6. Analyse av det menneskerettslige rammeverket

6.1 Kryssende menneskerettigheter

Samværssaker med voldstema ligger i en menneskerettslig spagat. I en særstilling står barnets beste, barnets rett til å bli hørt, retten til familieliv og retten til vern om fysisk og psykisk integritet. Også den voldsutsatte forelderen har integritetsvern, og rett til privat- og familieliv. Samværsforelderen har på sin side rett til vern mot uforholdsmessige inngrep i sitt familieliv med barnet, sitt privatliv og omdømme.

Flere konvensjoner er relevante. Grunnloven behandles i punkt 6.2, barnekonvensjonen i punkt 6.3, Lanzarotekonvensjonen i punkt 6.4, EMK i punkt 6.5 og Istanbulkonvensjonen i punkt 6.6.

De ulike konvensjonene kan ikke leses isolert.⁵⁵Metoden for tolkningen av internasjonale konvensjoner er beskrevet i NIMs veileder for utredning av menneskerettslige problemstillinger. Utgangspunktet for tolkningen er Wienkonvensjonen om traktatretten av 23. mai 1969 (Wienkonvensjonen) artikkel 31-33. Etter Wienkonvensjonen artikkel 31 nr. 3 bokstav c skal det ved traktattolkning tas hensyn til relevante folkerettslige regler som gjelder mellom partene. Dette har stor praktisk betydning.

EMD tolker EMK i lys av andre instrumenter, og ser for eksempel særlig hen til barnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen i foreldretvister med voldstema. Barnekonvensjonen brukes særlig til å konkretisere barnets beste og barnets rett til å bli hørt.⁵⁶Se for eksempel M. og M. mot Kroatia (2015), 10161/13, avsn. 94-97. Dommen viser både til barnekonvensjonen, barnekomiteen og dens generelle kommentarer. Istanbulkonvensjonen anvendes blant annet for å konkretisere kravene til risikovurderinger i foreldretvister.⁵⁷Se for eksempel Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 33 og 62.

Av denne grunn legger vi i utredningen hovedvekten på analyse av nyere praksis fra EMD, fordi den viser hvordan de ulike rettighetene avveies i konkrete foreldretvister, se punkt 6.7.

I punkt 6.8. omtaler vi særskilt den anklagede forelderens vern av sitt omdømme etter EMK artikkel 8 og vern av uskyldspresumsjonen etter artikkel 6.

I punkt 6.9 gir vi en oversikt over hvordan menneskerettighetene definerer vold.

Den menneskerettslige analysen oppsummeres i punkt 6.10.

6.2 Grunnloven

NIM har skrevet en omfattende fremstilling av de menneskerettslige forpliktelsene i rapporten «Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt».⁵⁸NIMs rapport (2022) Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt. https://www.nhri.no/rapport/vold-og-overgrep/2-de-menneskerettslige-instrumentene/#21-innledning Nedenfor følger en kort redegjørelse.

Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, og har dermed størst vekt.

Den sentrale bestemmelsen om barns rett til vern mot alle former for vold i Grunnloven er Grunnloven § 104 tredje ledd første punktum, som lyder: «Barn har rett til vern om sin personlige integritet.» Bestemmelsen fastsetter også flere andre sentrale prinsipper, blant annet at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, at barnet har rett til å uttrykke sin mening og bli hørt, og at staten skal legge til rette for barnets utvikling.

Grunnloven § 102 beskytter retten til privat- og familieliv. Annet ledd forplikter staten til å sikre den enkeltes personlige integritet, som betyr at «myndighetene har en generell plikt til å sørge for lovgivning som sikrer den enkeltes kroppslige og mentale integritet, gjennom for eksempel lovgivning mot vold, mishandling og drap».⁵⁹Dokument 16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i grunnloven, avgitt 19. desember 2011. På side 177.

6.3 Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen gir flere sentrale utgangspunkter for vurderingen av samvær i saker med vold eller overgrep. Etter artikkel 3 nr.1 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn, også for domstoler og lovgiver. Bestemmelsen pålegger også staten å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets velferd. Barnekomiteen understreker at en barnets beste-vurdering innebærer å vurdere nåtid og risiko for fremtidig skade.⁶⁰«Applying a best-interests approach to decision-making means assessing the safety and integrity of the child at the current time; however, the precautionary principle also requires assessing the possibility of future risk and harm and other consequences of the decision for the child’s safety.» Generell kommentar nr. 14 (2013), barnekomiteen, avsn. 74.

Artikkel 6 forplikter staten til så langt som mulig å sikre barnets overlevelse og utvikling. Artikkel 19 pålegger staten å beskytte barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade, misbruk, forsømmelse eller mishandling mens barnet er under omsorg av foreldre eller andre omsorgspersoner.

Artikkel 9 bygger på at barn som er atskilt fra en eller begge foreldre, som utgangspunkt har rett til regelmessig personlig kontakt med begge foreldre. Denne retten gjelder likevel ikke dersom kontakt er i strid med barnets beste. Bestemmelsen nevner uttrykkelig misbruk og forsømmelse som situasjoner der adskillelse kan være nødvendig.

Barnets rett til å bli hørt følger av artikkel 12. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få uttrykke disse fritt i alle forhold som berører barnet, og synspunktene skal tillegges behørig vekt etter alder og modenhet. Barnekomiteen understreker at modenhet viser til barnets evne til å forstå og vurdere konsekvensene av en bestemt sak og til å uttrykke sine selvstendige synspunkter om en sak.⁶¹Generell kommentar nr. 12, (2009), barnekomiteen, avsn. 30. Jo større virkning utfallet av saken har på barnets liv, desto mer relevant er det å vurdere barnets modenhet. Artikkel 16 verner barnets privatliv og familieliv, mens artikkel 39 pålegger staten å fremme fysisk og psykisk rehabilitering av barn som har vært utsatt for vold, overgrep eller annen mishandling, i et miljø som fremmer barnets helse, selvrespekt og verdighet.

EMD bruker barnekonvensjonen artikkel 12 i sin praksis. Det innebærer at de prosessuelle kravene i EMK artikkel 8 ikke kan anses fulgt dersom barnet ikke har fått anledning til å uttrykke sitt syn i en foreldretvist i tråd med barnekonvensjonen artikkel 12.⁶²M. og M. mot Kroatia (2015), 10161/13, avsn. 181: «Having regard to Article 12 of the Convention on the Rights of the Child (see paragraphs 94 and 97 above, and in particular paragraph 32 of General Comment No. 12 (2009) on the right of the child to be heard), the Court finds that the same considerations apply mutatis mutandis in any judicial or administrative proceedings affecting children’s rights under Article 8 of the European Convention on Human Rights. In particular, in such cases it cannot be said that the children capable of forming their own views were sufficiently involved in the decision-making process if they were not provided with the opportunity to be heard and thus express their views.»

6.4 Lanzarotekonvensjonen

Lanzarotekonvensjonen gjelder beskyttelse av barn mot seksuell utnyttelse og seksuelle overgrep, og gjelder dermed ikke vold i nære relasjoner generelt.⁶³Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen) CETS 201 (25-10-2007, 25-10-2007). Konvensjonen er ratifisert av Norge, men ikke inkorporert i norsk rett.

Lanzarotekonvensjonen artikkel 14 nr. 3 pålegger statene å ha prosedyrer som gjør det mulig å fjerne den påståtte overgriperen fra barnets familiemiljø, eller – som siste utvei – fjerne barnet fra familiemiljøet.

Lanzarotekonvensjonen artikkel 27 nr. 4 åpner for at statene kan innføre tiltak overfor gjerningspersoner, som «withdrawal of parental rights» eller kontroll og oppfølging av domfelte. Begrepet «parental rights» må forstås bredt. Etter NIMs vurdering kan dette også omfatte samvær, i tillegg til foreldreansvar og beslutningsmyndighet.

I gjennomføringsrapporten fra 2025 anbefaler Lanzarotekomiteen, som består av representanter for medlemsstatene, at det automatisk foretas en risiko- og barnets beste-vurdering i alle saker der en forelder eller verge er mistenkt, siktet, tiltalt eller domfelt for seksuelle overgrep mot eget barn.⁶⁴Anbefaling 17, Lanzarote committee, Implementation report, 2025, Committee of the Parties to the Council of Europe Convention on the protection of children against sexual exploitation and sexual abuse: https://rm.coe.int/implementation-report-protecting-children-against-sexual-abuse-in-the-/488028c7fe Formålet er å vurdere om foreldreansvar eller tilsvarende rettigheter bør suspenderes, midlertidig trekkes tilbake eller fortsatt være suspendert eller tilbaketrukket etter dom.

Komiteen understreker samtidig at slike avgjørelser om å frata foreldrene slike rettigheter er et «far-reaching measure» som krever en konkret vurdering av barnets beste.⁶⁵Ibid., avsn. 82. Komiteen advarer mot automatikk, blant annet fordi det kan føre til at barn lar være å fortelle om overgrep, utsetter å fortelle eller trekker forklaringen tilbake.

Lanzarotekomiteen anbefaler videre bedre informasjonsutveksling mellom straffedomstoler, familiedomstoler og barnevernsmyndigheter. Den anbefaler også fri rettshjelp til barnet og/eller den ikke-krenkende forelderen i saker om midlertidig eller endelig stans av foreldrerettigheter der en forelder er domfelt for seksuelle overgrep. Alternativt bør relevante myndigheter selv reise sak av eget tiltak. Anbefalingene er ikke en rettslig tolkning av konvensjonen, men sier noe om hvordan forpliktelsene kan oppfylles.

