8. Prosessuelle tiltak for å beskytte barn mot voldsrisiko ved samvær

8.1 Innledning og tidligere forslag

Anmodningsvedtaket gjelder lovendringer som skal gi barn bedre beskyttelse i saker om samvær ved vold og overgrep. Dette reiser spørsmål om den materielle reguleringen av samvær, men også om hvordan beskyttelsen skal kunne gjennomføres i praksis. Materielle regler vil bare gi effektiv beskyttelse hvis samværsspørsmålet faktisk blir prøvd, og barnet og den voldsutsatte forelderen har reell tilgang til barnelovens beskyttelsesmekanismer. NIM vurderer derfor også enkelte prosessuelle tiltak som kan bidra til at beskyttelsen får gjennomslag i praksis, og dermed også sikrer den menneskerettslige beskyttelsen. I bredt dreier tiltakene seg om bedre samordning mellom straffesakssporet og barnelovssporet.

I 2012 sendte det daværende Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet et forslag på høring om lovendringer for å gi barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep.¹⁵⁰Høringssaken er tilgjengelig her https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/forslag-om-lovendringer-for-a-gi-barn-be/id704394/?showSvar=true&consterm=&page=1&isFilterOpen=true Ett av forslagene var å åpne for at krav om tap av samværsrett og foreldreansvar kunne behandles som sivilt krav i straffesaken.

Flere høringsinstanser var skeptiske til å legge avgjørelser om samvær og foreldreansvar inn i straffesaken. De viste blant annet til at slike spørsmål krever en selvstendig og bred barnets beste-vurdering etter barneloven, forsvarlig kontradiksjon, barnefaglig opplysning av saken og mulighet for fleksible midlertidige løsninger. Det ble også fremhevet at ordningen kunne gjøre allerede krevende straffesaker mer omfattende, og at det var uklart hvem som skulle utrede og forberede de familierettslige spørsmålene.

Høringen viste samtidig et reelt behov for bedre samordning mellom straffesakssporet og barnelovssporet. Flere høringsinstanser fremhevet at bostedsforelderen kan ha behov for bistand til raskt å få vurdert om samvær bør stanses, begrenses eller undergis vilkår, uten å måtte bære den økonomiske og prosessuelle belastningen alene. Det ble blant annet pekt på fri sakførsel uten behovsprøving i saker hvor samværsforelderen er siktet eller dømt for vold eller overgrep mot barnet eller bostedsforelderen, og på ordninger som gjør det enklere å få barnelovssaken behandlet etter en straffesak.¹⁵¹Se for eksempel uttalelsene fra Advokatforeningen og Øvre Romerike tingrett. Tilgjengelig henholdsvis her https://www.regjeringen.no/contentassets/688d987d183e4e6fb39659a57c7b4d4e/advokatforeningen.pdf?uid=Advokatforeningen.pdf og her https://www.regjeringen.no/contentassets/688d987d183e4e6fb39659a57c7b4d4e/ovre_romerike_tingrett.pdf?uid=%C3%98vre_Romerike_tingrett

I 2016 ble en annen løsning sendt på høring. Tingretten skulle av eget tiltak ta opp en sak etter barneloven når en forelder var dømt for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn. Utgangspunktet skulle være at alle rettigheter (samvær, foreldreansvar, bosted) tapes under ett.¹⁵²Høring 2. november 2016 fra Barne- og likestillingsdepartementet om forslag til lovendringer for å gi barn bedre Forslaget møtte motbør i høringen, blant annet på grunn av manglende vurderinger av EMK artikkel 6 og 8, samt barnets rett til å bli hørt etter barnekonvensjonen artikkel 12. Departementet vurderte at forslaget kunne utfordre den tradisjonelle rollefordelingen i sivilprosessen, der partene reiser saken og domstolene avgjør den. Forslaget ble derfor ikke fulgt opp.¹⁵³Prop. 167 L (2016-2017), s. 23, pkt. 4.5.1.

