Menneskerettighetene

Alle mennesker har noen grunnleggende rettigheter. Disse rettighetene kalles menneskerettigheter. 

Menneskerettighetene gir uttrykk for grunnleggende verdier som vårt samfunn og det internasjonale samfunnet bygger på. Kjernen i menneskerettighetene er beskyttelse av individene mot mulig maktmisbruk fra myndighetenes side. De hviler på historiske erfaringer om behov for et særlig vern av grunnleggende rettigheter, også mot et politisk flertall. Menneskerettighetene følger av nasjonal rett, folkerettslige avtaler og folkerettslig sedvanerett.

Menneskerettighetene har flere funksjoner. De sikrer en felles internasjonal standard for statlige myndigheters forpliktelser overfor individene. Menneskerettighetene bidrar også til maktfordeling mellom ulike statsmakter, blant annet kreves at domstolene skal være uavhengige. Ved myndighetstiltak som griper inn i menneskerettigheter kreves lovhjemmel og et krav til forholdsmessighet. Ivaretakelse av menneskerettigheter er også et kollektivt gode gjennom for eksempel rettssikkerhetens, ytringsfrihetens og diskrimineringsvernets betydning for demokrati og samfunn.

Menneskerettighetene sikrer dels de grunnleggende rettigheter som det er liten politisk strid om, slik som retten til en rettferdig rettergang, uskyldspresumsjonen i straffesaker og vernet mot tortur og slaveri. Dels legger de rammer, som kan være politisk kontroversielle, for vern av mindretall som for eksempel forbudet mot å utvise utlendinger til land der man risikerer dødsstraff. . Menneskerettighetene gir utsatte og sårbare grupper, for eksempel innsatte i fengsel, asylsøkere og funksjonshemmede, mulighet til å stille krav til myndighetene. De gir vern ved tiltak som rammer relativt få i befolkningen fordi det ellers er en risiko for at det politiske flertallet ikke prioriterer slikt vern i tilstrekkelig grad. Mindretallsvern kan få særlig betydning i en krisesituasjon, når et presset flertall lettere nedprioriterer mindretallets behov for beskyttelse.

Norge er blant statene i verden som i størst grad respekterer og sikrer menneskerettighetene. Samtidig fremmes stadig saker for norske domstoler, kontrollorganer og internasjonale håndhevingsorganer der spørsmålet om mulige menneskerettighetsbrudd i Norge tas opp.

Oppfyllelse av menneskerettigheter nødvendiggjør ofte avveininger mellom flere rettigheter. For eksempel kan det oppstå et motsetningsforhold mellom myndighetenes plikt til å beskytte barn mot omsorgssvikt på den ene siden og foreldrenes rett til vern om sitt familieliv på den andre.

Menneskerettighetene er ofte generelt utformet fordi de skal gjelde over tid. Gjennom den håndhevingen som finner sted i domstoler og andre kontrollorganer fastlegges det nærmere innholdet i menneskerettighetene og de tilpasses endrede samfunnsforhold. Menneskerettighetene tolkes altså dynamisk. Det innebærer at de tilpasses endringer i samfunnsforholdene og samfunnsoppfatninger. For eksempel er ytringsfrihetens rammer, når det gjelder for eksempel blasfemi eller pornografi, helt andre i dag enn de var i 1950.

Ulike typer menneskerettigheter

Det skilles gjerne mellom sivile og politiske menneskerettigheter på den ene siden og økonomiske, sosiale og kulturelle på den andre. Begge rettighetskategoriene er juridisk bindende, og kategoriene er delvis overlappende.

Blant de sivile og politiske rettighetene finner vi blant annet retten til liv, forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, ytringsfriheten, retten til privat- og familieliv og vernet av privat eiendom. Myndighetene må for det første respektere disse rettighetene, i den forstand at de må avholde seg fra å krenke rettighetene. Men for det andre må myndighetene ofte aktivt treffe tiltak for å sikre rettighetene. For eksempel innebærer plikten til å beskytte retten til familieliv at myndighetene i utgangspunktet må avholde seg fra å gripe inn i familiens anliggender, men samtidig har myndighetene plikt til å gripe inn for å beskytte barn mot omsorgssvikt.

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter blant annet retten til anstendige arbeidsforhold, retten til utdanning, en tilfredsstillende levestandard og høyest oppnåelig helsestandard. Å oppfylle slike rettigheter i fullt monn vil gjerne avhenge av statens økonomiske ressurser, og krever at statene gradvis skal realisere rettighetene ut fra hvor mye ressurser de har. De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er like fullt bindende for statene.