Etter artikkel 31 nr. 1 bokstav g skal statene sørge for at kontakt mellom offer og gjerningsperson unngås «within court and law enforcement agency premises». Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd beskyttelse av barnet i etterforskning og straffesak, og regulerer ikke familierettslig samvær direkte.

Gjennomføringsrapporten viser likevel at komiteen er opptatt av risikoen for at barn kommer i kontakt med mistenkte overgripere gjennom parallelle familierettslige prosesser. Komiteen anbefaler derfor at statene også treffer tiltak for å beskytte barn mot slik kontakt i familierettslige saker som løper parallelt med straffesaken. Den viser til Frankrike som «promising practice», der besøks- og kontaktrettigheter suspenderes mens straffesaken pågår.⁶⁶Ibid., anbefaling 49 og side 89.

Overføringsverdien til anmodningsvedtaket er særlig at Europarådets overvåkningsorgan legger stor vekt på automatisk utløste risikovurderinger, koordinering mellom straffesak og familierettslig spor, rettshjelp og en konkret vurdering av barnets beste. Sentralt er også at barnet eller den andre forelderen ikke skal bære byrden for å få beskyttelse. Rapporten gir derimot ikke grunnlag for å si at Lanzarotekonvensjonen krever automatisk bortfall av samvær ved vold eller overgrep.

6.5 EMK

I Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er særlig artikkel 8 om retten til privat- og familieliv relevant, men også artikkel 3 om vernet mot tortur og annen umenneskelig og nedverdigende behandling og artikkel 6 om uskyldspresumsjonen kan få betydning.

Staten har både positive og negative plikter etter EMK. På den ene siden har staten en forpliktelse til ikke å gripe uforholdsmessig inn i familielivet og å ivareta familielivet. Denne plikten er både negativ (ikke gripe inn) og positiv (handleplikt). På den andre siden har staten en positiv forpliktelse til å hindre at noen blir utsatt for vold eller overgrep. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har fattet flere avgjørelser i saker om foreldretvister med voldstema. Dette behandles i punkt 6.7.

6.6 Istanbulkonvensjonen

Europakonvensjonen om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner trådte i kraft for Norge i november 2017.⁶⁷Istanbulkonvensjonen ble vedtatt 5. mai 2011, og trådte i kraft 1. aug. 2014. Norge signerte konvensjonen den 7. juli 2011, og ratifiserte den 2. juni 2017. Den er ikke inkorporert i norsk rett, men norsk rett må så langt som mulig tolkes i lys av og harmoniseres med traktaten.

Hovedformålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe alle former for vold mot kvinner. I Istanbulkonvensjonen artikkel 2 nr. 2 oppfordres partene til å anvende konvensjonen på alle ofre for vold i nære relasjoner. Norge har fulgt denne oppfordringen, og erklært at istanbulkonvensjonens bestemmelser også skal gjelde for voldsutsatte menn.⁶⁸«Frihet fra vold – regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner 2021-2024», s. 15.

Istanbulkonvensjonen er utviklet i lys av praksis fra EMD, FNs kvinnekonvensjon samt andre menneskerettslige instrumenter. Konvensjonen er tydeligere og mer spesifikk enn flere tidligere menneskerettighetsinstrumenter.

Europarådet har utarbeidet en forklarende rapport om alle Istanbulkonvensjonens artikler.⁶⁹Explanatory Report to the Council of Europe Convention on preventing and combating violence against women and domestic violence Istanbul, 11. mai 2011, Council of Europe Treaty Series – No. 210 (heretter «forklarende rapport til Istanbulkonvensjonen») Rapporten gir veiledning til tolkningen av konvensjonens bestemmelser.⁷⁰EMD har, ved tolkning av forpliktelser etter EMK, vist til slike forklarende rapporter sammen med konvensjonen som tolkningsfaktor. Slike forklarende rapporter kan derfor være relevante tolkningsfaktorer ved tolkningen av konvensjonsrettighetene.

Istanbulkonvensjonen artikkel 31 er særlig relevant for denne rapporten. Bestemmelsen lyder:

«Custody, visitation rights and safety

1. Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that, in the determination of custody and visitation rights of children, incidents of violence covered by the scope of this Convention are taken into account.
2. Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that the exercise of any visitation or custody rights does not jeopardise the rights and safety of the victim or children.»

Artikkelen gjelder foreldretvister. Første ledd handler om avgjørelser om samvær eller omsorg for barn. Av bestemmelsen følger det at voldshendelser skal bli tatt hensyn til i avgjørelsen. For at vold skal kunne tas i betraktning, må myndighetene altså ha prosedyrer som gjør det mulig å identifisere og vurdere om det har forekommet vold, og hvilken betydning dette har for barnet og den voldsutsatte forelderen.

Andre ledd går lenger enn et krav om at vold skal være et relevant moment i avgjørelsen om foreldreansvar, bosted eller samvær. Bestemmelsen gjelder selve utøvelsen av slike rettigheter, og krever at denne ikke setter rettighetene eller sikkerheten til offeret eller barnet i fare. Den retter seg derfor både mot om samvær kan fastsettes, og mot hvilke vilkår eller sikkerhetstiltak som eventuelt må gjelde for gjennomføringen.

Bestemmelsen forutsetter en vurdering av både barnets og den voldsutsatte forelderens situasjon. Retten kan ikke nøye seg med å konstatere at barnet ikke selv har vært direkte utsatt for eller vitne til vold. Dersom volden er rettet mot den andre forelderen, må retten også vurdere om samvær kan medføre risiko for gjentatt vold, trusler eller fortsatt kontroll overfor denne forelderen, for eksempel i forbindelse med henting eller levering.

Retten må samtidig foreta en selvstendig vurdering av barnets beste og risikoen for barnet, jf. ordlyden «the rights and safety». Dette samsvarer med EMDs praksis etter EMK artikkel 8, hvor domstolen legger til grunn at en forelder ikke kan kreve tiltak som vil skade barnets helse og utvikling, jf. gjennomgang i punkt 6.7. Om barnet selv har vært utsatt for eller vitne til vold, vil stå sentralt i denne vurderingen. Men også vold rettet mot barnets omsorgsperson kan ha vesentlig betydning for barnets beste. Dersom samværsordningen utsetter den voldsutsatte forelderen for fortsatt utrygghet eller belastning, kan dette påvirke forelderen som omsorgsperson og dermed barnets trygghet og omsorgssituasjon. Også dette må inngå i vurderingen av om samvær kan gjennomføres forsvarlig.

Istanbulkonvensjonen artikkel 51 nr. 1 innebærer en plikt for myndighetene til å sørge for at alle relevante myndigheter gjennomfører en risikovurdering. Vurderingen gjelder faren for dødelig utgang, hvor alvorlig situasjonen er og risikoen for gjentatt vold. The Group of Experts on Action Against Violence Against Women and Domestic Violence (heretter GREVIO) har i denne sammenheng fremhevet at myndighetene må ha kunnskap om voldsmønstre, tvangskontroll («coercive control»), manipulasjon og psykisk vold. GREVIO peker også på at samlivsbrudd ofte øker, snarere enn reduserer, risikoen for barn.⁷¹5th General Report on Grevio’s Activities, desember 2023, avsn. 85.

NIM mener å se en tendens til at EMD i økende grad viser til Istanbulkonvensjonen og GREVIOs rapporter.⁷²Se særlig I. og M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 136-141. EMD delte i avsn. 138 GREVIOs bekymring for en praksis der mødre som viser til vold i nære relasjoner for å motsette seg samvær eller delt omsorg, blir ansett som «ikke-samarbeidende» og dermed som «uegnede mødre».

Oppsummeringsvis krever ikke konvensjonen at tidligere vold alltid skal føre til midlertidig eller varig samværsstans. Kravet er at tidligere vold behandles som et sentralt risikomoment, og at samvær ikke fastsettes eller gjennomføres på en måte som setter barnets eller den voldsutsatte forelderens rettigheter og sikkerhet i fare.

GREVIO overvåker partenes etterlevelse av konvensjonen. I GREVIOs evalueringsrapport av Norge fra 2022 gir komiteen flere anbefalinger til Norge om foreldretvistsaker. De fleste retter seg mot tiden før saken eventuelt når retten, blant annet ikke-obligatorisk mekling i saker med voldshistorikk, en egen screeningprosess for å identifisere familier med voldshistorikk og risikovurderinger av foreldres avtaler der det foreligger voldshistorikk.⁷³GREVIO Baseline Evaluation Report Norway (2022) avsn. 30, 31 og 32 på side 82: https://rm.coe.int/grevio-inf-2022-30-report-norway-eng-pour-publication/1680a923f8 GREVIO anbefaler også blant annet kompetanseheving hos beslutningstakere og sakkyndige.⁷⁴Ibid., avsn. 33 på side 82.

6.7 EMDs praksis om samvær i foreldretvister med voldstema

6.7.1 Oversikt over sakstyper og utvalg

EMD har avsagt en rekke dommer som gjelder spørsmål om samvær mellom foreldre og barn, og der det enten er påstander om vold eller dokumentert vold utøvd av en av foreldrene.

