Alle mennesker er født med grunnleggende rettigheter. De gjelder uansett kjønn, etnisitet og livssyn, og varer livet ut. Disse rettighetene kalles menneskerettigheter.

Menneskerettighetene

Menneskerettighetene er universelle, og omfatter alle mennesker i alle land. Her får to foreldre hjelp til å stelle sin nyfødte sønn på Rikshospitalet i Oslo. Foto: Åshild Eidem

Hvorfor menneskerettigheter?
Ulike typer menneskerettigheter
Menneskerettighetssituasjonen i Norge
Håndheving av menneskerettighetene

Hvorfor menneskerettigheter?

Menneskerettighetene gjelder uansett hvor vi kommer fra, hvilken legning vi har, hvilken klasse vi tilhører og om vi er syke eller friske. Vi har for eksempel rett til å tro på hva vi vil, si hva vi mener, få tilgang til basale velferdstjenester og unngå å bli utsatt for tortur. Menneskerettighetene har som formål å sikre helt fundamentale verdier som frihet og likhet. Menneskerettighetene handler om forholdet mellom staten og individene: Statene har makt til å styre og bestemme over individene, men innenfor visse rammer som menneskerettighetene setter. Disse rammene forplikter statene og gir individene rettigheter. Det er derfor bare stater, og ikke personer, bedrifter eller organisasjoner, som kan bryte eller oppfylle menneskerettighetene. I Norge er mange menneskerettigheter forankret i Grunnloven og vanlige lover. Vi er også tilsluttet en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner. Gjennom disse regelsettene har myndighetene forpliktet seg til å respektere og sikre menneskerettighetene ikke bare overfor sine egne borgere, men også overfor verdenssamfunnet. Historien har vist oss at det knapt finnes grenser for hvor uhyrlige overgrep stater, selv med demokratisk valgte ledere, kan begå mot enkeltindivider og grupper, og da særlig minoriteter. Menneskerettighetenes oppgave er å fungere som grenser for hva statsmaktene kan gjøre. Idéen om at det finnes visse fundamentale menneskerettigheter som enten er gitt av en gud, eller som mennesker har bare i kraft av å være mennesker, kan spores helt tilbake til antikken. Reglene slik vi kjenner dem i dag er av nyere karakter. Når vi i dag snakker om menneskerettigheter, mener vi som oftest juridiske rettigheter som stater har forpliktet seg til enten via demokratiske prosesser, eller fordi de er en del av et større verdenssamfunn.

Sårbare grupper har et særskilt menneskerettighetsvernet. Denne kvinnen har takket ja til å bo i en bolig for personer som er utsatt for menneskehandel, et tilbud drevet av Kirkens Bymisjon. Foto: Åshild Eidem

I Norge ble enkelte rettigheter tatt inn i Grunnloven allerede i 1814, inspirert av blant annet opplysningstidens tanker om frihet og likhet. Senere ble de grufulle erfaringene fra andre verdenskrig viktige for utviklingen av menneskerettighetene internasjonalt. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948. Siden har vi fått flere viktige menneskerettskonvensjoner. De mest sentrale konvensjonene er Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Norge er tilsluttet disse og en del andre menneskerettskonvensjoner.

I anledning Grunnlovens 200-årsjubileum ble flere menneskerettigheter grunnlovsfestet. De rettighetene som ble tatt inn i Grunnloven gjaldt allerede som norsk lov. Formålet med å grunnlovsfeste dem var å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett – Grunnloven rangerer høyere enn vanlige lover. Revisjonen skulle også sikre at den norske Grunnloven reflekterer det verdisettet som det norske samfunnet er bygget på.

Ulike typer menneskerettigheter

Det er vanlig å skille mellom sivile og politiske menneskerettigheter på den ene siden og økonomiske, sosiale og kulturelle på den andre. Begge rettighetskategoriene er juridisk bindende, men innholdet er av noe ulik karakter.

Blant de sivile og politiske rettighetene finner vi blant annet retten til liv, forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling, ytringsfriheten, retten til privat- og familieliv og vernet av privat eiendom. Myndighetene må for det første respektere disse rettighetene, i den forstand at de ikke må handle på en måte som krenker rettighetene. For det andre må myndighetene aktivt sikre rettighetene. For eksempel innebærer plikten til å respektere retten til privatliv at det finnes grenser for myndighetenes adgang til å overvåke privatpersoner, og også at myndighetene må sørge for et regelverk som beskytter oss mot uberettiget overvåkning fra andre privatpersoner eller private selskaper.

