Nasjonale minoriteter

I Norge er jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og tater/romanifolk anerkjente som nasjonale minoriteter. Felles for de nasjonale minoritetene er deres langvarige historie og tilknytning til Norge – og deres historiske erfaringer med statlige diskriminerende og assimilerende tiltak.

Nasjonale minoriteter

Menneskerettsvernet for nasjonale minoriteter

Nasjonale minoriteter er de minoriteter som har langvarig historie og tilknytning til Norge og er anerkjente av Norge som nasjonal minoritet etter Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Rammekonvensjonen gir jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom (sigøynere) og tater/romanifolk et vern som nasjonale minoriteter i Norge. Konvensjonen pålegger myndighetene blant annet å fremme formell og reell likestilling mellom minoritetene og majoritetsbefolkningen, og å legge forholdene til rette for at nasjonale minoriteter kan fremme og videreutvikle sitt språk og sin kultur.

Videre skal Europarådets minoritetsspråkspakt beskytte og fremme nasjonale minoriteters språk. Kvensk, samisk, romanes og romani er språkene som er beskyttet av språkpakten i Norge. Minoritetsspråkpakten slår fast at vern om de historiske regions- eller minoritetsspråkene i Europa er med på å opprettholde og utvikle kulturelt mangfold og tradisjoner i Europa.  FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 gir et grunnleggende vern for språk, kultur og religion for  etniske, religiøse og språklige minoriteter.  Alle minoriteter har også et utstrakt vern mot diskriminering, og i noen grad krav på tiltak som skal fremme deres språk og kultur.

Samer har et særlig vern gjennom sin status som urfolk. Se mer om dette under fanen «Urfolk».

Nasjonale minoriteters rettigheter i Norge

Selv om det finnes mange historiske likhetstrekk i statens politikk overfor minoriteter, så er de fem nasjonale minoritetene ulike grupper med hvert sitt språk og hver sin kultur, historie og til dels også religion. Innenfor minoritetene finnes også stort mangfold. Likheter og ulikheter reflekteres til dels i hvilke typiske menneskerettsutfordringer de ulike gruppene er utsatte for.

Alle gruppene er utsatte for ulike former av diskriminering og har utfordringer for eksempel knyttet til videreføring av kultur, språkopplæring og språkbruk. Norge er blitt kritisert av ulike organer som overvåker hvordan statene ivaretar menneskerettighetene for at vi har et for svakt menneskerettsvern for nasjonale minoriteter i Norge. Kritikken har blant annet kommet fra FNs menneskerettskomité og FNs rasediskrimineringskomité.

På nasjonalt nivå påviste Tater-/romaniutvalgets rapport at taterne/romanifolket har blitt utsatt for diskriminering. Europarådets rådgivende komité for rammekonvensjonen har anbefalt Norge å følge opp Tater-/romaniutvalgets utredning.

Et annet viktig tema på dette feltet er at Stortinget, i juni 2017 vedtok å utarbeide et forslag til mandat for en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge. NIM ser gode grunner for at det skaffes mer kunnskap om fornorskningspolitikkens konsekvenser. God innsikt i faktiske hendelser og deres konsekvenser er avgjørende for å utforme en kunnskapsbasert politikk som best mulig ivaretar våre menneskerettslige forpliktelser.

Du kan lese mer om NIMs arbeid knyttet til nasjonale minoriteter her. Vi omtaler også temaet i våre årsmeldinger for 2016 og 2017.