I denne delen av utredningen gjennomgår vi de mest sentrale av disse sakene. I utvalget har vi prioritert foreldretvister – i motsetning til barnevernssaker, der barnet er under offentlig omsorg. De fleste av sakene gjelder samvær, men vi har også tatt med noen saker om bosted og foreldreansvar. Barnevernet vil ofte ha vært involvert i disse sakene.

EMD har uttalt at det gjelder noen generelle prinsipper for denne sakstypen.⁷⁵Nektarios Koulizakis mot Sverige (2024), 36319/19, avsn. 12: «The general principles concerning disputes between parents about custody and contact with their children», med videre henvisning til Petrov og X mot Russland (2018), 23608/16 Avgjørelsene gjelder i hovedsak EMK artikkel 8 – men noen ganger også artikkel 6 og artikkel 3. Sakene har ulik inngang til EMD. I noen saker har klageren vært påstått voldsutøver, og spørsmålet for EMD var om begrensningene i samvær krenket vedkommendes rettigheter. I andre saker har klageren vært den voldsutsatte forelderen eller barnet, og spørsmålet var om staten hadde oppfylt sine positive plikter til å beskytte mot vold. Samlet er det en styrke ved sakstilfanget at EMD har vurdert sakene fra flere vinkler.

Formålet i det følgende er å gi en oversikt over EMDs prinsipper og praksis i slike saker og bruke dem som ramme for vurderingen av tiltakene i anmodningsvedtaket.

Hovedutvalget er saker fra EMD fra 2022 og frem til i 18. mars 2026.⁷⁶Søket er avgrenset fra 01.01.2022-18.03.2026. Søket ga 120 treff, men ikke alle sakene er foreldretvister. NIM har imidlertid i hovedsak basert seg på foreldretvistene i denne gjennomgangen. I tillegg er andre sentrale avgjørelser fra tidligere år med i utvalget. NIM har forsøkt å avgrense søket til å gjelde foreldretvister, og har bare søkt etter dommer og ikke avvisningsavgjørelser.⁷⁷I HUDOC søkte vi etter avgjørelser som inneholdt minst ett av følgende ord og uttrykk om samvær, foreldreansvar eller beskyttelsestiltak: «contact rights», «access rights», «contact with the child», «contact schedule», «contact arrangements», «visiting rights», «visitation», «residence order», «custody dispute», «parental responsibility», «parental authority», «rencontres», «rencontre», «autorité parentale», «barring order», «restraining order», «protective measure», «precautionary measure». Avgjørelsene måtte samtidig inneholde minst ett av følgende ord og uttrykk: «domestic violence», «violence domestique», «domestic», «violence», «abuse», «ill-treatment», «maltreatment», «mishandling», «threats». For å forsøke å filtrere ut barnevernssaker ble følgende ord og uttrykk utelukket fra søket: «public care», «foster care», «care order», «placement in care», «taken into care», «care proceedings». Enkelte avvisningsavgjørelser ble lagt til separat.

De generelle prinsippene behandles i det følgende i punkt 6.7.2, mens viktige føringer utdypes i punkt 6.7.3-6.7.8.

6.7.2 EMDs utgangspunkter ved samværsavgjørelser

Beslutninger som innebærer begrensninger i samværet for en forelder, kan være et inngrep i EMK artikkel 8. I Bîzdîga mot Moldova (2023) bygget EMD på at en samværsordning som innebar at faren fikk ha samvær med barnet fire timer per uke hos mor over en periode på ett år, utgjorde et inngrep i farens familieliv.⁷⁸Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 59. Spørsmålet blir derfor om inngrepet er «nødvendig i et demokratisk samfunn», jf. EMK artikkel 8 nr. 2. Vurderingstemaet som er utviklet av EMD i disse sakene, er om begrunnelsen for inngrepet er «relevant og tilstrekkelig»:⁷⁹Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 56 med videre henvisninger til T.P. og K.M. mot Storbritannia (2001), 28945/95, avsn. 70 og Sommerfeld mot Tyskland (2003), 31871/96, avsn. 62.

«It has to consider whether, in the light of the case as a whole, the reasons adduced to justify that interference were relevant and sufficient for the purposes of paragraph 2 of Article 8.»

Samtidig kan statenes unnlatelse av å begrense samværet der barnet kan ta skade av det, innebære brudd på en positiv plikt etter EMK artikkel 2, 3 eller 8 til å beskytte barnet. Som ledd i oppfyllelsen av denne plikten krever EMD at statene har et rettslig rammeverk som beskytter barn mot voldshandlinger fra andre (vår oversettelse fra fransk):⁸⁰I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 110-111.

«Når det gjelder beskyttelsen av en persons fysiske og moralske integritet overfor andre, har Domstolen tidligere uttalt at myndighetenes positive forpliktelser, i enkelte tilfeller etter konvensjonens artikkel 2 eller 3, og i andre tilfeller etter artikkel 8, alene eller sammenholdt med artikkel 3, kan omfatte en plikt til å etablere og anvende i praksis et egnet rettslig rammeverk som gir beskyttelse mot voldshandlinger som kan begås av private, jf. Söderman mot Sverige [GC], nr. 5786/08, § 80, EMD 2013.»

Slike ordninger må være effektive og inkludere «rimelige tiltak» for å forhindre mishandling som myndighetene kjente eller burde ha kjent til.

For saker som gjelder begrensninger i samvær vil EMD legge seg på en streng prøvingsinstensitet. Begrunnelsen er at slike tiltak innebærer en risiko for at båndene mellom forelderen og barnet blir kuttet (vår utheving):⁸¹Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 58 med videre henvisninger til Elsholz mot Tyskland (2000), 25735/94, avsn. 49 og Kutzner mot Tyskland (2002), 46544/99, avsn. 67,

«However, a stricter scrutiny is called for as regards any further limitations, such as restrictions placed by those authorities on parental rights of access, and as regards any legal safeguards designed to secure the effective protection of the right of parents and children to respect for their family life. Such further limitations entail the danger that the family relations between a young child and one or both parents would be effectively curtailed»

Nullsamvær kan være forenlig med EMK artikkel 8. I Koulizakis mot Sverige (2024) la domstolen blant annet vekt på at avgjørelsen kunne endres:⁸²Nektarios Koulizakis mot Sverige (2024), 36319/19.

« 1.The Court also notes that a decision not to grant custody or contact does not mean that the legal relationship between parent and child has been terminated and that such decisions are not irrevocable. The applicant could at any time request a revision of the custody and contact arrangements. By use of the expression «currently» (för närvarande), the District Court also emphasised that it ruled on the question of contact in the light of the circumstances that prevailed at that time.»

Videre er kontradiksjon et sentralt prosessuelt krav i samværssaker, jf. f.eks Bîzdîga mot Moldova. Dette behandles nærmere i punkt 6.7.3.

EMD bygger på at det er bred konsensus om at barnets beste skal være det overordnede hensynet i alle avgjørelser som gjelder barn.⁸³I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 105: «leur intérêt supérieur doit primer», med henvisning til Strand Lobben m.fl. mot Norge (2019), 37283/13, avsn. 207. I saker der barnets interesser og foreldrenes interesser står mot hverandre, krever EMK artikkel 8 at de nasjonale myndighetene foretar en rimelig avveining mellom alles interesser. I avveiningen må det legges særlig vekt på barnets beste, som avhengig av sakens art og alvorlighetsgrad kan gå foran foreldrenes interesser.

Domstolen bygger på at barnets beste på den ene siden generelt tilsier at båndene mellom barnet og familien opprettholdes, unntatt i tilfeller der familien har vist seg å være særlig uegnet. Følgelig kan bare helt ekstraordinære omstendigheter føre til brudd i familiebåndet. På den andre siden er det ifølge domstolen klart at barnets beste omfatter å sikre at barnet får utvikle seg i et sunt miljø. Artikkel 8 gir ikke foreldrene rett til tiltak som kan skade barnets helse og utvikling.

Plikten til å arbeide for gjenforening er også et generelt prinsipp i foreldretvistsakene.⁸⁴Se f.eks. I.M m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 109 og Ribic mot Kroatia (2015), 27148/12, avsn. 89. Dette prinsippet har vært sentralt i de mange barnevernssakene mot Norge. I M.L. mot Nord-Makedonia (2025) formulerte EMD det slik (våre uthevinger):⁸⁵M.L. mot Nord-Makedonia (2025), 30206/23, avsn. 62. Med videre henvisninger til Bierski mot Polen (2022), 46342/19.

«Lastly, Article 8 includes a right for a parent to have measures taken with a view to his or her being reunited with their child, and an obligation for the national authorities to take such measures. This applies not only to cases dealing with the compulsory taking of children into public care and the implementation of care measures, but also to cases where contact and residence disputes concerning children arise between parents and/or other members of the children’s family. The obligation of the national authorities to take measures to facilitate contact by a non-custodial parent with children after divorce is not, however, absolute. The key consideration is whether those authorities have taken all necessary steps to facilitate contact as can reasonably be demanded in the special circumstances of each case.»

Plikten er altså ikke absolutt, og går ut på å foreta alle nødvendige tiltak som rimeligvis kan kreves for å legge til rette for kontakt, forholdene i saken tatt i betraktning.

I I.M. m.fl. mot Italia (2022) fremhevet EMD på den ene siden viktigheten av å beskytte et barn i en situasjon som anses å true dets helse og utvikling, og på den andre siden målet om å gjenforene familien så snart omstendighetene tillater det.⁸⁶I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 107.