Rusbrukere kan oppleve at deres menneskerettigheter utfordres. Eksempler på slike rettigheter er retten til bolig, helse og privatliv. Dette nyforlovede paret drømmer om å finne seg en egen bolig langt unna Oslo. Foto: Åshild Eidem

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter blant annet retten til arbeid, utdanning, en tilfredsstillende levestandard og høyest oppnåelig helsestandard. Siden evnen til å oppfylle en del av disse rettighetene vil avhenge av statens økonomiske ressurser, oppstiller disse forpliktelsene gjerne ulike krav til ulike stater, og krever at statene gradvis skal realisere rettighetene ut fra hvor mye ressurser de har.

Hvordan statene prioriterer ressursbruken i for eksempel helsevesenet er i stor grad et politisk og ikke et juridisk spørsmål. Med andre ord er det opptil politikerne – og ikke domstolene – å fordele budsjetter og å prioritere. Mange av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene virker dermed på en litt annen måte enn de sivile og politiske. De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er like fullt bindende for statene.

Menneskerettighetssituasjonen i Norge

De fleste statene i verden er tilsluttet FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter (SP) og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Et blikk ut i verden viser likevel at det i praksis er store forskjeller mellom de ulike statenes vilje og evne til å oppfylle rettighetene.

Norge er blant statene i verden som i størst grad respekterer og sikrer menneskerettighetene. I tillegg til SP- og ØSK-konvensjonene er Norge tilsluttet FNs torturkonvensjon, FNs kvinnekonvensjon, FNs barnekonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon, FNs konvensjon om personer med nedsatt funksjonsevne og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Vi har altså et omfattende menneskerettslig rammeverk som kan håndheves av uavhengige domstoler, både i og utenfor Norge. I tillegg har vi sluttet oss til overvåkingsmekanismer i blant annet Europarådet og FN for enkelte av disse konvensjonene.

Norge har i mange år fått kritikk for den omfattende bruken av isolasjon i fengsler og politiarrester. Ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt hender det at innsatte må holdes i isolasjon i kortere perioder. Foto: Åshild Eidem

Brudd på menneskerettighetene skjer også i Norge. For eksempel har både FNs torturkomité, Europarådets torturkomité og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter dokumentert at bruken av isolasjon i norske politiarrester, varetektsfengsler og fengsler er for omfattende. Å isoleres fra andre mennesker er som regel en stor psykisk belastning, og kan etter omstendighetene innebære umenneskelig eller nedverdigende behandling. Andre menneskerettslige utfordringer forekommer i lukkede institusjoner og omsorgsinstitusjoner. Blant annet har Sivilombudsmannen påpekt urovekkende tvangsbruk overfor pasienter ved enkelte psykiatriske institusjoner.

Årsakene til at Norge og andre stater bryter menneskerettighetene varierer. Det kan handle om motvilje mot menneskerettighetene, manglende ressurser, sviktende kunnskap eller feilvurderinger. Uansett årsak er det viktig at borgerne står fritt til å kritisere statenes myndighetsutøvelse, og til å søke rettighetsbrudd iretteført. Uavhengige domstoler, media, sivilsamfunnet, akademikere, nasjonale institusjoner for menneskerettigheter og internasjonale organer spiller en avgjørende rolle for å overvåke og ivareta menneskerettighetene.

Håndheving av menneskerettighetene

For at menneskerettighetene skal oppfylles, er det avgjørende at det finnes kontrollmekanismer både nasjonalt og internasjonalt. FN anbefaler alle stater å ha en egen nasjonal institusjon som jobber med å beskytte menneskerettighetene.

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) er Norges svar på FNs anbefaling. NIM er et uavhengig offentlig organ som er opprettet av Stortinget og har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Du kan lese mer om vårt mandat og våre oppgaver her. Andre offentlige organer som jobber med menneskerettigheter i Norge er Sivilombudsmannen, Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet. I tillegg har domstolene en viktig rolle i å kontrollere at lovgivning og forvaltningens myndighetsutøvelse er i tråd med menneskerettighetene.

I Europa spiller Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en viktig rolle som et internasjonalt klageorgan. Privatpersoner som mener de er utsatt for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen kan klage staten inn for EMD etter å ha prøvd saken i nasjonale domstoler.

Innenfor FN-systemet har flere organer viktige kontrollfunksjoner. Det finnes ulike komiteer som er tilknyttet de ulike konvensjonene. Disse komiteene kalles gjerne traktatorganer. Myndighetene må med jevne mellomrom rapportere til traktatorganene, som deretter gir statene anbefalinger om hvilke tiltak de bør iverksette. Komiteene kan også behandle klagesaker fra enkeltindivider, dersom staten selv har akseptert en slik klageordning. Norge har akseptert den individuelle klageordningen for Menneskerettskomiteen, Rasediskrimineringskomiteen, Kvinnekomiteen og Torturkomiteen. For å klage til disse organene må man først ha prøvd saken for nasjonale domstoler. Les mer om klagemuligheter her.