Innlegg av Gro Nystuen, konstituert direktør, på NIMs 10-årsjubileum i Gamle Logen, 22. mai.
Grunnloven § 2 sier at «Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Dette triangelet av gjensidig avhengige verdier danner grunnlaget for staten og samfunnet vårt:
Demokratiet sikrer at vi, folket, gjennom offentlig debatt og frie valg kan finne politiske løsninger og vedta lover som gjelder likt for alle borgere.
Rettsstaten er nødvendig for å sørge for at samfunnets spilleregler, og det som er demokratisk vedtatt, sikrer forutberegnelighet og rettferdige prosesser i møte med statens makt.
Menneskerettighetene underbygger demokratiet og rettsstaten ved å sette grenser for den demokratiske makten, og sikre mindretall mot flertallstyranni.
Så selv om vi heter Norges institusjon for menneskerettigheter er vi like opptatt av demokratiet, og av rettsstaten.
På mange måter går det bra med disse tre fundamentene i Norge. Vi er et samfunn med høy tillit, de fleste av oss stoler på staten, vi stoler på hverandre og vi stoler på at folk flest gjør jobben sin ordentlig, også i det offentlige byråkratiet, eller blant våre folkevalgte.
En grunn til at samfunnet vårt har så mye «tillitskapital» er at vi har checks and balances – altså kontrollfunksjoner. Vi er avhengig av at alle som utøver makt eller oppgaver på vegne av det offentlige, kan sees i kortene. Vi menneskerettighetsforsvarere har et særlig ansvar for å ha en undersøkende og kritisk grunnholdning til maktutøvelse for å bidra til forsvar av nettopp rettsstaten.
Èn måte å gjøre det på er å gi innspill til menneskerettighetsaspektene ved nye lovutkast. Vi prøvde for eksempel lenge å få oppmerksomhet rundt den mye omtalte sivilbeskyttelsesloven, som nok var et eksempel på for mye tillit. Her hadde man gått vel langt i å tenke at hvis det virkelig blir krise, så bør jo regjeringen få så omfattende fullmakter som mulig. Og mange, også på Stortinget, tenkte at dette virket fornuftig. Men det var flere, deriblant NIM, som stilte spørsmålet: hva om det en dag kommer en annen type regjering, en som ønsker å bygge ned rettsstaten?
Vi i NIM mener det er viktig å sørge for brannmurer som hindrer nedbygging av demokratiet, og dermed også rettstaten og menneskerettighetene. Én god brannmur vil være mekanismer som hindrer misbruk av regjeringsmakt til å angripe demokratiet. Slike murer bør bygges før problemene eventuelt inntrer. Man må tette taket før regnet kommer.
I Norge er vi heldige – vi har en Grunnlov som har sikret rettsstat, demokrati og menneskerettigheter i over 200 år. Samtidig har den blitt endret og fått viktige tillegg. En viktig utvikling var naturligvis innlemmingen av mange flere menneskerettigheter i 2014. Men vi har også nylig fått en bestemmelse om beskyttelse av domstolenes uavhengighet.
Dessuten har Stortinget også gjort et godt arbeid med å endre reglene og prosedyrene for grunnlovsendring, som nettopp gjør det lettere å drive arbeid nå som ruster vårt system for fremtiden.
Senere i dag skal vi få høre mer om Grunnloven, og om den egentlig er god nok i møte med nye trusler.
Vi i Norge har et godt menneskerettighetsvern sammenliknet med folk i mange andre land. Likevel finnes det mangler også her hjemme. Hvert år leverer NIM en årsmelding til Stortinget der vi redegjør for menneskerettighetssituasjonen i Norge og peker på utfordringer. Noen av disse utfordringene har vært vedvarende gjennom hele NIMs levetid, mens andre har latt seg løse.
Og hva har vi i NIM vært opptatt av i forsvaret av menneskerettigheter og rettsstat?
Vi har i alle disse ti årene jobbet for å beskytte, fremme og informere om ytringsfriheten. Dette er viktig fordi ytringsfriheten muliggjør realisering av alle andre menneskerettigheter. Og det var derfor ekstra gledelig at ytringsfriheten kom helt på topp da NRK-programmet debatten (8. mai i år) spurte folk hva de elsket mest ved Norge.
Ytringsfriheten står sterkt i Norge, men å forsvare den krever likevel kontinuerlig innsats. Å stå opp for retten til å komme med upopulære eller kontroversielle synspunkter – når man ikke nødvendigvis er enig i innholdet, men er for retten til å fremføre dem, kan være krevende. Man blir fort mistenkt for egentlig å stille seg bak, eller i alle fall bagatellisere de mulige skadevirkningene av, de ytringene man forsvarer.