En forskjell er likevel at i barnevernssakene formuleres målet ofte sterkere («the ultimate aim of reuniting the natural parents and the child»), og det kobles til at det i saken har skjedd en omsorgsovertakelse, som «should be regarded as a temporary measure».⁸⁷ Strand Lobben mot Norge (2019), 37283/13, avsn. 208. I foreldretvister har ikke inngrepet i familielivet startet med et tiltak fra myndighetene, og den positive plikten til å arbeide for gjenforening formuleres gjerne som en plikt til å iverksette tiltak «with a view to reuniting parents with their children and to facilitate such reunions».⁸⁸Ribic mot Kroatia (2015), 27148/12, avsn. 89. Tilsvarende i M.L. mot Nord-Makedona (2025) 30206/23, avsn. 62. I andre saker bruker EMD prinsippene fra barnevernssaken Strand Lobben mot Norge (Storkammer), se for eksempel Nita mot Romania (2024), 1240/21.

Som ledd i plikten til å arbeide for gjenforening må myndighetene vurdere om kontakt kan opprettholdes gjennom mindre inngripende tiltak, for eksempel ved å sette vilkår for samvær eller fastsette at samvær skal skje med tilsyn.

EMK artikkel 8 inneholder også prosessuelle krav til beslutningsgrunnlaget. Det omfatter en vurdering av hele familiesituasjonen, der barnets beste er av helt sentral betydning, jf. Bîzdîga mot Moldova (vår utheving):⁸⁹Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 65. Tilsvarende følger av I.M. m.fl. mot Italia.

«The domestic courts must conduct an in-depth examination of the entire family situation and of a whole series of factors, particularly those of a factual, emotional, psychological, material and medical nature, and make a balanced and reasonable assessment of the respective interests of each person, with a constant concern for determining what would be the best solution for the child, as this consideration is in every case of crucial importance. The margin of appreciation to be accorded to the competent national authorities will vary in accordance with the nature of the issues and the importance of the interests at stake (see Petrov and X v. Russia, no. 23608/16, §§ 98-102, 23 October 2018).»

6.7.3 Risikovurderinger

Sentral plikt

Plikten til å gjøre risikovurderinger er et grunnleggende krav EMD stiller i foreldretvister hvor det foreligger opplysninger om vold. De siste årene har EMD i flere saker konstatert krenkelse av artikkel 8 fordi myndighetene ikke har foretatt tilstrekkelige risikovurderinger.⁹⁰Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, Scuderoni mot Italia (2025), 6045/24, M.L. mot Nord-Makedonia (2025), 30206/23.

Bîzdîga mot Moldova (2023) illustrerer dette godt.⁹¹Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18. Saken ble klaget inn av en far som av nasjonale domstoler ble gitt det EMD omtaler som begrenset samvær – fire timer i uken, kun i barnets hjem – over en periode på ett år. Interne møtereferater fra barnevernet viste at mor hadde opplyst om psykisk trakassering og vold, og at far ble vurdert som en risiko for både mor og barn. Dette var en del av bakgrunnen for at samværet ble begrenset. Nasjonale domstoler opprettholdt barnevernets avgjørelse, men det fremgikk ikke av domstolens avgjørelse at de hadde vurdert voldsopplysningene som avgjørelsen delvis bygget på, eller risikoen disse kunne innebære for mor og barn. EMD kom derfor til at staten hadde krenket sine prosessuelle plikter etter EMK artikkel 8.

Med henvisning til Istanbulkonvensjonen presiserte EMD at en vurdering av enhver form for risiko for vold eller annen «ill-treatment» må være en integrert del av saken (våre uthevinger):⁹²Ibid., avsn. 62.

«In the context of proceedings concerning the custody and visitation rights regarding children, where the primary focus must be on the best interests of the child, an assessment of any risks of violence or other forms of ill-treatment therefore has to form an integral part of such proceedings. For this reason, in the present case the alleged history of domestic violence was a relevant and mandatory factor to be weighed in the assessment of domestic authorities when deciding on contact rights.»

Dommen illustrerer for det første at opplysninger om vold er sentrale å ta opp av hensyn til de utsattes rettigheter. For det andre illustrerer den at myndighetene kan krenke påstått voldsutøvers rettigheter (i dette tilfellet far) dersom en samværsavgjørelse i realiteten bygger på slike påstander uten at det er foretatt en grundig vurdering av både risikoen for vold og holdbarheten i påstandene. Påstått voldsutøver må involveres tilstrekkelig (vår utheving):⁹³Ibid., avsn. 67.

«The Court agrees that the allegations of domestic violence, on account of their gravity and their implications for the child’s best interests, the mother’s safety and the applicant’s contact rights, were central to the determination of the contact rights. For this reason, it was required that these allegations be addressed in a proper decision-making process concerning parental contact, which should have been fair and should have involved the applicant to a degree sufficient to provide him with the requisite protection of his interests (compare Širvinskas, cited above, § 96, and Krasicki, cited above, § 86). While these allegations appear to have been directly accessible to the domestic courts ([…]), it is striking that there is nothing in the file to show that the courts considered and duly assessed this reason.»

Den motsatte situasjonen forelå i I.M. m.fl. mot Italia (2022), hvor manglende risikovurderinger fra nasjonale myndigheter hadde ført til at samvær ble opprettholdt til tross for gjentatte varsler om sikkerheten for barna. I denne saken var det mor og barn som klagde til EMD. I vurderingen av krenkelsen av barnas rettigheter viste EMD blant annet til at den nasjonale domstolen var blitt informert om at faren hadde avsluttet behandlingen for rusavhengighet, og at det fortsatt pågikk en straffesak mot ham for mishandling.⁹⁴I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 121. EMD konstaterte at domstolen ikke på noe tidspunkt hadde vurdert risikoen barna var utsatt for. Særlig fremgikk det ikke av avgjørelsene at hensynet til barnas beste skulle gå foran farens interesse i å opprettholde kontakten og fortsette samværene.⁹⁵Ibid., avsn. 122. EMD fant krenkelse av artikkel 8 fordi barna over flere år hadde vært tvunget til samvær under forhold som ikke sikret et beskyttende miljø, slik at deres beste var blitt tilsidesatt.⁹⁶Ibid., avsn. 125–126.

I Ubeda m.fl. mot Italia (2026) formulerte EMD begrunnelseskravet enda tydeligere. Domstolen understreket at begrunnelsen eksplisitt må vurdere påstandene om vold, troverdigheten og innholdet i dem, og om den atferden påstandene gjelder, er forenlig med foreldreansvar og samvær. EMD viste samtidig til den sentrale rollen («crucial role») Istanbulkonvensjonen artikkel 31 har i slike saker.⁹⁷Ubeda m.fl. mot Italia (2026), 9993/24, avsn. 130: «In this regard, the Court expresses serious concern over the complete absence, in the Juvenile Court’s decisions, of any reference to the statements made by the second and third applicants in hearings regarding the violent conduct they had suffered or to the validity of the complaints filed by the first applicant concerning G.P.’s violent conduct. In that respect the Court shares the concerns expressed by GREVIO (see paragraph 47 above) regarding the rare use of Civil Code provisions on sole custody or the removal of parental responsibility in favour of children who have experienced domestic violence, and reiterates the crucial role that Article 31 of the Istanbul Convention must play in such proceedings. Accordingly, the Court emphasises the necessity of expressly assessing, in the reasoning of domestic authorities’ decisions, the allegations of domestic violence, their credibility and substance, and the compatibility of the conduct in question with custody and visitation rights.»

I sakene der EMD har kritisert myndighetene for manglende risikovurderinger, har det foreligget forhold som tidligere besøksforbud, strafferettslig etterforskning eller dom, gjentatte henvendelser til politi eller andre myndigheter, rapporter fra barnevern, psykologuttalelser, eller uttrykt motstand mot samvær fra barnet.⁹⁸Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 60-63 og 67, Luca mot Moldova (2023), 55351/17, avsn. 66-72, I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20 avsn. 39, 42, 44 og 112 og Bocsa mot Moldova (2023), 6147/18, avsn. 12, 20 og 24.

Innholdet i risikovurderingene

I Bîzdîga mot Moldova (2023) ble det slått fast at vurdering av risiko for vold eller annen mishandling må være en integrert del av behandlingen av saker om foreldreansvar og samvær.

EMD bruker formuleringen «any risks of violence or other forms of ill-treatment». Dette er bredt, og omfatter etter NIMs forståelse mer enn faren for ny fysisk vold: også psykisk skade eller annen omsorgssvikt omfattes. I EMDs avgjørelse I.M. m.fl. mot Italia (2022) viste domstolen til at samværene forstyrret barnas psykologiske og emosjonelle balanse.⁹⁹I.M. m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 123.

Videre må vurderingen omfatte alle potensielle ofre.¹⁰⁰Bîzdîga mot Moldova (2023), 15646/18, avsn. 62 og Scuderoni mot Italia (2025), 6045/24, avsn. 106. Det innebærer at både risikoen for barnet og bostedsforelderen må vurderes, og det er ikke gitt at utfallet blir likt for dem. I Scuderoni mot Italia (2025) viste EMD til at samværs- og bostedsordninger ofte kan brukes som et middel til fortsatt vold eller kontroll etter et samlivsbrudd.¹⁰¹Scuderoni mot Italia (2025), 6045/24, avsn. 104. EMD kritiserte at myndighetene i samværssaken ikke hadde vurdert risikoen i en vold i nære relasjoner-kontekst, noe som kunne ha begrunnet forebyggende tiltak for å beskytte forelder og barn mot en slik risiko.¹⁰²Scuderoni mot Italia (2025), 6045/24, avsn. 106.