Departementet nevnte at det, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, skulle utrede et forslag om å medta tap av samværsrett og/eller foreldreansvar som et sivilt krav i straffesak og/eller etter initiativ fra påtalemyndigheten.¹⁵⁴Ibid., s. 24-25. NIM er ikke kjent med den videre oppfølgningen her.

Senere har det vært satt søkelys på andre former for samordning mellom straffesakssporet og barnelovssporet. Justis- og beredskapsdepartementet nedsatte 26. juli 2018 en arbeidsgruppe for å se på saksflyten i saker som gjelder overgrep mot barn.¹⁵⁵«Rapport fra arbeidsgruppe som har sett på saksflyt i saker som gjelder overgrep mot barn», Rapporten er tilgjengelig her https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/rapport-fra-arbeidsgruppe-som-har-sett-pa-saksflyt-i-saker-som-gjelder-overgrep-mot-barn/id2632347/ Gruppen avga sin rapport 1. februar 2019. Arbeidsgruppen vurderte enkelte sider av forholdet mellom straffeloven, straffeprosessloven og barneloven.

Stortinget har også vedtatt et anmodningsvedtak som ber regjeringen om å utrede blant annet om «andre enn foreldre, f.eks. barnevernet, kan gis søksmålskompetanse for å styrke barns rettssikkerhet i spørsmål om barnefordeling og samvær». ¹⁵⁶Vedtak 514, 18. mars 2025.

På grunn av de sterke innvendingene i 2012-høringen mot å behandle krav om tap av samværsrett og foreldreansvar som sivilt krav i straffesaken, går NIM ikke nærmere inn på dette spørsmålet her.¹⁵⁷Vi nevner for øvrig at NIM tidligere har pekt på at det bør utredes om samværsspørsmål kan trekkes inn i straffesaken enten som rettighetstap eller sivilt krav, se her https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2025/05/Horingsuttalelse-Prop.-117-L-2024-2025-Lov-om-barn-og-foreldre-barnelova.pdf NIM vil i stedet se nærmere på andre tiltak som kan bidra til en effektiv beskyttelse av barn og voldsutsatte foreldre, og som kan styrke samordningen mellom straffesakssporet og barnelovssporet. I det følgende redegjør vi kort for fire tiltak som kan være egnet til å gi en bedre beskyttelse av barn i samværssaker med voldstema.

8.2 Automatisk prøving av samværsspørsmålet etter særlig alvorlig straffedom

En presumsjonsregel knyttet til straffedom, slik som vi har skissert i punkt 7.4, forutsetter at samværsspørsmålet faktisk blir brakt inn for retten etter barneloven. Straffedommen endrer ikke en avtale eller dom om samvær, og foreldrene kan i prinsippet inngå en ny avtale om samvær. Barnevernet kan gripe inn der barnet trenger beskyttelse, men kan ikke selv stanse eller endre en samværsordning etter barneloven.

Ettersom barnelovssaker bygger på at en av foreldrene reiser sak, er det vanskelig å vite om alle saker der barnets situasjon tilsier en ny vurdering av samvær, faktisk blir reist.

I enkelte særlig alvorlige saker kan det derfor være behov for en sikkerhetsventil, for å sørge for at barnet får samværsspørsmålet prøvd. Dette gjelder særlig når en forelder er dømt for svært alvorlige handlinger mot barnet eller barnets nærmeste omsorgsperson. Barnets rettslige stilling bør da ikke avhenge av at en forelder reiser sak etter barneloven.

Lanzarotekomiteens nyere anbefalinger støtter offentlig initiativ i slike saker. I implementeringsrapporten fra 2025 oppfordret komiteen statene til å sikre en automatisk vurdering av risikoen og barnets beste når en forelder er dømt for seksuelle overgrep mot eget barn. Formålet er å avgjøre om foreldrerettigheter eller foreldreansvar bør stanses midlertidig eller falle bort.¹⁵⁸Lanzarotekomiteen, Protecting children against sexual abuse in the circle of trust: Legal frameworks (2025), anbefaling 17, andre strekpunkt på s.39, tilgjengelig her: https://rm.coe.int/implementation-report-protecting-children-against-sexual-abuse-in-the-/488028c7fe.

