3. Norsk rett i dag

3.1 Regler om samvær og vold

Fremstillingen i det videre bygger på nye barneloven, som er vedtatt, men ennå ikke er tråd i kraft.¹²Lov om barn og foreldre (barnelova), LOV-2025-06-20-40.

Barneloven bygger på et utgangspunkt om avtalefrihet mellom foreldrene. Foreldre som ikke bor sammen, kan avtale hvor barnet skal bo, hvem som skal ha daglig myndighet, og hvor mye samvær barnet skal ha med forelderen barnet ikke bor med.

Barnets rett til beskyttelse er lovfestet i § 1-3. Det fremgår her at barn har rett til vern mot vold, overgrep og annen hensynsløs atferd. De skal ikke utsettes for noe de kan ta fysisk eller psykisk skade av. Bestemmelsen har betydning for tolkningen av lovens øvrige regler, blant annet reglene om samvær.¹³Prop. 117 L (2024–2025) Lov om barn og foreldre (barnelova) s. 7–8 og s. 30–31.

Etter § 8-1 har barnet og den forelderen barnet ikke bor sammen med, en gjensidig rett til samvær «med mindre samværet ikkje er det beste for barnet». Dersom foreldrene ikke blir enige, avgjør retten om det skal være samvær, og i så fall hvilket omfang, jf. § 8-2.

Forarbeidene presiserer hva som ligger i at samvær «ikkje er det beste for barnet», og uttaler at «risiko for vold eller overgrep vil typisk være situasjoner hvor det ikke vil være til barnets beste med samvær». Det kan også omfatte situasjoner hvor barnet er vitne til vold mellom foreldre og vold mot søsken. Departementet presiserer at «hensynet til å beskytte barnet skal gå foran en forelders rett til samvær der disse rettighetene står i motstrid i konkrete saker.»¹⁴Ibid., s. 154. Barnets konkrete behov er avgjørende. Barnets mening er et vektig moment, og «barn skal ikke tvinges til samvær».¹⁵Ibid., s. 155. Spørsmålet om hvilke beviskrav som gjelder for å legge til grunn at vold har skjedd, behandles særskilt i kapittel 4.

I tidligere forarbeider, Prop. 85 L (2012–2013), vurderte departementet at gjeldende rett må forstås slik at det ikke skal fastsettes samvær der domstolene etter en bevisvurdering legger til grunn at barnet har vært utsatt for eller vitne til alvorlige forhold som vold og overgrep, og det er fare for gjentakelse eller retraumatisering – heller ikke samvær med tilsyn.¹⁶Prop. 85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) s. 43. De nyeste forarbeidene fremstår noe mer åpne. I NOU 2020: 14 uttalte utvalget at terskelen for at domstolen skal bestemme at det ikke skal være samvær, skal ligge på «samme nivå som i dag».¹⁷NOU 2020: 14 Ny barnelov – Til barnets beste s. 20 og s. 219. NIM antar at dersom terskelen var ment å endres, ville departementet i Prop. 117 L (2024-2025) omtalt dette uttrykkelig. Spørsmål om å senke terskelen er heller ikke omtalt i stortingskomiteens innstilling.¹⁸Innst. 526 L (2024–2025) s. 13-14.

Retten kan sette vilkår for samværet, for eksempel at det skal være privat tilsyn, jf. § 8-5. Der hensynet til barnet taler for det, kan retten i særlige tilfeller fastsette samvær med støttet eller beskyttet tilsyn, jf. § 8-6.

Barneloven inneholder enkelte regler som i praksis innebærer presumsjoner mot samvær i saker hvor det foreligger vold eller alvorlig risiko for barnet.

For det første kan en forelder som er ilagt kontakt- eller besøksforbud overfor barnet, bare ha samvær i den utstrekning forbudet åpner for det. Disse reglene behandles nærmere i punkt 3.3.

For det andre er det gitt særregler for tilfeller der én forelder er siktet, tiltalt eller dømt for å ha drept den andre forelderen. Etter § 6-2 skal retten i slike tilfeller av eget tiltak og uten ugrunnet opphold fatte en midlertidig avgjørelse, jf. § 13-3. Så lenge den midlertidige avgjørelsen gjelder, skal den gjenlevende «ikkje bu saman med barnet eller ha samvær med det», jf. 13-3 (3).

Barneloven bygger altså på at retten til samvær må vike der kontakt med forelderen er uforenlig med barnets behov for beskyttelse. Samtidig er de uttrykkelige avskjæringsreglene avgrenset til særskilte situasjoner.

Barnelovens prosessuelle regler har også betydning hvor det er opplysninger om vold eller overgrep. Retten kan treffe midlertidig avgjørelse «før saka er reist» dersom «særlege grunnar talar for det», jf. § 12-7 (1).

Etter § 12-7 (2) skal retten, etter krav fra en part, treffe midlertidig avgjørelse dersom det er fare for at barnet kan bli utsatt for vold eller noe annet som barnet kan ta fysisk eller psykisk skade av. I slike tilfeller er det altså ikke, som ellers, nødvendig med mekling etter lovens § 12-2 først. Midlertidig avgjørelser treffes ved kjennelse og det er ikke nødvendig med muntlig forhandling først, jf. 12-7 femte ledd.