Luca mot Moldova (2023) er nyttig for å forstå det nærmere innholdet i disse vurderingene, selv om dommen på dette punktet gjaldt manglende tiltak fra politiet da klageren ba om beskyttelse.¹⁰³Luca mot Moldova (2023), 55351/17.

Gjentakende episoder av vold i familien må tas i betraktning. Myndighetene har en plikt til å foreta en autonom, proaktiv og omfattende risikovurdering av tiltak som kan være i strid med EMK artikkel 3. Myndighetene bør supplere offerets oppfattelse av risikoen med sin egen vurdering. Fortrinnsvis bør de bruke standardiserte risikovurderingsverktøy og sjekklister for å innhente og samle informasjon om alle relevante risikofaktorer i saken. I vurderingen av om statlige myndigheter burde ha vært klar over risikoen for gjentatt vold, har EMD blant annet sett hen til gjerningspersonens historikk med voldelig atferd og manglende etterlevelse av kontaktforbud.¹⁰⁴Luca mot Moldova, (2023), 55351/17, avsn. 66. Dette harmonerer med Istanbulkonvensjonen artikkel 51.

6.7.4 Voldsutsatt forelders motstand mot samvær

EMDs praksis viser at myndighetene må være varsomme med å tolke en forelders motstand mot samvær som manglende samarbeid når motstanden er begrunnet i manglende trygghet for barna.

I I.M. mot Italia (2022) kritiserte EMD at myndighetene stemplet mor som fiendtlig og «ikke-samarbeidsvillig» fordi hun holdt barna tilbake fra samvær hun mente var skadelige. Morens bekymringer var underbygget av flere myndighetsinstanser, som hadde varslet domstolen om at samværet med en aggressiv far ikke kunne gjennomføres trygt. Likevel ble det ikke truffet tiltak for å stanse samværet. EMD sluttet seg uttrykkelig til GREVIOs bekymring for en utbredt praksis i Italia hvor kvinner som anfører vold i nære relasjoner for å motsette seg samvær eller delt omsorg, blir ansett som «ikke-samarbeidende» foreldre og dermed som «uegnede mødre» som fortjener sanksjoner.¹⁰⁵I.M m.fl. mot Italia (2022), 25426/20, avsn. 130 og 137-138.

6.7.5 Tidsperspektivet

Dersom myndighetene bruker for lang tid på å avklare samværsspørsmålet, kan det krenke EMK artikkel 6, og etter omstendighetene også statens positive forpliktelser etter artikkel 8.

I Afflerbach mot Tyskland (2010) konkluderte EMD med krenkelse av artikkel 6, og uttalte at en lang prosess kan medføre at saken de facto blir avgjort:¹⁰⁶Afflerbach mot Tyskland (2010), 39444/08, avsn. 59.

«It reiterates that in particular in cases concerning a person’s relationship with his or her child there is a duty to exercise exceptional diligence in view of the risk that the passage of time may result in a de facto determination of the matter (see Süß v. Germany, no. 40324/98, § 100, 10 November 2005).»

Klager i saken var en far som var anklaget av mor for seksuelle overgrep mot barnet. EMD uttalte at disse anklagene gjorde saken særlig tidskritisk:¹⁰⁷Afflerbach mot Tyskland (2010), 39444/08, avsn. 59.

«The Court therefore finds that an expeditious clarification of the circumstances of the case was of particular importance for the applicant with a view to preventing a further alienation of the child and to finding a regulation of the applicant’s contact rights in the child’s best interest.»

6.7.6 Beskyttelse uten å avvente straffedom

Praksis fra EMD gir støtte for at opplysninger om vold eller risiko må vurderes konkret i samværssaker, og at det ikke kreves at volden er bevist etter strafferettslige beviskrav. I Luca mot Moldova (2023) avviste EMD at beskyttelsestiltak i saker om vold i nære relasjoner kan gjøres avhengig av strafferettslig beviskrav eller straffedom, og uttalte:¹⁰⁸Luca mot Moldova (2023), 55351/17. Se også A m.fl. mot Island (25133/20), avsn. 87.

«Awaiting a criminal conviction before taking relevant protective steps would run counter the underlying positive obligation to protect in the domestic violence context and, in particular, to act promptly after receiving a complaint of domestic violence»

I M.L. mot Nord-Makedonia (2025) aksepterte EMD at midlertidige avgjørelser kan være nødvendige selv om bevisbildet er begrenset:¹⁰⁹M.L. mot Nord-Makedonia (2025), 30206/23.

«60.The Court has recognised in that context that it may be necessary for the domestic courts to promptly adopt interim orders on the basis of limited available evidence in order to safeguard a child’s best interests. In a previous case in which the domestic authorities had been confronted with at least prima facie credible allegations of severe physical abuse of children, the Court found that an interim order removing them immediately from their family had not violated the parents’ rights under Article 8 of the Convention (see B.B. and F.B. v. Germany, nos. 18734/09 and 9424/11, § 49, 14 March 2013).»

Dommene støtter at manglende strafferettslig bevis ikke kan brukes som grunn til å se bort fra risiko for vold eller overgrep i vurderingen av barnets beste.

6.7.7 Krav til domstolens vurdering av straffedom for vold

Som vist under punktet om EMDs utgangspunkter ved samværsavgjørelser, er et sentralt element i EMDs praksis at en avgjørelse om å begrense samvær vurderes konkret.

I Sabou og Pircalab mot Romania (2004) vurderte EMD et saksforhold der den nasjonale regelen innebar at fratakelse av foreldrerettigheter fulgte som tilleggsstraff ved enhver fengselsstraff, uavhengig av lovbruddets art.¹¹⁰Sabou og Pircalab mot Romania (2004), 46572/99. Domstolen kom til at inngrepet ikke forfulgte et legitimt formål.

Barnevernssaken M.D. m.fl. mot Malta (2012) gjaldt en maltesisk regel om automatisk tap av foreldrerettigheter etter straffedom for visse lovbrudd mot barn. Klageren (mor) var domfelt for mishandling og omsorgssvikt overfor sine to barn. Etter maltesisk straffelov medførte en slik domfellelse automatisk tap av «every authority and right» overfor barnet som lovbruddet var begått mot. Tapet inntrådte som en direkte rettsvirkning av domfellelsen, uten at straffedomstolen måtte foreta en konkret vurdering av om tiltaket var nødvendig av hensyn til barnets beste.

Regelen var imidlertid avgrenset til alvorlige lovbrudd mot barn, blant annet mishandling og omsorgssvikt. Domstolen aksepterte derfor at lovgivningen forfulgte et legitimt formål og lå innenfor statens skjønnsmargin:¹¹¹M.D. m.fl. mot Malta (2012), 64791/10 , avsn. 77.

«Given its limited scope the Court finds the measure under Article 197 (4) both reasonable and necessary and in view of the interests at stake, it cannot be said that in legislating for such a measure the State exceeded its margin of appreciation.»

EMD kom likevel til at staten hadde krenket EMK artikkel 8. Krenkelsen lå i at virkningen inntrådte automatisk, ikke la opp til en barnets beste-vurdering, varte til barna ble myndige, og ikke var underlagt en konkret domstolskontroll eller senere prøvingsadgang ved endrede omstendigheter.

Dommen viser at det ligger innenfor statens handlingsrom å knytte svært inngripende konsekvenser for foreldrerettighetene til domfellelser for nærmere bestemte alvorlige lovbrudd mot barnet. Den konkrete anvendelsen kan imidlertid ikke være automatisk, og må bygge på en konkret vurdering av barnets beste, nødvendighet og forholdsmessighet.

6.7.8 Barns stemme

Barnets syn er et sentralt moment i vurderingen av samvær. Motstand mot samvær kan ha ulike årsaker, og kan blant annet være uttrykk for reell frykt, traumer eller utrygghet. Barnets syn og reaksjoner må undersøkes og vurderes konkret.

EMD har funnet krenkelse av barns rett til familieliv etter EMK artikkel 8 i tilfeller der barna ikke har vært tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen, for eksempel i X m.fl. mot Slovenia (2024).¹¹²X m.fl. mot Slovenia (2024), 27746/22. Saken gjaldt både tvangsfullbyrdelse – barna ble fysisk avhentet fra mor til far – og en midlertidig avgjørelse om stans i samvær med mor på bakgrunn av opplysninger om foreldrefremmedgjøring («parental alienation»). EMD uttrykte at barn som er i stand til å ha egne synspunkter, ikke kan anses tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen dersom de ikke får mulighet til å uttrykke sitt syn, og dersom synet deres ikke tillegges behørig vekt ut fra barnets alder og modenhet.¹¹³X m.fl. mot Slovenia (2024), 27746/22, avsn. 152.

EMD har samtidig understreket at barns rett til å bli hørt ikke innebærer en ubetinget vetorett. I Luca mot Moldova (2023) uttalte EMD at barns innvendinger, selv om de skal vektlegges, ikke nødvendigvis er tilstrekkelige til å overstyre foreldrenes interesser, særlig når det gjelder jevnlige samvær. Retten til å uttrykke egne synspunkter kan ikke forstås som en «unconditional power of veto» uten at andre faktorer vurderes og uten at nasjonale myndigheter gjør en helhetlig vurdering av barnets beste.¹¹⁴Luca mot Moldova (2023), 55351/17 og I.S. mot Hellas (2023), 19165/20.