NIM foreslår derfor følgende modell: Retten i straffesaken skal vurdere om samværet bør stanses midlertidig. Deretter skal domstolen som behandler foreldretvisten, raskt avgjøre samværsspørsmålet.

Utvidet tilgang til fri rettshjelp og styrkede vurderinger av kontaktforbud kan i mange tilfeller bidra til å beskytte barnet, se NIMs forslag i punkt 8.3 og 8.4. Tiltakene sikrer imidlertid ikke i alle tilfeller at en bestående samværsrett blir vurdert på nytt etter en alvorlig straffedom.

Vilkårene for kontaktforbud og stans i samvær er ulike. Etter straffeloven § 57 kan retten ilegge kontaktforbud hvis det er grunn til å tro at den domfelte ellers vil begå en straffbar handling, forfølge noen eller krenke noen på annen måte. Selv om vilkårene for kontaktforbud ikke er oppfylt, kan kontakt med barnet være i strid med barnets beste. Etter en dom for alvorlig vold kan barnets situasjon, relasjonen mellom foreldrene eller risikoen for skade tilsi at samværet bør begrenses eller falle bort.

Retten i straffesaken kan altså mangle grunnlag for kontaktforbud, selv om samværet bør vurderes på nytt etter barneloven. Det er etter NIMs syn uheldig om dette i praksis innebærer at spørsmålet om samvær blir stående uavklart fordi den andre forelderen på grunn av kapasitet eller andre forhold ikke reiser sak. At vilkårene for kontaktforbud ikke er oppfylt, betyr ikke at samvær er til barnets beste.

At samværsretten kan bli stående uavklart, har også betydning for kriminalomsorgens oppfølging av den domfelte. Kriminalomsorgen skal legge vekt på barnets beste i saker som berører barn, blant annet når den vurderer permisjon etter straffegjennomføringsloven § 33 og prøveløslatelse etter § 42. Uten et kontaktforbud, kan den domfelte fortsatt ha samværsrett. Kriminalomsorgen må da forholde seg til denne retten samtidig som barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. En egen avgjørelse om samvær vil kunne gi kriminalomsorgen et klarere og tryggere rettslig grunnlag enn straffedommen alene.

Etter dom for enkelte særlig alvorlige lovbrudd, bør samværet derfor prøves raskt. En lov kan innrettes slik at retten i straffesaken får plikt til å sende en melding til tingretten som har verneting i foreldretvisten. Tingretten plikter da å behandle samværssaken av eget tiltak etter reglene i barneloven.

Retten i straffesaken kan samtidig gis adgang til å midlertidig stanse samværet helt eller delvis, dersom dette etter en konkret vurdering er nødvendig av hensyn til barnet. Stansen må være tidsbegrenset og bare gjelde frem til retten i foreldretvistsaken har fått anledning til å treffe en endelig avgjørelse, for eksempel innen seks uker. Straffedomstolens oppgave blir dermed ikke å avgjøre samværsspørsmålet endelig, men å beslutte et kortvarig tiltak i en overgangsfase.

Denne modellen skiller seg fra tidligere forslag om å behandle krav om tap av samværsrett eller foreldreansvar som sivilt krav i straffesaken, se nærmere punkt 8.1. Innvendingene mot den tidligere modellen gjaldt blant annet at straffesaken kunne bli for omfattende, og at retten i straffesaken ikke er best egnet til å foreta en full barnelovsrettslig vurdering. Retten i straffesaken skal ikke utrede og avgjøre den langsiktige samværsordningen, men ta stilling til om det er nødvendig å opprettholde status quo eller stanse samvær i en kort periode av hensyn til barnet.