I Norge har de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene hatt betydning for eksempel som rettesnor ved koronatiltak som rammer barn sett opp mot retten til for eksempel utdanning. Også for mennesker med nedsatt funksjonsevne er rettigheter som retten til helse eller retten til å leve et uavhengig liv viktige. Slike rettigheter gir også mindretallsvern, for eksempel som rett til helsehjelp for personer uten lovlig opphold og retten til videregående opplæring for barn uten oppholdstillatelse.

Hvilken rettslig status har menneskerettighetene i Norge?

En rekke menneskerettigheter følger av Grunnlovens kapittel E. At menneskerettighetene skal verne individet, også mot et politisk flertall, gjenspeiles i Grunnlovens regler om prosedyrer ved endring av Grunnloven med krav om to tredjedels flertall og et mellomliggende valg forut for vedtaket. De fleste av Grunnlovens menneskerettsbestemmelser har sitt motstykke i menneskerettigheter som følger av ulike konvensjoner som Norge har sluttet seg til gjennom folkerettslige avtaler. Folkeretten er de reglene som gjelder mellom stater, i form av gjensidige avtaler (konvensjoner). Slike avtaler finnes på de fleste områder, hvorav menneskerettigheter er ett.

Etter menneskerettsloven gjelder fem menneskerettighetskonvensjoner som norsk lov, med forrang foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. loven §§ 2 og 3:

  • Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
  • FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
  • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)
  • FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen) og
  • FNs kvinnekonvensjon

Dette betyr at både Grunnlovens menneskerettsbestemmelser og de konvensjoner som er inkorporert med forrang gjennom menneskerettsloven, ved konflikt går foran annen lovgivning og praksis. Sagt på en annen måte, menneskerettighetene innrammer det politiske handlingsrommet, også i en krise.

Norge er part til andre menneskerettighetskonvensjoner som er inkorporert i norsk lovgivning og som dermed gjelder som norsk lov i sin helhet. Det gjelder blant annet FNs rasediskrimineringskonvensjon, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 5.  I tillegg er Norge part til flere menneskerettighetskonvensjoner som ikke er gjort til norsk lov direkte. Det gjelder blant annet FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen), FNs flyktningkonvensjon og FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Disse er innarbeidet i norsk lovgivning gjennom endringer i andre lover, som for eksempel straffeloven, straffeprosessloven og diskrimineringsloven. Norge er bundet av disse konvensjonene og folkerettslig forpliktet til å oppfylle kravene de stiller. Konvensjoner Norge er folkerettslig bundet av får betydning for innholdet av norsk rett gjennom det såkalte «presumsjonsprinsippet», som går ut på at norsk rett så langt som mulig skal tolkes i samsvar med folkeretten. I noen lover fastsettes det at loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten, som i tvisteloven, straffeprosessloven og straffeloven. I utlendingsloven fastsettes det at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling.​

Alle offentlige myndigheter er forpliktet til å følge menneskerettighetene. Det gjelder også de kommunale og fylkeskommunale myndighetene. Private, for eksempel selskaper, er ikke direkte forpliktet etter menneskerettighetene. For å sikre menneskerettighetene har staten ofte pålagt private aktører, som næringslivet, plikter gjennom lovgivning. Arbeidsmiljølovgivningen og diskrimineringslovgivningen er eksempler på dette.

Adgangen til å gripe inn i menneskerettighetene

Under de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som er inkorporert i menneskerettsloven er det adgang til å gjøre inngrep (begrensninger) i de fleste av menneskerettighetene på nærmere angitte vilkår. I visse nøds- eller krisesituasjoner er det også adgang til å fravike eller suspendere (derogere fra) enkelte menneskerettigheter.

Det er viktig å understreke at derogasjon og begrensningsadgang er to ulike ting. Derogasjon er et unntaksregime som bare gjelder ved krig eller andre alvorlige kriser som truer, mens inngrepsadgangen i rettigheter gjelder alltid. Noen menneskerettigheter etter EMK og SP er ufravikelige, og kan aldri settes til side eller derogeres fra, selv om det er krig eller krisesituasjoner. Det gjelder for eksempel forbudet mot tortur.