Når et barn motsetter seg samvær, må myndighetene prøve å klarlegge årsaken til motstanden. I K.B. m.fl. mot Kroatia (2017) formulerte EMD dette som en plikt til å identifisere årsakene til barnets motstand og håndtere dem.¹¹⁵K.B. m.fl. mot Kroatia (2017), 36216/13, avsn. 144 Denne plikten formuleres som en innsatsforpliktelse – ikke en resultatforpliktelse. I foreldretvister innebærer dette at myndighetene må undersøke om motstanden skyldes reell frykt, tidligere vold, det å ha vært vitne til vold, lojalitetskonflikt, press eller andre forhold.

Dette var avgjørende i Luca mot Moldova (2023). Barna motsatte seg kontakt med mor etter å ha flyttet til far, som mor hadde opplyst at utsatte henne for fysisk og psykisk vold. Myndighetene la i realiteten barnas motstand til grunn, uten å undersøke den nærmere. EMD kritiserte at det ikke var foretatt noen «official investigation or assessment of the causes of the children’s resistance», og heller ingen vurdering av om barnas atferd hadde sammenheng med at de hadde vært vitne til vold eller med virkningen av å bo sammen med voldsutøveren.

Domstolen aksepterte også at barnets motstand mot å ha kontakt med én forelder er en kompleks og vanskelig situasjon som krever tid og «a variety of complex measures in preparation for their reintroduction to the applicant.»¹¹⁶Luca mot Moldova (2023), 55351/17, avsn. 90.

Barns reaksjoner på samvær er et viktig moment i vurderingen av om samvær kan skade barnets helse og utvikling. Etter en gjennomgang av 41 avvisningsavgjørelser i barnevernssaker, er NIMs vurdering at praksis fra EMD også befester dette.¹¹⁷Pernille Borud og Stine Langlete, «Jo, Høyesterett har fulgt opp EMDs føringer i barnevernssakene om samvær», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, årg. 23, nr. 4 (2025): https://juridika.no/tidsskrifter/fab/23/4/artikkel-4 For eksempel uttalte EMD i M.R. og K.G. mot Norge (2024) at:

«Furthermore, the City Court’s detailed reasons extended to the question of contact rights and were based on a concrete assessment of X’s wishes and the effects of the contact sessions on him. »¹¹⁸M.R. og K.G. mot Norge (2024), 36825/21, avsn. 14.

EMD har også behandlet spørsmålet der det er den påståtte voldsutøvende forelderen som klager til EMD. Bocsa mot Moldova (2023) gjaldt manglende håndheving av samvær, der farens samvær i praksis var bortfalt. Staten viste til barnas motstand og til alvorlige anførsler om at far hadde utøvd vold mot barna. EMD aksepterte at dette var relevante hensyn. Problemet var at forholdene ikke var vurdert i en forsvarlig beslutningsprosess. Dersom myndighetene mente at kontakt med far var i strid med barnas beste, måtte de ha vurdert hvilken risiko han eventuelt utgjorde, og om samværet burde begrenses helt eller delvis.¹¹⁹Bocsa mot Moldova (2023), 6147/18.

Barnets syn må også vurderes i lys av om barnet faktisk er i stand til å uttrykke en selvstendig mening. I I.S. mot Hellas (2023) uttalte EMD at det kan stride mot artikkel 8 dersom en avgjørelse bygger på synspunktene til barn som åpenbart ikke er i stand til å danne og uttrykke en mening om egne ønsker, for eksempel på grunn av «conflicting loyalties» eller «alienating behaviour» fra en forelder.¹²⁰I.S. mot Hellas (2023), 19165/20, avsn. 94.

Samtidig krever ikke EMK at samvær gjennomføres for enhver pris. EMD har anerkjent at det kan komme til et punkt hvor forsøk på å tvinge et barn til samvær blir formålsløst, kontraproduktivt eller skadelig. EMD har understreket at «coercive measures» mot barn ikke er ønskelige og må begrenses på dette sensitive området.¹²¹Luca mot Moldova (2023), 55351/17, avsn. 94. Uttalelsen omfatter i alle fall fysisk maktbruk mot barnet, men EMD avgrenser ikke uttrykkelig hvilke andre former for tvang som omfattes.

EMDs praksis gir for øvrig rom for at myndighetene handler raskt der det foreligger alvorlige bekymringer for barnets trygghet. I slike situasjoner kan det være legitimt å «err on the side of caution» (ha en føre var-tilnærming) og midlertidig stanse eller begrense fysisk kontakt for å beskytte barnet.¹²²M.L. mot Nord-Makedonia (2025), 30206/23, avsn. 72. Tiltak som dette må følges opp av en reell og tilstrekkelig rask vurdering av risikoen, barnets beste og mulige mindre inngripende tiltak.

I flere saker der barnet ikke ble tilstrekkelig hørt nasjonalt, har EMD kritisert at det ikke er oppnevnt en uavhengig representant til barnet (guardian ad litem). Unnlatelse av å oppnevne en uavhengig representant til barnet var et selvstendig artikkel 8-brudd i X m.fl. mot Slovenia (2024).¹²³X m.fl. mot Slovenia (2024), 27746/22. Også barnekomiteen peker på behovet for en uavhengig representant i prosesser der barnets beste skal vurderes og det er en potensiell interessekonflikt.¹²⁴Generell kommentar nr. 14, barnekomiteen, avsn. 96: «In particular, in cases where a child is referred to an administrative or judicial procedure involving the determination of his or her best interests, he or she should be provided with a legal representative, in addition to a guardian or representative of his or her views, when there is a potential conflict between the parties in the decision». Se også avsn. 90.

Også i C mot Kroatia (2020) kritiserte EMD at staten ikke hadde oppnevnt en uavhengig representant til barnet.¹²⁵C. mot Kroatia (2020), 80117/17. Saken er særlig relevant i vår kontekst fordi mor hadde anklaget far for seksuelle overgrep. Myndighetene fant ikke grunnlag for anklagene, og barnet ble flyttet til far. Barnet ville være hos mor, men myndighetene mente barnet var påvirket av mors negative holdninger mot far. EMD viste til at denne typen saker er eksempel på tilfeller der det kan være behov for en selvstendig representant:

«On the contrary, the Court notes that the applicant’s situation, as a child of divorced parents in a custody battle, would appear to be an example of cases in which children may need special guardians ad litem in order to protect their interests, explain to them court proceedings and decisions and their consequences, as well as generally to liaise between the competent judge and the child. However, the applicant was never provided with such a guardian in the course of the second set of custody proceedings, leaving it to his mother to fulfil this role.»

Avgjørelsen viser at behovet for uavhengig representasjon kan være særlig nærliggende i saker med alvorlige overgrepsanklager og påstander om påvirkning, fordi barnet ellers risikerer å bli representert av en forelder med sterke egeninteresser i saken.

6.8 Den anklagede forelderens vern

6.8.1 Vern om rykte

Når domstolen i en samværssak omtaler eller bygger på opplysninger om vold, aktualiseres den anklagede forelderens vern etter EMK. Uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 setter den ytre rammen mot skyldkonstateringer, og omtales nedenfor i punkt 6.8.2. EMK artikkel 8 stiller i tillegg selvstendige krav til hvordan slike opplysninger kan omtales av hensyn til forelderens omdømme. Det er dette som omtales her.

S.C. mot Norge (2007) er, etter det NIM kjenner til, den eneste fellende EMD-dommen mot Norge om samvær etter barneloven.¹²⁶S.C. mot Norge (2007), 12148/03. Saken gjaldt en far som var nektet samvær med sine barn. Lagmannsretten hadde i begrunnelsen uttalt at det var mange elementer som indikerte at barnet hadde vært utsatt for overgrep fra far, som var klager i saken. Straffesaken mot far var tidligere henlagt. Samtidig uttalte lagmannsretten at det ikke var nødvendig å gå nærmere inn på overgrepsanklagene eller ta stilling til dem.

EMD kom til at fars rettigheter etter EMK artikkel 8 var krenket. EMD fant ingen holdbar grunn («cogent reasons») for at lagmannsretten «in part dealt with, in part omitted to deal with the issue of sexual abuse». EMD la vekt på at slike uttalelser i en rettsavgjørelse kunne ha stor betydning for klagerens rykte, personlige situasjon og utøvelse av sitt privatliv. EMD uttalte: ¹²⁷Ibid. avsn. 37

«In the Court’s opinion, the national court should either have disposed of the issue, with all that means in terms of evidentiary assessment and reasoning, or have left it on the side.»

Dommen bygger dermed på at dersom en nasjonal domstol i begrunnelsen gir uttrykk for mistanke om at overgrep kan ha skjedd, må retten enten gjøre den nødvendige bevisvurderingen og komme til en begrunnet konklusjon, eller la spørsmålet ligge.

I nyere praksis kan det imidlertid være mindre rom for å anse slike opplysninger som at de ikke er nødvendige for saken. I Bîzdîga mot Moldova (2023) la EMD som nevnt i punkt 6.7.3 til grunn at opplysninger om vold var en relevant og obligatorisk faktor ved samværsvurderingen i denne saken.