Domstolen som behandler foreldretvisten, bør følge opp avgjørelsen raskt. For å sikre at tiltaket ikke blir mer inngripende enn nødvendig, bør loven angi en kort frist for videre behandling i foreldretvistsaken.

En slik modell innebærer en klar kompetansefordeling: Domstolen vurderer i straffesaken om det er grunnlag for kontaktforbud og om det midlertidig er nødvendig å suspendere samværet, mens domstolen i foreldretvistsaken vurderer samværet på lengre sikt.

En mulig innvending mot en slik ordning er at barnelovssaker er privatrettslige tvister, og at domstolene ikke tar opp slike saker av eget tiltak. Det er et grunnleggende utgangspunkt. Foreldretvister bygger som hovedregel på partsinitiativ, og det kan derfor hevdes at en ordning hvor retten selv sørger for at samværsspørsmålet blir behandlet, bryter med barnelovens system.

Det at retten tar opp en sak av eget tiltak, er likevel ikke helt ukjent i barneloven. I den nye barneloven § 13-3, som viderefører gjeldende § 63, pålegges retten å ta opp sak om foreldreansvar av eget tiltak der en forelder er død. Selv om dette er en annen situasjon, viser bestemmelsen at lovgiver allerede har akseptert at barnets rettslige situasjon i helt særlige tilfeller ikke bør være avhengig av at en privat part reiser sak.

Drap av en forelder står i en særstilling. Etter NIMs syn er det likevel også andre straffbare forhold som er såpass alvorlige at det vil kunne stride mot den allmenne rettsfølelse dersom det offentlige ikke griper inn i samværsretten, for eksempel voldtekt av eget barn. Den domfelte vil trolig sjelden kreve samvær etter en slik dom, men barnets rettslige stilling bør ikke avhenge av det. Det gir heller ikke barnet tilstrekkelig vern at den andre forelderen selv må reise saken. Vi har ikke utredet hvilke straffebud som bør omfattes. Av hensyn til de mange motforestillingene mot å behandle sivilt krav i straffesaken, antar vi at bestemmelsen bør avgrenses til handlinger som er særlig alvorlige, og der det vil stride mot den allmenne rettsfølelsen at det offentlige ikke griper inn.

For at hensynet bak ordningen skal kunne ivaretas, bør ordningen være gratis for partene.

Vi antar at straffedomstolens behandling av suspensjonen bør følge tvistelovens regler med noen særbestemmelser om uttalerett, og at avgjørelsen treffes ved kjennelse. En bestemmelse kan inntas i barneloven og eksempelvis utformes slik:

«§ X.X Prøving av samvær etter dom for særleg alvorlege straffbare handlingar

Når ein forelder ved dom er funnen skuldig i brot på xx, xx, xx eller xx, og har samvær med barnet etter avtale eller avgjerd, skal retten i straffesaka utan ugrunna opphald gi melding til den retten som har verneting i sak om samvær etter barneloven.

Retten i straffesaka skal som hovudregel beslutte at samværet ikkje skal gjennomførast før retten etter barneloven har treft mellombels eller endeleg avgjerd om samværet. Unntak kan berre gjerast dersom retten finn det klart at det er til det beste for barnet at samvær blir gjennomført i denne perioden. Partene skal få høve til å uttale seg for retten. Avgjerda blir tekne i orskurd.

Retten som har verneting etter barneloven, skal av eige tiltak og utan ugrunna opphald ta opp sak om samværet. Er samværet suspendert etter andre ledd, skal retten snarast og seinast innan seks veker treffe mellombels avgjerd om samvær.

Staten ber alle kostnadene ved saka.»

En slik løsning forutsetter at ordningen avgrenses til et snevert utvalg særlig alvorlige lovbrudd med nær sammenheng med barnets omsorgssituasjon. Hvis listen med lovbrudd utvides til å omfatte mer enn særlig alvorlige lovbrudd, taler hensynet til forholdsmessighet etter EMK artikkel 8 for en modell der straffedomstolen pålegges å vurdere midlertidig avgjørelse.