Noen menneskerettigheter er absolutte i sin utforming. Det betyr at det ikke kan gjøres begrensninger i dem, selv om de ikke faller inn i kategorien ufravikelig. Det innebærer at med mindre det er fattet vedtak om derogasjon som følge av krig eller alvorlig krise, kan det ikke gjøres inngrep i disse rettighetene. Dette gjelder bl.a. uskyldspresumsjonen i straffesaker, forbudet mot slaveri og forbudet mot vilkårlig frihetsberøvelse.

De fleste menneskerettighetene er imidlertid ikke absolutte. Uttrykkene «begrensinger» og «inngrep» brukes ofte som synonymer ved omtalen av menneskerettigheter – begge betyr at det kan gripes inn i rettigheter på nærmere angitte vilkår. Slike begrensninger kan begrunnes i hensynet til andre viktige samfunnsformål, som f.eks. smittevern, samfunnssikkerhet eller hensynet til andres menneskerettigheter. Denne adgangen gjør det mulig å ha lover som griper inn i rettigheter, så som trafikkregler tross bevegelsesfriheten, forbud mot trusler tross ytringsfriheten, eller lovlig etterforskning tross vernet om privatlivet osv.

Ved inngrep eller begrensninger i menneskerettigheter kreves det at visse vilkår er oppfylt, disse kan variere, men sammenfattet kreves det at begrensningen har tilstrekkelig grunnlag i lov, ivaretar et legitimt formål og er nødvendig og forholdsmessig. Forholdsmessighetsvurderingen er sammensatt. Behovet for inngrepet må vurderes opp mot ulempen for den enkelte ved inngrepet. Det må foreligge en rimelig balanse mellom samfunnsformål og hensynet til individet. Hvor strenge krav som stilles, beror særlig på hvor inngripende tiltaket er og hvor hardt det rammer. Det kan for eksempel være forholdsmessig å utvise en utlending på grunnlag av at vedkommende har gitt uriktige opplysninger til myndighetene i utlendingssaken. Samtidig kan utvisning i den konkrete saken ramme såpass hardt at det blir uforholdsmessig, for eksempel der utlendingen har et særlig sårbart barn med norsk statsborgerskap som ikke har andre omsorgspersoner.

Det minste inngreps prinsipp står sentralt i forholdsmessighetsvurderingen. Dette betyr at inngrepet ikke må være mer inngripende enn det som er nødvendig for å oppnå det bestemte formålet. Tiltak må også være egnet for å oppnå målet. Det kan for eksempel være forholdsmessig å fengsle en person for å hindre nye straffbare handlinger. Samtidig skal ikke forholdene i fengselet være mer inngripende enn nødvendig – om det for eksempel er påkrevet med isolasjon gjennom utelukkelse fra felleskapet, må vurderes konkret.

Hvordan håndheves menneskerettighetene?

For at menneskerettighetene skal oppfylles, er det avgjørende at det finnes kontrollmekanismer både nasjonalt og internasjonalt. FN anbefaler alle stater å ha en egen nasjonal institusjon som jobber med å beskytte menneskerettighetene. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er en slik nasjonal institusjon. NIM er et uavhengig offentlig organ som er opprettet av Stortinget og har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Den viktigste instansen for å håndheve menneskerettighetene er domstolene. I tillegg har Sivilombudet, Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet en viktig rolle i å påse at forvaltningens myndighetsutøvelse er i tråd med menneskerettighetene.

I Europa spiller Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en viktig rolle som et internasjonalt klageorgan. Privatpersoner som mener de er utsatt for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen, kan klage staten sin inn for EMD. Saken må først ha vært prøvd så langt som mulig i det nasjonale rettssystemet.

Innenfor FN-systemet har flere organer viktige kontrollfunksjoner. Det finnes ulike komiteer som er tilknyttet de ulike konvensjonene. Disse komiteene kalles gjerne traktatorganer. Statene må med jevne mellomrom rapportere til traktatorganene, som deretter gir dem anbefalinger om hvilke tiltak de bør iverksette for bedre å ivareta menneskerettigheter. Komiteene kan også behandle klagesaker fra enkeltindivider, dersom staten selv har akseptert en slik klageordning. Avgjørelsene fra klageorganene er ikke folkerettslig bindende for statene, men tillegges vekt ved tolkningen av konvensjonen. Det finnes individklageordninger for blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs torturkonvensjon, FNs kvinnekonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon, FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter og FNs barnekonvensjon. Av disse er Norge tilsluttet individklageordningen for FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, rasediskrimineringskonvensjonen, torturkonvensjonen og kvinnekonvensjonen.