3.2 Regler om «stansningsrett»

Barneloven inneholder ingen egen regel om at barnet selv midlertidig kan stanse samvær.

Barnet har imidlertid rett til medvirkning, jf. § 1-2, i «alt som gjeld dei sjølve etter denne lova», og retten har en særlig plikt til å legge til rette for dette i prosessen, jf. § 12-6.

Når det gjelder samværsstans før saken når retten, følger det av forarbeidene at en forelder både kan ha rett og plikt til å beskytte barnet fra samvær, men at grensen mot urettmessig samværshindring kan være krevende i praksis:

«En forelder kan etter omstendighetene ha både rett og plikt til å beskytte barnet fra samvær i tilfeller der det er risiko for vold eller overgrep mot barnet, jf. lovforslaget § 1-3. Se også lovforslaget § 6-4 og § 8-4. Samtidig kan grensen mellom rettmessig stans av samvær og hva som utgjør en urettmessig samværshindring være krevende i praksis. Utgangspunktet er at fastsatt samvær skal gjennomføres, og foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt.»¹⁹Prop. 117 L (2024-2025) s. 154.

Barnets motstand mot samvær kan også få betydning for spørsmålet om tvangsfullbyrdelse. Etter § 14-3 skal en avtale med tvangskraft eller en avgjørelse ikke tvangsfullføres dersom det er «umogleg». Det gjelder for eksempel når det er fare for at barnet kan utsettes for vold eller noe annet som det kan ta fysisk eller psykisk skade av. Videre skal tvangsfullbyrdelse ikke skje når barnet motsetter seg det og tvangsfullbyrdelsen ikke er nødvendig av hensyn til barnet.

Bestemmelsen gir dermed barnets motstand selvstendig betydning ved vurderingen av om samvær kan tvangsgjennomføres.

Der samvær gjennomføres med tilsyn, plikter tilsynspersonen å stanse samværet dersom det inntreffer «alvorlege hendingar» i tilknytning til tilsynet, jf. forskrift om samvær med tilsyn § 9. Det skal omtales særlig i tilsynsrapporten dersom tilsynsføreren blir oppmerksom på omstendigheter som tilsier at gjennomføringen av samværet ikke er til barnets beste.

Lovfesting av bostedsforelderens stansningsrett i visse avgrensede tilfeller har vært utredet tidligere.²⁰Prop. 85 L (2012-2013) s.14-15. Flertallet av høringsinstansene var positive, men pekte på at det manglet en drøftelse av samværsforelderens rett til å beskytte barnet mot vold og overgrep hos bostedsforelderen. Departementet gikk ikke videre med forslaget.

3.3 Kontakt- og besøksforbud

Etter barneloven § 8-7 kan en forelder som er ilagt kontakt- eller besøksforbud overfor barnet etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, ikke ha samvær med barnet, med mindre forbudet åpner for slik kontakt. Det kan heller ikke inngås avtale om samvær i strid med kontaktforbudet. Bestemmelsen innebærer dermed at kontakt- og besøksforbud overfor barnet avskjærer samvær så lenge forbudet gjelder.

Kontaktforbud er en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 29 første ledd bokstav f. Grunnvilkåret er at personen har begått en straffbar handling, jf. straffeloven § 57. Retten må derfor finne at både de objektive og subjektive vilkårene for straff er oppfylt. Personer som ikke har skyldevne, for eksempel på grunn av utilregnelighet, kan dermed ikke ilegges kontaktforbud. I tillegg må det være «grunn til å tro» at personen ellers vil begå en straffbar handling, forfølge noen eller på annet vis krenke en annens fred, jf. § 57 første ledd bokstav a til c. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt, men risikoen må være konkret og nærliggende. Dersom det er nødvendig for å sikre etterlevelse, kan kontaktforbudet kombineres med elektronisk kontroll, jf. femte ledd.

Retten har i enkelte tilfeller plikt til å vurdere kontaktforbud. Dette gjelder når noen kjennes skyldig i mishandling i nære relasjoner overfor nærstående barn, jf. straffeloven § 282 andre ledd, og ved domfellelse for flere alvorlige seksuallovbrudd mot barn, jf. straffeloven § 319. Plikten gjelder uavhengig av om påtalemyndigheten har lagt ned påstand om kontaktforbud. Straffeprosessloven § 40 gir imidlertid ingen uttrykkelig plikt til å begrunne hvorfor kontaktforbud ikke ilegges. En arbeidsgruppe som ble nedsatt av Justis- og beredskapsdepartementet i 2018 for å vurdere saksflyt i saker om overgrep mot barn,²¹Rapport fra arbeidsgruppe som har sett på saksflyt i saker som gjelder overgrep mot barn (oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet 26. juli 2018) s. 74 flg. Rapporten er tilgjengelig her https://www.riksadvokaten.no/wp-content/uploads/2019/03/Rapport-saksflyt-barneovergrepssaker.pdf. la til grunn at begrunnelsesplikten er oppfylt dersom dommeren opplyser i rettsboken at kontaktforbud er vurdert.