8.3 Utvidet rettshjelp der en forelder etterforskes for vold

Fri rettshjelp i foreldretvistsaker etter barneloven er behovsprøvd. Det innebærer at enkelte bostedsforeldre som ønsker å reise sak eller begjære midlertidig avgjørelse for å beskytte barnet mot samvær med en forelder som er anmeldt, siktet eller dømt for vold, kan falle utenfor ordningen. I praksis kan økonomi dermed bli et hinder for at barnelovens beskyttelsesmekanismer tas i bruk.

En effektiv tilgang til advokat i saker der det kan foreligge vold og overgrep, kan bidra til å sikre en god oppfølgning av Istanbulkonvensjonen artikkel 31 om at voldhendelser skal tas i betraktning ved avgjørelsen av samværsspørsmålet og kravet til risikovurderinger etter artikkel 51, jf. redegjørelsen i punkt 6.6. For tilfeller der en forelder mistenkes eller siktes for seksuelle overgrep mot eget barn, har Lanzarotekomiteen oppfordret partene til å sikre at det automatisk foretas en vurdering av risikoen og barnets beste, med sikte på å avgjøre om foreldres rettigheter overfor barnet bør suspenderes midlertidig. Utvidet tilgang til rettshjelp sikrer ikke i seg selv en slik automatisk vurdering, men kan bidra til at spørsmålet blir brakt inn for retten og at barnelovens beskyttelsesmekanismer trer inn.¹⁵⁹Lanzarotekomiteen, Protecting children against sexual abuse in the circle of trust: Legal frameworks (2025), anbefaling 17, første strekpunkt, s. 39.

Barneloven har flere ordninger som skal beskytte barn mot vold og overgrep, særlig midlertidige avgjørelser, se punkt 3.1. Bostedsforelderen kan be om en midlertidig avgjørelse når den andre forelderen er under straffeforfølgning for alvorlig vold mot barnet eller barnets omsorgsperson. Hensynet til effektiv beskyttelse av barnet mot vold og overgrep innebærer at økonomi i slike tilfeller ikke bør stå i veien for at bostedsforelderen reiser sak etter barneloven. Bedre rettshjelp kan redusere risikoen for at Norge bryter sine positive forpliktelser når det gjelder å beskytte mot vold og overgrep.

Denne utredningen følger anmodningsvedtakets ordlyd og tar derfor utgangspunkt i tilfeller der samværsforelderen etterforskes for vold. En eventuell rettshjelpsordning bør imidlertid gjelde uavhengig av om det er bosteds- eller samværsforelderen som straffeforfølges for vold mot barnet eller den andre forelderen. Hvis straffeforfølgningen fører til en sak etter barneloven, bør begge foreldrene ha rett til fri rettshjelp.

Lovgiver må ta stilling til flere spørsmål før ordningen eventuelt innføres. Det gjelder blant annet når retten til fri rettshjelp skal gjelde fra (mistanke, siktelse, tiltale, dom) og hvilke lovbrudd ordningen skal omfatte.

NIM viser for øvrig til at dette tiltaket kun er et egnet beskyttelsestiltak for barnet dersom bostedsforelderen aktivt velger å ta samværsspørsmålet inn for retten. Det må derfor ses i sammenheng med andre tiltak. En mulighet er å gi barn adgang til å reise egen sak, slik det er skissert i punkt 9.6. Stortinget har også bedt regjeringen utrede om barnevernstjenesten bør gis søksmålskompetanse i foreldretvistsaker.¹⁶⁰Dokument 8:15 S (2024-2025), Innst. 154 S (2024-2025), Vedtak 514. NIM har ikke utredet dette spørsmålet.