Etter det NIM kan se, er ikke uttalelsen i S.C. mot Norge (2007) om at retten alternativt kunne ha «left it on the side» gjentatt i senere EMD-praksis. Uttalelsen bør også leses i lys av sakens særlige karakter. Lagmannsretten hadde omtalt forhold som tydet på seksuelle overgrep, men samtidig uttrykkelig sagt at det ikke var nødvendig å ta stilling til spørsmålet.

I Bocsa mot Moldova (2023), som gjaldt myndighetenes manglende gjennomføring av en fastsatt samværsordning, fikk faren i realiteten ikke noe samvær med barna. EMD konstaterte krenkelse av EMK artikkel 8. Det forelå opplysninger om at far hadde vært voldelig mot barna, noe myndighetene ikke hadde vurdert. EMD uttalte: ¹²⁸Bocsa mot Moldova (2023), 6147/18 avsn. 24.

«However, their gravity and implications for the children’s best interests, on the one hand, and on the applicant’s contact rights, on the other hand, required that they be addressed in a proper decision-making process concerning parental contact, which should have been fair and should have involved the applicant to a degree sufficient to provide him with the requisite protection of his interests»

Sett i lys av nyere praksis, er det etter NIMs vurdering grunn til å anta at EMD i dag ville være mer tilbakeholden med å legge til grunn at opplysninger om vold er uten betydning for samværsvurderingen.¹²⁹Se f.eks. Nita mot Romania (2024), 1240/21, avsn. 25, der EMD uttaler «It is also unclear on what grounds the courts found that X’s violent and alienating behaviour was irrelevant to the issue of residence (see paragraphs 15, 16 and 21 above; contrast Diamante and Pelliccioni v. San Marino, no. 32250/08, §§ 180 and 183, 27 September 2011).» Samtidig er S.C. mot Norge (2007) videreført i EMDs praksis som støtte for at alvorlige anklager i en nasjonal avgjørelse er et inngrep i EMK artikkel 8. Omtalen må derfor oppfylle kravene til nødvendighet og forholdsmessighet i EMK artikkel 8.

6.8.2 Uskyldspresumsjonen

Et særlig spørsmål oppstår der en forelder er frifunnet i en straffesak, men det i en senere foreldretvist anføres at vedkommende har utøvd vold. Uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2 kan også få betydning etter at en person er frifunnet i en straffesak.

I N.A. mot Norge (2015) aksepterte EMD at norske domstoler, etter frifinnelse i straffesaken, kan ilegge erstatningsansvar på grunnlag av et lavere sivilrettslig beviskrav. EMD la vekt på at lagmannsretten hadde skilt mellom strafferettslig og sivilrettslig ansvar, anvendt et lavere beviskrav («clear probability») og uttrykkelig presisert at den sivile avgjørelsen ikke rokket ved frifinnelsen. Sentralt var også at lagmannsretten ikke utpekte klageren som den direkte gjerningspersonen.¹³⁰N.A. mot Norge (2015), 27473/11, avsn. 47: «It is also noteworthy that the High Court’s reasoning left open the identity of the person or persons who had inflicted the damage and thus did not single out the applicant as the perpetrator.»

Avvisningsavgjørelsen Kaiser mot Østerrike (2016) gjaldt en far som ble beskyldt for seksuelle overgrep mot sin fire år gamle datter.¹³¹Kaiser mot Østerrike (2016), 15706/08. Østerrikske domstoler ga først et midlertidig besøks- og kontaktforbud som påla ham å flytte ut av hjemmet og forbød kontakt med kone og barn.

Faren ble senere frifunnet i straffesaken fordi det strafferettslige skyldkravet ikke var oppfylt. Etter frifinnelsen krevde faren at kontaktforbudet ble opphevet, men de sivile domstolene avslo fordi frifinnelsen i seg selv ikke viste at risikoen for barna var bortfalt. EMD aksepterte dette, og la vekt på at det sentrale formålet var å vurdere fremtidig risiko for barna:¹³²Ibid., avsn. 53

«The Court therefore concludes that there was no sufficiently strong link between the concluded criminal proceedings and the proceedings for the lifting of the interim injunction. The purpose of the latter proceedings was to evaluate the risks of the children suffering harm in the future and not to punish the applicant for any possible criminal acts committed in the past.»

I tillegg var den potensielt inkriminerende uttalelsen i den nasjonale saken – «the possibility of sexual abuse could not be excluded» – på ingen måte en konstatering av straffansvar, ifølge EMD.¹³³Ibid., avsn. 53: «Moreover, in the proceedings before the civil courts, these courts in no way stated that the applicant was criminally liable with regard to the charges which he had been acquitted of.» Domstolen kom til at EMK artikkel 6 nr. 2 ikke kom til anvendelse i saken.

Skillet mellom strafferettslig skyld og en fremtidsrettet vurdering, som EMD oppstilte i Kaiser mot Østerrike (2016), er befestet i EMDs storkammeravgjørelse Nealon og Hallam mot Storbritannia (2024), der domstolen gjør en bred gjennomgang av EMDs praksis i saker om uskyldspresumsjonen.

EMD omtalte saken under de generelle prinsippene i dommen.¹³⁴Nealon og Hallam mot Storbritannia (2024), 32483/19, avsn. 125: «More recently, the Court has found that an applicant’s request to lift an interim order that he leave the family home was not a sequel to the criminal proceedings against him relating to the sexual abuse of his daughter (see Kaiser v. Austria, (dec.), no. 15706/08, 13 December 2016, with further references, notably to Allen, cited above, § 104, and O.L. v. Finland); […]» I vurderingsdelen uttalte domstolen at «There are obviously important policy reasons for not allowing an acquittal to preclude, for example, an award of damages to a victim, or the protection of an at-risk child.»¹³⁵Ibid., avsn. 165.

EMK artikkel 6 nr. 2 er altså ikke til hinder for at sivile domstoler bygger på samme faktiske forhold etter en selvstendig bevisvurdering med lavere beviskrav enn i straffesaker. Det er ifølge EMD åpenbart gode grunner for at frifinnende dommer ikke skal være til hinder for beskyttelse av barn i sivile saker. Samtidig kan ikke begrunnelsen formuleres slik at den sår tvil om frifinnelsen eller tilskriver forelderen strafferettslig skyld (skyldkonstatering).

Hvorvidt noe er en skyldkonstatering må vurderes ut fra konteksten, som omfatter de rettslige og faktiske spørsmålene domstolene skal ta stilling til etter nasjonal rett, i Norge barneloven og EMK artikkel 8. Det betyr at retten i en sak etter barneloven kan ta stilling til sannsynligheten for at det har skjedd vold og overgrep uten at det kommer i konflikt med uskyldspresumsjonen.

6.9 Menneskerettslig definisjon av vold

Anmodningsvedtaket definerer ikke begrepet «vold», og det kan ha ulik betydning i ulike fagtradisjoner.

Etter menneskerettighetene er vold definert bredt.

Barnekonvensjonen artikkel 19 sier at barn skal beskyttes mot alle former for fysisk og psykisk vold, skade eller misbruk, omsorgssvikt eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnyttelse, herunder seksuelt misbruk. Barnekomiteen bruker «vold» som en samlebetegnelse på alle disse formene for skade på barnet.¹³⁶Generell kommentar nr. 13 (2011), barnekomiteen, avsn. 4.

De ulike formene for vold, og konsekvensene av å være eksponert for vold, er nærmere beskrevet i den generelle kommentaren. Det å være vitne til vold i hjemmet, beskrives som en form for psykisk vold.¹³⁷Ibid., avsn. 21 (e).

Komiteen understreker at alle former for vold mot barn, selv mildere former, er uakseptable, og at artikkel 19 ikke gir noe rom for å definere vold mot barn som rettslig eller sosialt akseptabelt. Hvorvidt volden er gjentatt, alvorlig eller tilsiktet skal dermed ikke være vilkår for at et forhold omfattes av voldsbegrepet. Komiteen presiserer imidlertid at statene kan

«[…] refer to such factors in intervention strategies in order to allow proportional responses in the best interests of the child, but definitions must in no way erode the child’s absolute right to human dignity and physical and psychological integrity by describing some forms of violence as legally and/or socially acceptable»¹³⁸Generell kommentar nr. 13 (2011), barnekomiteen, avsn. 17.

Vi forstår dette slik at selv om voldsbegrepet er og skal være bredt, kan voldens alvor, hyppighet og karakter likevel ha betydning for hvilke tiltak som bør iverksettes, slik at tiltakene blir forholdsmessige og tilpasset barnets beste.

Også andre menneskerettslige instrumenter bygger på en bred forståelse av vold og skadelige handlinger mot barn. Lanzarotekonvensjonen omfatter seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk av barn, mens Istanbulkonvensjonen omfatter fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk vold i nære relasjoner, også vold fra foreldre mot barn.

EMK inneholder ingen definisjon av vold. EMD har heller ikke definert vold uttømmende, men har i sin praksis understreket at vold ikke er begrenset til fysisk maktbruk. I praksis om vold i nære relasjoner har domstolen uttrykkelig regnet blant annet psykisk vold, trusler og stalking som former for vold.¹³⁹J.S. mot Slovakia (2026), 35767/23, avsn. 38. Domstolen har også fremhevet betydningen av den frykten og psykiske belastningen handlingene skaper. I J.S. mot Slovakia (2026) uttalte EMD at «even a single blow may arouse feelings of fear and anguish in the victim and seek to break his or her moral and physical resistance.»¹⁴⁰Ibid., avsn. 44.

