Menneskerettighetene

Alle mennesker har noen grunnleggende rettigheter. Disse rettighetene kalles menneskerettigheter.  

Menneskerettighetene gir uttrykk for grunnleggende verdier som vårt samfunn og det internasjonale samfunnet bygger på. De hviler på historiske erfaringer om behov for et særlig vern av visse verdier, også mot det politiske flertallet. De følger av norsk rett, folkerettslige avtaler og folkerettslige sedvanerett.

Menneskerettighetene har forskjellige funksjoner i vårt samfunn og andre samfunn. De sikrer en felles internasjonal standard for statlige myndigheters forpliktelser overfor individene. Menneskerettighetene bidrar også til en sunn maktfordeling og hindrer at myndighetstiltak rammer hardere enn nødvendig ved at inngrep i menneskerettighetene krever særlige vurderinger og et krav til forholdsmessighet. Ivaretakelse av menneskerettigheter er også et kollektivt gode gjennom f.eks. rettssikkerhetens, ytringsfrihetens og diskrimineringsvernets betydning for demokrati og samfunn.

Menneskerettighetene sikrer dels de grunnleggende rettigheter som det er liten politisk strid om, slik som retten til en rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen i straffesaker og vernet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff. Dels legger de rammer, som kan være politisk kontroversielle, for mindretallsvern, som for eksempel grensesnittet mellom ytringsfrihet og hatefulle ytringer. Menneskerettighetene gir utsatte og sårbare grupper, for eksempel innsatte i fengsel, asylsøkere og funksjonshemmede, mulighet til å stille krav til myndighetene. De gir vern ved tiltak som rammer relativt få i befolkningen. Det er ellers en risiko for at det politiske flertallet ikke prioriterer slike tiltak i tilstrekkelig grad. Mindretallsvern kan få særlig betydning i en krisesituasjon, når et presset flertall lettere nedprioriterer mindretallets behov for beskyttelse. En mindretallsgruppe, slik som personer uten lovlig opphold, har heller ikke stemmerett ved valg.

Norge er blant statene i verden som i størst grad respekterer og sikrer menneskerettighetene. Samtidig er stadig saker for norske domstoler, kontrollorganer og internasjonale håndhevingsorganer der spørsmålet om mulige menneskerettighetsbrudd i Norge behandles.

Oppfyllelse av menneskerettigheter nødvendiggjør ofte avveininger mellom rettigheter. For eksempel kan det oppstå et motsetningsforhold mellom myndighetenes plikt til å beskytte barn mot omsorgssvikt på den ene siden, barn og foreldrenes rett til vern om sitt familieliv på den andre.

Menneskerettighetene er ofte vage da de skal gjelde over tid. Gjennom den håndhevingen som finner sted i domstoler og andre kontrollorganer kartlegges innholdet i menneskerettighetene og de tilpasses endrede samfunnsforhold. Menneskerettighetene tolkes dynamisk. Det innebærer at de tilpasses endringer i samfunnsforholdene og samfunnsoppfatninger. For eksempel påvirkes rekkevidden av hva som utgjør nedverdigende straff og behandling av moraloppfatninger i samfunnet.

Ulike typer menneskerettigheter

Det skilles mellom sivile og politiske menneskerettigheter på den ene siden og økonomiske, sosiale og kulturelle på den andre. Begge rettighetskategoriene er juridisk bindende, men innholdet er av noe ulik karakter.

Blant de sivile og politiske rettighetene finner vi blant annet retten til liv, forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling, ytringsfriheten, retten til privat- og familieliv og vernet av privat eiendom. Myndighetene må for det første respektere disse rettighetene, i den forstand at de ikke må handle på en måte som krenker rettighetene. For det andre må myndighetene aktivt sikre rettighetene. For eksempel innebærer plikten til å respektere retten til familieliv at det finnes grenser for myndighetenes adgang til å frata foreldre omsorgen for barna, samtidig som myndighetene kan ha plikt til å gripe inn for å beskytte barn mot omsorgssvikt.