8.4 Styrkede vurderinger i spørsmål om kontaktforbud

Kontaktforbud i straffesaken kan få direkte betydning for samværet, se punkt 3.3. Etter barneloven § 8-7 kan en forelder som er ilagt kontaktforbud overfor barnet, ikke ha samvær med barnet, med mindre kontaktforbudet åpner for slik kontakt. Kontaktforbud kan dermed i praksis innebære midlertidig eller varig samværsstans.

Påtalemyndigheten kan også nedlegge besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a før straffesaken er avgjort. Dette kan gi barnet rask beskyttelse. NIM har ikke utredet endringer i denne ordningen.

Kontaktforbud kan ses på som et bindeledd mellom straffesporet og barnelovssporet. Flere land lar straffesaken få direkte betydning for foreldreansvar eller samvær med barn. I Frankrike blir utøvelsen av foreldreansvar, samvær og bosted for eksempel automatisk stanset når en forelder er straffeforfulgt eller siktet for bestemte alvorlige lovbrudd. Stansen varer frem til familiedommeren har truffet avgjørelse, saken er henlagt eller straffedomstolen har avgjort saken.¹⁶¹Se punkt 5.3.

Kontaktforbud gir barnet et særlig sterkt vern mot vold og overgrep. Det er straffbart å bryte forbudet, og retten kan kombinere det med elektronisk kontroll. Det er derfor viktig at retten vurderer kontaktforbud i alle saker der det kan være nødvendig for å beskytte barnet.

NIM foreslår derfor en særskilt begrunnelsesplikt i slike saker. Forslaget gjelder når en forelder dømmes for alvorlig vold eller overgrep mot barnet eller barnets omsorgsperson, og kontaktforbud overfor barnet er aktuelt etter straffeloven § 57. Retten bør da opplyse om at den har vurdert kontaktforbud. Hvis retten ikke ilegger kontaktforbud, bør den begrunne hvorfor.¹⁶²Retten har i enkelte tilfeller plikt til å vurdere kontaktforbud, blant annet ved domfellelse for mishandling i nære relasjoner overfor nærstående barn, jf. straffeloven § 282 andre ledd, og ved domfellelse for flere alvorlige seksuallovbrudd mot barn, jf. straffeloven § 319. Plikten gjelder uavhengig av om påtalemyndigheten har lagt ned påstand om kontaktforbud. Straffeprosessloven § 40 gir ikke uttrykkelig plikt til å begrunne hvorfor kontaktforbud ikke ilegges. Arbeidsgruppen la til grunn at begrunnelsesplikten er oppfylt dersom dommeren opplyser i rettsboken at kontaktforbud er vurdert. En begrunnelsesplikt kan bidra til at kontaktforbud ikke overses som beskyttelsestiltak, og til at det blir etterprøvbart om retten har foretatt den vurderingen loven forutsetter.

Begrunnelsesplikten bør også gjelde når retten ilegger kontaktforbud, men åpner for samvær med barnet. Retten bør da begrunne hvorfor samvær likevel er forsvarlig og til barnets beste.¹⁶³Etter NIMs syn går dette lenger enn begrunnelsesplikten som følger av straffeprosessloven § 40 i dag.

8.5 Ny vurdering når beskyttet tilsyn avsluttes

Etter barneloven § 8-6 tredje ledd andre punktum skal det være beskyttet tilsyn når det er nødvendig for å beskytte barnets fysiske og psykiske helse. På domstidspunktet kan det være vanskelig å avgjøre om samværet senere bør trappes opp, fortsette med tilsyn eller gjennomføres uten tilsyn. Beskyttet tilsyn forutsetter at barnet trenger overvåking under hele samværet. Når retten først har funnet at samvær uten overvåket tilsyn ikke er forsvarlig, vil spørsmålet om videre samvær ofte avhenge av erfaringene fra tilsynsperioden, barnets reaksjoner og hvordan barnets situasjon utvikler seg.