Riksadvokaten har i rundskriv nr. 2/2019 gitt føringer for når påtalemyndigheten skal vurdere og forberede påstand om kontaktforbud, eventuelt med elektronisk kontroll.²²Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2019 s. 3. Rundskrivet er tilgjengelig her https://www.riksadvokaten.no/wp-content/uploads/2019/05/Rundskriv-2-2019-kontaktforbud-ved-el-kontroll.pdf I tillegg til saker om mishandling i nære relasjoner etter straffeloven § 282, skal påtalemyndigheten også vurdere kontaktforbud med elektronisk kontroll ved tiltaler for andre former for vold, såfremt det er en nær relasjon mellom lovbryter og fornærmede. Rundskrivet fremhever at barnets synspunkter og relevante opplysninger fra parallelle saker etter barneloven eller barnevernsloven kan måtte innhentes, men understreker samtidig at vurderingen må ta utgangspunkt i straffesaken.

Riksadvokaten fremhever at saker der barn er involvert — som fornærmet, som vitne til vold mot en forelder eller som barn av fornærmede — krever særskilte vurderinger.²³Ibid., s. 5. Domfellelse for vold eller overgrep avgjør likevel ikke i seg selv spørsmål om omsorg eller samvær. Dersom kontaktforbud bare gjelder den fornærmede forelderen, må det vurderes hvordan forbudet kan forenes med eventuell utøvelse av foreldreansvar, bosted, myndighet eller samvær.

Besøksforbud kan nedlegges av påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 222 a dersom det er «grunn til å tro» at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, krenke en annens fred eller begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. Det gjelder et vilkår om forholdsmessighet, jf. § 222 a første ledd fjerde punktum. Ved besøksforbud må det vurderes om barnet skal ha samvær med den forelderen besøksforbudet retter seg mot, forutsatt at det er mulig å etablere en forsvarlig ordning for gjennomføringen av samværet.²⁴Ot. prp. nr. 109 (2001-2002) pkt. 4.3, s. 29, Prop. 128 L (2022-2023) pkt. 5.4 s. 31-32; Prop. 167 L (2016-2017) pkt. 6.6.1 s- 42-43 og Høyesteretts ankeutvalg i HR-2016-336-U. Se også Riksadvokatens rundskriv saksnr. 24/915, 20. mars 2024 pkt 4.2 s. 6. Tilgjengelig her https://www.riksadvokaten.no/document/retningslinjer-om-elektronisk-kontroll-ved-besoksforbud-og-kontaktforbud/

Påtalemyndigheten kan på nærmere vilkår ilegge elektronisk kontroll av et besøksforbud eller kontaktforbud, jf. straffeprosessloven § 222 g.

3.4 Fri rettshjelp i saker etter barneloven

Foreldretvister etter barneloven er sivile saker mellom foreldrene. Fri rettshjelp i saker om foreldreansvar, bosted og samvær er behovsprøvd.

Behovsprøvd fri rettshjelp kan gis i saker om foreldreansvar, bosted og samvær, jf. rettshjelpsloven § 11 andre ledd nr. 1 og § 16 andre ledd nr. 1. Ordningen omfatter også bistand i forbindelse med tvangsfullbyrdelse og midlertidige avgjørelser.

Rettshjelpsloven er subsidiær, jf. rettshjelploven § 5. I foreldretvister innebærer dette at foreldrene normalt må ha forsøkt mekling før det kan innvilges fritt rettsråd. Meklingsplikten følger av barneloven og gjelder som utgangspunkt før sak kan bringes inn for retten.

Det gjelder likevel unntak fra meklingsplikten. En forelder plikter likevel ikke å møte dersom tvingende grunner gjør seg gjeldende. Mekler avgjør hvorvidt tvingende grunner foreligger. Foreldre plikter heller ikke å møte til mekling dersom en av foreldrene er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn, jf. barneloven § 12-2.²⁵Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven (FOR-2006-12-18-1478).

Det økonomiske vilkåret er at parten ikke har betalingsevne som overstiger fem ganger folketrygdens grunnbeløp, jf. § 11 andre ledd og § 16 andre ledd. I motsetning til etter tidligere rettshjelpsordning er det ikke adgang til å dispensere fra det økonomiske vilkåret.²⁶Se om begrunnelsen for opphevingen i Prop. 124 L (2022-2023) Endringer i rettshjelploven, s. 32.

I 2025 ble det innført en ny modell for økonomisk behovsprøving, hvor den tidligere inntekts- og formuesgrensen ble erstattet av en grense basert på søkerens betalingsevne.²⁷Endringen ble vedtatt på grunnlag av Prop. 124 L (2022–2023) og Innst. 91 L (2023–2024), og trådte i kraft i oktober 2025. Se også lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven. Det innebærer at flere fikk tilgang til fri rettshjelp.