At også lovlige ytringer kan ha skadevirkninger, er klart. Vi beskytter ikke ytringsfriheten fordi vi ikke skjønner dette – vi beskytter ytringsfriheten fordi det er umulig å realisere demokrati, rettsstat og menneskerettigheter uten denne friheten.
Hets og hatprat i sosiale medier eller i kommentarfeltene på nettavisene kan ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten ved at mange avstår fra å ytre seg. Ekkokamre på sosiale medier bidrar ofte til økt polarisering av ytringsklimaet. Dette må ikke skremme oss fra å forsvare alles rett til å ytre seg.
Rettsstaten skal jo gjelde for alle i samfunnet vårt. Men i skyggen av Fosen-saken opplevde mange samer i Norge at rettstaten ikke gjaldt for dem. Seieren i Høyesterett ble til frustrasjon og fortvilelse over manglende respons fra myndighetenes side. Vi NIM har i disse ti årene hatt et sterkt fokus på urfolksrettigheter – det er en sentral del av vårt mandat. Samene har et sterkt rettsvern, både i Norge og internasjonalt. Men vi mener likevel at det er behov for flere tiltak og reguleringer for å sikre blant annet samenes rett til kulturutøvelse, retten til eget språk og vern mot hets og hat. Sannhets- og forsoningskommisjonen konkluderte med at det fortsatt gjenstår mye i arbeidet med å rette opp konsekvensene av fornorskningspolitikken overfor samer, og overfor kvener og skogfinner.
Mahatma Ghandi skal en gang ha sagt at en nasjons sivilisasjonsgrad bør måles på hvordan den behandler sine mest sårbare. For et demokrati og en rettsstat er det altså viktig at systemene er rigget for å ta vare på utsatte grupper.
Et eksempel på en slik utsatt gruppe er sårbare eldre. Dette er en gruppe som mangler en sterk stemme, noe som gjør at det er lettere å overse eller undervurdere menneskerettighetsutfordringer i eldreomsorgen. Gjennom medieoppslag blir vi jevnlig gjort oppmerksomme på tilfeller av manglende stell og uverdig behandling i norsk eldreomsorg. Og disse problemene blir ikke mindre over tid. Vi vet at andelen eldre i Norge vil vokse i årene fremover, samtidig som tilgangen til arbeidskraft kommer til å minke. Vår egen undersøkelse viser at nesten halvparten av den norske befolkningen ikke tror eldreomsorgen vil være i stand til å ivareta dem på en god måte når de blir gamle.
En annen sårbar gruppe vi har fulgt tett gjennom hele NIMs eksistens er innsatte i norske fengsler. Menneskerettighetsutfordringene for innsatte er mange, og NIM har hvert år siden opprettelsen kommet med anbefalinger til norske myndigheter knyttet til denne gruppen. Dette dreier seg blant annet om bruk av isolasjon og tvang, bedre helsehjelp og tiltak for å ivareta innsatte med psykiske lidelser eller utviklingshemming.
De siste årene har vi også jobbet mye med funksjonshemmedes rettigheter. Det er viktig at Norges største minoritet har anledning til å utøve sine rettigheter og delta i rettsstaten på lik linje med andre. Vi har derfor jobbet for at FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter skal inkorporeres i menneskerettsloven. Ikke minst er det viktig fordi denne gruppen altfor ofte glemmes i rettstats- og rettighetsdiskusjoner.
Det er en rekke sårbare eller utsatte grupper i samfunnet vårt, som må behandles på en måte som er en rettsstat verdig. Vi i NIM har blant annet jobbet med stigmatisering av rusavhengige, diskriminering av norske romer og andre nasjonale minoriteter, forholdene på utledningsinternatet på Trandum, enslige mindreårige asylsøkeres omsorgssituasjon, barn under barnevernets omsorg og kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner. Hvordan disse og andre utsatte grupper blir behandlet er et tegn på hvordan rettstaten fungerer.
Det koster penger å ivareta rettighetene til utsatte grupper. Det mest utfordrende i tiden som kommer er knappe offentlige budsjetter. Ikke minst gjelder det på kommunalt nivå, hvor rettigheter ofte skal innfris i praksis. I tiden framover skal vi bruke veldig mye penger på forsvar og sikkerhet. Prioriteringer er krevende, og det er fort gjort at de med lavest stemme blir glemt. NIMs arbeid for styrking av rettsstaten handler ikke minst om å være i hjørnet til de som ikke greier å bryte gjennom i offentligheten.
Vi lever i et samfunn som utvikler seg stadig hurtigere. En viktig prioritering fremover bør derfor være områder hvor både rettsutviklingen og samfunnssituasjonen utvikler seg raskt. Jeg vil nevne to slike områder.