Høyesterett har i HR-2025-382-A understreket at domstolene bør vise varsomhet med å fastsette samvær etter utløpet av en tilsynsperiode i saker der det først fastsettes beskyttet tilsyn, jf. avsnitt 49. Dette tilsier tilbakeholdenhet med å fastsette automatisk overgang fra beskyttet tilsyn til samvær uten tilsyn, dersom retten ikke har et forsvarlig grunnlag for å vurdere barnets situasjon og risikoen på det senere tidspunktet.

En avgjørelse fra før høyesterettsdommen viser at lagmannsretten har fastsatt en slik overgang. I LH-2020-118575 skulle samværet trappes opp fra beskyttet tilsyn via støttet tilsyn til dagssamvær uten tilsyn.¹⁶⁴I LH-2020-118575 var det bekymring for seksuelle overgrep. Lagmannsretten uttalte at det var vanskelig å fastslå om det forelå konkret risiko, men fant det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette fordi samværet først skulle skje med beskyttet tilsyn, deretter støttet tilsyn og senere som dagssamvær uten tilsyn, se domsslutningen nr. 2 til 3. Vi har ikke søkt eksplisitt etter saker med opptrapping fra beskyttet tilsyn til vanlig samvær, og vet dermed ikke om det er representativt for praksis. NIM har ikke kartlagt om slike ordninger forekommer i andre saker.

I andre saker avgrenses avgjørelsen til samvær med beskyttet tilsyn i en bestemt periode, uten at det samtidig fastsettes samvær etter utløpet av tilsynsperioden.¹⁶⁵Se f.eks. LB-2024-190403, se domsslutningen nr. 2.

Valget avgjør i praksis hvilken forelder som må bringe saken inn for retten på nytt. Hvis retten fastsetter en fremtidig opptrapping til samvær uten tilsyn, må bostedsforelderen normalt ta initiativ til ny sak eller begjære midlertidig avgjørelse for å hindre at opptrappingen gjennomføres. Hvis retten ikke fastsetter samvær etter tilsynsperioden, må samværsforelderen ta initiativ til ny behandling dersom foreldrene ikke blir enige om videre samvær. Domstolenes valg kan dermed få betydning for initiativ- og prosessbyrden i saker der det fortsatt foreligger risiko eller usikkerhet.

Tilsynsfører kan stanse samværet hvis det oppstår alvorlige hendelser. Rapportene fra tilsynsperioden kan også gi viktig informasjon om barnets reaksjoner, samværsforelderens fungering og om samværet kan gjennomføres på en trygg måte. Dette endrer imidlertid ikke i seg selv den rettslige samværsordningen. Dersom det ikke er grunnlag for at barnevernet involveres, følger det av tilsynsveilederen at bostedsforelderen skal «oppfordres» til å reise sak.

Hvilken løsning som er hensiktsmessig, kan blant annet avhenge av hvorfor det er fastsatt beskyttet tilsyn. Når beskyttet tilsyn brukes ved problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske lidelser, bør initiativ- og prosessbyrden for videre samvær som utgangspunkt ligge hos samværsforelderen. Hensynene kan stille seg annerledes når tilsynsformen unntaksvis brukes i en høykonfliktsak, for eksempel for å trygge bostedsforelderen. Spørsmålet om hvem som bør ha initiativ- og prosessbyrden, bør avhenge av om retten på domstidspunktet har et forsvarlig grunnlag for å fastsette samværet frem i tid.

NIM anbefaler at det vurderes å tydeliggjøre i barneloven at retten ikke bør fastsette en automatisk overgang fra beskyttet tilsyn til samvær uten tilsyn når spørsmålet om videre samvær avhenger av erfaringene fra tilsynsperioden eller utviklingen i barnets situasjon. I slike tilfeller bør retten i stedet fastsette beskyttet tilsyn for en avgrenset periode, slik at spørsmålet om videre samvær kan vurderes på nytt på grunnlag av oppdaterte opplysninger.