NIM er opprettet ved lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM-loven), og oppfyller FNs kriterier for nasjonale menneskerettsinstitusjoner – de såkalte Paris-prinsippene.

NIMs historikk og grunnlag

NIMs første direktør Petter Wille og tidligere Stortingspresident Olemic Thommessen ble svært fornøyde da NIM oppnådde A-status i 2017. Foto: Pernille Meum

Ifølge FN bør alle stater ha et uavhengig organ som jobber for å sikre menneskerettighetene nasjonalt.

I Norge ble det internasjonale begrepet «nasjonal institusjon for menneskerettigheter» introdusert da regjeringen i 1999 la frem den første, og hittil eneste, nasjonale handlingsplanen for menneskerettigheter. Handlingsplanen inneholdt mer enn 300 tiltak for hvordan Norge skulle styrke gjennomføringen av menneskerettighetene både nasjonalt og i utlandet. Ett av de foreslåtte hovedtiltak var å etablere en nasjonal institusjon for menneskerettigheter.

Det ble derfor etablert en nasjonal institusjon for menneskerettigheter, som organisatorisk ble lagt til Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo. Etter at den første institusjonen hadde eksistert i ti år, mente både Universitetet og en FN-tilknyttet evalueringskomité at institusjonen ikke hadde de rammebetingelsene som var nødvendige for å innfri Paris-prinsippene. Universitetet ønsket ikke en pådriverrolle, fordi en slik rolle svekket forskningens frihet. FN ønsket på sin side mer uavhengighet, autoritet og etablering ved lovhjemmel, og nedgraderte institusjonen fra såkalt A-status til B-status i 2012 på grunn av manglende oppfyllelse av Parisprinsippene. Dette innebar at institusjonen mistet sin møte- og talerett i FN, i tillegg til at den ikke lenger hadde stemmerett i det internasjonale og europeiske nettverket for nasjonale institusjoner.

To år senere vedtok Stortinget at det skulle etableres en ny institusjon som skulle være organisert direkte fra Stortinget. Her hentet Stortinget inspirasjon fra de såkalte Beograd-prinsippene, som avklarer forholdet mellom parlamenter og nasjonale institusjoner for menneskerettigheter. Et enstemmig Storting støttet forslaget fra daværende stortingspresident Olemic Thommesen om å etablere en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Den skulle være organisatorisk underlagt Stortinget og knyttet til Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen). Stortinget ba om å få utarbeidet et lovforslag om etableringen av denne institusjonen. Rapporten fra Stortingets arbeidsgruppe (Dokument 16 2014-2015) la grunnlaget for en omforent innstilling og vedtak om lov og instruks om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.

NIM ble formelt opprettet 1.juli 2015. Et av hovedmålene i vår strategi for 2016-2020 er å sette menneskerettighetsspørsmål på dagsordenen, ved å rådgi myndighetene og spre kunnskap om menneskerettigheter i befolkningen. Vi gjennomfører systematisk overvåking av menneskerettighetssituasjonen i Norge, og arbeider ut fra klare kriterier for hvordan vi skal prioritere våre temaer.’

1. januar 2017 ble Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, integrert i NIM. Det innebar at NIM fikk økt kompetanse på feltet same- og urfolksrettigheter, og et eget kontor i Kautokeino. Vedtaket om å slå sammen Galdu og NIM ble fattet av Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2017.

I juni 2017 nådde vi en viktig milepæl, da NIM fikk innvilget såkalt A-status av styret i Det internasjonale nettverket for nasjonale institusjoner for menneskerettigheter (GANHRI). A-status gis til nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner som fullt ut oppfyller FNs Paris-prinsipper. I praksis betyr det at institusjonene får stemmerett i det internasjonale og europeiske nettverket for nasjonale institusjoner. I tillegg får de møte- og talerett i en rekke FN-møter og prosesser på menneskerettsområdet. Vedtaket om å gi A-status til NIM oppfylte Stortingets formål da det vedtok å opprette en ny nasjonal institusjon i Norge. Det var samtidig en anerkjennelse av innsatsen fra mange aktører, og en inspirasjon til hvordan vi kan være med å videreutvikle den samlede innsatsen for å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge.