Rettssystemet

Menneskerettighetene stiller en rekke krav til rettssystemet. Etter Grunnloven er det bare domstolene som kan idømme fengselsstraff, og borgerne har rett til å få sine sivilrettslige krav avgjort av domstolene. Helt sentralt står retten til en rettferdig rettergang.

Rettssystemet

Retten til en rettferdig rettergang
Rettferdig rettergang i straffesaker
Rettferdig rettergang i sivile saker

Retten til en rettferdig rettergang

Rettsstaten kjennetegnes av at forholdet mellom stat og borger, og forholdet mellom borgerne, er regulert gjennom demokratisk forankrede lover og regler. For å håndheve rettigheter og plikter er det nødvendig med uavhengige domstoler. Domstolene skal sikre at man ikke bare har rett, men også får rett. Hovedoppgaven for domstolene er å avsi endelig bindende dom i straffesaker og sivile saker. For at systemet skal fungere på en måte som ivaretar både rettsstaten og den enkeltes rettssikkerhet, fastsetter menneskerettighetene krav til hvordan domstolenes virksomhet skal innrettes.

Retten til en rettferdig rettergang er en av rettsstatens hjørnestener. Denne rettigheten er forankret både i Grunnloven § 95, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14.

Retten til en rettferdig rettergang er en kompleks rettighet med mange komponenter. Et hovedskille går mellom straffesaker og sivile saker, som utløser til dels ulike rettigheter. Helt sentrale elementer, som gjelder både for straffesaker og sivile saker, er retten til å imøtegå motpartens opplysninger og argumenter (kontradiksjon), retten til å la seg representere av advokat, at saken skal prøves av en uavhengig og upartisk domstol som gir en begrunnet avgjørelse, og retten til å anke en avgjørelse videre til en høyere rettsinstans.

Om en rettergang er rettferdig beror på rettergangen sett under ett. Flere mindre svakheter kan tilsammen medføre at rettergangen ikke anses rettferdig, selv om de ikke gjør det hver for seg. Samtidig kan mer alvorlige enkeltstående svakheter kompenseres, slik at rettergangen samlet sett likevel er rettferdig.

Retten til en rettferdig rettergang er i norsk rett regulert i sentrale lover som straffeprosessloven, tvisteloven og domstolloven.

Rettferdig rettergang i straffesaker

En straffesak startes ved at det åpnes etterforskning, enten på grunnlag av en anmeldelse til politiet, eller ved at politiet av eget tiltak oppretter en sak. Etterforskningen tar sikte på å klarlegge om noe straffbart har skjedd. På etterforskningsstadiet kan det være aktuelt å ta i bruk tvangsmidler som for eksempel ransaking og beslag av bevismateriale, pågripelse og varetektsfengsling, og i noen tilfeller overvåkning. Ved bruk av slike tvangsmidler setter særlig retten til respekt for privatliv, som følger av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, og forbudet mot vilkårlig frihetsberøvelse, som følger av Grunnloven § 94 og EMK artikkel 5, skranker for hva politiet og påtalemyndigheten kan gjøre.

Når etterforskningen er avsluttet tar påtalemyndigheten stilling til om saken skal henlegges eller om det skal tas ut tiltale. Vurderingen skal være objektiv og det sentrale temaet er om det kan bevises ut over enhver rimelig tvil at noe straffbart har skjedd. Hvis påtalemyndigheten tar ut tiltale, sendes saken til domstolene som, etter å ha avholdt en hovedforhandling, tar endelig stilling til om det skal idømmes straff og hvor streng straffen eventuelt skal være.

Retten til rettferdig rettergang innebærer at den straffeforfulgte har rettigheter på alle stadier i straffesaksbehandlingen – fra etterforskning til domstolsbehandling. I tillegg til de rettighetene som er nevnt over, har den som er straffeforfulgt blant annet rett til å bli kjent med anklagene mot seg, til å kunne forberede sitt forsvar, og til å forholde seg taus overfor politiet og domstolen (selvinkrimineringsvernet). Vedkommende skal også anses uskyldig inntil det foreligger endelig fellende dom (uskyldspresumsjonen).

I retten til rettferdig rettergang ligger det også at den som er straffeforfulgt har krav på at saken avgjøres innen rimelig tid. I Norge er lang saksbehandlingstid et problem. Det medfører at domstolene i en del tilfeller reduserer straffen for å reparere krenkelsen.

I 2016 ble det lagt frem en utredning med forslag til ny straffeprosesslov. NIMs høringsuttalelse kan du lese her.

Rettferdig rettergang i sivile saker

Sivile saker er saker som ikke er straffesaker. Det kan være saker mellom private parter, for eksempel nabo- eller kjøpstvister, eller saker mellom private parter og det offentlige som byggesaks- eller skattesaker. Tvisteloven regulerer hvordan disse sakene skal behandles. For enkelte typer sivile saker er det spesielle bestemmelser og ordninger. Det gjelder blant annet arbeidsrettssaker, barnevernssaker og saker om psykisk helsevern.

Flere av kravene til en rettferdig rettergang i straffesaker gjelder tilsvarende for sivile saker. Også her er sentrale elementer at saken skal gå for åpne dører i en uavhengig og upartisk domstol, at prosessen skal være kontradiktorisk og at partene skal ha anledning til å anke.

Helt grunnleggende i retten til rettferdig rettergang er de også at borgerne sikres reell mulighet til å få sin sak avgjort av domstolene. En rettsprosess vil ofte kunne være krevende, både faglig, ressursmessig og personlig. Mange lar seg derfor bistå av advokat i rettssaker. Advokattjenester koster mye, og alle har ikke råd til dette.  Staten har derfor etablert en ordning med fri rettshjelp, som innebærer at staten i visse sakstyper sørger for at privatpersoner får fri eller subsidiert juridisk bistand fra advokat eller rettshjelper.

I enkelte tilfeller kan manglende tilgang på fri rettshjelp utgjøre en krenkelse av retten til domstolsprøving etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6. Det kan for eksempel skje hvis fri rettshjelp er en nødvendig forutsetning for at det reelt sett er adgang til domstolsprøving som tilfredsstiller kravene til rettferdig rettergang. Om det er tilfelle, beror på en konkret vurdering hvor det blant annet legges vekt på sakens betydning for parten, kompleksiteten av regelverket, og partens evne til å føre saken effektivt på egenhånd. NIM mener at denne standarden ikke er tilstrekkelig gjennomført i dagens rettshjelpssystem. Vi er derfor positive til at Stortinget har bedt Regjeringen om å foreta en gjennomgang av rettshjelploven.

Du kan lese mer om NIMs arbeid knyttet til rettspleie her. Vi omtaler også temaet i våre årsmeldinger for 2016 og 2017.