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter blant annet retten til arbeid, utdanning, en tilfredsstillende levestandard og høyest oppnåelig helsestandard. Siden evnen til å oppfylle en del av disse rettighetene vil avhenge av statens økonomiske ressurser, oppstiller disse forpliktelsene gjerne ulike krav til ulike stater, og krever at statene gradvis skal realisere rettighetene ut fra hvor mye ressurser de har. De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er like fullt bindende for statene. I Norge har de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene i første rekke hatt praktisk betydning som et mindretallsvern. Det gjelder f.eks. i spørsmålet om rett til helsehjelp for personer uten lovlig opphold og retten til videregående opplæring for barn uten oppholdstillatelse.

Hvilken rettslig status har menneskerettighetene i Norge?

En rekke menneskerettigheter følger av Grunnlovens kapittel E. At menneskerettighetene også skal verne individet mot et politisk flertall, gjenspeiles i Grunnlovens regler om prosedyrer ved endring av Grunnloven med krav om to tredjedels flertall og et mellomliggende valg forut for vedtaket. De fleste av Grunnlovens menneskerettsbestemmelser har sitt motstykke i menneskerettigheter som følger av ulike konvensjoner som Norge har sluttet seg til gjennom folkerettslige avtaler.

Etter menneskerettsloven gjelder fem menneskerettighetskonvensjoner som norsk lov, med forrang foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. loven §§ 2 og 3:

  • Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
  • FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
  • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)
  • FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen) og
  • FNs kvinnekonvensjon

Dette betyr at både Grunnlovens menneskerettsbestemmelser og de konvensjoner som er inkorporert med forrang gjennom menneskerettsloven, ved konflikt går foran annen lovgivning og praksis. Sagt på en annen måte, menneskerettighetene innrammer det politiske handlingsrommet, også i en krise.

Norge er part i flere andre menneskerettighetskonvensjoner som er inntatt i norsk lovgivning og som dermed gjelder som norsk lov i sin helhet. Det gjelder blant annet FNs rasediskrimineringskonvensjon, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 5.  I tillegg er Norge part i flere menneskerettighetskonvensjoner som ikke er inntatt som norsk lov. Det gjelder blant annet FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen), FNs flyktningkonvensjon og FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Disse er innarbeidet i norsk lovgivning gjennom endringer i andre lover, som f.eks. straffeloven og diskrimineringsloven. Norge er bundet av disse konvensjonene og folkerettslig forpliktet til å oppfylle kravene de stiller. Konvensjoner Norge er folkerettslig bundet av får betydning for innholdet av norsk rett gjennom det såkalte «presumsjonsprinsippet», som går ut på at norsk rett så langt som mulig skal tolkes i samsvar med folkeretten. I noen lover fastsettes det at loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten, som i tvisteloven, straffeprosessloven og straffeloven. I utlendingsloven fastsettes det at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling.​

Alle offentlige myndigheter er forpliktet til å følge menneskerettighetene. Det gjelder også de kommunale og fylkeskommunale myndighetene. Private, som selskaper, er ikke direkte forpliktet etter menneskerettighetene. For å sikre menneskerettighetene, har staten ofte gjennom lov pålagt private, som selskaper, plikter.

Adgangen til å gripe inn i menneskerettighetene

Under de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som er inkorporert i menneskerettsloven er det adgang til å gjøre inngrep (begrensninger) i menneskerettighetene på nærmere angitte vilkår. I visse nøds- eller krisesituasjoner er det også adgang til å fravike eller suspendere (derogere fra) menneskerettigheter. Det er viktig å understreke at derogasjon og begrensningsadgang er to ulike ting. Derogasjon er et unntaksregime som bare gjelder ved krig eller andre alvorlige kriser som truer, mens inngrepsadgangen i rettigheter som ikke er absolutte, gjelder alltid.

Noen menneskerettigheter etter EMK og SP er ufravikelige. Disse rettighetene kan aldri settes til side eller derogeres fra, selv om det er krig eller krisesituasjoner.

Det er adgang til å gjøre begrensninger eller inngrep i flere menneskerettigheter. Denne adgangen gjør det mulig å ha lover som griper inn i rettigheter, så som trafikkregler tross bevegelsesfriheten, forbud mot trusler tross ytringsfriheten, – og lovlig etterforskning tross vernet om privatlivet osv.

