Tanken om at alle mennesker er like for loven og at alle skal behandles med respekt er nært knyttet til selve ideen om rettsstaten og menneskerettighetene. Derfor er det et grunnleggende prinsipp at myndighetene ikke må diskriminere enkeltindivider eller grupper.

Ikke-diskriminering som menneskerettighet

Retten til ikke å bli diskriminert er en fundamental menneskerettighet. Menneskerettighetene bygger på et menneskesyn der alle mennesker er født like og har det samme menneskeverd. Derfor slår for eksempel Grunnloven § 98 fast at alle er like for loven og at intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.

Også i de internasjonale menneskerettskonvensjonene er ikke-diskrimineringsprinsippet sentralt. I de sentrale, generelle menneskerettskonvensjonene som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 14, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 2, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 2 og FNs barnekonvensjon artikkel 2, heter det at konvensjonenes rettigheter skal bli sikret uten diskriminering.

I tillegg er det flere konvensjoner som mer spesifikt tar sikte på å forhindre diskriminering av ulike grupper: FNs rasediskrimineringskonvensjon, FNs kvinnekonvensjon, FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Diskrimineringsvernet innebærer både negative og positive forpliktelser for staten. Staten må for det første utøve sin myndighet etter prinsippet om likhet for loven. Det vil si at myndighetene må avstå fra å diskriminere, ved å unngå diskriminering i skolen, helsevesenet, forsvaret og andre offentlige etater. For det andre må staten aktivt påse at diskriminering ikke skjer, ved å iverksette tiltak for å bekjempe diskriminering i samfunnet. Dette kan skje i form av lovgivning og ulike kontrollmekanismer.

Hva er diskriminering?

Kjernen i det rettslige diskrimineringsbegrepet er at det skjer en forskjellsbehandling av mennesker uten noen god begrunnelse. Forskjellsbehandlingen må videre skje på grunn av et bestemt diskrimineringsgrunnlag. Eksempler på diskrimineringsgrunnlag er kjønn, etnisitet, religion, seksuell orientering eller funksjonsnedsettelse. Forskjellsbehandlingen kan være enten direkte, ved at like tilfeller blir behandlet ulikt, eller indirekte, ved at en tilsynelatende nøytral praksis stiller noen personer dårligere enn andre. Et eksempel på direkte forskjellsbehandling er dersom en person ikke slipper inn på et utested på grunn av sin etnisitet. Indirekte forskjellsbehandling kan for eksempel være manglende tilrettelegging for personer i rullestol.

Dersom forskjellsbehandlingen har en saklig begrunnelse og i tillegg er nødvendig for å oppnå et legitimt formål og er forholdsmessig, er forskjellsbehandlingen lovlig. Eksempelvis konkluderte Likestillings- og diskrimineringsnemnda i 2015 med at NRK kunne forby nyhetsprogramledere å bære religiøse plagg under TV-sending. Nemnda vurderte dette som en indirekte forskjellsbehandling, men kom til at hensynet til nøytralitet i nyhetsformidlingen var tilstrekkelig tungtveiende til at forskjellsbehandlingen var lovlig.

Både FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon har bestemmelser om såkalt positiv særbehandling – typisk kjønnskvotering. Dette er tillatt hvis formålet er å bedre stillingen til en lite representert, svakerestilt eller utsatt gruppe.

Diskrimineringsvernet i norsk rett

Diskrimineringsvernet er også å finne i ordinær lovgivning, der likestillings- og diskrimineringsloven er sentral. Lovens § 6 forbyr diskriminering på grunn av en rekke ulike diskrimineringsgrunnlag, og gjelder på alle samfunnsområder. Etter loven er det Diskrimineringsnemnda som har myndighet til å behandle klagesaker fra privatpersoner som mener de er utsatt for diskriminering. Likestillings- og diskrimineringsombudet har i oppgave å arbeide for aktivt å fremme reell likestilling og hindre diskriminering gjennom pådriverarbeid og rådgivning. For øvrig gjenspeiler lovverket at diskriminering kan forekomme på de fleste samfunnsområder. Derfor finnes det regler mot diskriminering også i annet lovverk, blant annet i husleieloven, arbeidsmiljøloven og opplæringslova.

Du kan lese mer om NIMs arbeid knyttet til diskriminering her.