For det første skaper ny teknologi nye rettighetsspørsmål både knyttet til privatliv, ytringsfrihet og diskriminering som dukker opp raskere enn vi rekker å løse dem. Vi har i flere år jobbet mye med hvordan demokrati og ytringsfrihet blir påvirket av den raske teknologiutviklingen. Ny teknologi og menneskerettslige utfordringer skal vi få høre mer om litt senere i dag.
En annen problemstilling som reiser nye menneskerettsspørsmål, er klimakrisen. Rettsutviklingen på dette feltet går ekstremt raskt. Ikke fordi noen tror at domstoler alene kan redde oss fra klimakrisen eller fordi domstolene skal overta politiske domener. Men rettigheter må håndheves, også på dette området. For et drøyt år siden avsa Den europeiske menneskerettsdomstolen sin første dom om klima og menneskerettigheter. Dommen bekrefter, som NIM har hevdet lenge, at staten har en rettslig plikt til å beskytte enkeltpersoner mot skadelige klimaendringer.
Nettopp på grunn av de menneskerettslige utfordringene vi ser, er det viktig at samfunnet utvikler og bruker gode verktøy som bidrar til gjennomføring av menneskerettigheter i praksis.
Et grunnleggende verktøy i denne verktøykassa er gode menneskerettighetsvurderinger. Det er ikke så lett som man skulle tro. Ofte står man i det vi kaller «menneskerettighetsspagaten», der to eller flere rettigheter skal veies mot hverandre. Vi kan hente eksempler fra pandemien, der vi så at retten til liv og helse måtte veies opp mot retten til bevegelsesfrihet og privatliv. Beskyttelsen mot hatprat og hets må balanseres opp mot ytringsfriheten. Retten til privatliv må veies opp mot behovet for kriminalitetsbekjempelse. Og så videre.
Denne menneskerettslige balansekunsten må utøves av både domstoler, byråkrater i offentlig sektor, ja til og med av Stortinget når lovforslag kommer på deres bord. Derfor er det en stor glede for oss at noe så tilsynelatende kjedelig som utredningsinstruksen nå har fått en eksplisitt henvisning til menneskerettighetene. Dette har vi jobbet for i mange år, og det betyr at myndighetene må foreta avveiinger mellom menneskerettigheter og andre hensyn i tilknytning til lovarbeid og andre tiltak.
Her vil jeg gjerne også reklamere litt for NIMs egen «utredningsinstruks»: Veileder for utredning av menneskerettslige problemstillinger. Den viser hvordan man skal kunne foreta nødvendige avveiinger og vurderinger av spørsmål som har sider til menneskerettighetene.
I verktøykassa finner vi også – igjen noe som høres kjedelig ut – folkerettslig (og naturligvis nasjonalrettslig) metode og kildebruk. Vi er opptatt av faglig solid tolkning og anvendelse av, ikke bare Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, men også andre menneskerettighetskonvensjoner og traktater Norge er bundet av. Hvis man trår metodisk feil, mister man sin overbevisningskraft. Derfor skriver vi en del om nettopp menneskerettslig metode i veilederen vår.
Like viktig som juridisk kompetanse er kunnskap om hvordan det står til der ute. I NIM snakker vi om det såkalte implementeringsgapet – ofte er det juridiske rammeverket godt, men det kan være utfordringer med gjennomføringen. Dette gapet må vi ha kunnskap om – hva er årsaken til det, hvordan arter det seg, hvem er hardest rammet? Da er jussen helt avhengig av kunnskap og metodikk fra andre fagdisipliner og ikke minst sivilsamfunnet, som kan fortelle oss noe om hvordan verden faktisk ser ut.
Et veldig åpenbart, men likevel vanskelig tilgjengelig verktøy, er forebygging. Mange store utfordringer i Norge kunne vært avverget med tidlige og langsiktige tiltak, i stedet for å slukke branner i etterkant. En døgnplass i et norsk ungdomsfengsel koster 20.000. Det blir nesten ti millioner i året. Man får mye fritidsklubb eller andre forebyggende tiltak for det. Når man ser på bakgrunnen til de innsatte i norske fengsler, handler det ofte nettopp om oppvekstsvilkår. Vi vet også mye om hvilke kjente risikofaktorer som er til stede ved familievold og drap i nære relasjoner. Vi i NIM har løftet dette i mange år – men det er et av de vanskeligste verktøyene å vinne gehør for.
Heller ikke i Norge er vi immune mot trusler mot vårt grunnlovfestede verditriangel. Gode prioriteringer, gode menneskerettsvurderinger, god juridisk metode, kunnskapsbaserte tiltak – alt dette er verktøy vi trenger for å sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene, slik det står i Grunnloven § 2.
Takk for oppmerksomheten.