsynlighetsovervekt. Noen ganger vil det være umulig å sannsynliggjøre at en forelder har utsatt barnet eller den andre forelderen for vold. Likevel kan opplysninger om tidligere vold – dersom de er tilstrekkelig underbygget – legges til grunn som en mistanke, og få betydning i vurderingen av risikoen for barnet fremover. Står regelen skissert over i punkt 7.5 alene, er det en risiko for at den tolkes uttømmende.

Etter NIMs vurdering kan det derfor være gode grunner for å synliggjøre i barneloven at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at en underbygget mistanke om vold eller overgrep skal få betydning for den fremtidsrettede risikovurderingen. Det kan bidra til å gjøre rettstilstanden mer tilgjengelig for partene og domstolene.

De sammensatte risikovurderingene etter barneloven lar seg kanskje ikke fange opp tilstrekkelig presist i en lovtekst. Funksjonen til en lovbestemmelse må være å tydeliggjøre at også opplysninger om tidligere vold, selv om sannsynligheten for at volden har funnet sted, for eksempel bare vurderes til 30 prosent. Det kan for eksempel lovfestes i tredje ledd slik:

«Underbygde opplysningar om vald, overgrep eller andre alvorlege krenkingar skal inngå i vurderinga av risikoen ved samvær, sjølv om det ikkje er sannsynleggjort at handlingane har skjedd.»

Alternativt kunne man valgt en strammere regel, og beskrevet beviskravet i forarbeidene, slik:

«Underbygde opplysningar skal elles tilleggjast vekt etter kva risikoen kan innebere for barnet.»

Et ytterligere alternativ er å la alt fremgå av forarbeidene, som i dag. I så fall må det presiseres uttrykkelig at hovedregelen ikke må tolkes uttømmende.

7.7 Krav til risikovurderingen

Risikovurderingen er en del av vurderingen av om samvær er til barnets beste, uavhengig av om den foreslåtte hovedregelen kommer til anvendelse.

Kjernekravet etter EMK i foreldretvistsaker med voldstema er at myndighetene gjør gode risikovurderinger. Det samme følger av Istanbulkonvensjonen og av Lanzarotekonvensjonen. Som vist i punkt 6.7.3 er dette en rettssikkerhetsgaranti særlig for barnet, men også for foreldrene. NIM har forsøkt å skissere en løsning over som legger til rette for det.

Risikovurderingen er fremtidsrettet, men bygger ofte på opplysninger om det som har skjedd tidligere. Tidligere vold kan være en sentral risikofaktor for fremtidig skade. Fremtidig skade trenger ikke bare være ny fysisk eller psykisk vold, men kan også omfatte langsiktige psykiske skadevirkninger som barnet kan få ved å ha samvær med en forelder som tidligere har utøvd vold mot barnet eller nære omsorgspersoner til barnet.¹⁴⁶Problemstillingen illustreres i LH-2020-118575, der lagmannsretten ikke tok stilling til opplysninger om voldshandlinger mot barnet, fordi det uansett skulle fastsettes beskyttet tilsyn. Slik NIM forstår avgjørelsen, kan dette være grunnen til at lagmannsretten dermed heller ikke vurderte hvorvidt samværet kunne gi en risiko for slike langsiktige psykiske skadevirkninger som nevnt over.

Der tidligere vold er konstatert i straffesak, eller der vold er sannsynliggjort, kommer hovedregelen til anvendelse. Risikovurderingen er nødvendig for å avgjøre om samvær likevel kan gjennomføres til barnets beste. Der det foreligger underbygde opplysninger om vold uten sannsynlighetsovervekt, skal opplysningene inngå som en risikofaktor i den fremtidsrettede vurderingen. Det kan foreligge risiko ved fremtidig samvær selv om tidligere vold ikke er sannsynliggjort. Risikovurderingen kan også avdekke andre forhold enn vold som gjør samvær risikofylt.

NIM har merket seg at noen land har utarbeidet tydelig veiledning til domstolene for hvordan risikovurderinger skal gjennomføres. Den engelske veilederen til domstolene konkretiserer disse vurderingstemaene for tilfeller der vold i nære relasjoner er fastslått.¹⁴⁷Practice Direction 12J – Child Arrangements & CONTACT ORDERS: DOMESTIC ABUSE AND HARM, punkt 37. Når volden er fastslått, skal retten vurdere hvilke konsekvenser den har hatt, og hvilken fremtidig risiko samvær kan innebære for barnet og den andre forelderen. Dette omfatter blant annet voldens betydning for barnet, barnets bosituasjon og barnets relasjon til foreldrene. Retten skal videre vurdere om samværssaken brukes til å fremme barnets beste, eller til å videreføre vold, kontroll eller overgrep mot den andre forelderen. Det skal også ses hen til hvordan den voldsutøvende forelderen sannsynligvis vil opptre under samvær, hvilken virkning dette kan ha for barnet, og foreldrenes evne til å forstå betydningen av tidligere vold og risikoen for fremtidig vold.

Den svenske gjennomgangen av foreldretvistsaker med påstander om vold fant for øvrig også mangler i gjennomføringen av risikovurderinger.¹⁴⁸Jämställdhetsmyndigheten, Uppgifter om våld är inget undantag – Redovisning av kartläggning av uppgifter om våld eller andra övergrepp i mål om vårdnad, boende och umgänge, rapport 2022:1, s. 9 og 68.

Kompleksiteten i disse sakene tilsier etter NIMs syn at det er behov for ytterligere veiledning til domstolen om hvordan den skal gjennomføre risikovurderingen. På bakgrunn av det ovennevnte, og vår menneskerettslige gjennomgang i kapittel 6, har vi derfor identifisert noen sentrale vurderingstemaer for risikovurderingen:

• Voldens art
• Voldens mønster
• Hvem risikoen gjelder (barnet eller den andre forelderen)
• Barnets erfaringer, symptomer og reaksjoner
• Antatt voldsutøvers fungering under samvær og evne til å respektere rammer
• Om samværsordningen kan gjennomføres trygt gjennom beskyttende tiltak
• Samvær som mulig kanal for fortsatt kontroll etter samlivsbrudd
• Oppdatert og bredt faktisk grunnlag, inkludert informasjon fra andre instanser

For øvrig illustrerer HR-2025-382-A at vurderingen av risiko ved samvær omfatter flere forhold enn vold. Saken gjaldt blant annet et svært høyt konfliktnivå, svakheter ved begge foreldrenes omsorgskompetanse, mors fastlåste helse- og problemfokus og risikoen for at hun involverte barna i foreldrekonflikten og spørsmål om helse. Disse forholdene fikk betydning for vurderingen av hvordan samvær kunne gjennomføres.¹⁴⁹Avsn. 52-65 Et annet moment av betydning, er hvilken vekt samværets påvirkning på bostedsforelderens fungering som omsorgsperson skal få ved fastsettelse av samvær, berørt i LB-2025-74373 og i LB-2024-190403.

Etter NIMs vurdering bør departementet på denne bakgrunn vurdere om sentrale krav til risikovurderingen bør beskrives nærmere i forarbeidene eller i en egen veileder til domstolen.