Om slike handlinger utløser vern etter statens positive forpliktelser etter EMK artikkel 3 eller 8 kommer an på alvorlighetsgraden vurdert konkret opp mot offerets alder og sårbarhet.

Spørsmålet om hva slags vold som bør utløse hovedregelen, behandles i punkt 7.3.

6.10 Oppsummering av menneskerettslig rammeverk

Det menneskerettslige rammeverket gir to grunnleggende utgangspunkter. For det første har barn rett til beskyttelse mot vold, overgrep og annen behandling som kan skade deres fysiske eller psykiske helse og utvikling. Dette følger av Grunnloven, barnekonvensjonen, Lanzarotekonvensjonen, Istanbulkonvensjonen og EMK artikkel 8 – og i de mest alvorlige tilfellene EMK artikkel 2 og 3. For det andre er kontakten mellom barn og foreldre beskyttet som familieliv etter EMK artikkel 8, Grunnloven og barnekonvensjonen. Begrensninger i samvær må derfor bygge på relevante og tilstrekkelige grunner, og beslutningsprosessen må gi de berørte tilstrekkelig vern.

Barnets beste er det sentrale vurderingstemaet. EMD legger til grunn at barnets beste normalt tilsier at familiebånd opprettholdes, men at en forelder ikke kan kreve tiltak som vil skade barnets helse og utvikling. I samværssaker med voldstema innebærer dette at spørsmålet ikke bare er om familiebånd bør opprettholdes, men om kontakt kan gjennomføres uten å skade barnets helse og utvikling eller sette barnets eller den voldsutsatte forelderens sikkerhet i fare.

Et hovedkrav i EMDs praksis er at nasjonale myndigheter må foreta en konkret og grundig vurdering av hele familiesituasjonen. Vurderingen må omfatte faktiske, følelsesmessige, psykologiske, materielle og medisinske forhold, og ha som siktemål å finne den beste løsningen for barnet.

Der det foreligger opplysninger om vold, skjerpes kravene til beslutningsgrunnlaget. EMD har slått fast at vurderingen av «any risks of violence or other forms of ill-treatment» må være en integrert del av saker om foreldreansvar og samvær. Opplysninger om voldshistorikk kan være en «relevant and mandatory factor» i samværsvurderingen. Begrunnelsen må vise at retten har vurdert både innholdet i opplysningene om vold og hvor troverdige de er. Den må også vise at retten har vurdert om den atferden opplysningene gjelder, er forenlig med samvær. Risikoen må vurderes for både barnet og den voldsutsatte forelderen, herunder om samvær kan bli en arena for fortsatt kontroll eller skade.

På tvers av de menneskerettslige kravene står altså risikovurderingen sentralt. EMK artikkel 8 krever at risiko for vold, mishandling eller annen skade vurderes som del av den konkrete barnets beste-vurderingen. Istanbulkonvensjonen artikkel 31 krever at voldshendelser tas i betraktning ved avgjørelser om foreldreansvar og samvær, og at utøvelsen av samvær ikke setter offerets eller barnets rettigheter og sikkerhet i fare. Istanbulkonvensjonen artikkel 51 pålegger dessuten myndighetene å sørge for risikovurdering og risikohåndtering i saker om vold i nære relasjoner. Lanzarotekonvensjonens kontrollorgan har anbefalt automatiske risiko- og barnets beste-vurderinger der en forelder eller verge er mistenkt, siktet, tiltalt eller domfelt for seksuelle overgrep mot eget barn.

Felles for disse kildene er at risiko ikke skal behandles som et spørsmål den voldsutsatte forelderen eller barnet alene må håndtere. Myndighetene må sikre at risiko vurderes og møtes med egnede tiltak. Konvensjonene pålegger ikke automatisk samværsnekt ved vold, men de gir tidligere voldshendelser en sentral plass i vurderingen av om samvær kan gjennomføres trygt. Tidligere vold er derfor ikke bare et historisk forhold, men kan være et tungtveiende risikomoment.

Dersom det foreligger risiko, må myndighetene vurdere om den kan håndteres gjennom mindre inngripende tiltak forutsatt at disse gir barnet og den voldsutsatte forelderen tilstrekkelig beskyttelse. Slike tiltak kan være begrenset samvær, samvær med tilsyn, trygge hente- og leveringsordninger, kontakt gjennom andre kanaler eller andre vilkår. I Bîzdîga mot Moldova (2023) kritiserte EMD blant annet at nasjonale myndigheter ikke hadde vurdert mulige tiltak som kunne gjøre samvær forsvarlig, herunder «supervised contact or other forms of contact». Kravet om å vurdere mindre inngripende tiltak innebærer likevel ikke at slike tiltak alltid skal prøves. Dersom de ikke er egnet til å gi tilstrekkelig beskyttelse, kan samvær nektes.

Samvær kan begrenses eller nektes der dette er nødvendig for å beskytte barnet mot skade på helse og utvikling. I saker med vold i nære relasjoner må vurderingen også omfatte den voldsutsatte forelderens rettigheter og sikkerhet. Istanbulkonvensjonen artikkel 31 nr. 2 krever at utøvelsen av samværsrettigheter ikke setter «the rights and safety of the victim or children» i fare. EMD har kritisert nasjonale myndigheter for å unnlate å vurdere den voldsutsatte forelderens sikkerhet i samværssaker. Den voldsutsatte forelderens situasjon er derfor både et selvstendig hensyn og et forhold som kan ha betydning for barnets trygghet og omsorgssituasjon.

Samtidig er nullsamvær et inngripende tiltak som kan svekke eller bryte familiebånd. Det krever konkrete og tungtveiende grunner, en forsvarlig vurdering av risiko og barnets beste, og normalt adgang til ny vurdering ved endrede forhold. I Koulizakis mot Sverige (2024) aksepterte EMD at det ikke ble fastsatt samvær, blant annet fordi avgjørelsen bygget på en konkret vurdering av situasjonen på avgjørelsestidspunktet, ikke var irreversibel, og kunne kreves vurdert på nytt ved endrede forhold.

Menneskerettighetene krever ikke straffedom for at vold eller risiko kan vektlegges i samværsvurderingen. Dette gjelder både mens en straffesak pågår, og etter en eventuell frifinnelse.

Mens straffesaken pågår, kan myndighetene ikke avvente en straffedom dersom det er nødvendig å beskytte barnet mot risiko for vold. I Luca mot Moldova (2023) uttalte EMD at det ville stride mot beskyttelsesplikten å avvente straffedom før eventuelle beskyttelsestiltak treffes.

Når straffesaken er avsluttet med frifinnelse, er uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2 ikke til hinder for at en domstol i en barnelovssak foretar en selvstendig, fremtidsrettet risikovurdering på grunnlag av de samme faktiske forholdene. Vurderingen kan bygge på et lavere beviskrav enn i straffesaken, men må ikke innebære en konstatering av strafferettslig skyld eller så tvil om frifinnelsen. Kaiser mot Østerrike (2016) illustrerer at frifinnelse ikke i seg selv er til hinder for å videreføre et sivilt beskyttelsestiltak. EMD la vekt på at vurderingen gjaldt fremtidig risiko for barna, ikke farens strafferettslige skyld.

Samtidig må alvorlige anklager om vold eller overgrep behandles i en forsvarlig og kontradiktorisk prosess. Dersom nasjonale domstoler omtaler eller bygger på slike anklager, må dette skje med tilstrekkelig bevisvurdering og begrunnelse. Påstått voldsutøvers rykte har vern etter EMK artikkel 8. S.C. mot Norge (2007) viser at domstolene ikke kan gi uttrykk for alvorlige mistanker gjennom sin begrunnelse uten å ta stilling til dem på en forsvarlig måte. Senere praksis, blant annet Bîzdîga mot Moldova (2023), viser samtidig at relevante opplysninger om vold ikke kan ses bort fra når de har betydning for risikoen ved samvær.

Straffesakens status eller utfall er derfor ikke i seg selv avgjørende.

Barnets rett til å bli hørt er et sentralt prosessuelt krav, og en rettighet etter barnekonvensjonen og Grunnloven. Etter barnekonvensjonen artikkel 12 og EMDs praksis må barnets mening innhentes og tillegges vekt etter alder og modenhet. Samtidig gir ikke menneskerettighetene barnet en ubetinget vetorett. I Luca mot Moldova (2023) understreket EMD at barns motstand mot samvær ikke kan behandles som en «unconditional power of veto» uten at årsakene til motstanden og barnets beste vurderes helhetlig. Myndighetene må derfor søke å klarlegge om barnets motstand skyldes reell frykt, voldserfaringer, traumer, lojalitetskonflikt, press eller andre forhold. Etter EMDs praksis er barnets reaksjoner på samvær et sentralt moment.

Samlet tilsier menneskerettighetene at lovgiver har et betydelig handlingsrom innenfor visse grenser. De sentrale kravene er at barnets rett til beskyttelse gis reell vekt, at myndighetene har ordninger som sikrer at opplysninger om risiko for vold og skade identifiseres og vurderes, at samvær ikke gjennomføres der risikoen ikke kan håndteres forsvarlig, og at inngrep i familielivet bygger på en konkret og begrunnet vurdering.

For anmodningsvedtaket innebærer dette særlig at lovgiver kan gi tidligere vold stor betydning i reglene om samvær, men at vurderingen menneskerettslig må knyttes til fremtidig beskyttelse, risikohåndtering, barnets beste og forholdsmessighet.