Noen menneskerettigheter er absolutte i sin utforming. Det betyr at det ikke kan gjøres begrensninger i dem, selv om de ikke faller inn i kategorien ufravikelig. Det innebærer at med mindre det er fattet vedtak om derogasjon som følge av krig eller alvorlig krise, kan det ikke gjøres inngrep i disse rettighetene. Dette gjelder bl.a. forbudet mot dobbel straffeforfølgning, forbudet mot tvangsarbeid og forbudet mot vilkårlig frihetsberøvelse.

De fleste menneskerettighetene er imidlertid ikke absolutte. Uttrykkene «begrensinger» og «inngrep» brukes ofte som synonymer ved omtalen av menneskerettigheter – begge betyr at det kan gripes inn i rettigheter på nærmere angitte vilkår. Slike begrensninger med hensyn til rekkevidden av rettighetsvernet, kan skyldes hensynet til andre viktige samfunnsformål, som f.eks. smittevern, eller hensynet til andres menneskerettigheter.

Ved inngrep i beskyttede rettigheter kreves at begrensningen både har tilstrekkelig grunnlag i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig. Forholdsmessighets-vurderingen er sammensatt. Behovet for inngrepet må vurderes opp mot ulempen for den enkelte ved inngrepet. Det må foreligge en rimelig balanse mellom samfunnsformål og hensynet til individet. Hvor strenge krav som må stilles, beror særlig på hvor inngripende tiltaket er og hvor hardt det rammer. Det kan f.eks. være forholdsmessig å utvise en utlending på grunnlag av at vedkommende har gitt uriktige opplysninger til myndighetene i utlendingssaken. Samtidig kan utvisning i den konkrete saken ramme såpass hardt at det blir uforholdsmessig, f.eks. der utlendingen har et særlig sårbart barn med norsk statsborgerskap som ikke har andre omsorgspersoner.

Det minste inngreps prinsipp står sentralt i forholdsmessighetsvurderingen. Dette betyr at inngrepet ikke må være mer inngripende enn det som er nødvendig for å oppnå det bestemte formålet. Tiltak må også være egnet for å oppnå målet. Det kan f.eks. være forholdsmessig å fengsle en person for å hindre nye straffbare handlinger. Samtidig skal ikke forholdene i fengselet være mer inngripende enn nødvendig – om det er f.eks. påkrevet med isolasjon gjennom utelukkelse fra felleskapet må vurderes konkret.

Hvordan håndheves menneskerettighetene?

For at menneskerettighetene skal oppfylles, er det avgjørende at det finnes kontrollmekanismer både nasjonalt og internasjonalt. FN anbefaler alle stater å ha en egen nasjonal institusjon som jobber med å beskytte menneskerettighetene.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er Norges svar på FNs anbefaling. NIM er et uavhengig offentlig organ som er opprettet av Stortinget og har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Andre offentlige organer som jobber med menneskerettigheter i Norge er Sivilombudsmannen, Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet. I tillegg har domstolene en viktig rolle i å kontrollere at lovgivning og forvaltningens myndighetsutøvelse er i tråd med menneskerettighetene.

I Europa spiller Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en viktig rolle som et internasjonalt klageorgan. Privatpersoner som mener de er utsatt for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen, kan klage staten inn for EMD etter å ha prøvd saken i nasjonale domstoler.

Innenfor FN-systemet har flere organer viktige kontrollfunksjoner. Det finnes ulike komiteer som er tilknyttet de ulike konvensjonene. Disse komiteene kalles gjerne traktatorganer. Myndighetene må med jevne mellomrom rapportere til traktatorganene, som deretter gir statene anbefalinger om hvilke tiltak de bør iverksette. Komiteene kan også behandle klagesaker fra enkeltindivider, dersom staten selv har akseptert en slik klageordning. Avgjørelsene fra klageorganene er ikke folkerettslig bindende for statene, men tillegges vekt ved tolkningen av konvensjonen. Det finnes individklageordninger for bl.a. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs torturkonvensjon, FNs kvinnekonvensjon, FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter og Barnekonvensjonen. Av disse er Norge tilsluttet individklageordningen for FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, torturkonvensjonen og kvinnekonvensjonen.